Med pennen som våpen – Sirene og mediefeminismen på 1970-tallet

Kvinnebladet Sirene ble lansert 31. august 1973, med et mål om å spille en rolle i den brede offentligheten. Fra første stund gav bladet media og det skrevne ord en særlig samfunnsendrende kraft.

I 1973 arbei­det stadig flere norske kvin­ner ute og stadig flere tok utdan­ning. Kjønnsroller hadde stått på dag­sor­den i film, lit­ter­atur og musikk siden 1950-tal­let, og likestill­ing var et uttalt mål og en vik­tig ingre­di­ens i den offentlige debat­ten. Tanken om at kvin­ner skulle få mulighet til å delta mer aktivt i sam­funns- og yrkesliv var noe både akademikere og poli­tikere gikk inn for. I disse årene opp­sto det sam­tidig en ny form for fem­i­nis­tisk kri­tikk av likestillingsidealet.

Gjen­nom en ny og bred fem­i­nis­tisk offent­lighet prøvde nye og unge fem­i­nis­ter å sette ord på noe som var vanske­lig å beskrive med etablerte kvin­nepoli­tiske for­mu­leringer eller poli­tiske kat­e­gori­er. For hvor­dan skulle man fork­lare at kvin­ner, til tross for at de formelt sett var likestilte, også var lønnsta­pere, dobbeltar­bei­dende eller måtte gå hjemme straks de fikk barn til tross for åre­vis på uni­ver­sitetet? Var det resul­tater av til­feldigheter, indi­vidu­elle svakheter, kvin­nelige omsorgs­gen­er eller en typisk kvin­nelig pas­sivitet – eller noe ganske annet som det ikke fantes ord for?

I fron­ten for denne nye offent­ligheten gikk bladet Sirene – Tidssig­nal for kvinne og menn. Sirene kom ut på Cap­pe­len for­lag, og ble drevet av en redak­sjon på seks kvin­ner etter allmøteprin­sip­pet. Bladet ble en umid­del­bar suk­sess. Det første num­meret, som i utgangspunk­tet var trykket i et opplag på 5000, måtte trykkes opp igjen hele sju ganger. Bladet ble utgitt reg­ulært, med mel­lom åtte og tolv num­mer i året frem til 1983, og opplaget var på 35 000 på sitt høyeste.

Det første num­meret måtte trykkes opp hele sju ganger.

Sirenes pop­u­lar­itet må ses på bak­grunn av det gjen­nom­slaget kvin­nebeveg­elsen hadde i det norske sam­fun­net i 1973. På dette tid­spunk­tet var beveg­elsen i ferd med å slå ut i full blomst, med over 7000 organ­is­erte kvin­ner i ulike nye og gam­le fem­i­nis­tiske organ­isas­jon­er. Sam­tidig speil­er Sirenes store opplag at kvin­nebeveg­elsen var et mye breiere fenomen enn kvin­neor­gan­isas­jonene. Dette hang sam­men med at den tem­a­tis­erte kvin­ne­un­dertrykking som noe som foregikk hin­sides poli­tikken, i kvin­ners pri­vatliv og per­son­lige relasjon­er. Dessuten pos­tulerte beveg­elsen en ide om at poli­tikk var noe som kvin­ner måtte forholde seg til på en per­son­lig måte. Målet med Sirene var å reak­tu­alis­ere spørsmålet om hvor­for norske kvin­ner var under­trykket gjen­nom å poli­tis­ere pri­va­tis­erte prob­le­mer og erfaringer. Både tem­a­tisk og sjanger­mes­sig min­net Sirene om et uke­blad, men i den første led­er­ar­tikke­len gjorde redak­sjo­nen det til et uttalt mål å til­by kvin­ner et alter­na­tiv til tradis­jonelle dame­bladers påståtte falske frem­still­ing av kvinner:

… Vi (…) vil lage et blad som angår oss – som han­dler om vår hverdag og hvor­dan vi kan foran­dre den. Vi var lei av å lese i uke­bladene at en ny hår­farge, kjole eller opp­skrift er svar på våre problemer. (…)

«Er det sant at kvin­ner er under­tryk­te?», spurte Bjørg Vik i første num­mer av Sirene, i en tekst som langt på vei beskrives som en pro­gramtekst. I artikke­len, som i Man­i­fest Tidsskrift nylig ble kåret til en av Norges ti vik­tig­ste sakprosatek­ster, intro­duserte Vik en rekke nye verk­tøy som skulle brukes for å prob­lema­tis­ere muligheten kvin­ner hadde til å velge sine liv i Norge i 1973: «Mannssam­funn», «manip­u­ler­ing», «indok­triner­ing», «rollemøn­ster», «kjønns­diskrim­iner­ing» og «kvin­ne­un­dertrykking». Kvin­ner var under­tryk­te, hevdet Vik, men ikke på et formelt nivå:

Har ikke vi opp­nådd det man­nen ikke har, nem­lig å slippe fast arbeid, slippe sam­funnsans­var eller påta oss det hvis vi virke­lig vil? Står ikke «alle veiene åpne»? Er det ikke for vår skyld at menn sliter seg ihjel?

Der­i­mot var kvinnenes valg styrt av et under­liggende møn­ster som opp­dro dem til pas­sivitet og dårlig selvtil­lit, det var over­flat­en som nar­ret dem, «en tungt­fly­tende deig av gam­le tanker, vane­for­estill­inger og over­lev­erte hold­ninger». Heller enn å endre de formelle lovene og reg­lene i sam­fun­net, måtte kvin­ners valg og per­son­lige prefer­anser gjøres til gjen­stand for kri­tikk og politikk.

Denne nye og per­son­lige hold­nin­gen til poli­tikken ble et vik­tig pre­miss for fenomenet Sirene, og det er særlig to aspek­ter som nærmere kan bel­yse denne mentaliteten.

Mediefeminismen

I en diskusjon mel­lom fire av kvin­nebeveg­elsens vet­er­an­er i Kvin­nejour­nalen i 1983, hevdet filosofen og den tidligere nyfem­i­nis­ten Nina Karin Mon­sen at det var media – ikke fem­i­nis­tene selv – som skapte den nye kvin­nebeveg­elsen i Norge. I kjent polemisk stil tros­set Mon­sen den mer etablerte opp­fat­nin­gen om at kvin­nebeveg­elsen opp­nådde medieopp­slut­ning for­di aktivis­tene, gjen­nom sine farg­erike aksjon­er på gras­rot­nivå, hadde mak­tet å fange medias oppmerksomhet.

En ny poli­tikk­for­stå­else vek­t­la kom­mu­ni­ka­sjon og språk frem­for orga­ni­se­ring og møtevirksomhet

Selv om bildet nok er mer kom­plis­ert enn at kvin­nebeveg­elsen var et pro­dukt av medias makt til å forme sitt virke­lighets­bilde, var det også noe rik­tig i Mon­sens beskriv­else. Den nye fem­i­nis­men på 1970-tal­let var et uttrykk for hvor­dan en vok­sende medie­of­fent­lighet fikk stadig mer betyd­ning for hvor og hvor­dan poli­tikken skulle foregå. En ny poli­tikkforståelse vek­t­la kom­mu­nikasjon og språk frem­for organ­is­er­ing og møte­virk­somhet. Sam­spillet mel­lom det per­son­lige og det poli­tiske, det indi­vidu­elle og det all­menne ble også vik­tigere. En rekke nye medi­er banet veien for at per­son­lige og pri­vate livser­faringer fikk stadig større plass i det offentlige rom, og Sirene gikk i fron­ten. Bladet ble en are­na som syn­lig­gjorde det per­son­lige, hverdagslige og intime på nyskapende og over­rask­ende måter.

En stor feministisk tidsskriftflora vokste frem i Norge på 1970-tallet.

En bred fem­i­nis­tisk tidsskrift­flo­ra vok­ste frem i Norge på 1970-tallet.

En vik­tig forut­set­ning for bladet var den nye medie­of­fent­ligheten som vok­ste frem i Norge i høy hastighet på 1960-tal­let. Mediebran­sjen var preget av stor vekst som førte til nyrekrut­teringer til flere mediehus. Redak­sjonene bestod av rel­a­tivt unge staber som på flere måter var sym­pa­tiske til Det nye ven­stre og kvin­nesak­en. Det å skrive om kvin­ner i media, ble av mange forstått som et uttrykk for den fem­i­nis­tiske ideen om å skulle syn­lig­gjøre kvin­ner i sam­funn og his­to­rie. Det var en måte for å nå ut av «det lukkede rommet».

De seks kvinnene som stod bak Sirene hadde alle bak­grunn fra media og kul­turliv. Disse hadde rik­tig­nok også deltatt i nyfem­i­nis­tiske bevis­st­gjørings­grup­per – men samtlige hadde fler­foldig bak­grunn fra media. Flere hadde jour­nal­is­tisk og lay­outmes­sig bak­grunn fra bl.a. Arbei­derbladet, NRK, Dag­bladet og Alle kvin­ners blad. IdaLou Larsen, som ble ansatt som bladets første redak­sjon­ssekretær i 1974, kom fra Pax For­lag som hadde her­jet i norsk offent­lighet siden 1964. Bjørg Vik var, i til­legg til at hun var jour­nal­ist, en anerk­jent forfatter.

Kvin­nebeveg­elsens forhold til media har blitt beskrevet som dobbelt: Medi­ene ble kri­tis­ert for å være kvin­ne­un­dertrykkende, og mange fem­i­nis­ter mente masseme­di­ene hadde uheldig og farlig påvirkn­ingskraft på kvin­ner. En vik­tig moti­vasjon bak pros­jek­ter som Sirene var å motvirke mediemak­ten, men slik ble medi­ene også en vik­tig aksjons­flate for dem.

Bruken av blad som aksjons­flate var knyt­tet til en stor tro på medi­enes sam­lende kraft. I en led­er­ar­tikkel het det at Sirene skulle sam­le kvin­ner som gikk ensomme i sitt opprør – «fra Aren­dal til Karasjok». Etter lanserin­gen uttalte Bjørg Vik at Sirene ikke skulle være et menighets­blad for nyfem­i­nis­tene. «Det vi vil er å nå ut til så mange kvin­ner som mulig». Denne tankegan­gen han­dlet ikke bare om å nå ut til en masse, men å kunne skape et deltak­ende offentlig rom der kvin­ner kunne møtes for å gjøre sine pri­vate prob­le­mer og erfaringer allmenne.

Opplysning nedenfra

I likhet med flere av 1970-tal­lets nye fem­i­nis­ter var Sirene langt på vei organ­is­ert som en bevis­st­gjørings­gruppe. Bladet skulle sam­le kvin­ner til ren sam­tale og sam­le infor­masjon om kvin­ne­un­dertrykkin­gen i sin aktuelle form. Slik skulle Sirene avs­løre hvor­dan kvinnene var ofre for en fal­sk ide­ol­o­gisk bevis­s­thet, og videre skape nye forestill­inger om hva det ville si å være kvinne. En forestill­ing som kvin­ner inntil nå hadde fortrengt.

Fra Sirenes første utgave i 1973.

«Vi er klar over at ikke alle kvin­ner føler seg under­trykt, men vi vet at de er det». Fra Sirenes første utgave i 1973.

Dette opplysning­spros­jek­tet videre­førte på mange måter en elitær idé om at folkevil­jen kon­stitueres gjen­nom opplysning fra en liten poli­tisk elite. Slagordet til bladet de første årene var føl­gelig: «Vi er klar over at ikke alle kvin­ner føler seg under­trykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg under­trykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre». På en annen side kan det hevdes at Sirene var svært opp­tatt av åpen dia­log og plu­ral­isme. De tok i stor grad til orde for at poli­tis­erin­gen av kvin­ners liv og erfaringer skulle skje neden­fra, gjen­nom at kvin­ner ble opp­for­dret til selv å delta i bevis­st­gjøring­spros­essen. Fra første stund inviterte Sirene leserne til å delta med sine egne fortellinger om sitt liv og hverdag. Fortellin­gene ble for­mulert som spørsmål til en lege, som leser­brev, som dikt eller som nov­el­ler. Her hen­tet bladet inspi­rasjon ikke minst fra 1960-tal­lets anti­au­toritære beveg­elser: Folk skulle lære seg å tenke selv.

Den type fem­i­nisme som Sirene videre­førte er først og fremst knyt­tet til eksis­ten­sial­is­tiske tenkere, så som Simone de Beau­voir. Fra å ha vært et krav om formelle ret­tigheter, ble poli­tikk med henne for­mulert som et eksis­ten­sielt og moral­sk anliggende som enhver må forholde seg til og eval­uere seg selv i lys av – gjen­nom å under­søke hvor­dan tradis­jon­er, ide­ol­o­giske matris­er eller økonomiske struk­tur­er hin­dret dem fra å utvikle autonome per­son­ligheter og ta ekte valg.

Fem­i­nisme måtte dreie seg om frigjøring frem­for likestilling

Den som tydeligst uttryk­te en slik eksis­ten­sial­isme i Sirene var Bjørg Vik. Hos henne var det ikke bare mannssam­fun­net som fikk gjen­nomgå, men også kvinnene som fant seg til rette i det. «Du er en forvridd skygge­plante», proklamerte hun til sine lesere. Selv om hus­mor­til­værelsen var under­trykkende, så de under­tryk­te selv ofte på den som et priv­i­legium for­di de slapp unna både å ta lønnsar­beid og sam­funnsans­var. At kvinnene kjente seg så til­fredse han­dlet imi­dler­tid om at de verken hadde tro på seg selv eller ambisjon­er på egne veg­ne, mente Vik. Fem­i­nisme måtte der­for dreie seg om frigjøring frem­for likestill­ing. Kvin­ner måtte erk­jenne at de var under­tryk­te. Dette kunne være svært vanske­lig, for kvin­ner flest var ikke i stand til å avs­løre at deres tilsynela­tende lykke var basert på selvbedrag. For å kunne avs­løre bløf­fen var hver enkelt kvinne avhengig av mange andre kvin­ner. Sam­men skulle de dele erfaringer og utvikle et nytt språk og en ny poli­tikk sam­men – og dermed foran­dre sam­fun­net nedenfra.

Sirene-prosjektets vekst og fall

Som et opplysning­spros­jekt, som skulle løfte frem og avs­løre kvin­ne­un­dertrykkin­gens mange tilslørte for­mer, frem­står Sirene-fem­i­nis­men som et svært mang­foldig, fan­tasi­fullt, kreativt, åpent og ufer­dig pros­jekt – der det infor­ma­tive, det nyskapende og det utforsk­ende stod i sen­trum. Et beskrivende slagord som nyfem­i­nis­tene bruk­te i denne peri­o­den var «Det finnes ingen fasit for kvin­nefrigjøring». Med dette mente de at frigjøring var en uavs­lut­tet pros­ess, der bevis­st­gjøring og ny erk­jen­nelse stadig ville endre forut­set­nin­gene for politikken.

«Kvinner i puberteten - seksuelt underutviklet eller seksuelt undertrykket?» Sirene-forside, 1975.

«Kvin­ner i puberteten — sek­suelt under­utviklet eller sek­suelt under­trykket?» Sirene-for­side, 1975.

Pros­jek­tet står i kon­trast til flere av de fem­i­nis­tiske pros­jek­tene som vok­ste frem i Norge utover på 1970-tal­let, for eksem­pel innen­for Kvin­nefron­ten. Mens Sirene-redak­sjo­nen syntes å mene at fem­i­nis­men aldri kunne fer­dig-tenkes – og alltid måtte holdes åpen for kri­tikk – ble flere i kvin­nebeveg­elsen i disse årene mer og mer opp­tatt av å frem­stå som en enhetlig front. Utover på 1970-tal­let utviklet Sirene en svært kri­tisk røst både mot sam­fun­nets indi­vid­u­al­isme og mot den nye poli­tiske lin­jen i kvin­nebeveg­elsen. Beveg­elsen ble i disse årene også mer og mer opp­tatt av poli­tikk i tradis­jonell for­stand. Poli­tikk ble atter forvist til statlige insti­tusjon­er – noe som kan ses i lys av at både abort­loven og likestill­ingsloven ble ved­tatt i 1978, og at den såkalte stats­fem­i­nis­tiske ide vok­ste frem utover 1980-tal­let. Sirene-pros­jek­tet mis­tet mer og mer gehør i både kvin­nebeveg­elsen og i sam­fun­net for øvrig. Fra slut­ten av 1970-tal­let og frem til bladet ble lagt ned i 1983 sank oppla­gene grad­vis. Dette skjed­de par­al­lelt med at de frem­ste kvin­neor­gan­isas­jonene erk­lærte offentlig at Sirene ikke tjente kvin­ners interesser.

…sat­te sek­su­alitet og intimitet på den offentlige dag­sor­den på en grens­espren­gende måte

His­to­rien om Sirene kan kaste nytt lys over en del av nyere norsk kul­tur- og offent­lighet­shis­to­rie som både virk­er kjent og fremmed. Sirene sat­te sek­su­alitet og intimitet på den offentlige dag­sor­den på en grens­espren­gende måte i 1973. Sam­tidig kan det hevdes at målet med Sirene ikke bare var å syn­lig­gjøre mar­gin­alis­erte stem­mer, eller å bryte intim­grenser, men å bel­yse hvorvidt, hvor­dan og hvor­for kvinnene måtte endre seg selv for at et nytt sam­funn kunne skaps neden­fra gjen­nom en bredt anlagt debatt som belyste disse spørsmå­lene. Med sine mange og tid­vis både svært gode og under­hold­ende tek­ster og illus­trasjon­er er Sirene et sterkt og farg­erikt doku­ment over mang­foldigheten i den radikale offent­ligheten og i kvin­nebeveg­elsen før likestill­ingspoli­tikken vant gjen­nom fra midten av 1980-tallet.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen