Mitt virke som foreleser bringer meg i kontakt med svært mange nordmenn i teknologibransjen, fra programmerere og systemansvarlige til eksperter på sikkerhet og cyberkrig. Det har gitt meg en unik mulighet til å lodde stemningen etter at Snowden-avsløringene begynte å komme som perler på en snor sommeren 2013.
Det mest slående når jeg ser tilbake på mine samtaler denne høsten er hvor lite overrasket alle er. Holdningen jeg møtte var stort sett at dette var noe man hadde tatt for gitt. De siste tjue årenes teknologirevolusjoner — Internett, den personlige mobiltelefonen, sosiale medier, datalagring i nettskyen — har alle sammen gjort masseovervåkning enklere.
Fra den norske vinmonopoldebatten kjenner vi argumentet om at tilgjengelighet øker muligheten for misbruk, og det samme gjelder tydeligvis også her. I mange tilfelle virker det som om National Security Agency (NSA) har overvåket rett og slett fordi de kan.
Mine samtaler med IT-folket viser heller ingen overraskelse over at det er amerikanerne som ble tatt in flagranti. Dronekrigen og hackerangrepene på Irans atomprogram er bare to av mange eksempler at USA ikke nøler med å bruke sin teknologiske overmakt om landet føler det nødvendig.
Snowden-avsløringene er bare en del av det totale overvåkningsbildet
Og kanskje mest interessant: Jeg har til gode å møte noen som tror at masseovervåkningen stopper med dette, tross økende motstand i USA. En distriktsdommer konkluderte nylig med at NSAs innsamling av telefondata om amerikanere var ukonstitusjonell, noe som har skapt optimisme blant NSA-kritiske politikere i kongressen. President Obama har også varslet endringer i overvåkningspolitikken.
I et brev til Brasils folk skriver Edward Snowden at den globale overvåkningskulturen er i ferd med å kollapse. Det er kanskje en anelse overoptimistisk, med tanke på at NSA samtidig er i ferd med å bygge datalagre med kapasitet til å oppbevare klodens samlede årlige nettrafikk. Slik handler ikke en aktør som er på vikende front.
Datalagring, spaning, kommersiell overvåkning…
Både i og utenfor EU ser vi dessuten at nasjonale e‑tjenesters samarbeidsavtaler med NSA legger en effektiv demper på kritikken. Norges moralske autoritet på dette området er ikke mye verdt, når vi selv er med på å spionere på sivile afghanere og russere på vegne av amerikanerne.
Snowden-avsløringene er dessuten bare en del av det totale overvåkningsbildet. I skrivende stund ligger EUs datalagringsdirektiv fremdeles an til å bli iverksatt i Norge. Data om nordmenns nettvaner kan nå samles inn i stor skala av private aktører, etter revisjonen av åndsverkloven i 2013.
Edward Snowden presenterte britiske Channel 4s alternative julebudskap (klikk på bildet for å se video).
Vi må leve med at datatrafikk ut av landet kan granskes av svensk etterretning, takket være FRA-loven (hva som skjer med “norske” data utenfor Norden vet vi ikke, men det er rimelig å anta at flere enn svenskene er interessert). Og selvsagt er de fleste av oss utsatt for kontinuerlig kommersiell overvåkning fra aktører som Facebook og Google.
Mot dette bakteppet er det lett å forstå hvorfor brukervanene på nett knapt har endret seg etter Snowden-avsløringene. Følelsen av at det ikke nytter uansett, paret med opplevelsen av at overvåkning ikke merkes i det daglige og sjelden ser ut til å ramme uskyldige, er en hovedårsak til dagens utbredte, stilltiende aksept av tingenes tilstand.
Kryptering hindrer også kriminelle
Når jeg likevel argumenterer for at vanlige brukere i større grad skal ta kontroll over sitt eget personvern, er det ikke bare av prinsipielle årsaker. Vel så viktig for min beslutning om å ta ansvar for eget personvern har vært realisasjonen av at det ikke bare er e‑tjenester som har interesse av mine data. For kriminelle er private data også en potensiell gullgruve.
I praksis vet Google ofte like mye om hva en typisk bruker er opptatt av som vedkommendes ektefelle
Som brukere flest lagrer jeg stadig mer data på bærbare enheter, som gjerne er koblet til nettskytjenester med enda større datamengder. Samtidig bor jeg i en by der tyveri av mobiltelefoner er like vanlig som snø i januar, og der jeg selv har opplevd to innbrudd (uoppklarte, selvsagt) på seks år. At 6 prosent i en undersøkelse nylig oppga at de hadde opplevd å få identiteten misbrukt til straffbare handlinger, er et sterkt tilleggsincentiv.
Passordbeskyttelse på PC og telefon har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og de senere årene har jeg også kryptert innholdet. Å kryptere en bærbar datamaskin er en relativt grei prosess — det følger med brukervennlige krypteringsverktøy både til Windows, OS X og Linux.
Gratisprogrammet TrueCrypt gjør det lett å kryptere filer eller mapper som lagres på minnepinner og bærbare datamaskiner, som er særlig utsatt for å bli mistet på reiser, for eksempel. TrueCrypt er et av programmene NSA har forsøkt skaffe seg en hemmelig “bakdør” til, noe IT-miljøet svarte på ved å samle inn penger til en profesjonell gjennomgang av programvaren. Status finnes på IsTrueCryptAuditedYet.com.
Prosedyren for nettbrett og mobiler varierer avhengig av produsent, men markedslederne Android og iOS har innebygd kryptering som kan skrus på av brukeren. I mitt tilfelle handlet det om å huke av for et valg i en meny og la telefonen gjøre resten — ingen stor investering for å bedre sikkerheten betraktelig.
Bli mindre synlig på nettet
Det er vanskeligere å beskytte seg på nettet, ikke minst fordi tjenestene vi er avhengige av ofte har overvåkning som en del av forretningsmodellen. I praksis vet Google ofte like mye om hva en typisk bruker er opptatt av som vedkommendes ektefelle, og Facebook benytter stadig mer avanserte metoder for å filtrere innhold og skreddersy reklame basert på persondata.
Det enkleste mottiltaket mot den kommersielle overvåkningen (som i sin tur har vært kildemateriale for NSA), er å logge seg av Google, Facebook og de andre når man ikke bruker dem. Enda tryggere er man om man installerer to ulike nettlesere: én som brukes til nettjenester, og én som aldri brukes til å logge seg på noe.
Ikke gi sosiale medier og andre nettsteder mer personsensitiv informasjon enn absolutt nødvendig
Det vil imidlertid ikke hindre at IP-adressen, nettadressen som kan spores tilbake til din fysiske adresse, kan loggføres av andre. Dette kan du stoppe ved å installere Tor, et program som anonymiserer effektivt nok til at NSA titulerte sin hemmelige presentasjon om forsøkene på å knekke systemet med “Tor Stinks.”
En annen mulighet er å bruke en leverandør av et såkalt Virtual Private Network (VPN), en kryptert “tunnel” på nettet som beskytter data og maskerer IP-adresser. I høst ble det kjent at NSA kan ha klart å knekke deler av VPN-krypteringen, men ifølge leverandørene er teknologien fremdeles sikker nok for vanlige brukere.
Epost-kryptering kan være plundrete, og man må stole på at mottakeren har gjort alt riktig på sin side. Da Edward Snowden først tok kontakt med journalist Glenn Greenwald, var prosessen med å få Greenwald til å installere epost-kryptering så omstendelig at Snowden var nær ved å gi opp. Her får man håpe at The Dark Mail Alliance lykkes med å skape de de kaller “neste generasjon av privat og sikker epost”.
Sikkerhetstenkning
Den ofte siterte sikkerhetseksperten Bruce Schneier har uttalt at sikkerhet først og fremst er en tenkemåte, en sinnstilstand om man vil. Det beste rådet til IT-brukere i NSA-alderen er å alltid ta muligheten for overvåkning med i beregningen når man tar i bruk et produkt.
Enhver privat strategi for å unngå overvåkning vil ha store hull
Et par eksempler: Bruk sunt nettvett — ikke gi sosiale medier og andre nettsteder mer personsensitiv informasjon enn absolutt nødvendig. Og når du velger å bytte ut en bærbar PC med et nettbrett, så husk hva tidligere NSA-sjef Michael Hayden sa da en selger fortalte ham at det fantes 400.000 apper i App Store: “400.000 apper betyr 400.000 potensielle angrepsmuligheter.”
Men sikkerhetstenkning innebærer også å erkjenne metodens begrensninger. Vi vet at det knapt lar seg gjøre å leve og arbeide normalt i dagens Norge uten å bruke noen overvåkingsvennlige tjenester eller maskiner. Selv bruker jeg både Gmail og DropBox i det daglige, og intet er mer uunnværlig for driften av enkeltmannsforetaket enn smarttelefonen.
Enhver privat strategi for å unngå overvåkning vil med andre ord ha store hull, og takket være det teknologiske våpenkappløpet som nå pågår på nettet vil stadig nye hull åpne seg. I lengden må private brukere sette sin lit til at teknologiselskapene gjør sitt beste for å tette dem. Den gode nyheten er at selskapene ser ut til å erkjenne dette.
Har IT-selskapene og brukerne samme interesser?
Helt siden Snowden-lekkasjene fant veien til offentligheten har det vært uro i de amerikanske teknologiselskapenes rekker. Facebook-sjef Mark Zuckerbergs reaksjon var typisk: “Å herlig. Det er virkelig hjelpsomt for amerikanske selskaper som tilbyr tjenester til folk verden over, og det kommer virkelig til å gi brukerne tillit til amerikanske nettselskaper.”
Og tillit er virkelig nøkkelordet her. Dersom IT-bransjen skal lykkes med å få brukerne til å legge store deler av livet sitt på nett, må brukerne kunne stole på at persondata er sikret mot innsyn. I motsetning til folkevalgte, som kun behøver å forholde seg til velgernes dom en gang iblant, “stemmer” IT-selskapenes kunder hver eneste dag.
Det er også et personlig element her man ikke skal undervurdere. Da to Google-ansatte ble vist en søt liten Post-IT som viser hvordan NSA har brutt seg inn i kommunikasjonsnettverket som binder Google og Yahoos serverparker, “eksploderte de i skjellsord.” For IT-bransjen fremstår NSAs overvåkning som et systematisk forsøk på å undergrave en struktur det har kostet tiår med arbeid og et ukjent antall milliarder dollar å bygge opp.
Diagram tegnet av NSA-ansatte for å vise overvåkning av Googles data (kilde: Washington Post).
Det er mot denne bakgrunnen vi må se IT-selskapens erklæringer om at de fra nå av vil sikre sine systemer i enda større grad enn tidligere. Google-sjef Eric Schmidt sa det slik i en tale i Washington nylig: “Vi kan gjøre slutt på sensur fra myndighetene på et tiår. Løsningen på problemet med overvåkning fra myndighetenes side er å kryptere absolutt alt.”
Obama er under økende press
Parallellt med den tekniske oppgraderingen har man også startet en politisk kampanje. I begynnelsen av desember sto blant annet Apple, Facebook, Google, Microsoft og Twitter bak et åpent brev til president Obama og kongressen, der de ber om dyptgripende reformer av dagens overvåkningspraksis.
På reformgovernmentsurveillance.com presenterer selskapene fem veiledende prinsipper for overvåkning i fremtiden, deriblant at et det etableres et rammeverk for å løse konflikter mellom ulike lands lovverk på området. Med et slikt rammeverk på plass ville det f.eks. være lettere for Afghanistans regjering å handle på vegne av de millioner av afghanere som vår e‑tjeneste etter egen innrømmelse har overvåket.
Da ledere for de samme teknologiselskapene møtte Obama i midten av desember, gjorde de det klart at de hadde en ganske annen dagsorden enn presidenten. Han ville diskutere problemene med nettstedet Healthcare.gov, de ville snakke om hvordan man tøyler NSA.
NSA med samarbeidspartnere har ene og alene seg selv å takke for dagens situasjon
Det er som sagt uvisst om presidenten kommer til å foreslå endringer som virkelig monner, men presset fra en IT-bransje som Obama er avhengig av å stå på god fot med har uansett løftet spørsmålet opp til toppen av den politiske dagsorden. For en gangs skyld skal vi forbrukere være glade for lobbyistenes innflytelse i Washington D.C.
Overvåkning vil alltid være en del av livet i et moderne samfunn. Men det vi kan håpe på er at Snowden-affæren (som forøvrig langt fra er avsluttet — det vil komme mye nytt materiale i tiden fremover) vil fungere som en så kraftig vekker at det settes en stopper for e‑tjenestenes ukontrollerte tråling etter data fra nett og telefoni.
Vi kan også håpe og forvente at IT-bransjen i større grad enn før kjemper for sine brukeres personvern, både på den juridiske, politiske og teknologiske arena. Kanskje, og forhåpentligvis, vil det nedslående bildet jeg tegner i begynnelsen av artikkelen vise seg å være feil.
I så fall kan vi om noen år være der at brukere ikke behøver å forholde seg til den ovenstående smørbrødlisten av tiltak. At sikkerhet ikke fordrer bevisste valg og til dels store investeringer av tid og krefter, men isteden er standardinnstillingen i viktige systemer, eller noe man enkelt skrur på med ett klikk.
Det vil utvilsomt gjøre hverdagen vanskeligere for dem som overvåker, uansett hvor legitime motivene måtte være. På den annen side: Det er noe overvåkerne burde ha tenkt på før de ga seg i kast med å rokke ved nettets grunnleggende infrastruktur. NSA med samarbeidspartnere har ene og alene seg selv å takke for dagens situasjon.
Glimrende skrevet, Erik!