En god begynnelse

Tale ved Stortingets markering av hundreårsjubileet for kvinners stemmerett.

Når vi i dag mark­er­er all­menn stem­merett, slik den ble sikret med ved­tak for nøyak­tig hun­dre år siden, sik­ter vi til stem­merett i én for­stand – men ikke i enhver. At norske kvin­ner fikk rett til å avgi stemme ved valg, betyr ikke uten videre at de kunne ha en stemme i poli­tiske og andre sam­funnsspørsmål. Camil­la Col­lett iro­nis­erte, som vi har hørt, allerede i 1877 over den norm, at «det er upassende for et Fru­en­tim­mer at blande sig i og ha nogen Mening» om slikt.1 Den som våget å sette seg ut over denne nor­men ved å ta ordet i offent­lighet, sat­te dermed sin kvin­nelighet på spill, og måtte gjøre reg­n­ing med å bli hånet og lat­terlig­gjort. Det krevde en selvs­tendighet og et mot som kvin­ner helst ikke burde ha. At de ikke var stem­me­berettiget, bety­dde også dette: De kunne ikke reg­ne med å bli lyt­tet til og bli tatt alvorlig om de skulle finne på å gripe ordet offentlig.

logo1_vp


Tal­en ble holdt ved et arrange­ment i Stortinget 11. juni 2013. Camil­la Col­letts tale er gjen­gitt ned­er­st i tek­sten. Se mer om arrange­mentet og alle sak­er om stem­merettsju­bileet.

Da det første store slaget sto her i Stortinget i juni 1890, var stri­dens kjerne spørsmålet om kvin­neligheten, forstått som mod­erlighet, var foren­lig med offent­lighet, og kan­skje nyt­tig og berik­ende til og med – eller om den hørte til i hjem­met, og bare der. I Dag­bladets dekn­ing av debat­ten ble den kon­ser­v­a­tive biskop Heuchs stand­punkt fram­stilt som «en dyb Fornærmelse» mot kvinnene. «Ti han gik ud fra», skrev avisen, «at saa svag var deres Kvin­de­lighed, at den ved Berørelsen med det offentlige Liv vilde gaa tabt og Kvin­derne blive til ‘vand­k­abte Mis­fos­tre’, til intetkjønnede Væsen­er. Kvin­de­sagens Talsmænd men­er der­i­mod, at saa stærk er Kvide­lighe­den, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aab­net for sig.»2

Slik sto sak­en. Hver gang en kvinne tok ordet offentlig, ble dette spørsmålet aktu­alis­ert. Det må ha vært en for­mi­da­bel opp­gave å møte denne fornærmelsen, og avkrefte for­dom­men om å være et slikt svakt og van­skapt mis­fos­ter, – og så bevise, stadig på ny, i ord og per­son­lig fremtre­den, sin kvin­nelighets styrke.

Stats­bor­ger­ska­pet gir ikke full­ver­dig del­ta­kelse uten at også det reto­riske med­bor­ger­skap er utviklet

Ved­taket i 1913 var en milepæl på veien mot inklud­er­ing av kvinnene i det poli­tiske fel­lesskap. Men stats­borg­er­skapet gir ikke ful­lverdig deltakelse uten at også det retoriske med­borg­er­skap er utviklet. Formelle ret­tigheter er ikke nok; i til­legg trengs noen kom­mu­nika­tive fer­digheter bygd på selvtil­lit og anerk­jen­nelse. Å heve sin stemme i en større for­sam­ling, og utbre seg i det vide og brede, helst med styrke og bestem­thet, for å øve inn­fly­telse, dét krevde øvelse i prak­tisk talekun­st, og dessuten en per­son­lig tyn­gde og tryg­ghet som i det store og hele var for­be­holdt mannlige autoritetsper­son­er. I likestill­ingskam­p­en var dette skanser som måtte ero­bres. At noen modi­ge pio­nér­er hadde insis­tert på å tale høyt og med egen stemme, var selvføl­gelig en forut­set­ning for at stem­meretten endelig skulle bli all­men­ngjort. Men dermed var ikke kvinnene i mål som ful­lverdi­ge medlem­mer av det poli­tiske fel­lesskap. At man hadde beslut­tet å beg­ynne å telle deres stem­mer, betyr ikke at man var innstilt på å lytte til deres syn­spunk­ter. Fram til siste krig var det i alt seks kvin­ner på Stortinget, ingen i reg­jerin­gen. I offentlig ord­skifte ble eventuelle kvin­nelige deltakere lenge nøy­tralis­ert på en selvføl­gelig måte og helt ruti­nemes­sig. Man over­så dem, eller smilte over­bærende. På en eller annen måte fikk de merke det alle sam­men, om de prøvde å gjøre seg gjeldende, at ordene deres hadde ikke samme sak­lige tyn­gde og poli­tiske gjen­nom­slag som andres. Mange tok det vel også til seg, som bekref­telse på eget min­dreverd; mange var til­freds med å gå til hånde, som ans­varlig for kaf­fekokin­gen og sekretær­funksjonene. Langt inn i siste etterkrigstid gjaldt det, som Col­lett sa, at noen måtte brodere fanen – uten å mene noe særlig om hva som sto på den. Først nå, hun­dre år etter det avgjørende ved­taket, kan vi beg­ynne å diskutere om det er i ferd med å bli realis­ert, omsider, som et tiltak med sik­te på full og reell poli­tisk likestilling.

Ifølge Grunnloven av 1814 var det bare en liten del av befolknin­gen som kunne ha stem­merett. Ans­var for å gjøre for­nuftige og selvs­tendi­ge valg kunne bare bet­ros de helt ut myn­di­ge. Det måtte være opplyste men­nesker, med både utdan­nelse og all­menn dan­nelse. Dessuten måtte de ha et trygt og selvs­tendig økonomisk livs­grunnlag. Uten dét ville de ikke kunne tenke fritt og gjøre seg opp en egen mening. De avhengige – hus­menn, arbei­dere, lærere, tjen­este­folk, og kvin­ner – kunne ikke for­ventes å mene noe annet enn sine fore­sat­te. I alle fall kunne man ikke reg­ne med at de ville risikere noe ved å si imot og stå på sitt. De var umyn­di­ge, like­som min­dreårige. Der­for kunne de ikke ha stem­merett. Der­for kunne man heller ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Om de skulle finne på å hevde et syn­spunkt for egen reg­n­ing, var det en oppset­sighet som måtte forekomme både lat­terlig og frekk.

For­nuft og offent­lig stemme til­hørte vok­sne menn med eien­dom eller høy­ere embetsstilling

De som sto uten­for det poli­tiske liv, hadde mer til felles enn økonomisk avhengighet. Det jevne folket – alt­så All­muen, som det het en gang, eller Massen, for å bruke et mer mod­erne uttrykk – ble nesten bestandig karak­teris­ert som pas­siv, emosjonell, uvi­tende, uselvs­tendig – alt­så umod­en, irrasjonell, omtrent som Kvin­nen. For­nuft og offentlig stemme tilhørte vok­sne menn med eien­dom eller høyere embetsstill­ing. Alle andre hadde noe visst kvin­nelig ved seg, som måtte holdes uten­for og læres lydighet og respek­t­full taushet.

Bøn­dene var i en mel­lom­still­ing. De hadde eien­dom, men ikke dan­nelse. De kunne stemme ved valg, men helst ikke tale med egen stemme. Lov­giverne gikk ut fra at de hadde så mye respekt for den gam­le øvrighet at de ikke ville finne på å velge noe fler­tall av sine egne. Da det likev­el skjed­de, med «bon­destortinget» i 1833, ble det stor forskrekkelse. I den min­is­terielle presse ble det skreket opp om et «Pøbel­stor­thing», «en Inva­sion af Bar­bar­er», en «Uvi­den­hedens Tri­umf», et katas­tro­falt ned­er­lag for alt som het «Intel­li­gents og Dan­nelse.»3

Den slags forakt kunne bøn­dene bare møte med taushet. På Stortinget hadde embets­mennene tilnærmet monopol på å føre ordet. For dem var det i beste fall noe komisk ved slik tale i en bon­de­manns munn. Det følte bøn­dene også, de fleste hadde vett til å tie. De kunne samordne seg gjen­nom sam­tale på hybe­len, men de tok ikke gjerne ordet i salen. Det var poli­tisk begavede menn som møtte mer eller min­dre fast på tinget gjen­nom flere tiår, uten noen gang å bryte denne bar­ri­eren. Når de uni­ver­sitet­sut­dannede embets­menn kunne dominere det poli­tiske livet så suv­er­ent som de gjorde, var det blant annet på grunn av dette kul­turelle over­taket. Deres språk­form var den eneste som kunne tas alvorlig, de retoriske fer­dighetene som de var fortrolig med, var de eneste som gjaldt. Over­for denne eliten måtte alle andre føle seg ube­hjelpelige og små.

De som gikk foran, måtte kunne møn­stre et moral­sk mot og en reto­risk klok­skap av uvan­lig format

Først mot slut­ten av århun­dret kom det menn fra byg­dene som hadde det lev­ende ordet i sin makt. Ven­stre­beveg­elsen hadde skapt en ny poli­tisk kul­tur. Et rikt foren­ingsliv, med sam­tale­lag og skyt­ter­lag og folke­høyskol­er og frilynte ung­dom­slag, hadde gitt innsikt i debat­tkul­tur og taleteknikk for store nye grup­per. For van­lige men­nesker var deltakelse i det nye organ­isas­jon­ssam­fun­net net­topp opp­dragelse til bruk av ordet i offentlig sam­men­heng. Her fikk de se og høre, her fant de for­bilder, her fikk de prøve seg. Gjen­nom­brud­det for det mod­erne massedemokrati­et er ikke tenke­lig uten denne folke­lige mobilis­erin­gen og denne utbyg­gin­gen av sivil­sam­fun­net: Det var her de umyn­di­ge sat­te seg i stand til å opp­tre med myn­dighet etter hvert som de slapp til i formelle poli­tiske organer.

Den poli­tiske tal­ens his­to­rie i Norge er blant annet en his­to­rie om hvor­dan befolkn­ingslag som en gang var utde­fin­ert og umyn­dig­gjort – bøn­der, arbei­dere, kvin­ner, etniske minoriter­er – har kjem­pet seg til en plass i det poli­tiske fel­lesskap ved å sette seg i stand til å tale med egen stemme. Sist gjaldt det samene, nå gjelder det nye store innvan­dr­ergrup­per. Hver gang har det vært nød­vendig å reise en front og avskjerme et eget rom – for å kreve sin rett, selvføl­gelig, men like mye for å bygge selvtil­lit og finne bekref­telse på sitt eget verd. Disse bøl­gene av oppo­sisjonell mobilis­er­ing har vært selve mekanis­men for demokratisk inklud­er­ing – ven­stre­beveg­elsen, arbei­der­beveg­elsen, kvin­nebeveg­elsen, den samiske beveg­elsen: Hver av dem har vært et krav om anerk­jen­nelse, hver av dem har vært en poli­tisk skole.

Der var myn­dig­het i hen­nes ord, og der­for gjorde hun virkning

De som gikk foran, måtte kunne møn­stre et moral­sk mot og en retorisk klok­skap av uvan­lig for­mat. Hvor­dan kan den umyn­di­ge gi seg til å tale med myn­dighet – og bli hørt som noe mer enn bare frekk? Hvor­dan er det mulig å tale med styrke som rep­re­sen­tant for det svake kjønn – uten å bli redusert til et ukvin­nelig mis­fos­ter? Hvor­dan møte fornærmelsen, hvor­dan avkrefte fordommen?

Vi har hørt noen eksem­pler på hvor­dan det gikk an å ord­legge seg. Men jeg ser for meg en skikkelse. His­torik­eren Wil­helm Keil­hau har gitt en liten beskriv­else av Gina Krog, som alt­så reiste stem­meretts-kravet i første omgang. Det var en «statelig dame», skriv­er han, «med rolige trekk og selvbe­visst optre­den; der var en viss fornem fjern­het i hennes vesen, noe kjølig avmålt, noe i høi grad off­isielt. Stod hun på taler­stolen, var hennes fore­drag nøk­ternt og sak­lig, uten forsøk på å overvelde eller glim­re; men der var myn­dighet i hennes ord, og der­for gjorde hun virkn­ing.»4

Net­topp en slik skikkelse er det som kan stå imot hån­lat­ter, nesten helt alene. Dét er en god begynnelse.

Fotnoter

1. Camil­la Col­lett: Mod Strøm­men, Anden Række, i: Skrifter, bd. 10. Kris­tia­nia 1899, s. 9. (Se også full­tek­stver­sjon av tal­en i Virk­somme ord-databasen).
2. Dag­bladet, 07.06 1890. Jf Bri­ta Ytre-Arne: «’Vi er alt­saa dog allerede midt ude i det offentlige Liv’. Medieom­tale av kvinnestem­merett, 1890–1913», i: Tidsskrift for kjønns­forskn­ing, 2013 (under utgivelse).
3. Ernst Sars: Norges poli­tiske His­to­rie 1815–1885. Kris­tia­nia 1904, s. 210.
4. Wil­helm Keil­hau: Det norske folks liv og his­to­rie gjen­nem tidene. Oslo 1935, s. 24.

***

Camilla Collett: Hvad rager det os?, 1877

(les hele tal­en).
Der [er] intet Tema af de for mig mere uvante, der vil falde mig vanske­ligere at tale om end 17de Mai. Det er ikke ganske alene af den Grund, som lig­ger saa nær, at det er en poli­tisk Merkedag. Jeg skal heller ikke gaa den Anskuelse, der mod­sæt­ter sig en saa used­van­lig Optræ­den, i mind­ste Maade for nær. Nei, kjære Ven­ner, frygter ikke. Disse nogle Betragt­ninger, som jeg find­er det nød­vendigt at forud­skikke, har netop til Hen­sigt at berolige. De skal ikke være nogen Protest mod en Anskuelse, som er bleven til et Nation­al­dogme, der, som en hel­lig, uryggelig Arv, er gaaet fra Slegt til Slegt, den nem­lig: “at det er upassende for et Fru­en­tim­mer at blande sig i og have nogen Mening om Poli­tik og slige Sager”. […]

Laila Goody som Camilla Collett ved markeringen i Stortinget 11. juni 2013 (foto: Stortinget, CC: by-nd)

Laila Goody som Camil­la Col­lett ved mark­erin­gen i Stortinget 11. juni 2013 (foto: Stortinget, CC: by-nd)

Hvad rager det os, Lan­dets Døtre, om Lan­det er frit eller ikke? Om vi tør i Ro glæde os over denne Fri­hed, eller om Russerne find­er det nød­vendigt for den europæiske Ligevegts Skyld at okku­pere hele Halvøen […]? Hvad rager det os, om Ufre­den kom inden­fra, om Kam­p­en staar, Borg­er mod Borg­er, Søn­ner mod Fædre, Brø­dre mod Brø­dre, hvad gjør det i Grun­den os, om vore kjære Naboer og For­bunds­fæller mod Øst, i det Hurlumhei, der da vilde opstaa, greb Anled­nin­gen til at blive os kvit med det samme, hvad angaar det os? Det angaar jo kun vore Søn­ner, vore Egtemænd, vore Brø­dre, vore Kjærester! Er det disse og alene disse, der sæt­ter sit Liv i Vove for Fædrelandet, saa har de ogsaa kjøbt Ret­ten til uind­skræn­ket at raade i alt, hvad der angaar dets indre Anliggen­der. En viss excen­trisk For­fat­terinde — jeg skylder straks at opl­yse, at hun ikke er norsk — kom imi­dler­tid til den dristige Slut­ning, at et Lands Kvin­der, ikke min­dre end dets Mænd, sat­te Livet ind for dette sit Land, og det i lige­saa farlige Kam­pag­n­er, naar de føder alle disse Helte til Ver­den, at naar Man­den i sit dra­belige Krigsmod maaske kan opnaa at bringe ni Indi­vider ud af Ver­den, kan hun, naar hun er heldig, sætte ti Stykker ind i den, føl­gelig har hun ogsaa kjøbt sig Ret til at ha en Stemme i Fædrelandets Anliggen­der. Det er, som sagt en Fremmed, der ræson­ner­er saa. Ingen norsk Dame, havde hun endogsaa skjæn­ket Lan­det elleve Stykker, vilde faldt paa det.

Det samme kan vis­selig siges om alle andre Sam­fund­san­liggen­der. Egteskab, For­muer og Løn­ningsspørgs­maal, offentlige Anerk­jen­delser etc., er Sager, der vist­nok paa en Maade angaar os, men skulde vi ikke være taknem­melige for, at vi und­drages den Ulei­lighed at grunde over sligt! … ikke heller over­lade det til ham, vor naturlige Verge og Beskyt­ter, ikke med Glæde over­lade dette til hans Retsind, hans Upar­tiskhed, som vi nu, gjen­nem saa mange Træk har lært at kjende! […]

Vi har bro­de­ret Fan­er, orga­nise­ret Basarer

Man kunde ind­vende, at vi norske Damer dog ogsaa har været med, naar det gjaldt større offentlige Øiemed. Vi har broderet Fan­er, organ­is­eret Basar­er […] Men jeg kan, særlig hvad Fanedelt­agelsen anbe­langer, paa mine Lands­man­din­ders Veg­ne for­sikre om vor fuld­komne Uskyldighed; for­sikre, at der aldrig forud­sættes nogen Mening dermed, uden at de skal syes. Lad os sætte den Mulighed, at det faldt et uroligt Hov­ed i denne baldyrende Kreds ind at ville have nogen For­mening om en saadan Fanes Betyd­ning, og jeg gad se den Mine, de egentlige Kor­po­ra­tions­medlem­mer vilde sætte op, en Mine, der ikke vilde være vanske­lig at omsætte i Ord: “Hvad Fan­den rager det dem, mine ærede Damer, hvad Fanen bety­der? Skyd I blot sam­men og sy den, I, mere for­langer vi ikke […]

Jeg tror nu, ærede Tilhørere, at jeg, Sand­he­den tro, har forsvaret mit Kjøn mod enhver Beskyld­ning for Delt­agelse i noget, der lig­ger uden­for Grænserne af vor “sande Bestem­melse”. Jeg har med flere Træk søgt at paavise det fuld­komne kvin­delige Stand­punkt, vi ind­tager i vor elskede Nation. Der­for over­flødigt mere at berøre, hvad Betyd­ning en Dag som den syt­tende Mai kan have for os.

TEMA

D

emokrat
i

36 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen