Men må tidsskriftene være gratis?

Myndighetene har nå fått klare råd om at vitenskapelig litteratur bør bli gratis tilgjengelig på internett. Tanken er så vakker at jeg føler meg dum når jeg sier: Vent nå litt, skriver Gunnar Sivertsen.

Det brennbare spørsmålet om gratis til­gang til viten­skapelig lit­ter­atur — Open Access — har nådd norske myn­digheter. Sist høst ba Kunnskaps­de­parte­mentet om råd fra Uni­ver­sitets- og høgskol­erådet (UHR) og fra Norges forskn­ingsråd (NFR). Nå fore­lig­ger anbe­falin­gene (pdf, 0,2 MB). Hvis de følges, blir det fart i arbei­det med å utvikle åpne elek­tro­n­iske arkiv­er ved lærest­e­dene. Disse vil fylles med kopi­er av artik­ler som norske forskere har pub­lis­ert i viten­skapelige tidsskrifter. Arkivene kan koples til den plan­lagte Norsk viten­skapsin­deks, som blir en åpen elek­tro­n­isk bib­li­ografi hvor man kan finne pub­likasjon­er fra norsk forskn­ing på ett felles sted.

Vik­tige viten­skapelige tidsskrifter for­blir speku­lasjons- objekter

En annen vei til åpen til­gang er hvis selve de viten­skapelige tidsskriftene kan leses gratis på inter­nett. Kost­nadene til utgivelsen dekkes i stedet med sub­si­di­er og/eller for­fat­ter­be­tal­ing. Stadig flere viten­skapelige tidsskrifter — også her i Norge — er basert på denne mod­ellen. Kost­nadene til pub­lis­er­ing må da tas med i forskn­ings­bevil­gnin­gene. Kon­sekvensene av dette er uover­sik­tlige. NFR og UHR råder der­for til å gå for­sik­tig fram ved å stim­ulere til stadig flere gratis tidsskrifter, men uten å hin­dre forskerne i å pub­lis­ere i tidsskrifter med abonnement.

Alt dette er gre­it nok, men det store prob­lemet blir ikke løst. Vik­tige viten­skapelige tidsskrifter for­blir speku­lasjon­sob­jek­ter for inter­nasjon­al storkap­i­tal. Muligheten for prof­itt kan fak­tisk øke. Jeg skal fork­lare hvorfor.

Profitt i begge ender

Da må jeg først fork­lare at et viten­skapelig tidsskrift er en organ­isas­jon, ikke en pub­likasjon. Artik­lene er pub­likasjon­er. Tidsskriftet er en organ­isas­jon hvor forskere samar­bei­der på tvers av insti­tusjon­s­grenser om å kvalitetssikre og forbedre hveran­dres forskn­ingsre­sul­tater når de pub­lis­eres. Forskere ønsker å bli vur­dert ut fra best mulig kom­petanse og å være med på å vur­dere de mest inter­es­sante nye resul­tater. Det gjør at noen tidsskrifter ans­es som vik­tigere enn andre. De vik­tig­ste kan koste så mye de vil — forskerne vil uansett ha adgang til dem gjen­nom biblioteket.

Det er prof­ittmu­ligheter i vik­tige viten­skapelige tidsskrifter

Der­for har inter­nasjon­al finan­skap­i­tal lenge investert i monop­o­lis­erende opp­kjøp av vik­tige tidsskrifter. Mange tidsskrifter utkom­mer nå hos noen få store for­lag som har kjøpt opp andre for­lag og andre for­lags tidsskrifter. Selv er disse store for­la­gene i flere omganger kjøpt opp av større multi­nasjonale kon­sern­er. Slike opp­kjøp forut­set­ter store prof­ittmar­gin­er over mange år for å lønne seg. Et hjem­lig eksem­pel er Scan­di­na­vian Uni­ver­si­ty Press (det ”gam­le” Uni­ver­sitets­for­laget), som for ti år siden var Nor­dens største utgiv­er av viten­skapelige tidsskrifter etter opp­kjøp av bl.a. svenske Almquist & Wik­sell. Da ble porte­føl­jen av inter­nasjonale tidsskrifter i sin tur kjøpt opp av Tay­lor & Fran­cis, som etablerte et Oslo-kon­tor for å ivare­ta den. Så ble Tay­lor & Fran­cis med 1100 viten­skapelige tidsskrifter i sin tur kjøpt opp av mediekon­ser­net Infor­ma PLC. Oslo-kon­toret nådde ikke opp til de økte prof­ittkravene som ful­gte og ble ned­lagt i fjor høst. Infor­ma beholdt tidsskriftene.

Før dette skjed­de, rakk noen av medar­bei­derne i Oslo å starte sitt eget nye, lille for­lag, Co-Action Pub­lish­ing, hvor ideen er å utgi Open Access-tidsskrifter med basis i nordiske forskn­ingsmiljøer. Tidsskriftene er gratis for leserne, men det koster penger å pub­lis­ere i dem. Co-Action Pub­lish­ing er et lite fore­tak som arbei­der ut fra kom­petanse og ikke for å vinne prof­itt. Men lykkes de, kan det gå som med Bio­Med Cen­tral, den store og kjente utgiv­eren av 180 Open Access-tidsskrifter, som høsten 2008 ble kjøpt opp av Springer, det nest største kom­mer­sielle viten­skapelige for­laget i ver­den etter Else­vi­er. Opp­kjøpet viste at det er prof­ittmu­ligheter i vik­tige viten­skapelige tidsskrifter enten det er abon­nen­tene eller for­fat­terne som betaler. I prak­sis tas det fak­tisk betal­ing i begge ender i mange tidsskrifter for­di måten er val­gfri for forfatterne.

Kronglete veier å gå

Viten­skapelige tidsskrifter kan være prof­itable uansett hvor man tar betalin­gen. Det er ikke sikkert at betal­ing på avsender­si­den er så gun­stig for forskerkom­mu­nikasjo­nen. Mange vil huske byt­te­abon­nementene: Bib­lioteket fikk mange gratis tidsskrifter i bytte mot ett fra egen insti­tusjon. Dette var egentlig en dyr og dårlig måte å pub­lis­ere på. Abon­nement vis­er den fak­tiske inter­essen for et tidsskrift og kan gi grunnlag for at nye og bedre tidsskrifter opp­står. Dessuten er det vanske­lig å gen­er­alis­ere Open Access-mod­ellen til alle fag. Den pass­er bedre for utstyrskrevende forskn­ing i fysikk enn i for eksem­pel His­torisk tidsskrift hvor en del av artik­lene kom­mer fra forskere uten­for lærest­e­dene og forskningsprogrammene.

Bib­liotekene skal være noe annet og mer enn internett

Også åpne arkiv­er kan gi kro­n­glete forskerkom­mu­nikasjon. De egn­er seg godt til å gjøre egne ansattes pub­likasjon­er tilgjen­gelige for etter­tiden og all­mennheten, men kan ikke erstat­te pub­lis­er­ing i tver­rin­sti­tusjonelle kanaler med viten­skapelig redak­sjon. Som eksem­pel var 5 av de 3780 viten­skapelige artik­lene i Jour­nal of Bio­log­i­cal Chem­istry for 2008 fra Uni­ver­sitetet i Oslo. For å få til­gang til tidsskriftets øvrige artik­ler kunne man selvsagt høstet par­al­lelt i andre insti­tusjon­ers arkiv­er ver­den over. Men kopi­ene man da ville finne forut­set­ter at JBC utkom­mer, dvs. at noen også betaler abon­nement. For å sikre at dette skjer, leg­ger utgiverne av JBC og andre tidsskrifter restrik­sjon­er på når og i hvilket for­mat man kan lagre kopi­er i lokale arkiv­er. Uten slike restrik­sjon­er vil abon­nen­tene forsvinne, dermed også de tidsskriftene som man vil kopiere fra. Men med de samme restrik­sjonene er åpne arkiv­er uhen­sik­tsmes­sige for forskerne selv som pub­lis­er­ingskanal. De må kunne lese nye pub­likasjon­er så snart de fore­lig­ger og de må kunne sitere dem i orig­i­nalver­sjon. Åpne arkiv­er er et vik­tig tiltak for å formi­dle forskn­ing til all­mennheten, men de løs­er ikke prob­lemet med høye abon­nementspris­er i bibliotekene.

Manusboikott

Jeg arbei­det en gang i det ”gam­le” Uni­ver­sitets­for­laget. Der lærte jeg at et viten­skapelig for­lag er en utgiv­er av bøk­er, men en utgiv­er for tidsskrifter, for­di tidsskrifter er redak­sjonelle forskeror­gan­isas­jon­er, slik jeg beskrev oven­for. Ellers kan relasjo­nen mel­lom et for­lag og et tidsskrift være enten eier­skap — da råder for­laget over økonomien og set­ter prisene — eller en kom­misjon­sav­tale som reg­ulerer hva for­laget skal gjøre for tidsskriftet mot et avtalt ved­er­lag. Den økonomiske kon­trollen er da hos tidsskriftet selv, dvs. hos en forsker­styrt organ­isas­jon eller stiftelse.

Tidsskrifter av sist­nevnte type koster mye min­dre pr. side eller artikkel enn først­nevnte for­di forskerne selv bestem­mer abon­nementsprisen. Når Open Access-beveg­elsen bek­jem­per selve abon­nementsor­d­nin­gen og anser den som hov­ed­prob­lemet, truer den det økonomiske grunnlaget for tidsskrifter med for­nuftige pris­er. Sam­tidig baner den vei for nye prof­ittmu­ligheter i tidsskrifter som for­la­gene eier — som beskrevet oven­for. Hov­ed­prob­lemet for­blir uløst.

Det kan løs­es slik: Hvis alle forskere ven­ter noen måned­er med å sende manuskriptene sine inn til et bestemt tidsskrift, har ikke tidsskriftet lenger ver­di for for­laget som eier det. Amerikanske forskn­ings­bib­liotekar­er fores­lo opprin­nelig å lage sta­tis­tikk over abon­nementspris­er pr. side eller artikkel. Så kunne man starte øverst på lis­ten og føre det ene tidsskriftet etter det andre tilbake til forsker­sam­fun­nets kon­troll gjen­nom manus­boikott. Å få alle viten­skapelige tidsskrifter over på kom­misjon­sav­taler mel­lom for­lag og forskeror­gan­isas­jon­er kan løse det grunn­leggende prob­lemet med at nød­vendi­ge tidsskrifter blir speku­lasjon­sob­jek­ter for inter­nasjon­al finan­skap­i­tal. I dag har mange flere forskere forståelse for bib­liotekenes prob­le­mer enn før. Dette gir grunnlag for å gjen­nom­føre midler­tidig manus­boikott mot utval­gte tidsskrifter.

Til slutt må jeg innrømme at jeg ikke forstår hvor­for viten­skapelige pub­likasjon­er blir sett på som util­gjen­gelige hvis de ikke er gratis. Bib­liotekene skal være noe annet og mer enn inter­nett. Den som vil formi­dle kval­i­fis­ert infor­masjon bør ha innkjøpsbudsjetter.

Artikke­len ble først pub­lis­ert i Bok og Bib­liotek nr. 2, 2009.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen