Mer enn form, uttrykk og overflate

Kunsthøgskolen i Bergen tøyer grensene for hva kunst og design er - og bør være

Hva er design? Hva skal design gjøre? Hva skal vi utdanne kun­st- og design­stu­den­ter til? Slike spørsmål kan man fun­dere litt over – og kan­skje til og med nærme seg noen svar på, hvis man besøk­er utstill­in­gen Sub­stans 2011, som er avgang­sut­still­in­gen til mas­ter­stu­den­tene ved Kun­sthøgskolen i Bergen.

Denne høgskolen er en insti­tusjon både Bergen og design­in­ter­esserte over alt i lan­det bør være stolte over. For her finnes en vil­je til å gjøre kun­st og design til mer enn form, uttrykk og over­flate. Skolen utdan­ner kan­di­dater som ikke bare har øje for godt design, men også for andre. De har sosialt engas­je­ment. De strekker seg ut mot sam­funnsprob­le­mer og men­nesker som møter utfor­dringer i hverda­gen. De involver­er seg.

For 2500 år siden klaget Sokrates over ung­dom­men. De ”fore­trekker luk­sus”, sa han, ”de har dårlige maner­er, fornek­ter autoritet, har ingen respekt for eldre men­nesker og prater når de egentlig burde arbei­de.” Siden er det visst bare gått nedover med ung­dom­men. Slik er det ikke for kun­sthøgskolens avgangstu­den­ter. De arbei­der hardt. De involver­er bruk­erne og bringer dem i sen­trum. De er nys­g­jer­rige på andre. De avvis­er bruk-og-kast men­tal­itet, tenker på miljøet og fun­der­er over måtene vi lever på. Og så lager de tankevekkende og lekkert kun­st og design.

En ver­den med Substans

Da jeg besøk­te utstill­in­gen kunne jeg ikke unngå å tenke på hvor­dan ver­den – eller bare Bergen – ville bli hvis stu­dentenes arbei­der ble til virke­lighet? Det ville i sannhet bli en ver­den med Sub­stans? Så la meg prøve, som en slags omvis­ning i utstill­in­gen, å gi et inntrykk av hvilken slags ver­den dette ville være, hvor­dan det det for eksem­pel ville påvirke mitt liv?

Hei, mitt navn er Jens. Jeg bor i en gen­erasjons­bolig hvor pen­sjon­is­ter, fam­i­li­er og stu­den­ter lever side om side. Her har vi alt: kan­tine, tren­ingsrom, squash­bane, verk­st­ed og fellesterasse. Men det beste er egentlig det ima­terielle: når pen­sjon­is­ten ved siden av forteller min dat­ter om da hun var ung; når for­tid og fremtid møtes (Eli Therese Petersen). Det er ikke bare her hos oss at det fysiske bomiljø øker livskvaliteten i byen. Ved siden av lig­ger et pleiehjem spe­sielt utviklet for per­son­er med demens. Med  solterasse, peis­es­tue, film­rom, trim­rom, dri­vhus og hage, er hele området er utviklet for å bidra til en mer aktiv og stim­ulerende hverdag for eldre (Erlend Bleken).

Det samme gjelder bar­nas omgivelser. Min yng­ste dat­ter går i en barne­hage som er spe­sielt tilpas­set barns behov og utvikling. Sanse­land kaller vi det, for her gir de fysiske omgivelsene læring om for­mer, tek­s­tur­er og farg­er (Inga Gar­nier.). Min eld­ste dat­ter går på en ung­domsskole, som elevene selv har vært med på å utsmykke. Det har gitt engas­je­ment både for skolen og for kvaliteten av vår fysiske omgivelser (Sun­ni­va Hel­land). Men ingen sam­funn er jo per­fek­te. Heller ikke vårt. Folk kom­mer i fengsel, men her kan de innsat­te bidra til å designe og utvikle møbler. Det gir dem mulighet for å utvikle verdighet, mestring og stol­thet (Morten Knarrum).

Vel, det er tidlig og jeg må på jobb. I entreen min tar jeg min caps på og kaster et hastig blikk i speilet. Jeg går mot døren uten å vite at speilet tok et bilde av dette hverdagsøye­b­likket, og at jeg om tre år vil se bildet igjen, smile over mitt rare uttrykk og huske capsen som jeg ikke lengre har (Albert Tang). Jeg går for­bi beste­mor i lei­ligheten under for å si ha det. Selvom hun er frisk i tanken, er hun gam­le i krop­pen. Men hun kom­mer seg enkelt opp av den ergonomiske spis­es­tuestolen og gir meg en mor­gen­klem. Stolen er prak­tisk for gam­le og svake krop­per, men den ser ikke ut som de ergonomiske mon­stre man laget før i tiden. Den er smart, stil­ren og form­be­visst, slik som beste­mor alltid har vært (Anders Berg).

Jeg syk­ler hen av den trafikkerte Sjø­gat­en, svinger inn i gang- og sykkel­tun­ne­len og omgis av av en plut­selig ro da jeg glid­er under skulp­turen i taket som gjør fjel­let til en lev­ende, pus­tende – men vennlig – organ­isme (Torgeir Stige). Jeg tenker på i går, da jeg var på restau­rant med en venn av meg som er svaksynt. Det gjorde vi ikke så mye tidligere, for­di akustisk støy i sosiale rom var en stor belast­ning for ham. Men denne restau­ran­ten har innred­ning og stol­er med lyd­ab­sorberende egen­skaper som gjør besøket behagelig. (Jonas Nord­heim). Jeg for­later tun­ne­len med et smil og ankom­mer min arbei­d­splats. Hele bygget er utviklet for å befor­dre kreativitet. Utformin­gen og innred­nin­gen skaper trivsel og samar­beid. Det er nesten umulig ikke å bli kreativ (Mari Ekstrand).

Etter jobb tre­ffes hele fam­i­lien i Nygårdsparken. Paviljon­gen som nå er bygget der, har gitt parken et helt nytt liv. Her er det piknik og bare føt­ter om som­meren og snøbal­lkrig og snø­lyk­ter om vin­teren (Kris­tine Holtås). Vi spis­er kake som min eld­ste dat­ter har bakt. Hun spiller litt for mye dataspill, men er heldigvis blitt grepet av dataspillet Piece of Cake, som har fått hun vekk fra skjer­men og ut på kjøkkenet (Car­o­line Gan­nefors.). Etter­på fort­set­ter vår eld­ste dat­ter ned til Bøl­gen på Nøste­tor­get. Det er en fabelak­tig bruksskulp­tur, en bøl­gein­spir­ert paviljon, hvor ung­dom­men sam­les. De spiller bas­kett, skater, hop­per i havet, snakker og kom­mer i en helt særlig stemn­ing når lyset i bøl­gen bry­ter kveldsmør­ket (Lil­lian Sharma).

Vi andre går hjem. Jeg set­ter meg med yng­ste­mann i de gode sto­lene vi har arvet fra far­mor og far­far. De stod på hyt­ten, men er så hold­bare og tid­sløse at de pass­er per­fekt her (Siv Jahnsen).Vi tar frem Arne Gar­borgs bok om Haug­tus­sa som vi har lest så ofte. Vi blir aldri lei denne visuelle inspi­rasjons­bo­ken hvor ord og bilde møtes på ulike måter (Torun Hunnes). Man kan undres over hva lesning egentlig er. I dag har vi døgnåp­ne og grenseløse infor­masjon­skanaler. Bilder og ord flyr omkring oss. Kan­skje vi er blitt red­de for stil­heten (Hanne Fagerslett)?

Jeg leg­ger min dat­ter i seng, brer dynene i de lekre og miljøvennlige Spire-tek­stil­er over henne og kysser god­natt (Gry Johansen). Beste­mor kom­mer og pass­er på, og vi vok­sne går til kon­sert med The Tivoli Orches­tra. Det er en opplevelse ikke bare for øret, men også for øyet. Musikken reflek­teres, speiles, foran­dres og gis nye dimen­sjon­er gjen­nom beveg­elses- og lyd­sen­si­tive illus­trasjon­er (Astrid Aalgaard).

Imor­gen er det helg, da kjør­er vi en tur på lan­det. Man sier ofte at Norge har et skif­tende land­skap. Men det er jo ikke naturen som skifter. Det er vi som beveg­er oss gjen­nom det. Det vet jeg fra min asfalt­guide (Åge Peterson).

Real­is­tiske visjoner

Hvem vil ikke gjerne bo i Sub­stans? Jeg vet at jeg vil. Men kan­skje noen tenker at det kan bli litt vel mye ide­al­isme og naive visjon­er. Som en sen­sor visst skal ha sagt: ”Med små jus­teringer kunne dette bli et real­is­tisk pros­jekt”. Hva skal man si til en slik kom­men­tar? Stu­den­tene på kun­sthøgskolen vil tids bli nok omk­lam­ret av økono­mi, bud­get­ter, og tankestop­pende real­isme. Det er jo net­topp i disse pros­jek­tene man skal utforske, sprenge ram­mer, unngå begren­sninger, tenke nytt – foran­dre ver­den. Og kan­di­datene er jo ikke naive. Som Siv Lier Jansen, skriv­er i sin prosjektbeskrivelse:

Jeg tror ikke jeg kan red­de ver­den gjen­nom design, men jeg tror at jeg ved å […] skape gode, varige løs­ninger og møbler som folk ønsker å beholde lenge, vil kunne bidra til et steg i rik­tig ret­ning mot et mer bærekraftig samfunn.

Nei, disse stu­den­tene er ikke fan­taster i fan­ta­siver­den­er. De har gått pro­fesjonelt tilverks. De har gjort grundi­ge forun­der­søkelse og analyser. De har inter­v­jet og lagd spør­re­un­der­søkelser med opp til 900 respon­den­ter. De har inndradd brukere i deres arbeid. De lyt­ter og tøy­er grensene for hva design er og bør være.

Det vi ikke kan sanse 

På Sub­stans 2011 er det mye flott. Men det beste ved utstill­in­gen er kan­skje det vi ikke kan sanse, det vi ikke kan se eller røre. Det som er skjedd i hodene på avgangsstu­den­tene, trans­for­masjo­nen de har gjort under­veis: Tankene og ideene de har skapt, utviklet og forkastet. De nye ideene, som de er vendt tilbake med. Og ikke minst det som ven­ter. Det de kom­mer til å gjøre i fremti­den. For disse kan­di­datene kom­mer til å gjøre en forskjell.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. siv lier jahnsen says:

    Vil bare takke for den flotte tal­en du holdt på åpnin­gen av vår mas­terut­still­ing. Vi følte oss alle sett, og det var en veldig engas­jerende måte å inklud­ere alles prosjekter.
    Mvh Siv Lier Jahnsen

  2. Slenger meg på det Siv skriv­er. Tusen hjertelig takk for god åpn­ingstale. Du hadde nok litt for­vent­ninger å inn­fri som pro­fes­sor i retorikk, men det klarte du strålende. 

    Astrid.

  3. Charles Michalsen says:

    Mer enn form står det i over­skriften, men hva er form ?

    Er form innen design å eksludere?
    Mer enn form , uttrykk og over­flate står det i over­skriften, men hvem sier hva form er?
    Hvor­dan kan vi få utviklet fenomenet form og diskusjo­nen om form til å være knyt­tet også til pros­ess og ikke bare til materialet ?
    Hvilke bidrag er skrevet og er knyt­tet til form som resurss som inklud­er­er og oppleves som løs­ninger knyt­tet til ett bedre liv ( inklu­siv natur )?
    Dette er utfor­drene og bra er det.

    Charles

til toppen