Valgforskere, de unge selv og befolkningen for øvrig har en mening om hva de synes om å gi stemmerett til 16-åringer, og særlig valgdeltagelsesnivået engasjerer.

Valgdeltagelse blant 16- og 17-åringer

Valgforskere hadde i forkant av kommunevalget med bakgrunn av erfaringer fra Østerrike der stemmeretten er 16 år ved alle valg, og Tyskland som har innført stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg i syv delstater, forventet lavere valgdeltagelse blant 16- og 17-åringene i forhold til hele velgergruppen, men at de skulle bruke stemmeretten i betydelig større grad enn 18- 24 åringer.

Med et snitt på 57,3 prosent stemte nærmere 5500 16- og 17 åringer ved høstens kommunevalg. På nrk.no 14. september ble en fornøyd kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp) intervjuet om de yngstes valgdeltakelse. — Sett i forhold til de tre foregående valgene der førstegangsvelgerne har hatt en gjennomsnittlig valgdeltakelse på 33 prosent, så synes jeg dette er veldig bra, sa hun.

Tallene for valgdeltagelsen blant årets 18-21 åringer er ikke klare ennå, og først da er det mulig å si noe om nivået blant de unge er en trend, eller kun gjelder ungdommene som er med i forsøksprosjektet.

LNU var også begeistret for oppslutningen. Generalsekretær Martin Østerdal mener at neste skritt må være å innføre stemmerett for alle 16-og 17-åringer. — Dette viser at utvidelsen av demokratiet har vært en suksess, sier han.

Barneombudet omtaler også forsøket som en valgsuksess. — Det er ingen tvil om at ungdommene har grepet sjansen til å delta, sier barneombud Reidar Hjermann i intervju på ombudets nettside.

Facebook har vært en aktiv arena for informasjon om prosjektet, og nettsiden stem1209 har offentliggjort resultater fra enkeltkommunene samt historier om ungdommer som har jobbet som demokratiagenter for å få de unge til å stemme. I tre kommuner valgte så mye som over 80 prosent (Luster) og 70 prosent (Marker og Vågå) å bruke stemmeretten sin, noe som var over oppslutningen for øvrig i alle de tre kommunene. Den samlede valgdeltagelsen ved kommunevalget i Norge var 64,4 prosent.

Kilde: KRD

(Du kan se og laste ned alle data fra regjeringen.no.)

Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. For eksempel brukte under 50 prosent stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re. Dette støtter opp under viktigheten av å se nærmere på skolens valgforberedelser og samarbeid med lokale organisasjoner i de enkelte kommunene. I rapporten ”Ungdom, valgdeltagelse og stemmerett” utarbeidet av Guro Ødegård og Jacob Aars i 2011 blir det blant annet vist til tyske Göttingen, der det ble gjennomført et samarbeid med skolen for å informere om valget. Det ble ikke gitt informasjon om valgalternativene, men om det å stemme i praksis. I denne byen brukte ungdommene stemmeretten sin i nesten like stor grad som velgerbefolkningen generelt (1 prosent forskjell). I de andre byene var valgdeltagelsen lavere enn for hele velgergruppen.

Hva mener de unge selv om å senke stemmeretten til 16 år?

I intervjuet Vox Publica gjorde med fire 18 år gamle førstegangsvelgere rett før høstens valg, sa samtlige klart og tydelig nei til stemmerett for 16-åringer. I tilknytning til skolevalgene hvert valgår blir det gjennomført valgundersøkelser på skolene. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste administrerer dette arbeidet, og gjennom undersøkelsene er det mulig å studere elevers oppfatninger om politikk ved svar på 52 spørsmål. Nærmere 300 videregående skoler deltar i undersøkelsen som er frivillig og favner om alle tre klassetrinnene. Et av spørsmålene som er stilt ved årets valg er om elevene synes det bør være stemmerett for 16-åringer. Diagrammet under tyder på at det blant tredjeklassingene er en større andel elever som er negativ til stemmerett for 16- og 17-åringer enn blant elever som er i sitt første år på videregående.

Spørsmål: Synes du stemmerettsalderen bør senkes til 16 år?

Kilde: NSDs valgundersøkelse blant elever i forbindelse med skolevalgene 2011.

I nasjonale meningsmålinger der det samme spørsmålet er stilt, kommer det frem at 21 prosent av de spurte er enig i at stemmerettsalderen bør senkes til 16 år, mot 69 prosent som er uenig. Her er det også variasjon etter alder. Nærmere 35 prosent av de spurte i aldersgruppen 18-29 er enig i at stemmeretten bør senkes til 16 år, mot 11 prosent i gruppen over 45 år.

Prosentandeler som er enige i at stemmerettsalderen i Norge bør senkes til 16 år, etter alder

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste sin nasjonale meningsmåling i forbindelse med skolevalgene 2011

Evaluering underveis

Forsøket blir evaluert av Uni Rokkansenteret i samarbeid med Institutt for samfunnsforskning, og først etter at dette arbeidet er ferdig blir det tatt stilling til om stemmerettsalderen skal senkes til 16 år i hele Norge ved alle kommunevalg.

Det har vært argumentert for at 18-åringer møter sitt første valg på det verst tenkelige tidspunkt. De har gjerne nettopp flyttet hjemmefra til en ny by og nytt miljø, der det kan være mindre lagt til rette for å utvikle en vane om å gå og stemme — sammenliknet med en som skal stemme for første gang i en alder av 20 eller 25 år. Å bli fratatt en rettighet er imidlertid ikke populært, og det vil nok bli mange ungdomsprotester blant kommende 16- og 17-åringer om forsøksprosjektet ikke skulle føre til senket stemmerettsalder ved lokalvalg i Norge. Som SV-politiker Audun Lysbakken sa til nrk.no 14. september: — Jeg synes det vi allerede har sett av 16- og 17-åringenes engasjement i denne valgkampen er et bevis på at demokratiet tjener på at yngre folk får være med og at vi ikke har noe å tape på det.

Det kan tyde på at 16- og 17-åringer som velgergruppe er kommet for å bli.

Hovedtrekket i de norske kommunestyre- og fylkestingsvalgene er på nasjonalt nivå at Høyre går mye fram og Fremskrittspartiet tilsvarende tilbake. Det kan virke som at det også er disse to partiene som har vekslet velgerne seg i mellom. Tilbakegangen til Frp kan skyldes to momenter. For det første var partiet i svært lang tid ført av en karismatisk leder, men det er de ikke lenger. Lederskifter i slike typer organisasjoner er ofte kritiske, og dagens leder Siv Jensen har nok ikke klart å videreføre engasjementet rundt partiet i like stor grad. Det ville sannsynligvis ikke noen andre etterkommere av Hagen heller ha gjort, for det er fraværet av Hagen som partileder og ikke tilstedeværelsen av Jensen som er problemet. Partiet har de siste årene vært den nye vinen i norsk politikk, men engasjementet rundt dem har stilnet, og velgere som har håpet at partiet kan tilføre norsk politikk noe nytt har i det store og det hele blitt skuffet. Noen var skuffet fordi de ikke klarte å samle et slagkraftig alternativ til den rødgrønne regjeringen i 2009. Andre var skuffet fordi Frp har opphørt å være det protestpartiet som gjorde dem til favoritter blant anti-establissement-orienterte velgere.

For det andre har Frp ikke klart å få fram sitt innvandringskritiske budskap i et klima hvor denne debatten blei ekstra følsom i etterkant av terroraksjonene den 22. juli. Carl I. Hagen var i dette valget hverken på nett med velgerne eller sine partifeller, og partiet generelt fomlet med tanke på hvordan de skulle markere sin vinnersak i kjølvannet av den spesielle situasjonen valgkampen foregikk i. Høyre sin framgang skyldes til en viss grad at mange velgere har forlatt Frp og hoppet på det partiet som ligger deres tidligere parti nærmest. Samtidig har partiet klart å navigere seg tilbake til sin gamle posisjon som det bærende, ansvarlige partiet på høyresiden. De velgerne som ønsker borgerlig styre har sluttet å flørte med Frp fordi de innser at sjansene for gjennomslag for borgerlig politikk er størst med et stort og slagkraftig Høyre.

22/7

Indirekte led Frp som følge av terrorhendelsene, men den direkte terroreffekten på valget virker likevel å ha smuldret. Det ser vi når vi sammenlikner valgdeltakelsen i år med den for fire år siden. Oppslutningen om Kommunestyrevalget var på 63,5%; noe opp fra 61,2% som var deltakelsen ved forrige valg, men helt klart ingen “blow-out”. I Fylkestingsvalget økte valgdeltakelsen bare med 1,2 prosentpoeng, fra 57,5% til 58,7%. Det å stemme ved valget i år skulle være det partipolitiske nøytrale svaret som skulle vise terroren rødt kort. Men det norske folket markerte med kraft sin avsky mot Utøya og Oslo-bomben gjennom massemønstring i gatene i ukene etter hendelsen, og i mindre grad  gjennom sine handlinger i lokalvalget den 12. september.

Regjeringskoalisjonsslitasje

I utgangspunktet forventer man at partier som sitter i posisjon går tilbake som følge av regjeringsslitasje. På nasjonalt aggregert nivå går de rødgrønne littegrann tilbake. Ap går fram mens det er de to småpartiene i den rødgrønne regjeringen har måttet tåle tilbakegang. Denne utviklingen er resultatet av den blokkpolitikken som har preget dette årtusenet. Når en koalisjon samarbeider lenge nok blir det vanskelig for partiene å skille seg fra hverandre, og dette går spesielt ut over de små partiene. Det blir derfor spennende å se hvilke strategiske overveielser disse partiene gjør med tanke på neste stortingsvalg. I Senterpartiet virker Ola Borten Moe å stå for en politikk som ligger lengre til høyre enn den aktuelle politikken partiet har ført de siste årene, men det er usikkert hvor sterkt gjennomslag han vil få fi sitt eget parti for en politisk dreiing i retning høyre. I den leien er det trangt og svett, og det spørs om ikke Sp har bedre pusterom hvor de holder til i dag. For Sosialistisk venstreparti kan det nok være mer nyttig å revurdere sin politiske posisjon. Den nye partilederen vil bite seg merke i at Miljøpartiet de grønne har gjort et godt valg. Dette må SV se med bekymring på, for de grønne er et parti som kan være en reell trussel i et velgersegment som SV tradisjonelt har måttet jobbe lite for å holde på.

Valgomater

Et lite ps: Kan det hende at valgomatene gir bedre vilkår for minipartiene? Minipartier som De grønne, tverrpolitiske lister m.m. sliter ofte med å få oppmerksomhet i media og dermed blant velgerne. I de valgomatene hvor disse partiene har blitt inkludert har de derimot stilt på likefot med de andre etablerte partiene. Jeg kjenner flere som har blitt overrasket over at deres politiske preferanser best samsvarer med ett av minipartiene. Kanskje deres valgomat-resultat har fått dem til å vurdere disse som et reelt alternativ når de står i stemmeavlukket?

VP: Hva tenker dere om det å få stemme for aller første gang?

Vilde sier nølende:
— Vel, det er jo litt skummelt. Og samtidig viktig. Mye å sette seg inn i og gjøre før valget.
— Ja, jeg tenker det er et stort ansvar. Jeg føler at jeg på en måte er redd for å bruke stemmen min feil, sier Hanna.

Førstegangsvelgerne har merket seg at partiene ofte virker opptatt av de samme sakene, og at det ikke alltid er så lett å skille mellom dem.

— Det er så mykje likt, men likevel ulikt jo meir du sett deg inn i det. Det er komplisert, sukker Kim.

Førstegangsvelgerne: Fra v. Hanna Øvrebø, Kim Kalland, Vilde Aanderaa, Ingvild Bugge Halvorsen (foto: Julie Ane Ødegaard).

Valgdeltagelsen har de siste årene vært synkende. Blant førstegangsvelgere er deltagelsen også lavere enn for resten av befolkningen, og det er tradisjonelt sett lavere valgdeltagelse i lokalvalg enn ved stortingsvalg (se flere fakta om valgdeltagelse nederst i artikkelen).

VP: Hva skal til for at du bruker stemmeretten din?

— For at jeg skal stemme ved valg, så må jeg ha en følelse av at det betyr noe, sier Hanna.

Kim er enig.

— Ja, det må skje noe. Valgresultatet må faktisk føre til noe. Det er det viktigaste for meg, nikker Kim bestemt.

Vilde tenker mye på sin egen valgforberedelse og nødvendigheten av å sette seg inn i saker.

— For min del handler det om å bli mer sikker, at jeg må forberede meg godt nok til å vite hva jeg vil stemme, sier Vilde.

Manglende informasjon

— Jeg føler at vi må finne ut av alt selv, sier Vilde litt oppgitt. — Det er ikke som om vi får informasjon om valget sendt hjem i posten. Jeg tror det hadde vært positivt om vi hadde fått det.

Ingvild tilføyer:
— Ja, det hadde jo vært ganske enkelt. De kunne lagt inn en ekstra brosjyre, for eksempel, til alle dem født i 1993, sammen med valgkortet.

De er enige om at det er store forskjeller blant førstegangsvelgerne og etterlyser mer informasjon fra skolen.

— De som vet hva de vil er jo satt inn i det fra før, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sukker Hanna.

— Mamma er lærer, så jeg har sett at det finnes noen elevhefter som er laget til valget, men dem har ikke vi fått her på skolen, sier Vilde. — Det hadde sikkert hjulpet.

Ingvild nikker:
— Ja, det var mer oppmerksomhet rundt stortingsvalget. I dag på valgtorget har partiene delt ut sprettballer og kulepenner, men det er ikke nok til å få meg til å velge et parti.

Førstegangsvelgerne synes valgtorget var noe kaotisk og trangt, og at det var vanskelig å skille partiene fra hverandre.

— Jeg snakket med noen forskjellige partier under valgtorget, men synes alle sa det samme og vektla de samme sakene, oppsummerer Vilde. — Sist valg, da vi hadde skoledebatt, var det mer informativt.

— Ja, det var bra at vi hadde debatt, bekrefter Ingvild. — Selv om det var litt kunstig og umodent. De hadde sånne skilt de holdt opp der det sto ”Han lyver” når en annen politiker snakket. Også var det veldig mye personlige meninger i debatten, og kanskje ikke alltid partiets syn på saken som kom frem.

Snakker sammen om valget

Når vi møter de fire er det bare en uke igjen til valget, og det preges førstegangsvelgerne av.

— Ja, vi snakker sammen om ulike saker. Jeg har en kompis som er veldig engasjert, og vi prøver også å snakke om de som ikke er så engasjert. Da tar vi opp saker som for eksempel eldreomsorg eller kontantstøtten. Jeg har en venninne som fikk baby da hun var 16, så da blir familiepolitikk ekstra relevant. Unge engasjerer seg i andre politiske saker enn voksne. Vi vet for eksempel ikke så mye om økonomiske saker, sier Ingvild.

Vilde forteller:
— Ja, vi tenker på det som er nært oss. Kanskje når vi blir studenter så blir det annerledes. Da får vi mer å betale for, så mulig vi da tenker mer på økonomi.

Drømmekommunen tar vare på alle

— Å, det var et kosespørsmål, utbryter Hanna når vi ber dem om å beskrive drømmekommunen.

Det virker imidlertid litt mer komplisert når de først får sjansen. Hanna tenker:
— Hmm, ja altså — alle må få oppmerksomheten og hjelpen som de trenger.
— Ja, også gratis buss til alle! Sier Vilde entusiastisk.

Alle 18-åringene er enig om at kollektivtrafikk er viktig. Hanna trekker frem de som bor utenfor byen som eksempel.

— Vi har egentlig et godt tilbud her i byen, men de som bor på landet sliter. Vi klager hvis vi må vente en halvtime, men vi må tenke litt på de andre.

Kim nikker bekreftende.
— No når klokka passerer 16, og eg skal tilbake til Osterøy, går det ikkje buss dit eg bor. Eg må bli henta.

Vilde drømmer seg bort til den perfekte kommune og tenker på flere saker.
— Miljø og skole skal være prioritert, og eldreomsorg. Man får høre så mye fra media om hvordan det er på sykehjem.

De andre nikker og er enig i at det er trist med eldreomsorgen i dag.

— Vi kunne hatt dyr, for eksempel. Er man 90 år så kan jo det være fint selskap med for eksempel en hund, foreslår Vilde.

Kims drømmekommune har struktur på økonomien, og alle skal føle nytteverdi i sitt arbeid.
— Folk med spesielle vanskar og som går på trygd må få betre designa arbeid, og meir løn enn trygd. Da vil dei kjenna seg som ressursar, og dei vil føla ei større samfunnsnytte i det dei gjer.

Skjenkepolitikk er et annet tema som opptar unge, også disse fire.
— Det er viktig å ikke ha lengre skjenketider enn vi har i dag, sier Ingvild.
— Ja, det har de vist nå, sier Vilde. — At det har blitt roligere i 13 av 17 kommuner etter at skjenketiden ble innskrenket.

Lekevalget forbereder

— Mange stemmer annerledes i skolevalget enn i det ordinære valget, fordi de setter seg mer inn i det etterpå, sier Hanna. — Det kan forberede oss.
— Ja, men det blir litt lekevalg, smiler Vilde.

Hanna tilføyer:
— Men førsteklassinger tar det sikkert mye mer seriøst, og tenker nok at skolevalget er mye større enn det er.

Ingvild er litt uenig.
— Jeg husker at jeg tenkte at det ikke betydde noen ting, men i de to årene siden første klasse har jeg funnet mer ut av det.
— Ja, forrige valg ville jeg gjøre som foreldrene mine, sier Hanna. — Tenkte sånn at de er sikkert lure, så da kan jeg stemme sånn som de gjør. Nå vet jeg at jeg har helt andre meninger, og ville nok ikke funnet på å stemme det samme som dem i dag.

Vil ikke ha stemmerett for 16-åringer

I 20 forsøkskommuner er stemmerettsalderen senket til 16 år ved kommunevalget. På spørsmålet om 16-åringer bør ha stemmerett, er alle de fire førstegangsvelgerne enige i et samstemt og tydelig nei.

— Da jeg var 16 år, hadde jeg ikke peiling, sier Hanna. — Også er det jo rart at foreldre kan bestemme alt fordi du ikke er myndig ennå når du er 16, men så skal du likevel få stemme ved valg.
— Ja, bare tenk på hvor lite peiling vi har nå, og tenk for to år siden da! Sukker Ingvild og himler med øynene.

Vilde presiserer:
— Det tar tid å finne ut hva du selv står for, man trenger de årene på å bli helt trygg.

Samtidig tenker de på at noen er mer engasjert enn andre.
— Det er jo nokre 16-åringar som er veldig engasjerte og flinke og kan mykje om politikk. Mange av dem som var på Utøya, for eksempel, sier Kim.

De har tenkt litt over at mange ungdommer faktisk er veldig interessert i politikk.
— Jeg reiser kanskje på sommerleir med kirken eller sånn, men de som reiser på sommerleirer i regi av ungdomspartiene, gjør det jo fordi de er interessert i politikk, sier Vilde ettertenksomt.

Føler større ansvar etter 22. juli

Ungdommene har snakket mye med venner, hjemme og på skolen om Utøya og hva som hendte der. Etter 22. juli har det blitt fokusert på sympatieffekten Arbeiderpartiet kan oppleve, og det er noe de fire førstegangsvelgerne har tenkt en del på.

— Jeg tenkte først at mange kom til å stemme Ap på grunn av sympati, men nå tror jeg kanskje folk er opptatt av at det ikke skal være en sympatistemme, og dermed velger annerledes. Flere har nok bestemt seg for å bruke stemmeretten sin, og blitt klar over hvilken mulighet de har til å være med å gjøre en forskjell gjennom valg, sier Hanna.

— Vi har snakket veldig mye om det, nesten snakket for mye, forteller Ingvild. — Ofte så er det jo sånn at mange unge tenker at de vil stemme Frp for de får det til å virke så enkelt med billig alkohol og sånn, men etter 22. juli så tror jeg det har endret seg. Alle kjenner noen som kjente noen, og jeg tror at flere vil bruke stemmeretten sin, og da kanskje på Arbeiderpartiet.

Vilde legger vekt på at det er viktig å stemme og å ta ansvar for demokratiet.
— Vi tenker på de unge var kjempeengasjerte, men nå er de ikke mer. Det er så mange dyktige unge politikere som er borte. Vi må ta ansvar. Hvis man ikke bruker stemmeretten, kan man heller ikke klage. Utøya rammet ungdom, og det gjør ungdom mer politisk aktive.

En dyrebar stemme

Tre av de fire førstegangsvelgerne har ikke helt bestemt seg ennå for hvilket parti de synes skal få stemmen deres ved mandagens valg. Ingvild, derimot, er sikker i sin sak:

— Ja, vi har pratet mye i vennegjengen og klassen. Jeg er helt sikker. Jeg føler at KrF og jeg er mest enige. De har en bra personlig politikk, for å si det sånn. De tenker på familie og vil for eksempel øke kontaktstøtten til 7000 kroner. Jeg synes ikke det er rett at barnehagen skal oppdra barna når de ikke kan gå en gang, at de er i barnehagen fra 08-16 og rett hjem foran barne-tv etterpå. Det blir litt ensomt, synes jeg. Et institusjonalisert samfunn. Det er det det heter, sant?, sier hun spørrende til de andre tre, som bekrefter bruken av fremmedordet.

— For to år siden ville eg nok ha sagt Frp, sier Kim og forklarer oppgitt at han er mer usikker på partivalg nå ettersom Frp har vært en stor skuffelse på Osterøy.
— Dei snudde på flisa, og endra meining i saka om tunnelen som no ser ut som ei sveitserost. Og dei snakker om at me aldri har penger te nokke i kommunen, det har eg høyrt i 18 år, men når ein trenger tunnel, jo då har ein pengane.

Skolevalget er hemmelig.
— Hvis jeg hadde vært helt sikker på valget jeg gjorde i dag, så ville jeg sagt hva jeg stemte på, sier Hanna.
— Ja, nå har vi en uke til å bli helt sikker, nikker Vilde. — En uke til å bli helt sikker på hva vi skal stemme på. Det er min stemme, og det er en dyrebar stemme.

Lav og synkende valgdeltagelse

Slik har valgdeltagelsen utviklet seg i perioden 1981-2009:

Kilde: Lokaldemokratiundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning/ Statistisk sentralbyrå

Tallene viser at unge i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere har det vært en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg, fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009. Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, men kun 33 prosent av førstegangstemmeberettigede stemte ved forrige komune- og fylkestingsvalg.

Kilde: Lokaldemokratiundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning/ Statistisk sentralbyrå

Endringene i valgkampen har også preget skolen. Tradisjonelt sett har de fleste videregående skoler i Norge gjennomført prøvevalg foran hvert lokal- og stortingsvalg, der elevene kan få øve seg på demokrati i praksis. Målet med dette undervisningsopplegget er å legge til rette for at ungdom skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter, og skolevalgene har stått sentralt. Et panel av ungdomspolitikere, en fullsatt gymsal, og elevrådsrepresentanter med spørsmålskort i lommen om ”hva kan ditt parti gjøre for unge” kjennetegner debatten, og det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget. Hvordan foregår den politiske mobiliseringen blant unge i disse dager? På hvilken måte bidrar valgforberedelsene på skolen?

Den stille valgkampen på skolen

På et møte mellom alle partisekretærene 25. juli ble det klart at valgkampen skulle utsettes, og ungdomspartiene valgte i tråd med dette å avlyse de planlagte skoledebattene i forkant av skolevalget. Oppfordringen fra Utdanningsdirektoratet var imidlertid klar — det var viktig å gjennomføre skolevalgene selv om debattene ble avlyst.

For at de unge skal kunne gjøre seg kjent med de ulike partienes politikk, blir det derfor i stedet for skoledebatter gjennomført valgtorg der elevene kan snakke med ungdomspolitikerne og få utdelt informasjon. I sympati med AUF ønsker ikke partiene at det blir holdt appeller på skolene. Et planlagt foredrag av næringsminister Trond Giske på Årstad videregående skole i Bergen denne uken ble stanset av ungdomspolitikere. Andre skoler har hatt tilsvarende erfaringer der ungdomspolitikerne har sagt klart fra om hva som er akseptabel valgkamp.

Valgtorgene er en god anledning for partiene til å presentere seg og komme i kontakt med ungdommene. Flere av ungdomspolitikerne trekker frem at det er lavere terskel for å stille spørsmål når man møtes en til en, enn i den tradisjonelle skoledebatten. Mange av partiene har gjennom valgtorgene denne uken benyttet anledningen til å spørre de unge om hva de er interessert i, og saker som helse, bybane, skole, miljø og dyrepolitikk er flittig nevnt.

Ungdommelig valgkamp i 1936 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, CC: by-nc-nd)

Ungdomspolitikerne er også flinke til å fortelle om hvordan de kan nås på Facebook. Det er i tråd med konklusjonene i en ny rapport om ungdommens politiske bruk av sosiale medier, utarbeidet av Bernard Enjolras og Signe Bock Segaard fra Institutt for samfunnsforskning. De finner at sosiale medier er nødvendig for politiske partier som vil nå ut til unge.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det er viktig å ha en erfaren ordstyrer. Mandag Morgen utfordret i mai i år partienes ungdomsorganisasjoner til å svare på hva som kan bidra til at flere unge blir interessert i politikk og bruker stemmeretten. Blant annet KrFU trakk da frem at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kunne være useriøs og føles lite relevant.

Dette var også advarselen fra rådmann i Stavanger, Inger Østensjø, da politikerne for ett år siden skulle si ja eller nei til å delta i årets prøveprosjekt med stemmerett for 16-åringer. Østensjø advarte mot den form for presentasjoner som skjer gjennom skolevalg: «Erfaringene fra disse viser at det har lett for å bli mer show enn informasjon. Informasjonsarbeidet i grunnskolen må være preget av langt større saklighet enn det en ofte kan oppleve i debattene ved skolevalgene», skrev hun i sin innstilling den gang.

På aftenbladet.no 30. mai kunne vi lese om politikere på ”stemmejakt i ungdomsland” i forbindelse med informasjonsmøte for elever fra alle ungdomsskoler i Stavanger, den eneste av de store byene som deltar.

En omlegging av skolenes valgforberedelser til valgtorg fremfor debatt kan bidra til å senke terskelen for de unge til å ta kontakt med politikerne og gjøre politikk mer relevant, ved at det er lettere å lytte til ungdommene og hva de engasjerer seg i. Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av de to, og årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Økt oppmerksomhet om demokrati og liberaldemokratiske verdier etter 22. juli setter skolens rolle i den demokratiske oppdragelse på agendaen. Hvordan ungdommers politiske deltagelse blir, får vi en anledning til å se nærmere på gjennom forsøksprosjektet med stemmerett for 16- åringer og videre oppfølging av de unge som deltar i forsøket.

Politisk mobilisering blant unge

Ved lokalvalget 12. september skal 16- og 17-åringer i 20 kommuner i Norge få stemme for aller første gang. Forsøksordningen om stemmerettsalder på 16 år har sterk støtte fra blant annet Barneombudet, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Elevorganisasjonen som har vært aktive pådrivere for å få gjennomslag for prosjektet. I Stortingsmelding nr. 33 om lokaldemokratiet argumenteres det for at en senkning av stemmerettsalderen kan styrke demokratiet:

Regjeringa ønskjer å ta i bruk tiltak som kan gjera at nye grupper deltek meir aktivt i lokaldemokratiet. Å utvida veljargruppa er ein måte å få fleire unge inn i rolla som aktive innbyggjarar i lokalsamfunna sine. På den andre sida er det uvisst i kor stor grad 16- – 17-åringar vil nytta røysteretten sin. Det vil òg vera spørsmål om korleis ein best kan leggja til rette for informasjon til denne nye gruppa. Det kan til dømes skje i samarbeid med skuleverket.

Hvor høy valgdeltagelsen blant førstegangsvelgerne blir ved lokalvalgene blir således viktig å følge med på, men fra et valgforskningsperspektiv er det deltagelsesnivået ved senere valg som sier noe om varigheten av en eventuell mobilisering. En høy valgdeltagelse blant førstegangsvelgere nå, kan imidlertid også øke valgdeltagelsen senere. Forskning tyder på at jo tidligere de unge deltar i politikken, jo mer varig er deltagelsen. Dette forsterker viktigheten av å se nærmere på skolens rolle i den demokratiske oppdragelsen.

Vekkelse eller kortvarig markering?

I ukene etter terrorangrepene har det vært økt vektlegging av demokrati, åpenhet og inkludering i den politiske debatten, og en mobilisering for å beskytte de liberaldemokratiske verdier.

Ungdomspartier på både høyre- og venstresiden har opplevd økt innmelding etter tragedien på Utøya. Det har foregått en politisk vekkelse blant ungdom, mener forsker Frode Berglund. Hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man man potensielt skape et varig engasjement, tror han.

Forskere ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor finner at selv om partier melder om økte medlemstall, er ikke tallene høye nok til å gi utslag i en befolkningsundersøkelse. Mange har spekulert i hvilken effekt 22. juli vil ha for politisk engasjement og deltagelse, og særlig blant unge, men i denne undersøkelsen finner forskerne ingen store endringer. De argumenterer for at en eventuell økt stemmevilje kan være et uttrykk for en markering av demokratiets betydning, heller enn varig økt politisk engasjement.

Vi starter med å stille noen spørsmål til Frode Berglund. Han er forsker ved Statistisk sentralbyrå, og har tidligere vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning og Norsk institutt for by- og regionforskning. Hans akademiske arbeid finner du her.

VP: Er ungdom like engasjert i politikken i dag som for eksempel for en generasjon siden? Og på hvilken måte er ungdom annerledes interessert i politikk enn voksne?

FB: Det er vanskelig å svare på, men hvis du ser på valgdeltakelse, så har ungdom siden 70-tallet i mindre grad enn voksne brukt stemmeretten sin. Dette henger sammen med utdanningseksplosjonen: Ungdom bruker lengre tid på å utdanne seg, og det tar lengre tid før de etablerer seg. Sosialiseringshypotesen hevder at integrering i samfunnet øker valgdeltakelsen, det vil si at å ha en jobb og være gift teller øker sannsynligheten for at man bruker stemmeretten sin. Når tiden man ikke er etablert strekker ut, kan dette påvirke valgdeltakelsen for de unge.

Politikken var mer kategorisk før, knyttet til yrker eller sosiale grupper. Var man arbeider, så var det forventet at man stemte på Arbeiderpartiet. Var man aktiv i bedehuset, så var det forventet at man stemte på Kristelig Folkeparti. Mange fulgte da også disse føringene. I dag er ikke politiske preferanser knyttet til sosiale grupperinger i like stor grad, og derfor blir det lettere å engasjere seg i enkeltsaker. Man er lengre på leiting etter ”sitt” parti enn man var før.

Men generelt politisk engasjert er de fremdeles, også i dag. Ungdom er gjerne mer opptatt av ideologi og prinsipielle spørsmål enn andre aldersgrupper. De ønsker å diskutere de store spørsmålene, og engasjerer seg i debatter á la kapitalisme vs. sosialisme, miljø og klima, og andre overordnete spørsmål. Vi så i 1989 at valgdeltakelsen var ganske sterk blant unge, for da var miljø høyt oppe på agendaen. Detaljpolitikk som budsjettforhandlinger og liknende er ikke like interessant.

Ungdom er også i høyere grad engasjert i demonstrasjoner og andre aksjonspregede ytringsformer. Denne typen aktiviteter dabber av etter man har fylt 30.

VP: Hvordan skal partiene sikre rekruttering av fremtidens politikere?

FB: Det finnes et segment blant unge som er svært interessert i politikk, og som tidlig gjør seg bemerket i partiorganisasjonene. Dette segmentet er ganske stort, og det finnes mye talent der. Utfordringen kan være å få med seg de andre ungdommene, slik at det ikke blir for stort skille mellom de som er og ikke er interessert i politikk.

Lokalpolitikken er fremdeles den viktigste rekrutteringsarenaen, og det er også der ungdom kommer inn. Andelen ungdom i kommunestyrene er egentlig akseptabel. De kommer dit enten ved å markere seg i partiet, eller de blir lagt merke til i nærmiljøet og rekruttert av et politisk parti. De voksne kan av og til ha en nedlatende holdning til de unge, fordi de kan oppfattes som broilere uten livserfaring utenfor politikken. Det kan virke som at noen er mer interessert i å vise dem frem enn å høre på hva de sier. Men hvor mye livserfaring kan man forvente at ungdom skal ha?

VP: Tror du terrorhendelsene i Norge i år påvirker ungdommens politiske engasjement på lang sikt? I så fall, hvordan?

FB:Det er vanskelig å si noe om den langsiktige effekten, men grunnen til at mange melder seg inn nå er at demokratiet oppleves som truet. Dette er en ideologisk konflikt som ungdom kan engasjere seg i, og som er verdt å kjempe for. Det har nok foregått en vekkelse blant ungdom, og hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man potensielt skape et vedvarende engasjement.

VP: Bør 16-åringer ha stemmerett?

FB: Tja. Ett argument for å ha 16 år som nedre grense er at førstegangsvelgerne da har en fellesarena hvor man kan diskutere og lære om politikk og politisk engasjement, nemlig skolen. Man kommer tidligere i gang med politiseringen. Når man er 18 år har man ikke samme arenaen, og en del stemmer faller kanskje fra på grunn av det.

Et annet argument for stemmerett til 16-åringer er at valgdeltakelsen øker for hvert valg man har hatt mulighet til å stemme. Det er altså ikke nødvendigvis alderen i seg selv som påvirker valgdeltakelsen, men hvor lenge man har hatt rett til å delta i politiske prosesser. Gir man dette ansvaret tidligere, så modnes også borgerne tidligere.

I en hektisk hverdag kan det være vanskelig å få unna alle gjøremålene. Dette mener Kommunal- og regionaldepartementet at de har forstått når de nå går inn for å prøve ut elektronisk stemmegivning i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2011 (pdf). Fyndord som effektivitet, tilgjengelighet og kostnadskutt er dandert ut i passende porsjoner i departementets prosjektdirektiv. Det kan ved første tanke virke besnærende å kunne stemme hjemmefra i sofakroken. Man slipper å sette av tid til å gå til stemmelokalet, og kan heller benytte denne tiden til noe mer nyttig. Som å se fotball eller Skal vi danse. Men er det for mye å forvente av oss at vi bruker et par timer annethvert år for å utøve vår rett og plikt til å stemme? Er ikke dette et rituale vi bør bevare som symbol på bindeleddet mellom velgere og de folkevalgte?

Det hevdes videre at vi skal stemme elektronisk fordi nye generasjoner forventer det. Jeg tror også nye generasjoner forventer at det hersker full tillit til at valgsystemet fungerer slik at hver stemme blir telt korrekt, og at man slipper å ha sjuende far i huset hengende over seg når man utøver sin stemmerett. Hvordan dette skal kunne kontrolleres i de tusen hjem er et stort spørsmål, og svaret så langt er for dårlig. Det sies nemlig at family voting skal motvirkes ved at man kan gjøre om sin stemme flere ganger under valgkampen, og at bare den siste innsendte stemmen teller. La oss ta et scenario: Storfamilien samles kvelden før dagen og leverer sine stemmer, for så å reise på piknik på valgdagen. Er dette en så avansert strategi at vi ikke tror noen kommer på den eller gidder å gjennomføre den?

På institutt for sammenliknende politikk undervises det i valgobservasjon. Her lærer man prosedyrer for å avdekke utro tjenere i valglokalene. I et e-valg er det ingen lokaler å inspisere, og i motsetning til i papirvalg vil én enkelt utro tjener kunne forårsake vesentlig større skade i et e-valg. Hvem og hvordan skal vi observere binærtall som flyr gjennom cyberspace?

Og en ting til: Hvor mange av dere vet hvor pinkodene deres til MinID ligger? Rotet dem vekk, sier du?

En mindre ambisiøs plan som også er nevnt er å bytte ut papirsedler med valgmaskiner i valglokalene. Dette kan ha noe for seg. Vi vet at tellekorpset kan gjøre menneskelige feil når millioner av stemmesedler skal telles opp, og det tar naturligvis lengre tid enn det gjør for en datamaskin å telle opp ”sine” stemmer. Man skal imidlertid også her være svært påpasselig med at systemet er ordnet på en slik måte at alle føler seg hundre prosent trygg på at ingen datakyndige har muligheter for å tukle med resultatet. Jeg gjentar: Alle skal føle seg trygg. Det er ikke nok at man objektivt sett mener det er trygt, det skal også kommuniseres til skeptikere og paranoide at ingen vil kunne spore opp dine elektroniske fingeravtrykk og finne ut av hva du stemte. Klarer vi ikke det, ja så må vi holde oss til papirversjonen. Den har fungert lenge og godt.

Det er bra å prøve ut nye ting, og jeg hilser forsøket i 2011 velkommen. Men jeg ser fram til å høre hvordan man har tenkt å løse blant annet de problemene som er nevnt i dette innlegget.

Den russiske konstitusjonen av 1993 er demokratisk, tross maktfordeling i presidentens favør. Landet har demokratiske institusjoner, gjennomfører regelmessige valg og har hatt økonomisk vekst, hvilket ansees som positivt i forhold til demokratisk utvikling. Det er imidlertid lite som fungerer i tråd med konstitusjonen. Presidenten har i praksis myndighet til å styre alene; valgene er i økende grad preget av valgfusk; sivilsamfunnet er passivt og rettsvesenet politisk styrt og korrupt.

Mangelen på en demokratisk politisk kultur i Russland er etter mitt syn en viktig del av forklaringen på hvorfor konstitusjonen ikke etterleves i praksis, og hvorfor landet beveger seg i autoritær retning. Denne forklaringsvariabelen utelates ofte når demokratisering, eller mangel på sådan, skal forklares.

Hva er politisk kultur?

Statsviteren Christian Welzel hevder i en artikkel fra 2006 at en demokratiseringsprosess må drives av et ønske om frihet og demokrati i befolkningen for å lykkes. Dette er et godt utgangspunkt for diskusjonen om politisk kultur; definert som befolkningens verdier, holdninger og adferd (se Almond and Verba, 1989). Dersom disse ikke er demokratiske, har heller ikke demokratiet et solid rotfeste i befolkningen. De mest tungtveiende komponentene i den russiske politiske kulturen er historiske tradisjoner og manglende nasjonal identitet.

Russland har ingen demokratisk historie eller tradisjon. En rød tråd gjennom historien er ”personifisert makt”, der en sterk leder har all makt og er overordnet resten av samfunnet. Lange tradisjoner med en sterkt kontrollerende og autoritær leder har bidratt til at folket verken er vant til å måtte mene noe eller å bli bedt om å ytre sine meninger. Etter et tiår preget av sosiale problemer, korrupsjon og økonomisk kollaps under innføringen av demokrati på 1990-tallet, var lettelsen stor da Vladimir Putin kom til makten i 2000. Han styrket og stabiliserte landet økonomisk og politisk, og befolkningen hadde fått tilbake en sterk leder som tok avgjørelsene for dem (se mer om dette hos Shevtsova, 2007, 2009; Sakwa, 2008, Linz og Stepan, 1996).

En dominerende historisk arv bidrar også til å forme landets nasjonale identitet, som kan anses som forholdet mellom stat, nasjon og demokrati. For å kunne samles om de samme demokratiske verdiene, bør befolkningen føle tilhørighet og fellesskap gjennom nettopp en nasjonal identitet. Denne bygges opp over tid, gjennom sosiale kontrakter i samfunnet samt folkets suverenitet (se Linz m.fl. 1996). Dette mangler i Russland, og landets nasjonale identitet anses i beste fall å være svak. En forklaring på dette kan være stadige grenseendringer som har bidratt til å gjøre landet ekstremt fragmentert og splittet, hvilket igjen kompliserer prosessen med dannelse av en nasjonal identitet (se Torbakov, 2007; Diuk, 2009).

Politisk kultur og demokratiseringsprosessen

Med tradisjon for sterke autoritære ledere og en svak nasjonal identitet, er utgangspunktet for den politiske kulturens demokratiske påvirkning dårlig. Ifølge Almond og Verba antas politisk kultur å påvirke demokratiseringsprosessen i landet gjennom legitimitet, holdning til autoritet, politisk deltakelse og sivilsamfunnet.

Undersøkelser viser at russere ikke har en felles oppfatning av hva demokratibegrepet innebærer, og at det ikke finnes noen dyptliggende oppfatning i befolkningen om at demokrati er det beste styresettet for Russland. Befolkningen har stor tillit til statsminister Putin og president Medvedev, hvilket kan tolkes som støtte til et trygt og stabilt samfunn, heller enn til regimet i seg selv. Slike lave forventninger til demokrati og demokratisk styresett kan åpne for at politiske ledere tillater seg udemokratisk spill ettersom befolkningens preferanser er orden i samfunnet fremfor demokrati. Disse faktorene er viktige ledd i forklaringen på den reverserte demokratiseringsprosessen, fordi de viser liten tro på demokratiets legitimitet og sosial aksept for regimet.

Den tradisjonelle autoritære styreformen kan i stor grad antas å ha bidratt til å forme befolkningens holdning til autoritet. Befolkningen har stor tillit til Putin (som person) og til presidentvervet, og lav tillit til øvrig autoritet som politi og rettsvesen. Det nylig fattede vedtaket om utvidelse av presidentperioden fra fire til seks år, har også bred støtte i befolkningen. Dette understreker stor tillit og oppslutning om presidenten (og/eller Putin), samt et ønske om mer makt til presidentembetet.

Den politiske deltakelsen i Russland kan oppsummeres som generelt høy, men synkende. Dette gjelder alle former for politisk deltakelse. Den lettest målbare er valgdeltakelse, som i utgangspunktet er et godt demokratisk tegn, men i Russland finnes flere tegn på at valget som helhet ikke er demokratisk selv om stemmegivningen er det. I praksis er det for eksempel få eller ingen kandidat- eller partialternativer, og nyhetsmediene manipuleres nøye av myndighetene. Den lave andelen av politisk interesserte og politiske diskusjoner, støtter opp om antydningen om at valgdeltakelsen ikke nødvendigvis er et resultat av politisk engasjement og interesse (se også Pintor og Gratschew, 2002 (pdf); Sakwa, 2008).

Valgdeltakelsen i Russland har sunket parallelt med tilliten til politikerne (foruten Putin) og politiske partier. I tillegg er interessen for og aktiviteten i organisasjoner nesten ikke-eksisterende. Dette tyder på liten vilje til politisk handling, og kan eksempelvis skyldes liten interesse for det politiske liv og for å benytte seg av press-virkemidler, eller bare for å mene noe. Det kan også skyldes frykt for represalier fra myndighetene, som under sovjettiden, eller manglende tro på at det nytter å være aktiv. Uavhengig av årsaken til den lave aktiviteten, er manglende politisk engasjement negativt for konsolideringsprosessen. Ettersom det er nettopp folkets meninger som ligger til grunn i demokratiet, er det et demokratisk problem at borgerne i stor grad velger å ikke fremme sine ønsker og meninger (se også flere meningsmålinger fra World Values Survey).

Demokratisk fundament mangler

Oppsummert har altså det russiske folket liten tillit til og ønske om et demokratisk regime. Tradisjonen med en sterk leder med mye makt er fremtredende, og underbygges av både eksplisitt og implisitt støtte til Putin og/eller presidentvervet, og av lavt politisk engasjement. Ettersom den russiske politiske kulturen ikke er demokratisk eller påvirker utviklingen av regimet i demokratisk retning, er det nærliggende å anta at den også påvirker regimets institusjoner, for ettersom det ikke finnes noe demokratisk fundament i befolkningen har dannelsen av institusjonene heller ikke et demokratisk utgangspunkt. Følgelig kan den politiske kulturen hevdes å være en viktig faktor i seg selv, men også en viktig bidragsyter til at de politiske institusjonene som er nedfelt i Russlands konstitusjon ikke fungerer slik de burde – nemlig demokratisk.

Med Russland som empirisk eksempel, underbygges Welzels påstand om et sterkt ønske om frihet og demokrati som forutsetning for å lykkes med demokratiseringsprosessen. Med utgangspunkt i undersøkelsene som er nevnt over, er det følgelig vanskelig å forestille seg et demokratisk Russland i nær fremtid. I så fall trengs en drastisk endring i den russiske mentaliteten, noe som tar lang tid – særlig ettersom de russiske mediene i stor grad er statsstyrt i et relativt lukket samfunn.

Om artikkelen, tallmateriale, litteraturliste

Artikkelen bygger på forfatterens masteroppgave i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

Last ned tallmaterialet bak figuren i artikkelen: ods-format | xls-format.

Noe av kildegrunnlaget for artikkelen er lenket til i teksten. Oversikt over øvrig litteratur:

Almond, Gabriel A., and Sidney Verba. 1989. The civic culture: political attitudes and democracy in five nations. Newbury Park, Calif.: Sage Publications.
Diuk, Nadia. 2009. “Is There a Key?” Journal of Democracy 20 (2):56-60.
Linz, Juan J., and Alfred Stepan. 1996. Problems of democratic transition and consolidation: southern Europe, South America, and post-communist Europe. Baltimore, Md.: Johns Hopkins University Press.
Sakwa, Richard. 2008. Russian Politics and Society. 4 ed. London, New York: Routledge.
Shevtsova, Lilia. 2007. Russia – Lost in Transition. The Yeltsin and Putin Legacies. Washington, D.C.: Carnegie Endowment for International Peace.
———. 2009. “The Return of Personalized Power.” Journal of Democracy 20 (2):61-5.
Welzel, Christian. 2006. “Democratization as an Emancipative Process: The Neglected Role of Mass Motivations.” European Journal of Political Research 45 (6):871-96.

Hva kan gjøres for å øke interessen for lokalpolitikken? Til tross for alle statlige pålegg og øremerkinger, er det fortsatt mye viktig som bestemmes lokalt. Lokale beslutninger påvirker oss på en ofte mer direkte merkbar måte enn de nasjonale. Så hvorfor er det så vanskelig å finne ut hva de enkelte folkevalgte faktisk har stemt i ulike saker?

For nedadgående (ill: SSB)

Én grunn til laber interesse kan altså rett og slett være at en skal ha godt med både ressurser og tålmodighet for å orientere seg i det lokalpolitiske systemet. Lokalt engasjerer ofte enkeltsaker mer enn partier, derfor er ikke nødvendigvis partienes lokallag første stopp for den som vil orientere seg grundigere enn det de kan gjennom de lokale mediene.

Dette kan vi i dag gjøre mye enklere. Prosjektene TheyWorkForYou og Hvem Stemmer Hvad viser hvordan. Det britiske prosjektet er spesielt fint, her kan den interesserte se hele stemmegivningshistorien til enkeltrepresentanter og abonnere på nytt om dem.

Begge disse eksemplene gir oversikt over representanter på nasjonalt nivå, men hvorfor skal ikke det samme kunne gjøres lokalt? For meg som velger er det viktig å ha god informasjon både om de løpende sakene kommunestyret behandler (kanskje jeg er berørt!) og for å kunne gjøre meg opp en veloverveid mening om hvem jeg skal stemme på ved neste valg. Hva kan være bedre enn å undersøke hva enkeltrepresentanter, og partigruppene samlet, stemmer i saker jeg bryr meg om?

Nå finnes det faktisk minst ett eksempel på dette (jeg har ikke her kunnet gå gjennom alle kommunene, og har nøyd meg med de fem største bykommunene). Kristiansand kommune har en søkeside som gir den interesserte muligheten til å sjekke stemmegivning i enkeltsaker. Langt fra perfekt, men også veldig mye bedre enn ingenting. Man kan sette opp en lang ønskeliste for forbedringer: Brukeren kan lage en side for en enkeltrepresentant via søket, men siden har ingen permanent nettadresse. Siden er ikke koblet til annen informasjon om politikeren, og det er selvsagt ikke mulig å abonnere på nytt om representantens stemme-atferd via e-post eller RSS.

Slik stemmer Vidar Kleppe (skjermbilde).

Kristiansand kan tilby denne informasjonen fordi kommunen har et elektronisk voteringssystem. Alle politikere i bystyresalen er utstyrt med en datamaskin, og stemmer via denne. Bystyrets sekretariat legger ut resultatene dagen etter møtet. Systemet var etterspurt av både publikum og politikere, forteller utvalgssekretær Anne-Lise Holand Aabø.

Hverken i Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger har jeg klart å finne informasjon om stemmegivning fordelt på den enkelte representant (et lite forbehold: kommunale nettsider er ikke alltid like oversiktlige…).

En årsak til at få kommuner har slik informasjon, er at det er høyst ulik praksis nettopp i registreringen av stemmegivning.

— Det er ikke alle som registrerer hvem som stemte for hva, sier rådgiver Thomas Scheen i KS.

Hovedregelen er at alle møter i kommunale folkevalgte organer skal gå for åpne dører. Møteoffentlighet er et viktig prinsipp. Da virker det lite tilfredsstillende at resultatene av de åpne møtene støver ned i protokoller. Sånn sett er de utilgjengelige voteringsdataene et perfekt eksempel på potensialet i å åpne offentlig sektors data for viderebruk.

Voteringsdataene burde enkelt og greit blitt gjort tilgjengelig for nedlasting, så ville det nok ikke vare lenge før vi hadde både lokale og nasjonale “De arbeider for deg”-tjenester i Norge også. Vi hjelper gjerne med bruksanvisning.

Årsakene til lav deltakelse ved lokalvalg er selvfølgelig sammensatte. Ett tiltak alene vil ikke snu trenden, men den politisk interesserte borger fortjener et bedre informasjonsgrunnlag enn hun tilbys i dag.