Fra sutreparti til smileparti

Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, overbeviser i valgkampens fjernsynsdebatter. Men hva er det hun gjør?

Etter TV2s par­tiled­erde­batt 21. august var Bergens Tidende ikke i tvil om at Siv Jensen var debat­tens klare vin­ner og kastet en sekser til FrP-lederen:

Kvikk, humørfylt og engas­jert, uten å hen­falle til sure­tak­ter. Svært tydelig om Frps vin­ner­sak­er og forslag til løs­ninger. I storform.

Dag­bladet mente statsmin­is­ter Jens Stoltenberg vant. Han fikk tern­ingkast 5, men selv om Siv Jensen bare fikk fire (som SV-led­eren Audun Lys­bakken og Høyre-led­eren Erna Sol­berg) mente avisen likev­el at hun var overbevisende:

Hov­ed­bud­skap: Både Høyre og ven­stresi­da hold­er fast på et sys­tem som ikke er rik­tig. Vi vil endre sys­temet og er det eneste par­ti­et som vil det. Frp tenker nytt Vår vur­der­ing: Angriper Erna for man­glende sats­ing på syke­hjem da Høyre satt i reg­jer­ing sist. Tydelig i form og innhold. Engas­jert, men med humor Sitatet: Jeg vil gjerne samar­bei­de med deg, men dere har ikke mye å skryte av (til Erna).

I VG fikk både Jens Stoltenberg, Erna Sol­berg og Siv Jensen tern­ingkast fem. Begrun­nelsen for Jensens gode karakter:

Eldreom­sorg er Frps hjem­me­bane. Gikk rett i stru­pen på statsmin­is­teren, og var offen­siv og konkret. Angrep dristig nok både de rød­grønne og Høyre. Min­dre frem­på i skolede­bat­ten. Ikke så sin­na denne gan­gen, men tydelig likevel.

Kan­skje det mest inter­es­sante med kom­mentarene er avisenes kon­sekvente omtale av at Jensen ikke var sutrete eller sur: “uten å hen­falle til sure­tak­ter”, “med humor”, “ikke så sin­na”. Å sutre, okke og klage gjør seg ikke særlig bra på fjern­synsskjer­men – særlig ikke hvis man er kvinne. Mens menn som gjør slikt oftere blir betrak­tet som sak­lig kri­tis­erende og med vel­be­grun­net bekym­ring, risik­er­er kvin­ner å frem­stå som en irriterende kone som hakker på man­nen sin. Det er det ikke mange som finner tiltrekkende – ikke engang andre kvinner.

Der­for er det er en vanske­lig bal­anse for en kvin­nelig par­tiled­er som sit­ter i oppo­sisjon på samme tid å angripe og kri­tis­ere den sit­tende reg­jerin­gen (for det er oppo­sisjo­nens opp­gave) og sam­tidig unngå å frem­stå som en tret­tekjær Xantippe.

Men i de sen­este debat­tene ser det ut til at Siv Jensen har fun­net en enestående bal­anse mel­lom fremde­les å kri­tis­ere det meste og sam­tidig frem­stå pos­i­tiv og fre­madret­tet. Hun virk­er imponerende oven­på, ener­gisk og engas­jert: Alvorlig og kri­tisk, men også smilende og pos­i­tiv, rolig og selvsikker. Når du som taler og debat­tant har denne følelsen, vil det uun­ngåelig påvirke din fremtre­den og argu­men­tasjon: Tal­en blir mer fly­tende, argu­men­tasjo­nen mer sam­men­hen­gende; du blir bedre til å holde ordet og det fall­er deg naturlig å flette inn mor­somheter, stikk til mot­standeren og korte sidekom­mentar­er, uten at du fjern­er deg fra hov­edar­gu­mentet ditt.

Siv Jensen under Arendalsuka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)

Siv Jensen under Aren­dal­su­ka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)

Dette viste Siv Jensen allerede ved sitt første inn­legg i TV2s par­tiled­erde­batt. Fra hennes første ord forstod man at hun følte seg vel og var godt for­beredt. Pro­gram­led­er Odd­var Sten­strøm gir først ordet til statsmin­is­ter Jens Stoltenberg som avvis­er at det står dårlig til i eldre- og helseom­sor­gen. Så vender Sten­strøm seg mot FrP-led­eren: «Er du enig Siv Jensen i at dette hode­bildet er bra?». Uten nølen og omsvøp svar­er hun “Nei”, men så leg­ger hun umid­del­bart til at “noe er veldig bra i mange kom­muner, for all del”. På få sekun­der har hun vist seg som klar og prin­sipp­fast, men også nyansert og forstående. Hun fortsetter:

Men det vi ser er et bilde som teg­nes av ansat­te, av pårørende, som ikke er bra og jeg synes at vi må være ærlig å innrømme at man har ikke kom­met langt nok. Jeg synes det er litt feigt, når reg­jerin­gens svar på dette er en endeløs rekke med bort­fork­laringer, og ikke minst at man ikke tar det ans­varet man har, men skyver det på kom­munene. For det er det de gjør. Sannheten er den at i 2005, før stort­ingsval­get, så satt Jens Stoltenberg og lovet at det skulle skinne av eldreom­sor­gen. I 2009 så lovet han 12.000 nye syke­hjem­splass­er. Han har klart å bygge 2000. Og når han blir kon­fron­tert med den bru­tale virke­ligheten, sier han «Nei, nei, nei, det er ikke vårt ans­var; det er kom­munenes», og det er der­for at vi i så mange år, fra Frem­skrittspar­ti­ets side har sagt at vi må fly­tte ans­varet ett sted. For når du har ulike forhold i ulike kom­muner, så får ikke eldre men­nesker den samme verdi­ge pleien, som de burde få, uavhengig av hvilken kom­mune de bor i.

Inn­legget har mange av de retoriske ele­mentene som er typisk for Jensen og Frem­skrittspar­ti­et – og flere av dem kjen­neteg­n­er over­be­visende kom­mu­nikasjon: Jensen går direk­te til konkrete men­neskers opplevelser av situ­asjo­nen og føl­ger opp med å gjen­gi det som mange antagelig fornem­mer, nem­lig at statsmin­is­teren og reg­jerin­gen gir bort­fork­laringer. Hun bruk­er tall som det er vanske­lig å avvise (lovde 12.000, bygget 2.000), og gjør pre­sen­tasjo­nen lev­ende ved å inn­ta rollen som statsmin­is­teren: “nei, nei, nei, det er ikke vårt ans­var”. Og så benyt­ter hun de to typer retorikk som er mest karak­ter­is­tisk for Frem­skrittspar­ti­et: For det første gir hun moralske vur­deringer: reg­jerin­gen er feig, Stoltenberg tar ikke ans­var, eldre men­nesker skal ha verdig pleie. For det andre gir hun konkrete, enkle løs­ninger: Vi fly­t­ter ans­varet, det løs­er problemet!

Og hvem er ikke inter­essert i å løse problemene?

Den rolige, selvsikre fremtre­den med det retoriske overb­likk var også tydelig i Jensens tred­je inn­legg. Umid­del­bart innen hadde Jens Stoltenberg oppon­ert mot syn­spunk­tet om at alt går så dårlig i Norge: “Jeg er litt opp­tatt av”, sa han, “at vi skal gi litt anerk­jen­nelse og takk til de hun­dretusen av men­nesker som job­ber i pleie- og omsorg hver dag, og da må vi ikke beskrive det som elendighet”.

Som seer inviteres man til å tenke: ja, det er rik­tig, det er jo mange men­nesker som job­ber hardt på våre eldrehjem og syke­hus, og det blir jo litt mye klag­ing og sutring i ver­dens beste land: det er så dårlig, og dette er enda verre, og dette er det ver­ste. Men Siv Jensen er åpen­bart for­beredt på dette. Men et fast blikk på statsmin­is­teren og en forargelse som forekom­mer mer berettiget enn påtatt, sier hun: “Det er ingen her som ikke gir anerk­jen­nelse til de ansat­te”. Det som før vir­ket som en for­nuftig innvend­ing fra statsmin­is­teren mot sutrekul­turen, får nå mer kulør av at være et (ure­delig) forsøk på å gå etter kvin­nen, frem­for å gå etter ballen. Siv Jensen fort­set­ter med å ta arbei­d­stak­erens perspektiv:

Det vi snarere tvert imot ønsker. Det er å gi dem bedre arbei­ds­forhold, så de slip­per å gå hjem fra jobben hver dag med en klump i magen, for­di de føler at de ikke har det bra

“En klump i magen”; det er nesten så man føler det selv. Straks etter denne emosjonelle uroen er skapt (et prob­lem er lokalis­ert), går Jensen videre i opp­stemt, løs­ning­sori­en­tert ånd. SVs Audun Lys­bakken forsøk­er å avbryte, men Jensen hold­er fast på ordet ved å løfte hån­den og heve stemmen:

Nå har hele denne debat­ten så langt snakket om hvem som har gjort hva og hvem som burde ha gjort hva. Jeg er litt opp­tatt av hva skal vi nå gjøre. Så vi slippe å diskutere dette i valg etter valg, etter valg, med bort­fork­laringer og ping-pong spill. Da er vi nødt til å se: Har den poli­tikken som har vært ført vir­ket? Nei. Da må vi ta i bruk nye virkemidler.

De andre snakker, Frem­skrittspar­ti­et han­dler. Dette er klas­sisk FrP. Taleren lokalis­er­er et prob­lem de fleste av oss kan gjenkjenne, og gir en konkret og enkel løs­ning. Så står de andre par­tiene på ryggen av hveran­dre og forteller (ikke sjeldent noe innviklet) hvor­for denne løs­nin­gen slettes ikke er mulig – og virk­er sært kon­trære og bak­stre­verske, for hvor­for kan vi ikke bare løse prob­lemene? Siv Jensen har allerede forut­sett dette og fort­set­ter med å tilbake­vise de innvendinger hun vet vil komme:

Så sier de at vi kan ikke gjøre det – å la stat­en få ansvaret.

Med et annet typisk FrP-argu­ment, sam­men­liknin­gen, avvis­er Siv Jensen denne innvendingen:

Vel, bar­na våre har alt­så lovfestet rett til skole. Det er ikke en eneste sek­såring som møter opp på skole på mandag med beskjed om at det var fullt: kom tilbake neste år. Det er for­di de har en lovfestet rett og for­di det går automatikk i det. Sånne regler har vi på mange områder, og i til­legg er det sånn …

Med dette har hun ikke bare gitt et forslag og avvist motar­gu­mentene, hun har også fly­t­tet bevis­byr­den. Nå må de andre argu­mentere imot FrP-løs­nin­gen, før de kan bruke tid på argu­men­tasjon for sine egne løs­ninger. Igjen forsøk­er Lys­bakken å avbryte, men Jensen gir seg ikke. Hun nagler ham med blikket, hev­er stem­mer, gjen­tar set­nin­gen sin mens hun beveg­er hån­den ryt­misk og insis­terende: «I‑til­legg- er-det-sånn». Men Lys­bakken gir seg fremde­les ikke, og nærmer seg grensen til å være uhøflig. Hun hen­ven­der seg direk­te til ham og stop­per ham med en opp­for­dring om mer tålmodig debat­tkul­tur: «ett øye­b­likk!», sier hun, og fort­set­ter sitt resonnement:

[i til­legg er det sånn] at hvis man ikke får det man har krav på, så får det noen kon­sekvenser. Man kan få erstat­ning, man kan klage et sted. Det er litt av prob­lemet i dag, at de eldre blir kaste­baller uten at de blir tatt hånd om. Vi vil ha slutt med det.

Løs­ning­sori­en­tert, fre­madret­tet og pos­i­tiv. Slikt er det vanske­lig å argu­mentere imot og imøtegå. Så oven­på var Siv Jensen at hun ikke holdt seg tilbake for også å angripe – høflig og smilende – vennene på borg­erlig side: Det Høyre og sen­trumspar­tiene gjorde i reg­jer­ing var ikke mye å skryte av; Erna er en hyggelig dame men hun kom­mer aldri til å føre Frem­skrittspar­ti­ets sam­ferd­sel­spoli­tikk. Jensen fikk til og med siste ordet i debat­ten, etter å ha stjålet ordet fra Erna Sol­berg. Du må være kort, sa pro­gram­led­eren, og Siv Jensen svarte: “Ja, jeg skal prøve å være kort, men det er ikke så lett når Erna snakker på inn- og utpust.” Av en eller annen grunn vir­ket det ikke uhøflig, bare som vennlig ert­ing. De fleste smilte av det. Erna smilte også – kan­skje litt anstrengt. Få dager senere angav meningsmålin­gene “Jevn strøm av  Høyre-vel­gere til FrP”.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Her­vor­a­gend!

til toppen