Hva er journalistisk kvalitet?

Journalistiske idealer formulert av bransjen selv spiller en viktig rolle, men publikums og kildenes kvalitetskriterier teller også.

Kvalitets­be­grepet i jour­nal­is­tikken er utfor­drende. Vur­der­ing av hva som er god og dårlig jour­nal­is­tikk avhenger av hvilket medie- og aktør­per­spek­tiv man anleg­ger, hvilket verdisyn man leg­ger til grunn, og hvilket inter­esseper­spek­tiv man har. Den sveit­siske mediepro­fes­soren Vinzenz Wyss (2002) kaller det for kvalitets­be­grepets mul­ti­per­spek­tivitet. Det gjør det ekstra utfor­drende å doku­mentere hva som egentlig er kvalitetssta­tus for jour­nal­is­tikken og hvor­dan den utvikler seg i møte med endrede tek­nol­o­giske, økonomiske og pub­likumsmes­sige ram­mevilkår. Faren for å over­foren­kle og overse vik­tige inn­fallsvin­kler er åpen­bart til stede.

I dette kapit­let skal jeg drøfte ulike nor­ma­tive per­spek­tiv­er på jour­nal­is­tisk kvalitet med utgangspunkt i bidrag fra akademia og prak­s­is­fel­tet. De fleste forsøkene på å definere kvalitet kom­mer fra den første sfæren, fra medi­ete­o­retik­erne, mens fagets prak­tikere er mer for­be­holdne med å kne­sette faste kvalitet­side­al­er. Det lig­ger ikke i fagets natur å dyrke autora­tive påbud hverken om hva jour­nal­is­tikk er eller hvor­dan den skal utøves. Den redak­sjonelle prak­sis er kjen­neteg­net av en under­forstått kvalitets­forståelse. Det finnes få all­menne og etter­prøvbare kri­terier for å vur­dere godt og dårlig hånd­verk. Sam­tidig er pro­fesjo­nens kvalitets­forståelse helt sen­tral når vi diskuter­er utviklingstrekkene på mediemarkedet og kon­sekvensene for journalistikken. 

Journalistikk_og_demokrati_thumb

Denne tek­sten er hen­tet fra en rap­port utgitt av Fritt Ord (pdf) i mai 2013. Rap­porten drøfter utfor­dringer den dig­i­tale medierev­o­lusjo­nen stiller jour­nal­is­tikk og medi­er over­for, og kom­mer med forslag til mediepoli­tiske tiltak. For­fat­terne er: Sven Egil Omdal, Anders Bjartnes, Paul Bjerke og Ragn­hild K. Olsen. Et utvalg av kapit­lene fra rap­porten blir pub­lis­ert i Vox Publica.

Forhold­et mel­lom hva jour­nal­is­tene vur­der­er som kval­i­ta­tivt bra og hva bruk­erne opplever som bra er en av de vik­tig­ste og mest klargjørende dis­tinksjonene når man nærmer seg kvalitets­be­grepet i jour­nal­is­tikken. Det er også et av de mest kon­tro­ver­sielle – for hva hvis pub­likum ikke vil ha det innhold­et jour­nal­is­tene men­er er bra og vik­tig? Hvem er egentlig berettiget til å felle kvalitets­dom over det jour­nal­is­tiske pro­duk­tet — pro­dusen­ten eller kon­sumenten? Og hvilke kvalitet­skrav skal veilede jour­nal­istenes arbeid? 

Samfunnsansvaret som kvalitetsnorm

Selv om opp­fat­nin­gen av hva som er god og dårlig jour­nal­is­tisk kvalitet avhenger av en rekke forhold, og det i realiteten er umulig å definere en objek­tiv og uni­versell kvalitets­stan­dard, finnes det et sett av jour­nal­is­tiske ide­al­er med bred opp­slut­ning både i og uten­for bran­sjen. Dette norm­set­tet er godt forankret i pro­fesjo­nens selv­forståelse og sam­fun­nets eksplisitte for­vent­ninger til jour­nal­is­tikken slik de man­i­fester­er seg i mediepoli­tikk og lov­givn­ing. Det er hva jour­nal­is­ter må kjenne til og etter­leve, og hva sam­fun­net må kunne for­vente av jour­nal­is­tikken, som de amerikanske jour­nal­is­tikk­ne­storene Bill Kovach og Tom Rosen­stiel for­mulerer det i boka The Ele­ments of Jour­nal­ism. Ide­a­lene han­dler om jour­nal­is­tikkens sam­funnsrolle, også gjerne ref­er­ert til som et «sam­funnsans­var» eller «sam­funnsop­p­drag», slik det blant annet er uttrykt i Vær Var­som-plakatens kapit­tel 1. Det dreier seg om å fylle en demokratisk funksjon som debattare­na, infor­masjons­formi­dler og mak­tovervåk­er og levere innhold forankret i prin­sip­per som uavhengighet, mang­fold og objek­tivitet. Dette er verdier med stor all­men­ngyldighet i den vestlige jour­nal­ist­tradis­jo­nen. Mark Deuze opp­sum­mer­er dette i fem all­menne pro­fesjon­snormer for journalister:

  • Pub­lic ser­vice: Jour­nal­is­ter virk­er i sam­fun­nets tjen­este som vak­thun­der og formi­dlere av informasjon.
  • Objek­tivitet: Jour­nal­is­ter skal opp­tre upar­tisk, nøy­tralt, objek­tivt og ret­tfer­dig og dermed troverdig.
  • Autono­mi: Jour­nal­is­ter må være selvs­tendi­ge og uavhengige.
  • Aktu­alitet: Jour­nal­is­ter er opp­tatt av det umid­del­bare og fokuser­er på aktu­alitet og hastighet i sin rapportering.
  • Etikk: Jour­nal­is­ter har en etisk bevis­s­thet som styrk­er deres legitimitet.

Man kan diskutere om aktu­alitet­snor­men forstått som hastighet er like sterkt knyt­tet til utøvelsen av et sam­funnsans­var som de øvrige ide­a­lene. Tvert imot kan det argu­menteres med at net­topp hastighet kan gå på bekost­ning av sam­funnsans­varet i en redak­sjonell virke­lighet hvor racet for å være først ute med nyheter blir stadig mer hes­e­ble­sende og det er risiko for at man kut­ter svinger både i research og kildekri­tikk for å kunne pub­lis­ere raskt. 

Tilsvarende kan det innven­des mot objek­tivitet­side­alet at det er lite sam­funnsnyt­tig der­som det brukes som skalkeskjul for en ufokusert jour­nal­is­tikk der argu­menter og motar­gu­menter pre­sen­teres ukri­tisk uten analyse eller per­spek­tiv som gjør leseren klokere. Slik sett er ikke ide­a­lene hun­dre pros­ent enty­di­ge og uimot­sigelige. Sam­tidig vis­er under­søkelser at det er bred enighet om disse grunn­leggende jour­nal­is­tiske ide­a­lene på tvers av bran­sjen, og da spe­sielt ide­alet om å dri­ve avs­løring og kri­tikk (Hov­den 2010). Dette til tross for at verken avs­løring eller kri­tikk utmerk­er seg som kjen­netegn ved all jour­nal­is­tikk som leveres. Langt fra alle jour­nal­is­ter assosier­er seg like sterkt med alle ver­di­ene, slik Paul Bjerke reflek­ter­er rundt i neste kapit­tel. Men verdis­et­tet hør­er like fullt til jour­nal­is­tikkens arvesølv, det er en felles plat­tform som jour­nal­is­tikken definer­er seg selv ut i fra. 

Det er lange tradis­jon­er for å knytte eval­uer­ing av jour­nal­is­tikk til net­topp pressens sam­funnsans­var. Denis McQuail trekker blant annet lin­jene tilbake til den amerikanske presse­fri­het­skom­misjo­nens rap­port fra 1947 når han skisser­er et ram­mev­erk for å eval­uere medi­enes ytelse eller virke (media per­for­mance) med sam­fun­nets inter­ess­er (pub­lic inter­est) som målestokk (McQuail 1992). Selv om mediebildet er mye endret siden McQuail skrev sin bok for over tyve år siden, er det nor­ma­tive per­spek­tivet han bruk­er fort­satt rel­e­vant for dagens diskusjon om jour­nal­is­tikkens utvikling og kår. Arbeid som er gjort med å definere kri­terier for kvalitet i bran­sjen det siste tiåret, som Norsk Jour­nal­ist­lags Alltid Kvalitets-ini­tia­tiv og Kvalitetsmåling­spros­jek­tet i regi av Insti­tutt for Jour­nal­is­tikk, tar utgangspunkt i det samme norm­set­tet (Olsen 2006).

Som et radikalt mot­stykke til kvalitet forankret i sam­funnsans­varet, kan kvalitet defineres ut fra jour­nal­is­tikk forstått som en ren for­bruksvare hvis primære opp­gave er å generere størst mulig inntek­ter i pub­likums- og annon­se­markedet. Det er ikke vanske­lig å finne jour­nal­is­tikk som i form og innhold pass­er bedre til en slik beskriv­else enn til ide­alet om sam­funnsnytte og vak­thund­funksjon. Særlig har under­hold­nings- og kjendis­jour­nal­is­tikken, ikke minst på nett, et innhold og en pre­sen­tasjons­form som gjør det nærliggende å tenke at det lig­ger sterke merkan­tile inter­ess­er bak pub­lis­erin­gen. Aften­postens kom­men­ta­tor Joacim Lund trekker frem dette poenget i sin kri­tikk av blant andre VGs dekn­ing av kjendis­brud­det mel­lom Tone Damli Aaberge og Aksel Hen­nie våren 2013:

Jeg tror alle forstår at medi­enes dekn­ing av denne sak­en er hin­sides all for­nuft, og ikke egnet til noe annet enn å til­fredsstille lesernes sen­sasjon­slyst og kikker­trang – og medi­enes klikkekå­thet. Sånt blir det penger av. I Se og Hørs rekker er det gam­mel og velk­jent lær­dom at bryllup er langt mer verdi­fullt enn et sam­livs­brudd, målt i kro­ner og øre. Blir det ikke bryllup, kaster medi­ene seg åpen­bart over det nest beste med stor appetitt.

Kvalitet forstått som sam­funnsans­var ver­sus kvalitet forstått som marked­sandel­er og inntek­ter er to diame­tralt mot­sat­te per­spek­tiv­er. Vinzenz Wyss beskriv­er i boka Redak­tionelles Qual­itäts­man­age­ment dette som hen­holdsvis et ide­ol­o­gisk-nor­ma­tivt og et util­i­taris­tisk-økonomisk per­spek­tiv på kvalitet. Sist­nevnte inn­fallsvinkel har utspring i utili­tiaris­me­filosofiens idé om at det gode er det som gir lykke og til­fred­shet til flest mulig, og vur­der­er kvalitet ut fra hvor stort pub­likum og hvor mange annon­sør­er det redak­sjonelle pro­duk­tet tiltrekker seg. Selv om det hersker en åpen­bar inter­essekon­flikt mel­lom disse to kvalitetsper­spek­tivene og det er mas­siv motvil­je mot en rent økonomisk basert kvalitets­forståelse i norske redak­sjon­er, er mot­set­nin­gen mer polaris­ert i teori enn i prak­sis. En redak­sjonell virk­somhet kan vanske­lig dri­ve med jour­nal­is­tikk som over­hodet ikke tar hen­syn til bruk­er­markedets ønsker. Det er ikke rik­tig at jour­nal­is­tikk som fyller sam­funnsop­p­draget ikke kan ha bred pub­likum­sap­pell og bidra til inntek­ter både i bruk­er- og annon­se­markedet. Det kan argu­menteres for at nyhetsme­di­ene styrk­er sine vare­merk­er ved å levere kri­tisk, under­søk­ende jour­nal­is­tikk, og at jour­nal­is­tikk i et slikt per­spek­tiv løn­ner seg. 

Slike forhold bidrar til å nyansere mot­set­nin­gen mel­lom kvalitet forstått fra et ide­ol­o­gisk og et økonomisk per­spek­tiv. Her bal­anser­er jour­nal­is­tikken på en skarp egg. Utviklingstrekk på mediemarkedet gjør at det kom­mer­sielle pres­set mot jour­nal­is­tikken øker. Det er en fare for at øns­ket om pub­likums gun­st fortrenger vik­tig innhold, især på net­tet der leser­re­spon­sen er umid­del­bart syn­lig i antall klikk og anbe­falinger i sosiale medi­er. Når bruk­ernes prefer­anser går i ret­ning av det lettv­inte og sen­sasjon­spregede, er det en trussel mot vik­tig jour­nal­is­tikk uten umid­del­bar klikkap­pell. Vi risik­er­er at redak­sjonelle pri­or­i­teringer styres av hvilke sak­er som gir høy trafikk på fron­ten og har stort viralt spred­ningspoten­sial, mer enn vesent­lighet i et sam­funns­mes­sig per­spek­tiv. På den andre siden er det en fare for at jour­nal­is­tikken gjør seg irrel­e­vant ved ikke å ta nok hen­syn til bruk­ernes behov, dvs lytte til pub­likums­markedet. En tydeligere ori­en­ter­ing av jour­nal­is­tikken mot pub­likums prefer­anser er ikke bare neg­a­tivt. Tvert imot kan det innven­des at jour­nal­is­ten i ly av sin port­vak­trolle for lenge har forholdt seg arro­gant til det pub­likum han eller hun er satt til å tjene; at fil­trering og utvalg av hva som er inter­es­sant og rel­e­vant for pub­likum har vært styrt av jour­nal­is­tens mage­følelse og indi­vidu­elle prefer­anser, ikke av hva pub­likum fak­tisk vil ha. Og at redak­sjonene har slup­pet unna med å ser­vere for mye mid­delmådig og uin­spir­ert innhold laget på ruti­ne, for­di pub­likum har hatt få andre alternativer.

Når medieutviklin­gen har snudd infor­masjon­sun­der­skudd til et overveldende infor­masjonsover­skudd, og tradis­jonelle medi­er må konkur­rere med stadig flere aktør­er om opp­merk­somheten fra et mer og mer infor­masjons­blasert og tid­spres­set pub­likum, vil jour­nal­is­tikken mar­gin­alis­eres der­som den søkes utøvd i en ide­ol­o­gisk boble isol­ert fra bruk­ernes ønsker og behov. Der­for har også arbei­det med å analy­sere og forstå bruk­er­marke­dene fått stadig større betyd­ning i redak­sjonene. Jens Bar­land bel­yser dette i sin studie av redak­sjonell pro­duk­tutvikling i VG og Afton­bladet. Han vis­er hvor­dan jour­nal­is­tikk som pro­dukt marked­sori­en­teres ved at man først definer­er og kart­leg­ger utfor­drin­gene i markedet, for deretter å utvikle de jour­nal­is­tiske pro­duk­ter som skal til for å løse disse utfor­drin­gene. En tydelig ledelses-/ad­min­is­trasjon­sstyrt pro­duk­tutvikling og en redak­sjon­skul­tur som tar opp i seg mer marked­sori­en­terte hold­ninger er en del av bildet. Bar­land påpeker behovet for jour­nal­is­tisk tilpass­ing ut fra ram­mevilkårene, men prob­lema­tis­er­er rammene som settes når han spør:

Hvor stort han­dlingsrom er det igjen til den frie og uavhengige jour­nal­is­tikken etter at alt dette er definert?

Hvis vi omset­ter dette i kvalitet­ster­mer med refer­anse til det ide­ol­o­giske ver­sus det økonomiske per­spek­tivet, blir det rel­e­vant å stille spørsmålet: Har jour­nal­is­tikken fått et kvalitet­sløft hvis den tre­f­fer markedet bedre, uten at den er blitt bedre til å overvåke makt og myn­digheter og bringe de his­to­riene som noen ikke ønsker skal fortelles? Sam­tidig: er en kri­tisk, under­søk­ende jour­nal­is­tikk den eneste legit­ime forståelsen av sam­funnsans­varet som kvalitetsforankring?

Svaret er etter min mening nei. Sam­funnsans­varet som jour­nal­is­tisk ide­al er ikke en utvety­dig stør­relse. Den kri­tiske og under­søk­ende pressen blir gjerne fremhevet som jour­nal­is­tikkens aller ypper­ste klasse, mens hygge- og under­hold­ningsjour­nal­is­tikken havn­er lenger ned på rangsti­gen. Vak­t­bikkjei­de­alet motiver­er en stadig let­ing etter feil og man­gler ved det sam­fun­net pressen er satt til å overvåke. Jour­nal­is­tikkens dra­matur­gi dyrk­er kon­flikt. Men jour­nal­is­tikkens feil­søk­ende natur og fokus på prob­le­mer kan over­skygge en annen sam­funnsopp­gave – nem­lig jour­nal­is­tikkens rolle som kul­tur­bær­er og lim i sam­fun­net. Det er spe­sielt vik­tig i et lokaljour­nal­is­tisk per­spek­tiv. Gode by- og bygde­sam­funn avhenger av lokale medi­er som ikke bare spiller rollen som aggres­siv sam­funnsrefs­er, men som også er lokalpa­tri­o­tiske, som bidrar til å bygge lokal iden­titet og tilhørighet ved å speile bred­den i lokalsam­fun­net og trekke frem også det som er bra. Tilst­ede­værelse og speil­ing av lokalsam­fun­nets mang­fold hør­er også inn under jour­nal­is­tikkens sam­funnsrolle. Det han­dler om å bal­ansere lokalpa­tri­o­tisme og kri­tisk jour­nal­is­tikk (Røe Mathisen 2010). Det er vik­tig at kvalitets­be­grepet i jour­nal­is­tikkens ikke får en elit­is­tisk slag­side som gir opp­gaven som lim i lokalsam­fun­net lavs­ta­tus. Satt på spis­sen: Jour­nal­is­tikken skal selvsagt være ei bjef­fende vak­t­bikkje, men det er også rom for en logrende sel­skap­shund innen­for sam­funnsop­p­dragets ram­mer. Det gjelder ikke bare for lokale medi­er, men for jour­nal­is­tikken generelt. Som Øys­tein Sande for­mulerer det i et debat­tinn­legg om lokalav­isa som fel­lesskaps­byg­ger på Norsk Presse­his­torisk Foren­ings nettsider:

… det (finnes) en ten­dens hos mange tals­menn for kri­tisk (under­søk­ende, uavhengig, avs­lørende) jour­nal­is­tikk til net­topp å gjøre dimen­sjo­nen kritisk/ukritisk til den eneste skalaen for å vur­dere avisenes innhold. Og det er som regel den lille lokalav­isa som kom­mer dårligst ut — når f.eks. ref­er­enten av hjem­me­lagets seier over nabobyg­das lag ikke stiller et eneste kri­tisk spørsmål i sitt patri­o­tiske refer­at. Mulig han kunne og skulle ha gjort det (f.eks. ved å sette søkelys på dårlig oppførsel hos de ivrig­ste hjem­mepa­tri­otene). Men det denne kri­tikken overs­er, er at seieren, og lesin­gen av det hyggelige refer­atet, sannsyn­ligvis styrk­er samhold­et og trivse­len i byg­da — ja kan­skje også rekrut­terin­gen til idrettslaget. Det gjelder ikke bare for lokale medi­er, men for jour­nal­is­tikken generelt.

Sam­funnsans­varet og de jour­nal­is­tiske stan­dar­d­ene som er forankret i dette, er et for­p­lik­tende ram­mev­erk som til­før­er jour­nal­is­tikken unik ver­di i forhold til annen infor­masjon. Når nye kom­mu­nikasjon­s­mu­ligheter gjør at både amatør­er og andre pro­fesjon­er tar arbei­d­sopp­gaver og titler som tidligere var for­be­holdt medar­bei­dere i tradis­jonelle mediebedrifter, er det avgjørende at jour­nal­is­tene heg­n­er om disse kvalitetene for å berettige sin eksis­tens. Kvalitet forstått ut i fra jour­nal­is­tikkens sam­funnsans­var er en legit­imer­ings­fak­tor for faget. Som Norsk Redak­tør­foren­ings nyut­nevnte gen­er­alsekretær Arne Jensen uttalte i NRK P2 Kul­turnytt i forbindelse med anset­telsen våren 2013:

Jeg vet ikke om jour­nal­is­tikken er under press, men vi ser at både infor­masjons­fly­ten og muligheten til å delta og for å hente infor­masjon og mot­ta infor­masjon er vold­som og det er isol­ert sett veldig bra. Det er demokra­tis­er­ing. Men jour­nal­is­tikk må han­dle om noe annet. Det må han­dle om å fortelle de his­to­riene som noen ikke ønsker skal fortelles og det er den krevende biten av jour­nal­is­tikken, men det er også det som gir oss legit­imitet til syvende og sist.

Utviklin­gen har ført oss inn i en flom av infor­masjon og frag­menterte nyhet­sop­p­da­teringer der det er stadig vanske­ligere å ha over­sikt og skille det vesentlige og verdi­fulle fra det uvesentlige og verdiløse. Det gjør behovet større enn noensinne for en tro­verdig veivis­er i infor­masjon­s­mylderet. Som Kovach og Rosen­stiel (2007, s.49) for­mulerer det:

The need for truth is greater, not less­er (…) for the like­li­hood of untruth has become so much more possible.

Der­for er tro­verdighet jour­nal­is­tikkens vik­tig­ste kap­i­tal. Tro­verdigheten hvil­er igjen på kvaliteter som integritet, fak­ta­troskap og etisk bevis­s­thet, som evne til å overvåke mak­ten og vise sosial samvit­tighet; og som å gi over­sikt og innsikt i et ofte kao­tisk virke­lighets­bilde. Det har ikke endret seg selv om alle kan pub­lis­ere og jour­nal­is­ten har mis­tet sin suverene rolle som port­vakt for offent­ligheten. En nor­ma­tiv forståelse av jour­nal­is­tisk kvalitet må fort­satt forankres i dette verdifel­tet. Sam­tidig sup­pleres tradis­jonelle stan­dard­er av verdier som tidligere ikke har vært like fremtre­dende ved alle sider av jour­nal­is­tisk virk­somhet. Vi ser at åpen­het og dia­log med pub­likum mark­er­er seg som nye jour­nal­is­tiske ledest­jern­er. Og brukeror­i­en­ter­ing og tilgjen­ge­lighet blir stadig vik­tigere i kam­p­en om det infor­masjons­blaserte pub­likumets gunst.

Profesjonsperspektiv og kundeperspektiv

Et tred­je nor­ma­tivt per­spek­tiv på kvalitet er det Wyss ref­er­erer til som det pro­fesjonelle per­spek­tivet, dvs jour­nal­istenes og redak­tørenes forståelse av hva jour­nal­is­tisk kvalitet er. Som nevnt finner vi bred støtte for pro­fesjon­sid­e­a­lene knyt­tet til sam­funnsans­varet, men jour­nal­is­tisk kvalitet har for fagets utø­vere også en annen vik­tig dimen­sjon knyt­tet til fer­digheter: Kvalitet han­dler om en særskilt jour­nal­istfaglig kom­petanse. Styreled­er Rei­dun Kjelling Nybø og kon­stituert insti­tut­tled­er Trygve Aas Olsen ved Insti­tutt for Jour­nal­is­tikk gjør kvalitet og fer­digheter til et hov­ed­punkt i sin argu­men­tasjon mot kutt i støt­ten til etter- og videreut­dan­ning av jour­nal­is­ter i et debat­tinn­legg (Dagens Næringsliv, 4. april 2013). De hevder at kut­tene i press­es­tøt­ten til IJ «ram­mer en hard plaget bran­sje midt i hjertet, den jour­nal­is­tiske kvaliteten. (…)»:

Press­es­tøt­ten er ingen garan­ti for at avisene formi­dler kvalitet­sjour­nal­is­tikk. Slik må det være. Det er ikke statens opp­gave å skille mel­lom «god» og «dårlig» jour­nal­is­tikk. Så hvis målet er kvalitet, er det mest mål­ret­tede Kul­tur­de­parte­mentet kan gjøre å oppret­tholde støt­ten til IJ. For IJ job­ber bare for å heve kvaliteten på journalistikken.

Jour­nal­is­tisk kvalitet forstått som fer­digheter knyt­ter an til den jour­nal­is­tiske pros­essen: fra idéutvikling og plan­leg­ging, via innsam­ling, til bear­bei­d­ing og formidling. Sen­trale momenter er kildekri­tiske fer­digheter — det Kovach og Rosen­stiel ref­er­erer til som «a dis­ci­pline of ver­i­fi­ca­tion» — og etisk kom­petanse. Det er fer­digheter som set­ter jour­nal­is­tene i stand til levere «god jour­nal­is­tikk» forstått som jour­nal­is­tikk som fyller sam­funnsrollen. Dette lig­ger implisitt i Kjelling Nybø og Aas Olsens argu­men­tasjon. Selv om det ikke er en nød­vendighet at «god» jour­nal­is­tikk føl­ger av «godt» hånd­verk, slik Paul Bjerke kom­mer tilbake til i neste kapit­tel, er det vanske­lig å se at lav jour­nal­istfaglig kom­petanse skulle gi god jour­nal­is­tikk. Kvalitet i et pro­fesjon­sper­spek­tiv han­dler alt­så om hånd­verksmes­sige fer­digheter. Det han­dler også om redak­sjonelle ram­mevilkår, om å ha ressurs­er til å utøve de hånd­verksmes­sige fer­dighetene man besit­ter, innen­for forsvarlige ram­mer. I Norsk Jour­nal­ist­lags debat­top­p­legg «Alltid kvalitet» går dette igjen. Kvalitet han­dler blant annet om ressurs­er til å dri­ve tilstrekke­lig kildekri­tikk og kvalitetssikring av språk og innhold for øvrig, til å reise ut av redak­sjo­nen og opp­søke men­nesker og miljøer, til å lage egne sak­er i stedet for avskrift av pressemeldinger og «klipp og lim» fra andre medi­er, og til å for­følge sak­er som virk­er lite sannsyn­lige, men som vil være vik­tige å avs­løre og formidle. 

Kart­leg­ging av jour­nal­is­tene og redak­tørenes opplevelse av kvalitet ut i fra slike kri­terier er utgangspunk­tet for Kvalitet­sun­der­søkelsen i regi av NJ og NR. Under­søkelsen vis­er at tid, beman­ning og pro­duk­sjon­skrav er de vik­tig­ste fak­torene som påvirk­er kvalitet­sjour­nal­is­tikk, ifølge NJ-led­er Thomas Spence. I under­søkelsen kart­legges også hvor­dan jour­nal­is­tene vur­der­er kvaliteten i de pro­duk­tene de selv pro­duser­er. Svarene tyder på at net­tjour­nal­is­tene og de fler­me­di­ale lokalav­isjour­nal­is­tene lev­er­er flere sak­er som ikke fyller generelle og redak­sjon­sspe­si­fikke kvalitet­skri­terier enn andre jour­nal­is­ter, men det er generelt rel­a­tivt en lav andel av pro­duk­sjo­nen som ikke fyller kvalitet­skravene, hvis vi skal tro journalistene.

Det er både inter­es­sant og legit­imt å kart­legge hvor­dan pro­fesjo­nen opplever utviklin­gen i faget sitt på denne måten, men som doku­men­tasjon på kvalitet­sjour­nal­is­tikkens utvikling forteller redak­tørene og jour­nal­istenes vur­der­ing bare en del av his­to­rien. Det er et av flere inter­essent­per­spek­tiv på kvaliteten. Et vel så vesentlig per­spek­tiv er slut­tbruk­erens, eller kun­dens vur­der­ing av kvalitet. Kun­de­per­spek­tivet på kvalitet er helt sen­tralt i den kvalitet­sledelses­filosofien som har fått stor inn­fly­telse i en rekke sek­tor­er og bran­sjer. Her han­dler kvalitet eksplisitt om å dekke bruker­be­hov, eller som den den inter­nasjonale stan­dard­is­er­ing­sor­gan­isas­jo­nen ISO for­mulerer det:

Kvalitet er hel­heten av egen­skaper og kjen­netegn et pro­dukt eller en tjen­este har som vedrør­er den evne til å til­fredsstille fast­lagte krav eller behov som er antydet. 

Ved å forankre kvalitet i kun­de­be­hov føl­ger det logisk at kun­den selv er berettiget kvalitetsvur­der­er. Det er kun­den som vur­der­er om pro­duk­tet han eller hun har fått lev­ert er et kvalitet­spro­dukt eller ikke.

Å knytte kvalitet til kun­deop­plevelse og gjøre slut­tbruk­eren til kvalitetsvur­der­er kan virke både fremmedartet og kon­tro­ver­sielt i en redak­sjonell sam­men­heng. Man snakker ikke om kun­der i redak­sjo­nen. Man snakker om lesere, lyt­tere og seere, eller eventuelt brukere. At innhold­et man pro­duser­er er en vare for et marked og at markedet vur­der­er om den varen hold­er mål eller ikke, er forhold jour­nal­is­ten tradis­jonelt har dis­tansert seg fra. Dette kan både forstås og arte seg som en sære­gen form for arro­ganse i pro­fesjo­nen. Men det er sam­tidig logisk og nød­vendig i lys av kravet om redak­sjonell integritet og jour­nal­is­tikkens sam­funnsrolle, som jeg allerede har drøftet. Forhold­et mel­lom jour­nal­is­tikkens demokratiske sam­funnsrolle og kun­dene – eller pub­likum – er mer sam­men­satt og nyansert enn mot­set­nin­gen mel­lom børs og kat­e­dral kan tyde på. Medi­enes sam­funnsans­var er i bunn og grunn motivert ut fra borg­ernes behov. Som Rosen­stiel og Kovach for­mulerer det: ”Journalism’s first oblig­a­tion is to its cit­i­zen”. Det han­dler om å gi borg­erne san­n­fer­dig og rel­e­vant infor­masjon som rep­re­sen­ter­er ulike inter­ess­er og verdisyn, som gir stemme til de svake og overvåk­er mak­ten – akku­rat slik pressen for­p­lik­ter seg til å gjøre gjen­nom sine pro­fesjonelle ram­mev­erk og ret­ningslin­jer. Kun­de­ori­en­ter­ing av jour­nal­is­tikken kan i et slikt per­spek­tiv forstås som å sikre at pub­likum får det pro­duk­tet de i egen­skap av borg­ere er lovet og må kunne for­vente. Da må det også være pub­likum som skal vur­dere om jour­nal­is­tikken lever opp til for­vent­nin­gene: Jour­nal­is­tisk kvalitet forankres i sam­funnsans­varet slik det man­i­fester­er seg i grunn­leggende jour­nal­is­tiske ide­al­er. Pub­likum, i egen­skap av borg­ere, vur­der­er om jour­nal­is­tikken innfrir.

Bruk­er­per­spek­tivet finner vi igjen også i den akademiske diskusjo­nen om hvor­dan kvalitet i medieinnhold må forstås og vur­deres. De svenske medieforskerne Rosen­gren, Carl­son og Tågerud beskriv­er i sitt nå mer enn tyve år gam­le eval­uer­ingskon­sept for kvalitet i fjern­synssendinger «User Qual­i­ty» som en egen tilnærm­ing til kvalitetsvur­der­ing (Rosen­gren m.fl 1991). Bruk­erk­valitet kan både være den kvaliteten pub­likum opp­fat­ter og den kvaliteten pro­dusen­tene av innhold­et inten­der­er for bruk­eren. De bruk­er også begrepet Pro­fes­sion­al Qual­i­ty som han­dler om at medieinnhold­et imøtekom­mer jour­nal­ist­pro­fesjo­nens egne kri­terier for hva som er godt og dårlig. Både avsender- og mot­tak­er­per­spek­tivet er nød­vendi­ge å ha med når kvaliteten i jour­nal­is­tikken søkes dokumentert.

Et mulig, for ikke å si sannsyn­lig, sce­nario er at pro­fesjo­nens vur­deringer ikke samsvar­er med bruk­ernes. Det kan innebære et poten­sielt legit­imer­ing­sprob­lem for jour­nal­is­tikken all den tid vur­derin­gen og forståelsen av kvalitet er forankret i en nor­ma­tiv forståelse av pressens sam­funnsans­var. Vi ser stadig eksem­pler på at pub­likum ikke er enig i jour­nal­istenes vur­deringer og kri­tis­er­er kvaliteten på det de får servert. På net­tet har pub­likum fått kanaler for å mål­bære kri­tikken på en måte som jour­nal­is­tene ikke kan ignorere. Vi ser det stadig i sosiale medi­er og i kom­men­tar­fel­tet under jour­nal­istenes egne sak­er. Både vin­klinger og temavalg, men også jour­nal­is­tens research og kildekri­tiske fer­digheter er gjen­stand for kri­tiske kom­mentar­er. Jour­nal­is­ter som ikke har gjort godt nok arbeid med å sjekke fak­ta, risik­er­er å bli avs­lørt av leserne, men også av kildene.

Det bringer oss til et tred­je rel­e­vant inter­essent­per­spek­tiv på kvalitet i jour­nal­is­tikken, nem­lig kilde­per­spek­tivet. I Kvalitet­spros­jek­tet ved Insti­tutt for Jour­nal­is­tikk ble kilde­per­spek­tivet bragt inn i kvalitetsvur­derin­gen. Dette er et lite under­søkt område som fort­jen­er mer opp­merk­somhet. Kilde­til­fred­shet som jour­nal­is­tisk ide­al vil være kon­tro­ver­sielt og lite ønske­lig. Kildene har sin egen agen­da og det er ikke pressens opp­gave å gjøre kildene til lags ved å fun­gere som mikro­fon­sta­tiv. Sam­tidig har kildene krav på etter­ret­te­lighet i jour­nal­istenes rap­por­ter­ing, og at de etiske ret­ningslin­jene som reg­ulerer forhold­et mel­lom jour­nal­ist og kilder for øvrig over­holdes. Når vi vet at kravene til hastighet og volum press­er tiden som kan brukes på kildear­beid, og dette er en av fak­torene som flest jour­nal­is­ter og redak­tør­er men­er påvirk­er kvaliteten, er det grunn til å bore dypere i mate­rien. I hvilken grad opplever kildene at jour­nal­is­tene er godt for­beredt og bruk­er tilstrekke­lig tid på infor­masjon­sinnhent­ing? Men­er også de at tid­sklem­ma går ut over kvaliteten?

Mediespesifikke perspektiv

Det hør­er med til diskusjo­nen av kvalitet i jour­nal­is­tikken at den gjøres medie- eller kanal­spe­si­fikk. Et aspekt er å knytte særskilte for­mmes­sige kvaliteter til ulike sjan­gre og mediekanaler, f.eks at en liveop­p­da­ter­ing fra en fot­bal­lkamp ikke kan måles mot de samme kvalitet­skrav som en gravere­por­tas­je om dop­ing i idret­ten, eller at en god avis­sak ikke funker på TV, eller internett. 

En annen inn­fallsvinkel er å hevde at enkelte medi­etyper og for­mater er bedre enn andre når det gjelder å utøve sam­funnsans­varet. Det har blant annet vært tradis­jon for å fremheve enkelte avistyper som bedre skikket til å levere god og vik­tig jour­nal­is­tikk enn andre. Kom­mer­sielle TV-medi­er har vært anklaget for å levere min­dre sam­funnsnyt­tig jour­nal­is­tikk enn all­mennkringkastere. Og blad­bran­sjen har vært anklaget for å levere min­dre vesentlig og tro­verdig jour­nal­is­tikk enn dags­pressen. Avisjour­nal­is­tikken kri­tis­eres ofte for å nærme seg den kulørte uke­pressens innhold­spro­fil og dermed forsømme samfunnsansvaret.

His­torisk sett har debat­ten hatt en ten­dens til å ned­vur­dere nye mediekanaler. Slik er det også i dagens diskusjon om kvalitet­sutviklin­gen i medi­ene: Net­tjour­nal­is­tikken blir frem­stilt som over­fladisk og dårlig sam­men­lignet med papir­jour­nal­is­tikken. Mobilen blir knapt nevnt som kanal med poten­sial til å fylle en samfunnsrolle.

Flere studi­er peker også på at net­tjour­nal­is­tikken har mye å gå på sam­men­lignet med papi­ravisene når det gjelder bred­de og dybde i jour­nal­is­tikken, slik vi allerede har vært inne på i kapit­tel 1. Svært mye av net­tjour­nal­is­tikken er basert på klipp og lim i stedet for orig­i­nal rap­por­ter­ing, slik blant annet det danske Nyhet­suke-pros­jek­tet avdekket. Temaut­val­get er domin­ert av kjendis‑, sports‑, og blålysny­heter. De gode gravere­por­tas­jene og fea­ture­jour­nal­is­tikken hør­er til sjelden­hetene – i hvert fall hvis vi ser ut over de aller største net­tredak­sjonene. Det blir hevdet at nettmedi­et i sin natur er min­dre egnet til å levere jour­nal­is­tisk kvalitet enn f.eks papi­rav­isa (se kapit­tel 3 og 4 for en mer utfyl­lende diskusjon av dette temaet).

Selv om net­tjour­nal­is­tikken åpen­bart har et bety­delig forbedringspoten­sial, vil en tilnærm­ing som avskriv­er net­tet som poten­siell bær­er av kvalitet­sjour­nal­is­tikk, fjerne oss fra den fak­tiske medieutviklin­gen og ignorere kvalitetspoten­sialet i dig­i­tal formidling. For å ta det siste først: Tek­nol­o­gisk sett er det mye som taler for at net­tet er bedre egnet til å levere kvalitet­sjour­nal­is­tikk enn mer tradis­jonelle medieplat­tformer. Ube­grenset plass og uante lenkemu­ligheter leg­ger til rette for åpen­het i den jour­nal­is­tiske arbei­d­spros­essen. Net­tjour­nal­is­tene kan hen­vise til kilder og bak­grunns­ma­te­ri­ale og dele research med pub­likum på måter som verken er prak­tisk eller teknisk mulig i avis eller eter­me­dia. Den inter­esserte leser kan gå i dyb­den på bak­grunnsin­for­masjon og sjekke reporterens etter­ret­te­lighet. Det er en etter­prøvbarhet og trans­parens som byg­ger net­tjour­nal­is­tikkens tro­verdighet. Net­tets åpne og dial­o­giske natur byr dessuten på muligheter til å invol­vere leserne i den jour­nal­is­tiske pros­essen og gjøre nytte av pub­likums kunnskap i et omfang som tidligere har vært umulig. Dermed utvikler jour­nal­is­tikk seg fra et rent pro­dukt til pros­ess, som Jeff Jarvis (2009) for­mulerer det. Dia­log er bære­b­jelken i denne pros­essen og utfor­dr­er jour­nal­is­ten til å kom­mu­nis­ere på nye måter med bruk­erne – mer direk­te og gjerne mer per­son­lig enn det har vært tradis­jon for. 

Net­tet har også pre­sen­tasjon­s­mes­sige styrk­er som kan til­føre jour­nal­is­tikken særskilt ver­di. Her finnes muligheter for å kom­binere tekst, bilder, lyd, video og grafikk på måter som går langt utover tradis­jonelle mediers ram­mer for pre­sen­tasjon og brukerop­plevelser. Kom­bin­ert med dia­log og inter­ak­tivitet gir det nettmedi­et unike muligheter til å engas­jere sine brukere.

En ytterligere kvalitet er tilgjen­ge­ligheten. Det er spe­sielt inter­es­sant for jour­nal­is­tikk lev­ert på mobilen. Mobilen er med over­alt, den tre­f­fer bruk­eren i alle situ­asjon­er. Ikke minst i mikropausene gjen­nom dagen – når folk står i kas­sa på Rimi, eller ven­ter på bussen fra eller til jobb. Bruk­erne våkn­er og leg­ger seg med smart­tele­fo­nen og for­ven­ter nyheter tilgjen­gelig til alle tider. Kvalitet i jour­nal­is­tikken han­dler i denne sam­men­hen­gen også om å være til stede med rel­e­vant innhold som tre­f­fer bruk­erne der de er, til enhver tid.

Det bringer oss til mitt andre hov­edar­gu­ment mot å avskrive net­tet som formi­dler av kvalitet­sjour­nal­is­tikk. Selv om Norge fort­satt er i ver­den­sklasse når det gjelder papi­rav­islesing, kan vi ikke ignorere de siste årenes fall i papirkon­sum, særlig blant de yngre leserne. Tall fra TNS Gallups For­bruk­er og Media-måling vis­er at dekn­ings­graden til Ame­dias dagsavis­er på papir er nær halvert i alder­s­grup­pa 12 til 19 år i peri­o­den 2006 til 2012: Fra 31 til 17 pros­ent dekn­ing nasjon­alt. Det føl­ger møn­steret til VG som på papir har hatt et fall fra 33 til 16 pros­ent i den samme aldersgruppa. 

Det er alt­så ikke slik at de mas­sive struk­turelle endrin­gene først og fremst ram­mer de store rik­savisene, mens lokalavisene er skjer­met. Også i alder­s­grup­pene 20–29 år og 30–39 år fall­er dekn­ings­graden markant. De av Ame­dias dagsavis­er som er med i målin­gen, har i løpet av sek­sårspe­ri­o­den redusert dekn­ings­graden blant 20–29 årin­gene fra 29 til 16 pros­ent, åtte pros­ent­po­eng bare de siste tre årene (!). Blant 30–39 årin­gene, fremti­dens kjer­ne­le­sere og de som tidligere har kom­met til papi­rav­isa som nye faste abon­nen­ter, fall­er lesin­gen i samme takt: Fra 33 til 21 pros­ent dekn­ing på seks år, med et bety­delig fall fra 2006 til 2012. En markant vekst i lesin­gen på nett kom­penser­er for noe av fal­l­et, men ikke alt. Sam­let sett mis­ter lokalavisene fot­feste, særlig blant de yng­ste leserne, mens dekn­ings­graden blant seniorene over 60 år hold­er seg langt mer stabil.

Der­som avisene skal fylle sam­funnsans­varet er det avgjørende at de ikke for­be­hold­er kvalitet­sjour­nal­is­tikk til papi­ravisen. Det vil i så til­felle innebære at vi sementer­er et dig­i­talt klass­eskille mel­lom yngre og eldre lesere der vi — satt på spis­sen — server­er innholdsmes­sig junk­food til fremti­dens kjernepub­likum og spar­er indrefileten til de eldre. Det er hverken en smart strate­gi for å posisjonere seg som en tro­verdig nyhet­sleverandør for nye lesere, eller for å opp­fylle sam­funnsans­varet. Der­som vi skal ta utgangspunkt i pub­likumsmi­grasjo­nen fra papir til nett, lig­ger ikke den vik­tig­ste utfor­drin­gen i å bevare kvalitet­sjour­nal­is­tikken på papir, men å sørge for å få bety­delig mer av den på nett.

Det er også nød­vendig å prob­lema­tis­ere den markedsmes­sige hen­sik­tsmes­sigheten av å til­by dårlig jour­nal­is­tisk kvalitet på net­tet. Når leserne fly­t­ter seg fra analoge til dig­i­tale plat­tformer, ønsker nyhetsme­di­ene selvsagt at de skal komme til deres dig­i­talut­gaver. Men da må de til­by godt innhold. I Ame­dia og bran­sjen generelt har dig­i­talutviklin­gen i Nordlys det siste året impon­ert. Den daglige lesin­gen av nordlys.no økte med 20.000 i 2012 – uten at papir­lesin­gen gikk tilsvarende ned. Flere avis­er har et større frafall av lesere på papir – uten å være i nærheten av vek­sten i Nordlys. Omfavn­ing av det dig­i­tale er redak­tør Anders Opdahls opp­skrift. Først gjen­nom økt kvan­titet i antall sak­er som pub­lis­eres på net­tut­gaven med en økn­ing fra ti til femti sak­er pr døgn. Deretter ved å fokusere på kvalitet – blant annet gjen­nom dyrk­ing av såkalt lang jour­nal­is­tikk, med én reporter som til enhver tid job­ber med tyn­gre, større sak­er og artikkelserier, samt featuresaker.

Tilsvarende har vi sett i flere andre avis­er. Offen­siv sats­ing på godt innhold og bruk av redak­sjonelle ressurs­er gir uttelling i antall brukere. Så lenge net­tut­gaven behan­dles ste­mod­erlig som en annen­rangs kanal, lig­ger det ikke til rette for at den jour­nal­is­tiske kvaliteten skal blom­stre dig­i­talt. Det er ikke en effekt av medieplat­tfor­mens man­glende egen­skaper eller poten­sial som bær­er av kvalitet­sjour­nal­is­tikk, men først og fremst et resul­tat av en pro­tek­sjon­is­tisk intern papirkul­tur som hold­er net­tutviklin­gen tilbake.

Gitt dagens utvikling i pub­likums- og annon­sør­markedet, tyder alt på at nettsatsin­gen kom­mer til å aksel­erere. I Ame­dia snakker vi om «det dig­i­tale tak­t­skiftet» som beskriv­else av den endrin­gen av tanke­sett, ressurs­bruk og jour­nal­is­tisk sats­ing som lokalavisene er midt oppe eller på full fart inn i. Mer og mer av jour­nal­is­tikken kom­mer til å utvikles rundt en “nett først”-strategi. Og kan­skje før vi aner det – en ”mobil først”- strategi.

I et sam­funnsper­spek­tiv er det ikke lik­egyldig hva plat­tformene fylles med – hverken i omfang eller innhold. Bruk­erne er over alt, hele tiden, men vi vet i realiteten lite om hva de får servert og hvor­dan de rea­ger­er. Her er det et udekket kunnskaps­be­hov av stor betyd­ning. Forsøket til Mats Sveg­fors på å doku­mentere en neg­a­tiv kvalitet­sutvikling i jour­nal­is­tikken som ble omtalt i for­rige kapit­tel, er imponerende, men sam­tidig svært man­gel­full for­di den hop­per bukk over den fler­me­di­ale virke­ligheten medi­ene og leserne lever i. Skal man doku­mentere kvalitetssta­tus må alle poster i reg­n­skapet med – det gjelder ikke bare papi­ravis­er, og net­tavis­er, men også radio- og tv-pro­gram­mer som er bærere av journalistikk.

Nasjonalt prosjekt for kartlegging og dokumentasjon av kvalitet

Det er et bety­delig behov for kvalitet­skart­leg­ging og doku­men­tasjon på det jour­nal­is­tiske området. Mediekon­sernene fore­tar sine marked­s­analyser der bruk­ernes kvalitet­sopp­fat­ning er en del av det som kart­legges. Men dette er brud­dstykkepreget kunnskap som ikke sier noe om den generelle helsetil­standen i bran­sjen. Den jour­nal­is­tiske helsetil­standen bør overvåkes, måles og rap­porteres jevn­lig av et uavhengig kom­petansemiljø, med forskn­ings­baserte metoder som sikr­er reli­able og valide resul­tater. En slik rap­port må også se utover det rene jour­nal­is­tiske pro­duk­tet og arbei­det. Den må bel­yse utviklingstrekk på mediemarkedet som påvirk­er jour­nal­is­tikkens ram­mevilkår. Det vil i stor grad han­dle om å sam­le og analy­sere empiri som finnes tilgjen­gelig. I til­legg er det nød­vendig å gjøre eget under­søkelsesar­beid for å dekke de områ­dene der det i dag ikke finnes data tilgjen­gelig. Dette arbei­det fores­lås kon­sen­tr­ert rundt føl­gende hov­e­dom­råder – inspir­ert blant annet av den amerikanske State of The News Media-rap­porten utar­bei­det i regi av The Pew Research Cen­ter’s Project for Excel­lence in Journalism.

  • Innhold – kart­leg­ging av nyhetsme­di­enes innhold­spro­duk­sjon basert på en omfat­tende innholdsanalyse.
  • Inter­essent­grup­per – kart­leg­ging av hold­ninger til jour­nal­is­tisk kvalitet og kvalitet­sutviklin­gen blant brukere, pro­dusen­ter og kilder.
  • Bruk­er­møn­stre – analyse av data om mediebruk basert på tall fra SSB, TNS Gallup og MBL. Her finnes mye fak­ta­ma­teriell sam­let og tilgjen­gelig i Medienorge-data­basen til Uni­ver­sitetet i Bergen, Kul­tur­de­parte­mentet og Nordicom.
  • Medieøkono­mi – tilsvarende analyse av fak­ta om den medieøkonomiske utviklin­gen basert på tilgjen­gelige data fra IRM, Mediebyrå­forenin­gen, Nielsen Media Research, samt opplysninger fra Medi­etil­synet om press­es­tøtte og økonomi­tall fra avisene. Fak­ta­ma­te­ri­alet finnes allerede sam­let på Medienorge-nettsi­den, men bør opp­dateres raskere.
  • Eier­skap, kons­esjon­er etc. – fak­ta om juridiske og eier­mes­sige ram­mevilkår basert på infor­masjon fra Medietilsynet/mediefakta.
  • PFU – årsopp­sum­mer­ing og sta­tis­tikk over arbei­det i Pressens Faglige Utvalg. Antall klager, fel­lelser og frifinnelser med sta­tis­tikk over type brudd etc. Dette er tilgjen­gelig på PFUs nettsider og er allerede inko­r­por­ert som et ele­ment i Norsk Redak­tør­foren­ings årlige redak­sjonelle rapport.

Som det allerede fremgår av gjen­nom­gan­gen, er det mange samar­bei­dspart­nere og miljøer som bør trekkes inn i et slikt arbeid. Men det trengs et fag­miljø som kan lede arbei­det og sørge for kon­ti­nu­itet. Dette arbei­det krev­er finan­sier­ing. Med tanke på de investeringer det offentlige gjør for å sikre jour­nal­is­tikken, vil vi argu­mentere for at en del av press­es­tøt­ten øre­merkes til et slikt dokumentasjonsarbeid.

(Forslaget om et nasjon­alt pros­jekt for kart­leg­ging og doku­men­tasjon av kvalitet er hen­tet fra kapit­tel 7 i rap­porten. Red.anm.)

Referanser

Over­sikt over lit­ter­atur ref­er­ert til i tek­sten. Øvrige refer­anser er gitt som lenker til eksterne sider.

Hov­den, J.F.: “Opp­dra­garar, granskarar, speglarar og agnos­tikarar. Skisse til ein norsk jour­nal­ist­ty­polo­gi”, i Allern og Rop­pen (red.) Det jour­nal­is­tiske sam­funnsop­p­draget. Høyskole­for­laget, Kris­tiansand, 2010
Jarvis, J: What Would Google Do? Harper­Collins Pub­lish­ers, New York, 2009
Kovach, B. og Rosen­stiel, T.: The Ele­ments of Jour­nal­ism – What News­peo­ple Should Know and the Pub­lic Should Expect. Three Rivers Press, New York, 2007
McQuail, D.: Media Per­for­mance, Mass Com­mu­ni­ca­tion and the Pub­lic Inter­est. SAGE, Lon­don, 1992
Olsen, Ragn­hild K.: Måling av redak­sjonell kvalitet. Verk­tøykasse for kvalitetsmåling i pressen. IJrap­port, 2006
Røe Math­iesen, Bir­git: Lokaljour­nal­is­tikk; blind patri­o­tisme eller kri­tisk kor­rek­tiv? IJ-for­laget, 2010
Wyss, V.: Redak­tionelles Qual­itäts­man­age­ment: Ziele, Nor­men, Ressourcen. UVK, Kon­stanz, 2002

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Det er da typisk, at en jour­nal­ist skal sitte og føre i pen­nen kri­tikk av sin egen stand, litt som om poli­tikkerene skulle eval­uert seg selv. Kvalitets­be­grepet er veldig enkelt, spe­sielt innen­for jour­nal­is­tikken: Pub­likum­stall og resso­nans er meget enkle begreper som kan tas i bruk som para­me­tere for et utvidet jour­nal­is­tisk kvalitets­be­grep. Det bør nok være redak­tørene i samar­beid med PFU som tar denne debat­ten på et litt høyere niveau.

  2. […] Vox Pub­li­ca ble det pub­lis­ert ifjor en artikkel med det gjen­nomgående temaet «Hva er jour­nal­is­tisk kvalitet?» For­fat­teren Ragn­hild Olsen sier at: «Flere stu­dier peker også på at […]

til toppen