Raftoprisen 2013 blir søndag 3. november delt ut til Bahrain Center for Human Rights (BCHR), en menneskerettighetsorganisasjon som jobber for demokrati og rettferdighet i hjemlandet. Øystaten Bahrain ligger i Persiabukta med Iran på den ene siden og Saudi-Arabia på den andre. Få nordmenn har hørt om kampen for demokrati og menneskerettigheter som foregår i Bahrain, og revolusjonen blir av Raftostiftelsen betegnet som den «glemte» eller «ubeleilige» utgaven av den arabiske våren.
— Bahrains største handikap er den strategisk geografiske plasseringen. Som en øy midt mellom Iran og Saudi-Arabia, hvor USA også har militærbaser, blir Bahrain en viktig brikke i maktbalansen mellom stormaktene. Derfor blir det ekstra vanskelig å kjempe for demokrati der, sier seniorforsker ved CMI i Bergen, Kjetil Selvik.
Familiedynasti styrer
Bahrain er et kongedømme styrt av familiedynastiet Al-Khalifa. De politiske posisjonene blir fordelt innad i familien, og den reelle makten i Bahrain ligger dermed hos kongen og kongefamilien. Undertrykkelse og brudd på menneskerettigheter har foregått i landet i mange år, og særlig har det gått utover sjiamuslimer, kvinner og arbeidsmigranter som utgjør 55 prosent av befolkningen.
The Pearl, et sentrum for protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)
Konge og statsoverhode i Bahrain i dag er Hamad ibn Isa Al-Khalifa, mens hans onkel Khalifa ibn Sulman Al-Khalifa er statsminister. Nasjonalforsamlingen består av 40 folkevalgte medlemmer i representanthuset. Et annet konsultativt råd, også bestående av 40 medlemmer, er utpekt av kongen selv. Det bahrainske samfunnet regnes som mer moderne og liberalt enn andre gulfstater, og har lenge hatt en tradisjon for politisk opposisjon.
— Det spesielle ved Bahrain er at flertallet av innbyggerne er sjiamuslimer, mens regimet er sunnimuslimer. Sjiamuslimene har et eget parti som har blitt holdt utenfor reell makt, og Bahrain generelt bærer preg av undertrykkelse av sjiamuslimene. De kan blant annet ikke ta del i viktige posisjoner som politiet og militæret, sier professor i historie ved Universitetet i Bergen, Knut S. Vikør.
LES MER OM BAHRAIN OG BCHR
Intervju med leder Maryam al-Khawaja om organisasjonens arbeid.
I februar 2011 har Bahrains innbyggere fått nok av undertrykkingen og mangelen på demokrati, og de første store opptøyene starter.
— Opprøret startet fredelig fra folket sin side med gatedemonstrasjoner med krav om et mer demokratisk regime. Regimet svarte med maktmidler som tåregass, gummikuler, vannkanoner, arrestasjoner og tortur, sier Tora Systad Tyssen, som har skrevet sin masteroppgave om politiske endringer i Bahrain.
— Blir fengslet som terrorister
Skillet mellom sjia- og sunnimuslimene har blitt sterkt utnyttet av regimet, og at dette har ført til at ekstreme grupper har vokst fram, ifølge Tyssen.
— Opprørerne blir fengslet som terrorister. Skillet mellom muslimene bekymrer mange og har ført til at blant annet Saudi-Arabia har gått inn med militære styrker for å slå ned opprøret. Så langt regner man med at over 80 mennesker har blitt drept, noe som er svært mange i forhold til innbyggertallet på om lag én million, sier hun.
Kart over Bahrain (ill: Wikimedia Commons, PD)
Bahrain er et rikt land med stor økonomisk frihet, noe som har gitt regimet mulighet til å kjøpe velvilje hos folket. Mange lever svært godt i Bahrain, og blant annet foregår det en stor import av arbeidskraft. En av BCHRs fanesaker har vært kårene for arbeidsmigrantene i Bahrain, som i dag lever under forhold som mest minner om slaveri. Det er særlig arbeidsmigranter fra fattige land i Asia, som Bangladesh og India, som kommer til Bahrain for å jobbe som hushjelper eller sjåfører. Realiteten er at de er sterkt underbetalt, blir mishandlet og har så godt som ingen rettigheter.
— Sjia og sunni: Ingen store forskjeller
Mens revolusjonene i land som Egypt og Syria har preget det norske nyhetsbildet over lang tid, har undertrykkelsene og menneskerettighetsbruddene som foregår i Gulf-landene gått de fleste hus forbi. Sist gang norske myndigheter uttalte seg offisielt om Bahrain var i 2011, like etter at opprøret startet.
— Alliansen mellom Saudi-Arabia og USA gjør det vanskelig for USA og resten av Vesten å ta klart parti for folkelig protest i Bahrain. Myndighetene i Saudi-Arabia ser opprøret i Bahrain og resten av Midtøsten som en trussel fordi de frykter at opprøret vil spre seg til sitt eget land. Det gjør at land som USA som har sterke økonomiske og strategiske interesser i Saudi-Arabia holder en lav profil i forhold til det som foregår i Bahrain. Det får også konsekvenser for resten av Vesten, sier Kjetil Selvik.
Først og fremst er Saudi-Arabia redd for at økt innflytelse for sjia-muslimene også skal styrke erkefienden Irans posisjon, framholder Knut S. Vikør.
I Saudi-Arabia er det kun en liten sjia-befolkning. Små opprørstendenser blant sjiaene har tidligere blitt slått hardt ned på, ifølge Vikør. Sunni-regimet i Saudi-Arabia frykter derfor økt sjia-innflytelse i Bahrain som kan spre seg til et internt opprør også i Saudi-Arabia.
— Man får kanskje inntrykk av at det er store forskjeller mellom sjia- og sunnimuslimene, men det er det strengt tatt ikke. Det finnes ingen dramatiske forskjeller mellom de to retningene, men det har oppstått ulike identiteter i forhold til dem. Siden revolusjonen i Iran i 1979 har forholdet vært preget av voldelige konflikter som har ført til en polarisering mellom sunni-dominerte land som Saudi-Arabia og sjia-dominerte land som Iran, sier historikeren.
Manipulerende regime
Bahrain Center for Human Rights har vært veldig opptatt av å presisere at opprøret i Bahrain ikke er et sjia-opprør, men et opprør på vegne av alle Bahrains innbyggere. Skillet mellom sunni- og sjiamuslimene blir derimot brukt av regimet for å slå ned på opprøret, noe som forsterker skillet mellom de to retningene. Det kan Kjetil Selvik bekrefte.
Fra protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)
— I Bahrain har regimet med hjelp fra Saudi-Arabia utviklet en strategi om at minoritetene (sunnimuslimene) må beskyttes mot den «skremmende majoriteten» (sjiamuslimene). I starten var opprøret like mye drevet av sunni- som sjiamuslimer, men da svarte regimet med å beskylde sjiamuslimene for å prøve å ta makten fra sunnimuslimene på oppdrag fra Iran. Ved å fokusere på at dette var et sjia-opprør og ikke et demokratisk opprør, fikk regimet mange sunnimuslimer til å støtte opp om seg, på tross av at de også i utgangspunktet kjempet for demokrati. Slik utnyttes situasjonen, sier Selvik.
Kritisk til norsk taushet
Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International har lenge jobbet for å sette Bahrain på dagsordenen. I Norge holder Amnesty for øyeblikket på med en underskriftskampanje som har som mål å overtale bahrainske myndigheter til å slippe BCHRs leder Nabeel Rajab ut av fengsel. Rajab er dømt til tre års fengsel for å ha forstyrret offentlig orden og for å ha oppfordret til «ulovlige forsamlinger». Han ble overfalt 6. februar 2012 da han demonstrerte for løslatelse av politiske fanger i Bahrain. Under protesten ble han angrepet av opprørspoliti som slo ham i ansiktet, hodet og ryggen med køller.
— Vi er bekymret over en svært vanskelig menneskerettighetssituasjon i Bahrain, sier Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty International Norge og leder for Amnestys kampanje for ytringsfrihet i Midtøsten og Nord-Afrika.
Hun forteller at Amnesty er svært kritiske til den norske tausheten rundt den uakseptable kneblingen som foregår i Bahrain.
— Motsetningene i Bahrain øker i takt med frustrasjonen, og situasjonen er svært alvorlig. Jeg er skuffet over den lave profilen på kritikken av situasjonen i internasjonal sammenheng. Gulfen er et område Norge kan bli mye mer tydelige på, mener hun.
Tin peker også på hvordan opprørene i Bahrain og Gulf-områdene er ubeleilige for USA og Vesten, og mener det er på tide at norske myndigheter blir mer prinsipielle i saker som dette.
— I et land som Norge hvor man offisielt mener at menneskerettigheter er så viktig, må man tørre å ta opp ubehagelige saker også.