Latin-Amerikas fellesskap av bloggere fornyer offentligheten

En generasjon av unge spanskspråklige bloggere skaper nå nye offentligheter både nasjonalt og på tvers av landegrensene. Álvaro Ramírez Ospina analyserer Latin-Amerikas fremvoksende fellesskap av bloggere.

Álvaro Ramírez Ospina er førstea­manu­en­sis ved Insti­tutt for infor­masjons- og medieviten­skap, Uni­ver­sitetet i Bergen. I flere år har han ful­gt og bidratt til den span­skspråk­lige ver­dens raskt vok­sende fel­lesskap av blog­gere på Ojo al Tex­to. (You can also read an Eng­lish ver­sion of this arti­cle.)

BlogsMéx­i­co, PeruBlogs og BlogsChap­ines er tre av flere lati­namerikanske por­taler som leg­ger til rette for en myr­i­ade av småskala, upre­ten­siøse “offentlige sfær­er” på inter­nett i dag. De er ikke så syn­lige som kjendis­er, poli­tikere eller etablerte medi­er, men de sam­ler en ung gen­erasjon av span­sk­tal­ende blog­gere som utmerk­er seg med ener­gisk uavhengighet og en sterk lokal identitet.

Før og etter pres­i­dent­val­get i Venezuela denne måne­den, dukket det siste eksem­plet på fornyelsen av offent­ligheten i Latin-Ameri­ka opp. Blog­gere i Venezuela slo seg sam­men for å rap­portere om og diskutere val­gkam­p­en på sine egne blog­ger og samleportaler.

Globalt fenomen, regionale dialekter

I som­mer uttalte Storbri­tan­nias vis­es­tatsmin­is­ter John Prescott føl­gende: “Jeg tror det het­er inter­nett eller noe sånt – blog­ger, het­er det det? Jeg vet ikke, jeg er akku­rat blitt vant til brev.” Bemerknin­gen er typisk for sam­funnstop­per som dette, og ikke noe enkelt­stående til­felle. Poli­tikere generelt ignor­erer blog­ger, av mange grunner.

Fenomenet er i rivende utvikling, særlig blant middelklasse-
ungdommer

Omtrent 100.000 men­nesker oppret­ter nye blog­ger hver eneste dag, og lær­er seg å bruke dem gjen­nom egen pub­lis­er­ing­sprak­sis. Dette har gjort det mulig for David Sifry å pub­lis­ere sine “alerts”, som er kvar­talsvise rap­porter om inter­netts blog­ger – blog­gs­færen. Rap­portene er basert på data fra Tech­no­rati, en søke­mo­tor som i desem­ber 2006 ful­gte over 62 mil­lion­er blog­ger ver­den over.

Selv om få men­nesker på gat­en i en av Latin-Amerikas stor­by­er har hørt om blog­ger, er realiteten at fenomenet er i rivende utvikling, særlig blant mid­delk­lasse­ung­dom­mer, i den enorme geografiske regio­nen som strekker seg fra sør for Rio Grande i USA til den siste biten av Patag­o­nia i Argentina.

Skjermbilde av bloggportalen BlogsMujer


Skjerm­bilde av blog­g­por­tal­en BlogsMu­jer, som sam­ler kvin­nelige blog­geres bidrag.

Lati­namerikanske blog­ger min­ner mye om sine mot­stykker i resten av ver­den, men har et spe­sielt særtrekk som fort­jen­er opp­merk­somhet. De har en ten­dens til å sam­le seg rundt nettst­ed­er som fun­ger­er som en slags tele­fonkat­a­loger, der den enkelte blog­ger kan finne sine egne bidrag og andre blog­geres under kat­e­gori­er som land, region­er og til og med kjønn (BlogsMu­jer). Majoriteten av disse kat­a­lo­gene opp­muntr­er til opp­byg­ging av nasjonale blog­gs­fær­er som sam­tidig er brud­dstykker av den store inter­nasjonale sfæren som Tech­no­rati kon­tin­uerlig gjennomsøker.

Nasjonale bloggsfærer som små samfunn

Disse nasjonale kat­a­lo­gene fun­ger­er som virtuelle sam­lingsplass­er der span­skspråk­lige blog­gere kan opp­datere seg på nye blog­ger, de siste blog­ginn­leggene og et ukentlig utvalg av skriben­ter som pre­sen­teres i en spe­sialsek­sjon på nettst­edet, som “anbe­falt” eller “ukens blogg”. Ikke alle bloggene som fremheves slik tar nød­vendigvis opp tunge, debat­to­ri­en­terte temaer; mange er per­son­lige dag­bøk­er (hyp­pigst skrevet av kvin­ner) som i en åpen stil pub­lis­er­er his­to­ri­er om egne opplevelser.

Disse kat­a­lo­gene kan man ori­en­tere seg og søke i ved hjelp av nøye utval­gte kat­e­gori­er. På de fleste nettst­e­dene er innhold­et delt i 15 kat­e­gori­er. De mest pop­ulære er per­son­lig, meninger og kul­tur. Andre pop­ulære kat­e­gori­er er kun­st, teknolo­gi og inter­nett, foto­blog­ger, humor, musikk, lit­ter­atur og politikk.

Ecuablogs har kjappe nyheter om sine medlem­mer og aktiviteter, mens Blogs­Colom­bia gir blog­gere muligheten til å chat­te og plan­legge årlige møter i den fysiske ver­den. Veneblogs fungerte i en peri­ode som “fad­der” og refer­anse for andre blog­gfel­lesskap, men grün­derne har i det siste vist tegn på stag­nasjon etter å ha drevet nettst­edet i fire år. Et mye ferskere ini­tia­tiv Blogs­Do­mini­canos organ­is­er­er med hjelp fra noen av dets mest aktive og entu­si­astiske medlem­mer jevn­lige møter (Coroblogs). Men for alle er den vik­tig­ste funksjo­nen muligheten de gir for å finne likesinnede, utvek­sle lenker og “pinge” serveren hver gang noen pub­lis­er­er et nytt inn­legg på sin blogg. Ved å sende et kodet ping aktiver­er hver blog­ger den kon­tin­uerlig opp­daterte lis­ten over blog­ger. På den måten kan hun eller han i korte peri­oder gjen­nom dagen eller uken bli “siste nytt” innen sitt fellesskap.

Navnene de har fått — Ticoblogs, Ecuablogs, BlogsPana­ma, BlogsPerú, BlogsChile – er ganske like, og ved å se nærmere på dem kan en opp­sum­mere likhetene og moti­vasjo­nen bak. Nettst­e­dene forsøk­er å kon­struere en form for inter­esse­fel­lesskap rundt kom­bi­nasjo­nen av å lese andres tek­ster og syn­spunk­ter og bidra med egne. To av dem, La Union de Blog­gers His­panos og Blo­galax­ia ignor­erer nasjon­s­grensene og forsøk­er å sam­le hele spek­teret av span­skspråk­lige bloggerfaringer.

Når nettformater favoriserer horisontale relasjoner

Et trekk ved god medieforskn­ing har alltid vært analy­sen og forståelsen av “medierin­gene” som masseme­di­ene sørg­er for. Dette er ikke studi­er av “teknolo­gi­er” som sådan, men av hvor­dan folk bruk­er dem og hvor­dan pub­likum skaper mening ut av bud­skapene, bildene og kom­mu­nikasjon­sstrate­giene som medieres gjen­nom slike tek­nol­o­giske kanaler.

Til tross for at masseme­di­ene har en veldig ver­tikal, enveis måte å kom­mu­nis­ere på, har resep­sjon­sstudi­er vist at pub­likum mot­set­ter seg og tolk­er på sin egen måte mye av det som kringkastes eller pre­sen­teres for dem via film, radio, TV og pressen. Pub­likum er ikke så pas­sive som mange teo­retikere trodde at de ville være.

Net­tet synes å utvide muligheten for et stort mang­fold av “offentlige sfærer”

Men med inter­nett har nye og min­dre ver­tikale tilnær­minger til kom­mu­nikasjon vokst frem. World wide web ble født, og i beg­yn­nelsen ble en lig­nende ver­tikal kom­mu­nikasjon­s­mod­ell brukt som imiterte tradis­jonelle masseme­diers forhold til pub­likum. Men nye kanaler, for­mater og gen­r­er blir skapt, og med dem en ny trend mot en på mange måter mer horison­tal tilnærm­ing til måten bilder, bud­skaper og kom­mu­nikasjon­sstrate­gi­er medieres. Fak­tum er at mil­lion­er av men­nesker tar i bruk for­mater som blog­ger og wiki­er, for­di de synes det er mor­somt. I fel­lesskap fil­tr­erer de net­tets innhold og forbedr­er sine muligheter og evn­er til å bli syn­lige og meningssterke kon­sumenter, og noen ganger borg­ere også.

I Latin-Ameri­ka er blog­ging i ferd med å vokse fram for alvor, og lati­namerikan­erne er særlig opp­tatt av de sosiale og lokale aspek­tene ved disse pub­lis­er­ingsverk­tøyene, i et forsøk på å svømme i det enorme glob­ale havet som kalles internett.

Som nye og unike for­mater på webben, skaper wiki­er og blog­ger nye muligheter for dialog­basert, toveis kom­mu­nikasjon. I wiki­er kan i teorien alle delta og bidra med sin kunnskap til beskriv­elsen av et aktuelt tema i et lek­sikon, en ordliste eller arkiv. I blog­ger, pod­kaster og vlog­ger eller videoblog­ger, har mil­lion­er av men­nesker fun­net en måte å uttrykke seg selv sam­tidig som de gir andre – som oftest deres egne lesere eller pub­likum – muligheten til å svare, kom­mentere eller bestride det som hevdes eller vises.

Dette nye per­spek­tivet utfor­dr­er etablerte medi­er ver­den over såv­el som de tradis­jonelle mediemo­nop­o­lis­tene i Latin-Amerika.

Noen av dem, inklud­ert avis­er og TVs nyhetssendinger, har kastet seg på og forsøk­er å henge med i den nye dialog­baserte måten å kom­mu­nis­ere på. De har laget pro­gram­mer hvor pub­likum kan ringe inn med sine spørsmål eller meninger eller sende tek­st­meldinger som blir vist på TV-skjer­men. Men tradis­jonelle medi­er henger etter for­di det de først og fremst ønsker er å bli hørt, som mobil­tele­fon­pro­dusen­ten Eric­s­son plei­de å si i sitt gam­le slagord: “make your­self heard”. På den andre siden har Nokias slagord, som Eirik Sol­heim har skrevet om, alltid vært i tråd med net­tets inno­v­a­tive medier­ing: “Con­nect­ing people”. 

I Latin-Ameri­ka er de fleste blog­gere, vlog­gere og pod­kastere mer opp­tatt av kom­mu­nikasjon, del­ing og byg­ging av fel­lesskap, ist­e­den­for bare av å bli hørt. De hjelper hveran­dre med å fil­trere meng­den av infor­masjon som kom­mer fra hele ver­den, mens de utvikler nye for­mer for kri­tikk og dia­log mel­lom skriben­ter og pub­likum i det Clue­train Man­i­festo kalte samtaler.

Det dialogiske samfunnet

Eksis­tensen av disse frem­vok­sende nasjonale kat­a­lo­gene er et godt eksem­pel på en fort­satt begrenset, men inter­es­sant utvikling av små fel­lesskap med egne regler og normer, som min­ner om et tidligere for­mat, nyhets­grup­pene. Det var der at folk utviklet det som senere ble til inter­netts net­tikette, bare for noen få år siden. I noen nasjonale blog­gs­fær­er er det van­lig å finne diskusjon­er om normer, hvor­dan å tak­le fornærmelser, van­daler, søp­pel-epost og andre for­mer for uøns­ket atferd, mens man del­er tanker, dikt eller hverdagser­faringer. Noen blog­gfel­lesskap er inter­essert i etisk atferd, mens andre blog­gere med stor kraft forsvar­er egen fri­het, uavhengighet og autonomi.

Den rause bruken av lenker, ikke bare til andre blog­ger, avis­er, video og andre medier­es­surs­er på net­tet, gjør blog­gere i stand til å engas­jere seg i en større vev av kom­plekse relasjon­er. Dette er rel­e­vant ikke bare som under­hold­ning og sosial inter­ak­sjon, men som et kul­turelt og dan­nende fenomen i seg selv. Det har til og med beg­y­nt å vise seg hvor rel­e­vante de kan bli på den poli­tiske are­naen, særlig i forbindelse med nasjonale valg.

I et nylig pub­lis­ert inter­vju med Finan­cial Times sa Eric Schmidt, styre­for­mann og topp­sjef i Google: “Mange poli­tikere forstår ikke fenomenet inter­nett særlig godt. Det er dels på grunn av alderen… ofte lær­er de det kan om inter­nett av sine medar­bei­dere og barn.”

Poli­tikere som er gode til å kom­mu­nis­ere via radio og fjern­syn har nå fått en utfor­dring med å tilpasse seg de nye stammene av “inn­fødte” på inter­nett. Blog­gere og blog­gs­fær­er er et veldig ungt fenomen. Det foran­dr­er seg hur­tig, og det er umulig og forut­si hvor og hvor­dan det vil bli utnyt­tet av folk som tar i bruk disse verk­tøyene. Som med alle teknolo­gi­er vil de bli brukt til gode og ikke fullt så edle for­mål. Men en ting virk­er klar: hvis Guten­berg-æraen var sen­tral i å spre kunnskap og del­ing av nye ideer, poli­tisk han­dling og fornyelse av tenkn­ing, ser inter­nett i dag ut som en ny are­na som kan forsterke effek­ten av nettverks­dis­tribuert kunnskap og debatt i sam­funn som trenger bredere deltakelse og engas­je­ment. Det er for­di net­tet synes å utvide muligheten for et stort mang­fold av “offentlige sfærer”.

Når mange nye felt for diskusjon, han­dling og dia­log dukker opp i samhan­dlin­gen mel­lom blog­ger og nyhetsme­di­er, styrkes håpet om mer demokratiske sam­funn. I hvert fall i Latin-Ameri­ka, der mek­tige eliter fort­satt dominer­er alle are­naer for poli­tisk debatt, og få kan ta sjansen på eller har vil­jen til å delta. Om disse håpene blir inn­fridd eller ikke, vil avhenge av tiden, til­feldigheter og mak­tre­lasjon­er, og om inter­net­tak­tivis­tene når kri­tisk masse.

Jill Walk­er og andre forskere har observert, analy­sert og reflek­tert over blog­gfel­lesskap ver­den over. Noen studi­er er blitt skrevet om den livskraftige og ener­giske dialo­gen som har vokst frem særlig i de engel­skspråk­lige blog­gfel­lesskapene de siste to-tre årene. Andre pros­jek­ter som Glob­al Voic­es har beg­y­nt å ta for seg andre dynamiske fel­lesskap rundt om i ver­den, på ulike språk. Ting er i rask endring, og det engel­skspråk­lige hege­moni­et innen blog­ging vil snart være en saga blott på grunn av den mas­sive eksplosjo­nen av blog­ger på andre språk, særlig japan­sk, kine­sisk og spansk.

For egen del plan­leg­ger jeg å fort­sette med å obser­vere og stud­ere måten blog­ger tas i bruk på i span­skspråk­lige sam­funn, hov­ed­sake­lig bestående av folk fra det gam­le spanske imperi­et, dets gam­le kolonier i Latin-Ameri­ka og dias­po­raene av men­nesker som har emi­gr­ert fra sine hjem­land, men fort­set­ter å bruke morsmålet i blog­ger. Mye er i ferd med å skje, og å holde over­sikt over den raske utviklin­gen er ikke lett. Beløn­nin­gen kan bli stor på mange sam­funns­felt, særlig innen utdan­ning, hvor disse for­matene og verk­tøyene vis­er sitt dynamiske potensial. 

Blogging og politikk i Venezuela

I den poli­tiske offent­ligheten viste det nylig avholdte pres­i­dent­val­get i Venezuela poten­sialet i en nasjon­al blog­gs­fære. Den sosiale dynamikken i dette blog­gfel­lesskapet ble satt i sving ledet av en ung jour­nal­ist og blog­ger Luis Car­los Díaz. På sin egen blogg fores­lo han å organ­is­ere et nettverk av blog­gere for å følge, rap­portere om og pub­lis­ere på deres indi­vidu­elle blog­ger direk­te fra egne nabo­lag, lands­by­er og byer rundt om i landet:

… la oss diskutere med naboene… stille spørsmål og også bry oss om andres stem­mer. Hvis du kan gjøre dette med dine ven­ner og naboer, grat­ulerer, så kan du skrive om det hvis du finner det inter­es­sant. Ingen grunn til å stikke en mikro­fon opp i ansik­tet deres og for­berede et intervju.

En gruppe bloggere i Venezuela samlet i september 2006 (foto: oso)


En gruppe blog­gere fra Venezuela sam­let 29. sep­tem­ber 2006. Luis Car­los Díaz er nr. to fra ven­stre, Iria Puyosa nr. 2 fra høyre. (foto: oso. Bildet er pub­lis­ert med en Cre­ative Com­mons-lisens).

Opp­for­drin­gen ble møtt med umid­del­bar og entu­si­astisk respons. En gruppe blog­gere fra dias­po­raen slut­tet seg til og bestemte seg for å dekke val­gda­gen 3. desem­ber fra ambas­sad­er og kon­sulater over hele ver­den. Luis Car­los’ ide var å til­føye en tred­je stemme eller dimen­sjon til den vene­zolanske offent­ligheten. Frem mot val­gda­gen ble Venezue­las offentlige are­na domin­ert av pressemeldinger fra val­gmyn­dighetene og masseme­di­enes dekn­ing av hen­delser. Denne gan­gen kunne blog­gere bidra med en mer per­son­lig tilnærm­ing, ved å fortelle his­to­ri­er og forholde seg til folks erfaringer.

Det tok bare fem dager å organ­is­ere og få i gang dette. Først tilbød Iria Puyosa et gratis domene og nettst­ed for å sam­le alle blog­ginn­leggene. En bedre løs­ning kom noen timer senere fra den nye vene­zolanske kat­a­lo­gen To2blogs.com. De hadde folk, søke­mask­i­nen og de tekniske løs­nin­gene for å sette opp en automa­tis­ert tjen­este som sam­let og opp­daterte alle inn­legg som omhan­dlet val­get under over­skriften Elec­ciones 3D (valg i tre dimen­sjon­er). Tusen blog­ger har slut­tet seg til, og mange av dem pub­lis­er­er fort­satt om etter­døn­nin­gene av val­get. Nettst­edet fikk mer enn ti tusen tre­ff på val­gda­gen. Denne enestående hen­delsen i Venezue­las val­gkamp ble ful­gt av Tech­no­rati og av et par av de prestis­je­tunge engel­skspråk­lige bloggene.

Noen kalte det borg­er­jour­nal­is­tikk, for meg var det også en ped­a­gogisk erfaring.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen