Propaganda og politisk reklame

Det er ingen tvil om at Anders Anundsen har laget en politisk reklamefilm - men det er ikke det viktige spørsmålet.

Arbei­der­par­ti­ets Ray­mond Johansen lufter denne uken tanken om å tillate poli­tisk reklame på fjern­syn i inter­vju med Dagens Næringsliv.

Dette er spe­sielt inter­es­sant av to grun­ner: Argu­men­tasjo­nen Johansen benyt­ter og det fak­tum at det er en frem­stående rep­re­sen­tant for Arbei­der­par­ti­et som ytr­er det. Ap har vært mot poli­tisk TV-reklame helt siden diskusjo­nen blus­set opp i mod­erne tid da Akademik­ernes Felles­for­bund kjøpte opp all reklametid på den nys­tart­ede kanalen TV 2. Hov­edar­gu­mentet gjen­nom disse 20 årene har vek­slet mel­lom det såkalte økono­mi­ar­gu­mentet (poli­tisk reklame er så dyrt at det kun vil gagne de største par­tiene) og mak­tar­gu­mentet (poli­tisk reklame­film er spe­sielt mek­tig og manip­u­la­tivt). Det klart vik­tig­ste for Ap har allikev­el vært økonomiargumentet.

I inter­vjuet med Dagens Næringsliv, er det der­i­mot argu­mentet om forde­lene ved poli­tisk direk­tekom­mu­nikasjon, eller poli­tisk kom­mu­nikasjon uten jour­nal­is­ter som kri­tisk fil­ter og port­vok­ter, som blir fremført:

«–Hvis medi­ene selv ikke graver i sak­er, eller vi poli­tikere ikke greier å nå gjen­nom lyd­muren, og du ikke får redak­sjonell plass, må du kan­skje få betalingsplass (…)» 

Argu­mentet er ikke nytt, og har jevn­lig blitt brukt i debat­ten, men har van­ligvis blitt frem­ført av rep­re­sen­tan­ter fra borg­erlig side av poli­tikken. Det sen­trale i argu­mentet er poli­tik­ernes egne behov for å få frem­stilt sin side av sak­en i et medieland­skap hvor neg­a­tive opp­slag er mer sal­gbare og mer opp­sik­tsvekkende, og jour­nal­is­ter og redak­sjon­er ofte ønsker seg en viss dra­matur­gi og kon­flikt. Hvis en i til­legg spleis­er dette med det jour­nal­is­tiske ide­alet om å være kri­tisk til mak­ta, får en en situ­asjon hvor det ikke alltid er like lett for poli­tikere å kommunisere.

Anundsens politiske reklamefilm

For tiden er det ingen som illus­tr­erer dette behovet og disse vanske­lighetene bedre enn justismin­is­ter Anders Anund­sen. Mandag slapp han en litt over 30 min­ut­ter lang film via Regjeringen.no – «Tryg­ghet i hverda­gen», hvor Anund­sen har en pro­gram­led­er­rolle – og forteller om ulike tiltak han og reg­jerin­gen har gjort for å gjøre lan­det tryg­gere. Under­veis i fil­men inter­vjuer Anund­sen også en rekke per­son­er – politimester i Oslo poli­tidis­trikt, sje­fen ved poli­ti­ets utlend­ingsen­het og led­er i Bered­skap­strop­pen, for å nevne noen.

Anundsen

Justismin­is­ter Anders Anund­sen og et poli­ti­he­likopter (Foto: skjerm­bilde fra “Tryg­ghet i hverdagen”).

At poli­tikere benyt­ter seg av filmme­di­et for å kom­mu­nis­ere, og spe­si­fikt lager poli­tisk reklame­film som skal vis­es på nett, er langt fra noe nytt. Tonen, argu­mentene og innhold­et i fil­men vekker imi­dler­tid opp­sikt. Spe­sielt provoser­er intro­duk­sjo­nen, hvor Anund­sen tar for seg del­er av den norske journaliststanden:

“En av de tin­gene som er mest frus­tr­erende som poli­tik­er er at media ofte er opp­tatt av å finne de neg­a­tive vin­klin­gene på sak­ene (…) Der­for har vi laget en egen film (…) Vi skal snakke om det på vår måte, ikke med de vin­klin­gene som NRK, Aften­posten, VG og Dag­bladet ønsker å kjøre (…)”

Anund­sen selv forteller til NRK at dette utsag­nets funksjon er å pre­sis­ere at dette net­topp ikke er jour­nal­is­tikk, men en infor­masjonsvideo. Det virk­er som om norsk presse ikke tolk­er Anund­sen på den måten, og kjør­er opp­slag med over­skrifter som “– Dette er pro­pa­gan­da”, “– Anund­sen beklager at vi har en kri­tisk presse” og “Ville trolig vært for­budt poli­tisk reklame om den var vist på TV”. Videoen omtales av både NRK, VG og TV 2 nesten kon­sekvent som en “skry­te­v­ideo”.

At pressen rea­ger­er slik er ikke spe­sielt over­rask­ende, og er noe Anund­sen må ha forut­sett. Han har nem­lig en lang his­to­rie med et anstrengt forhold til medi­ene bak seg. Fra bren­nin­gen av Tøns­bergs Blad til presse­blokaden i forbindelse med asyl­barn­sak­en, er dette nye utspillet et av flere i en lengre rekke med samme ten­dens: Å enten skylde på, eller kjefte på medi­ene som svar på kri­tikk fra nevnte medi­er. Med dette siste utspillet er det grunn til å spørre seg selv om Anund­sen aktivt dyrk­er sitt fien­de­forhold til pressen, noe som kan­skje gir gjen­klang hos folk han allerede nyter støtte fra, og folk som er lei av medi­enes evige jag etter feil og neg­a­tive oppslag.

Sånn sett trenger ikke dette være et veldig utak­tisk grep av Anund­sen, neg­a­tive opp­slag til tross. Inne i fil­men finnes det nem­lig også en rekke gode argu­menter for at han gjør en god jobb. I til­legg bret­ter fil­men ut en rekke ulike tiltak som er blitt iverk­satt. Dette er argu­menter som reg­jerin­gens og Frem­skrittspar­ti­ets støtte­spillere nok vil like, og kan­skje benytte videre i sine hverdags­diskusjon­er. For ikke å snakke om Frem­skrittspar­ti­ets medlem­mer i lan­dets lokallag. Dette er argu­menter de kan benytte fre­mover i val­gkam­p­en. Det han­dler om hvem Anund­sen ønsker å nå, og hvem han ønsker å over­be­vise. I dette til­fel­let er det nok FrP-vel­gere og Frp-medlem­mer stat­srå­den ønsker å kom­mu­nis­ere med.

Problematisk kritikk?

Både Johansens utspill til DN og Anund­sens opp­tre­den i reklame­filmen vil nok bli grundig diskutert i uken som kom­mer. I den forbindelse er det inter­es­sant å merke seg at en også i pressen trekker lin­jen mel­lom inter­nett-fil­men og poli­tisk reklame på TV. Til tross for at poli­tisk reklame­film fort­satt er for­budt på TV, er det fort­satt mulig å hevde at det ikke bør være et prob­lem i seg selv at poli­tikere benyt­ter seg av film (på nett eller på kino, hvor det er lovlig), eller vel­ger å ta ordet selv i visse sam­men­henger. At poli­tikere gjør dette (for eksem­pel gjen­nom en pressekon­fer­anse eller en pressemeld­ing), er hverken nytt eller spe­sielt suspekt.

Det er ingen tvil om at Anders Anund­sen har laget seg en poli­tisk reklame­film. Det er ikke det vik­tige spørsmålet. Det vik­tige spørsmålet er hvorvidt argu­mentene som frem­føres, selve frem­still­in­gen i fil­men, eller bruken av embedsver­ket er kritikkverdig.

TEMA

P

olitisk
kommun
ikasjon

42 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen