Oligarkpenger skaper pusterom for russisk kultur

Private kulturstiftelser er med å holde takhøyden for kulturlivet i Russland oppe. Ikke gjennom å være eksplisitt regimekritiske, men ved å satse på samtidskultur og europeiske impulser.

I hjertet av Sibir, fire tidsson­er øst for Mosk­va, krysser den transsi­birske jern­ba­nen elva Jenisej. Her lig­ger Kras­no­jarsk, en ned­slitt indus­tri­by med 1,1 mil­lion­er innbyggere. 

Første hel­gen i novem­ber er denne byen Rus­s­lands kul­tursen­trum. Hun­drevis av tilreisende for­leg­gere, redak­tør­er, jour­nal­is­ter, for­fat­tere og kun­st­nere fra Mosk­va, St. Peters­burg og andre rus­siske og europeiske byer har kom­met til Kras­no­jarsk for å delta på den årlige bokmessen, KRJaKK. Fra Norge deltar Thor Hey­er­dahl-biograf Rag­nar Kvam og illus­tratør og billed­bok­skaper Åshild Kanstad Johnsen.

Messen foregår i et enormt kon­fer­ans­esen­ter. Flere haller er fylt med for­lags­stands, utstill­inger, kafeer. Sem­i­narpro­gram­met løper par­al­lelt på fire forskjel­lige scener. Her debat­teres den kon­tro­ver­sielle bar­nelit­ter­a­turen, her holdes kurs for medieen­tre­prenør­er, her møtes bib­liotekar­er fra hele lan­det for å diskutere dig­i­talis­er­ing, her kåres Sibirs beste videopoe­si-instal­lasjon­er, kun­ngjøres short­lis­ten til NOS – en vik­tig samtid­slit­ter­atur­pris, her pre­sen­teres bøk­er og her diskuter­er his­torikere og for­fat­tere det rus­siske his­to­riesynet. Pub­likum har kom­met tilreisende fra store del­er av Sibir. Kras­no­jarsk er admin­is­trasjon­ssen­trum for et område tre ganger så stort som Frankrike og strekker seg fra Nordishavet til grensen av Mongolia. 

Vertskapet

Og hvem betaler så gildet? Jo, en oli­gark. Mikhail Prokhorov er ifølge mag­a­sinet Forbes god for rundt 10 mil­liarder dol­lar og rangert som num­mer 124 av ver­dens rikeste. For­muen skaf­fet han seg på 90-tal­let, og hov­ed­de­len stam­mer fra den skan­daløse pri­va­tis­erin­gen av statlig indus­tri. Gjen­nom et investorsel­skap kjøpte Prokhorov opp det gigan­tiske gruve- og met­allindus­trikon­ser­net Noril­sk-Nikel som blant annet eier nikkelver­ket i Nikel rett over grensen for Kirkenes. 

Irina Prokhorova, direktør for Prokhorov-fondet.
Foto:Strel­ka Insti­tutecb

Iri­na Prokhoro­va, direk­tør for Prokhorov-fondet.

Om det er store foruren­sning­sprob­le­mer i Nikel ved norskegrensen, er det mange ganger verre i Noril­sk. Områ­dene rundt nikkel- og pal­la­di­umver­ket i Noril­sk er av ver­dens mest forurensede. Det var i Noril­sk at Prokhorovs veldedighets­fond, organ­is­ert som en stif­telse, startet opp sin virk­somhet for ti år siden, forteller fondets direk­tør Iri­na Prokhoro­va. For­løperen for bokmessen var samtid­skun­st­fes­ti­valen “Tajmyr-kak­tusen” som gikk av sta­be­len i Noril­sk fra 2005. Da Mikhail Prokhorov røk uklar med sin makker og måtte selge seg ut av Noril­sk-Nikel, ble fes­ti­valen fly­t­tet 2000 km rett sør til Kras­no­jarsk og omdøpt til KRJaKK.

Søsken­paret Iri­na og Mikhail Prokhorov har oppar­bei­det seg bety­delig inn­fly­telse i rus­sisk kul­turliv gjen­nom sin stif­telse. Mens det er lille­bror Mikhail som tjen­er pen­gene, er det storesøster Iri­na som er hjer­nen bak stif­telsens strate­gi og prosjekter. 

Stif­telsen oppl­yser at den i 2013 bruk­te i overkant av 320 mil­lion­er rubler eller rundt 60 mil­lion­er kro­ner på sine aktiviteter (omreg­net etter rubel-kursen ved utgan­gen av 2013), noe som tilsvar­er nesten en halv pros­ent av det rus­siske kul­tur­min­is­teri­ets bud­sjett. Siden dette er frie midler som ikke er bun­det opp i drift av de store, tunge kul­turin­sti­tusjonene som bib­liotek­er eller muse­um, så kan man med disse mid­lene øve en bety­delig innflytelse.

Baktanken

For de ønsker å påvirke. Prokhorov-fondet har et langt mer ambisiøst mål enn egen­pro­fi­ler­ing. De pri­vate stif­telsene og fondene i rus­sisk kul­turliv har sin egen kul­tur­poli­tiske agen­da. Også Prokhoro­va har et langsik­tig mål om å bygge et sterkere sivil­sam­funn. Det er ikke til­feldig at vi befinner oss i Kras­no­jarsk. Stif­telsen har hva man i Norge ville kalt en dis­trik­t­spoli­tisk profil. 

– Rus­s­land er svært sen­tralis­ert. Penger, ressurs­er, men­nesker – alt trekkes mot hov­ed­staden. For et enormt land som Rus­s­land er dette katas­tro­falt. Regionene tappes kon­stant for kreative krefter, sier Prokhoro­va når jeg møter henne til inter­vju under bokmessen.

Siden bror­parten av Prokhorovs investeringer befinner seg i Sibir og Kras­no­jarsk-området, vil det være essen­sielt å utvikle net­topp denne regionen.

For å holde på velut­dan­net arbei­d­skraft, er det vik­tig med et godt kul­tur­til­bud. Dis­tribusjon av bøk­er er en enorm utfor­dring i Rus­s­land. 80 pros­ent av alle bøk­er som selges i Rus­s­land, selges i St. Peters­burg og Mosk­va. Her ute i regionene er til­gang på bøk­er et stort prob­lem. Til bokmessen kom­mer folk med store ryg­gsekker og bunkr­er fag­bøk­er og skjønnlit­ter­atur for et års for­bruk – til neste bokmesse. Bøkene som er i salg her er ikke å få tak i til vanlig.

Antimilitaristisk defilering – en performance av kunstneren Dmitrij Tvetkov (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Anti­mil­i­taris­tisk defi­ler­ing – en per­for­mance av kun­st­neren Dmitrij Tvetkov (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Iri­na Prokhoro­va lis­ter opp alle enkelt­pro­grammene stif­telsen har for å bygge opp en kul­turell infra­struk­tur i regionene, og Sibir er området hvor de satser tyn­gst. Rundt denne bokmessen finnes en rekke andre pro­gram­mer som skal støtte opp under KRJaKK. Det finnes pro­gram­mer for utvikling av infor­masjon­ste­knolo­gi i skole og på bib­liotek­er. Stif­telsen dri­ver sågar en egen støt­te­ord­ning for over­set­telse av rus­sisk lit­ter­atur til andre språk. Årlig støttes mer enn 100 utgivelser. Det sat­ses på mobilitet og gis reis­es­tipend til bib­liotekar­er, kul­tur­ar­bei­dere og jour­nal­is­ter. Fondet har også oppret­tet en egen utdan­ning for kul­tur­jour­nal­is­ter og kritikere. 

– Lokal­pressens kul­tur­jour­nal­is­ter er som regel all­roundere som skriv­er om alle kun­st­former. Ofte man­gler de grunn­leggende kunnskaper om mod­erne kul­tu­rut­trykk. Slik prøver vi å legge grun­nen for et bedre kun­stfaglig­miljø som også gjør det let­tere for pub­likum å forstå og ta imot kul­tur­pros­jek­tene vi støtter.

For net­topp opp­dragelse av pub­likum er et av stif­telsens hov­edan­liggen­der. Gjen­nom kun­st og kul­tur vil Iri­na Prokhoro­va gjøre folk mot­take­lige for nye tanker og nye ideer til hvor­dan man kan løse sam­funnsprob­le­mer. Kunnskap om kun­st utvider horison­ten og gjør sam­fun­net mer flek­si­belt. Og kul­tur­til­tak kan gi arbei­d­splass­er og nytt liv til byer i økonomisk nedgang.

Byutvikling

Mange byer i Sibir sliter med økonomisk nedgang. Vik­tig­ste nærings­grunnlag i Kras­no­jarsk er alu­mini­um­spro­duk­sjon, men indus­tribyen bær­er ennå preg av det økonomiske kol­lapsen som opp­sto etter Sov­je­tu­nio­nens sam­men­brudd for mer enn 20 år siden. Det står ned­lagte fab­rikker og utbrente bygninger over­alt. Det som er nybygget er i stor grad plan­løse gigan­tiske dri­ve inn-hangarer.

Krasnojarsk – millionby i Sibir (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Kras­no­jarsk – mil­lion­by i Sibir (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Det er et skrik­ende behov for en bevisst byplan­leg­ging. Der­for er også urban­isme tema for årets messe. Hvor­dan formes et sam­funn? Og hvem skal byen være til for? Skal det være en by for mak­thav­erne eller en by for innbyggerne?

– I våre byer dreier alle opp­slag og skilt seg om for­bud. Ikke røyk her, adgang for­budt, osv. Det er en total­itær arv. Stat­en pri­va­tis­er­er det offentlige rom­met, selv om det ikke er dens. Der­for har vi invitert unge urban­is­ter hit for å fortelle om hvor­dan andre byer er i endring. Vi hen­ter erfaringer fra andre byer hit. Vi diskuter­er lit­ter­atur om byer og byutvikling. Dette nye, demokratiske kon­septet er veldig vik­tig for sam­fun­net vårt. En ny forståelse av men­nes­ket i byen kan bidra til å stå å motvirke de total­itære ten­densene som nå vekkes til live i sam­fun­net, sier Prokhorova.

Politiske ambisjoner

Det finnes mange slike pri­vate stif­telser og fond som finan­sier­er kul­tur­til­tak i Rus­s­land. Mange vis­er til George Soros og hans bidrag til å bygge sivil­sam­fun­net i Øst-Europa som et for­bilde. De fleste rus­siske fondene er oppret­tet av rike oli­gark­er som Vladimir Potanin, Dmitrij Zimin, og alt­så Prokhorov. Også Mikhail Khodor­kovskij har gjenopp­tatt sine veldedi­ge pros­jek­ter gjen­nom Open Rus­sia etter at han slapp ut fra fengsel i fjor, men med sin klart regimekri­tiske pro­fil stiller han i en særklasse.

Og hvilken rolle spiller disse fondene i et Rus­s­land der det statlige ide­ol­o­giske grepet om kul­tur­poli­tikken strammes til? Rep­re­sen­ter­er en aktør som Prokhorov-fondet noe annet enn den statlige politikken? 

– Statlige kul­tur­pros­jek­ter må jobbe tet­tere opp mot statlige pri­or­i­teringer i kul­tur­poli­tikken. Mange av disse pri­or­i­terin­gene er uin­ter­es­sante for folk. Der­for gjør vi en slik bokmesse bedre enn stat­en. Vi trekker flere folk. Vi er ikke bun­det av de samme begren­snin­gene som statlige ansat­te er. Vi kan eksper­i­mentere, og vi kan hente inn kon­tro­ver­sielle bidrag. Det er klart vi har større muligheter, sier Prokhorova.

Pri­vate aktør­er som Prokhorov-fondet hold­er takhøy­den for kul­turlivet i Rus­s­land oppe. Ikke gjen­nom å være eksplisitt poli­tiske, men ved å satse på samtid­skul­tur og europeiske impulser, to områder som begge er under hardt press i den off­isielle kul­tur­poli­tikken i dag.

Krasnojarsk på gateplan (foto: Åshild Kanstad Johnsen)

Kras­no­jarsk på gateplan (foto: Åshild Kanstad Johnsen)

Det finnes som kjent ikke noe slikt som en “gratis lun­sj”, og heller ikke Prokhorov inviter­er uten bak­tanker. Mikhail Prokhorov har poli­tiske ambisjon­er og stilte som pres­i­den­tkan­di­dat til val­get i 2012. Med nesten 8 pros­ent av stemmene kom han på tred­je­plass, etter Vladimir Putin og kom­mu­nist­par­ti­ets kan­di­dat Gen­nadij Zjuganov. Men dette gjør ham ikke kon­tro­ver­siell for dagens regime, flere har til og med sett hans poli­tiske virk­somhet som skinn-oppo­sisjon. Prokhorov-fondet har ikke pro­fil­ert seg på å ta avs­tand fra Putins regime, men Iri­na Prokhoro­va har likev­el vært en tydelig og for­nuftig stemme i det offentlige ordskiftet. 

Men søsken­paret Prokhorov ser nok ikke kon­frontasjon med de sen­trale myn­dighetene som en hen­sik­tsmes­sig metode for å nå sine mål. Fondet har dessuten lagt vekt på samar­beid med lokale myn­digheter, og men­er at de på den måten får størst gjen­nom­slag. Kan­skje er net­topp denne bal­ansegan­gen beste strate­gi for å få utret­tet noe og fak­tisk få bidratt til å bygge opp det sivile sam­funn de snakker så varmt om. Og det er vik­tigere og vanske­ligere enn noen gang.

– Det er klart at situ­asjo­nen er i ferd med å bli vanske­ligere nå. Det er ube­hagelige ting som skjer poli­tisk sett. Vi ser nå revan­sjis­tiske, autoritære ten­denser. Men jeg håper at det såkalte “gras­rot­demokrati­et” som vi forsøk­er å vekke, kan demme opp for de total­itære kreftene, sier Iri­na Prokhorova.

TEMA

R

ussland

34 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen