Annerledeslandet: Norge i utakt med Europas energifremtid

Norge er et annerledesland i energisammenheng. Gjør det noe med politikken -- og journalistikken?

Det er verd å reflek­tere litt rundt Norges særstill­ing i Europa som vik­tig olje­land. Norge er det eneste lan­det i Europa, sett bort fra Rus­s­land, som er energiek­sportør av betyd­ning. Blant EU-lan­dene er rik­tig­nok Dan­mark også net­toek­sportør av ener­gi noen få år til, men ellers er våre europeiske naboland store importør­er av ener­gi, først og fremst olje og gass, men også kull.

Gle­den som kom­mer til uttrykk gjen­nom norske avisover­skrifter når oljeprisen går i været og hver ekstra dol­lar omsettes til nye mil­liarder på olje­fondet, er speil­vendt i lan­dene som er avhengige av å importere dette smørende stof­fet. Der gir høye oljepris­er svekket han­dels­bal­anse, redusert vekst — og gjør det også vanske­ligere å øke ener­giskat­tene, slik kli­ma- og miljøhen­syn tilsi­er at er for­nuftig. En oljepris på 60 dol­lar gjør det let­tere å legge på avgifter enn når prisen nærmer seg 120 dol­lar. Med høyere pris­er øker pengestrøm­men fra kon­sument­landene til pro­dusent­landene — til Norges, Sau­di-Ara­bi­as og Venezue­las gun­st, mens de fleste EU-lan­denes økonomi­er ville hatt glede av et regime som kom­bin­erte lavere oljepris­er med økte skatter.

Net­to import av ener­gi (import minus eksport) i europeiske land i 2008, målt i tusen tonn oljeek­vi­va­len­ter. Klikk på bildet for å se flere visu­alis­erte data om ener­gi i Europa.

En smilende Sig­b­jørn Johnsen som gled­er seg over økte inntek­ter til stat­en, mer “peeng på bok”, er en av stereo­typ­i­ene i den norske ener­gi-jour­nal­is­tikken. Vi er glade for det, alle sam­men. Der­for blir spranget til våre oljeim­porterende naboland ganske stort når den poli­tiske språk­bruken utvikles — og jour­nal­is­tikken ref­er­erer og analy­ser­er jo selvsagt i første rekke den hjem­lige poli­tiske agenda. 

Mens den norske reg­jerin­gen er opp­tatt av å dyrke samar­bei­det med Rus­s­land med sik­te på å skape et felles petro­le­um­sev­en­tyr i Bar­entshavet, utvikler for eksem­pel danske og britiske poli­tikere en talemåte omkring energifel­tet som går i et annet toneleie. Britenes kli­ma- og energi­min­is­ter Chris Huhne og hans danske kol­le­ga, Lykke Fri­is, avga i vin­ter en felles uttalelse som beg­yn­ner på denne måten: 

Den­mark and the UK are in agree­ment that our future pros­per­i­ty depends on stim­u­lat­ing green growth, and get­ting off the oil hook.

Språk­bruken er rel­a­tivt sterk — det er vanske­lig å tenke seg at Norges nye energi­min­is­ter skulle ha skrevet under på en tilsvarende for­mu­ler­ing sam­men med kol­le­gene fra Dan­mark og Storbri­tan­nia, land som i likhet med Norge har nytt godt av Nord­sjøens sorte gull. “Framti­den lig­ger i å bore og hente opp mer hydrokar­bon­er,” lød Ola Borten Moes “tiltre­delseserk­læring”.

De ganske offen­sive for­mu­lerin­gene Huhne og Fri­is bruk­er, er ikke noe særsyn i Europa. Å snakke om over­gan­gen fra den fos­sile til forny­bare tid­salder med pos­i­tive og opti­mistiske fortegn, er tvert imot en del av det faste reper­toaret hos tyske, britiske og danske poli­tikere. Når bud­skapet gjen­tas, formes naturligvis både opin­io­nen og offent­lighetens bilde av virkeligheten. 

Norge blir dermed også et annerledes­land i omtal­en av de store ener­gire­laterte spørsmål i vår tid. Våre naboland byg­ger en fortelling om at fremti­den lig­ger i det forny­bare og at frem­tidig vel­stand og led­er­skap skal bygges langs veien ut av oljealderen. Også den amerikanske pres­i­den­ten, Barack Oba­ma, uttrykker seg i slike baner når han omtaler ener­gis­pørsmål. Her i lan­det er det knapt noen blant de ledende poli­tik­erne som for­mulerer seg på en slik måte.

Å se nærmere på mediedeknin­gen av ener­gis­pørsmål i ulike land, ut fra lan­denes ståst­ed og ener­gisek­torenes økonomiske betyd­ning, burde være en inter­es­sant øvelse både for medievitere og andre som stud­er­er poli­tikk og opin­ions­dan­nelse. Kjernekraft­mot­standen i Tysk­land ble påskyn­det av Fukushi­ma, mens fran­skmennene ser ut til å være immune. I forhold til omtal­en av fos­silin­dus­trienes betyd­ning og rolle, kunne en kom­par­a­tiv analyse av Norge målt mot de andre Nord­sjø-lan­dene vært svært inter­es­sant. Inntrykkene man får ved å følge mediebildet i ulike land gir en pekepinn, men mer sys­tem­a­tiske studi­er vil helt sikkert gi nyt­tig innsikt.

I kli­masam­men­heng leg­ger norske poli­tikere svært stor vekt på FN-sporet. Det er en naturlig følge av norsk uten­rik­spoli­tisk tradis­jon. Kli­maforhan­dlin­gene i FN-regi dekkes detal­jert og grundig i norske medi­er. Ganske store redak­sjonelle ressurs­er brukes på å følge disse møtene, enten de foregår i våre geografiske nærom­råder som i Køben­havn, eller på mer ekso­tiske des­ti­nasjon­er som i Can­cun, eller som til høsten, i Dur­ban. Den sterke vek­ten den norske reg­jerin­gen leg­ger på FN-forhan­dlin­gene, gjen­speiles i mediedeknin­gen. Norge spiller en vik­tigere rolle i denne set­tin­gen enn vårt folke­tall og almene inn­fly­telse skulle tilsi, og det er rom for et aktivt diplo­mati der stort sjekkhefte — som alltid — er en fordel. Dette skaper grunnlag for gode his­to­ri­er i medi­ene om sterk norsk innsats for gode løs­ninger, enten det han­dler om reg­n­skog eller sys­te­mer for pen­geover­føringer fra nord til sør.

Når det står stille i FN-forhan­dlin­gene, som det i prak­sis gjør for tiden, er det en ten­dens til å tro at ener­giom­still­in­gen står stille, den også. Men trått føre i FN-sporet betyr ikke at det er slutt på utviklin­gen av fos­sil­frie energibærere. Tvert imot vokser vind- og solen­er­gi, med kine­serne i før­ersetet, med svært rask takt. Utviklin­gen av de forny­bare indus­triene reflek­teres imi­dler­tid i ganske liten grad i de tonean­givende norske medi­ene — med finans­pressens dekn­ing av REC-kursen som et unntak. 

De store struk­turelle spørsmål, for eksem­pel om konkur­ransen mel­lom forny­bar og fos­sil ener­gi i det frem­tidi­ge europeiske energi­land­skapet, vies lite opp­merk­somhet. Man ten­der­er til å overse at øns­ket om styr­ket ener­gisikker­het og min­dre impor­tavhengighet er like sterke dri­vere for en omstill­ing av energi­forsynin­gen som klimaet.

Gassens rolle i det frem­tidi­ge europeiske ener­gisys­temet illus­tr­erer kjer­nen i dette. Det er ikke plass til mye ure­nset gasskraft i Tysk­land eller Storbri­tan­nias kraft­sys­tem et par tiår frem i tid — der­som kli­mamå­lene skal nås. Det hjelper ikke om Norge — som sel­ger — synes gass er et utmer­ket alter­na­tiv til kull, der­som kjøperne vis­er seg å si nei takk til begge del­er. Det er i den ret­nin­gen poli­tikken både i Lon­don og Berlin peker. Risikoen for Norge er naturligvis at man satser for mye — og for lenge — på det fos­sile, mens man lukker øynene for dimen­sjonene som endrin­gene i det europeiske energifel­tet representerer.

Sta­toil har skjønt hva som står på spill. I vin­ter har sel­skapet kjørt en omfat­tende markeds­føringskam­pan­je for natur­gass i vik­tige inter­nasjonale medi­er. Store annon­se­bud­sjet­ter er brukt for å fremme gassens rolle i et frem­tidig energi­land­skap. Kam­pan­jen har ikke hatt direk­te brodd mot forny­bare og fos­sil­frie energik­ilder, men går man til rap­porten som dan­ner fak­ta­grunnlaget bak markeds­føringskam­pan­jen, er det et inter­es­sant bilde som avteg­n­er seg: Jo mer EU-lan­dene invester­er i forny­bar ener­gi i tiårene fre­mover, jo min­dre gass og andre fos­sile energibærere vil det trenges.

Sta­toil push­er gass på kon­ti­nen­tet, her annonse i Die Zeits nettutgave.

Annon­sekam­pan­jen inngår i et omfat­tende lob­b­yarbeid fra Sta­toils side. Sel­skapet forsøk­er også å påvirke myn­dighetene i Brus­sel, Lon­don og Berlin til å satse på gass. Det han­dler om svært store penger. 

En inter­es­sant sak å se nærmere på for både sam­funnsvitere og journalister?

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. Jon Kinde says:

    Det kan jo tenkes at det har gått opp for de fleste, både leg og lærd, at “FN-sporet” er et feil­spor og at “kli­mamålet” er et poli­tisk ved­tak, uten effekt på kli­maet over­hodet. For­di det er poli­tikk det han­dler om, bl.annet SV’s vei til en “ny ver­den­sor­den ledet av FN”. Og, de samme fleste,innser også at hverken vind- sol- eller annen alter­na­tiv ener­gi noen­gang vil bli lønn­somt i Norge, sannsyneligvis ingen andre sted­er heller.
    Uten­landske media har det siste året flom­met over av stoff om hvordan
    FNs klima­pan­el rakn­er, kli­ma-poli­tikere blir ned­stemt og utal­lige artik­ler og avhan­dlinger om den ufarlige og livsvik­tige gassen CO2 som IKKE dri­ver kli­maet. Men ikke i Norge, her brukes det “store redak­sjonelle ressurs­er” på “FN sporet” og å for­tie hva som egentlig skjer i kli­masak­en. Hvor­for det? Jo, for­di “forny­bar” er big busi­ness for de som ser “den nye ver­den­sor­den” som sitt utopia og med­føl­gende busi­ness­mu­ligheter. http://www.climatechangebusiness.com/ccbj

    Kinas stas­ing på vin­d­kraft er dermed ikke et “kli­matil­tak”, men en mulighet for cli­mat­e­change­busi­ness, gjerne sub­si­diert fra Norge.
    Da hjelper det godt at Norge har fetest skjekkhefte og vil være “flink­est i klassen” både med penge­fly­t­ting og reg­n­skog­fond. Nå vis­er det seg at med meste blir borte i kor­rup­sjon, men skitt au, det er mer der det kom­mer fra.
    Den poli­tiske kor­rek­theten i Norge går foran fak­tabasert folkeop­plysning og burde få noen bjeller til å ringe, både hos jour­nal­is­ter og sam­funnsvitere, men er de avhengig av å opp­tre poli­tisk korrekt?
    Sam­tidig som, det samme SV’s, Erik Sol­heim feir­er nei til olje­bor­ing i Lofoten, reis­er han til Ghana for å hjelpe de med lønn­som oljeutvin­ning. Det er tillatt å løsne litt på slipset, også for jour­nal­is­ter i Norge.
    Oljeim­porterende land er des­per­ate etter bil­ligere ener­gi-alter­na­tiv­er og nye for­ret­nings-muligheter og Norge spiller dobbelt­moral­is­ter for åpen scene.
    Fak­ta er at ver­den er avhengig av olje og gass i hun­drevis av år til og
    at fos­sile brennstoff før­er til “kli­makrise” er en hypotese møysom­melig bygget opp gjen­nom ti-år og med bil­liarder av kro­ner. Mot­stand mot denne hypote­sen er effek­tivt kneblet, men sekken er iferd med å sprekke og ytrings­fri­heten respek­teres mer og mer.
    Hva som skjer da vil være inter­es­sant, noe å forske på for “Norsk kli­ma-stif­telse?” Men da må du ta av de poli­tiske sky­lap­pene og hør­selver­net og møte virke­ligheten med et åpent sinn.

    • Bra og sak­lig argu­menter­ing om Norges dobbelt­moral og inter­nasjon­al penge­griskhet. Mon­ey makes the world go around. De fem store i FNs sikker­het­sråd er også de fem øver­ste på nasjon­er som sel­ger mest våpen. Dobbelt­moral­sk? Ja. Umoral­sk? Ja, Økonomisk prof­ita­belt? JA. Geld regiert die Welt, sier tyskerne. Olje er sort gull og det blir det penger av. La oss innse hva vi er. Kjøp­menn og ikke moral­sk, natur­vennlige og snille men­nesker i et par­adis­ak­tig Norge.

  2. Anders Bjartnes says:

    Til Jon Kinde,

    Jeg er uenig i at ver­den er avhengig av olje og gass i “hun­drevis av år til”. Jeg tror tvert i mot at over­gan­gen til forny­bare ener­gisys­tem kom­mer til å skje ganske raskt. Det har både å gjøre med kli­ma­trusse­len, sti­gende ressursknap­phet — og en svært rask utvikling av de forny­bare energiteknologiene.

    Til Chris­t­ian Storesund,

    Jeg tror Norge står over­for et prob­lem som kom­mer til å bli tydeligere fre­mover: Stats­fi­nansene — og økonomien forøvrig — er sterkt knyt­tet til at fos­sil ener­gi er godt betalt, mens våre poli­tikere heldigvis er tydelige på at kli­ma­trusse­len er reell og må bek­jem­pes. Å finne en god bal­anse i dette land­skapet kom­mer til å bli mer og mer krevende.

    mvh

    Anders Bjartnes

  3. “Kli­ma­trusse­len” er en poli­tisk tran­si­tion til “den nye ver­den­sor­den”, sus­tain­able design.. Eller bærekraftig design. Det har ingent­ing med klimapåvirkn­ing å gjøre, de som tror det er dessverre og heldigvis klimapoli­tik­ernes nyt­tige idiot­er. At kli­maet endr­er seg er noe alle forstår og som det kan både skremmes med og avgifts­be­legges. Neste steg er å endre adferdsmøn­stre, skape nye teknolo­gi­er og nye for­ret­ningsmu­ligheter for det bærekraftige samfunn.
    At kli­maet skal endres til det bedre er et poli­tisk verk­tøy, ikke noe annet.
    Så får man være uenig i eller enig i om det er den rette veien å gå. Når det gjelder olje og gass er det ingent­ing som tyder på at det blir tomt de neste to men­neskeal­dre, om vi skal benytte oss av det er annen diskusjon.

til toppen