Carl I. Hagen og folket

For Carl I. Hagen var forståelsen av TV-mediet nøkkelen til å få folket i tale.

They’re cast­ing their prob­lem on soci­ety. And, you know, there is no such thing as soci­ety. There are indi­vid­ual men and women, and there are fam­i­lies. And no gov­ern­ment can do any­thing except through peo­ple, and peo­ple must look to them­selves first. It’s our duty to look after our­selves and then, also to look after our neighbour.

Mar­garet Thatch­ers tale til landsmøtet i det britiske kon­ser­v­a­tive par­ti­et i okto­ber 1987 er mye sitert, men Anders Lange fore­grep Thatch­er med 14 år med sitt fore­drag “Sam­fun­net er en stor frase” i Saga kino i 1973:

For hvis dere men­er at vi er født for sam­fun­nets skyld… det vil si det er ikke noe som het­er sam­fun­net. Det er stat­en som i lovs for­stand er sam­fun­net. Der er lover som stat­en gir, men sam­fun­net er en stor frase. For de som men­er at de er født for statens skyld, de må ikke klage, og de har sine sikre parti­er å gå til, og må endelig ikke svik­te dem.[1]

I salen satt en ung Carl I. Hagen og kunne obser­vere en sym­bol­poli­tik­er med knekt nese, sløyfe, sverd og egge­likør. Selv var Hagen vel­signet fri for eksen­trisme. Svært folke­lig var han ikke. Han var norsk (øvre) mid­delk­lasse. Like fullt var han engas­jert, ærgjer­rig og used­van­lig dyk­tig som organ­isas­jons­byg­ger, debat­tant og par­la­men­tarik­er. Hagen var en vik­tig sam­lende fig­ur, men også en kon­frontasjo­nens front­mann når det var påkrevet.

Særlig hadde Hagen nese for TV-medi­ets gryende betyd­ning i den poli­tiske debat­ten, og hvor­dan dette skapte en ny dynamikk i forhold­et mel­lom folket og poli­tik­erne, som poli­tikere på tvers av det par­tipoli­tiske land­skapet mis­unte og beun­dret. Hagen var en TV-skapt poli­tik­er med karis­ma­tiske trekk som skaf­fet sitt par­ti opp­gang ved å sette ord på almin­nelige folks bekym­ringer og irri­tasjon­er, ikke minst over andre poli­tik­eres uduge­lighet. Han er slik et fore­gangsek­sem­pel på hva som utgjør en mod­erne pop­ulis­tisk poli­tik­er i en TV-styrt poli­tisk offentlighet.

Opptatt av politikk og Eli

Hvor­dan skal vi forstå suk­sessen Hagen hadde, og hvor­dan han klarte å gjøre Frem­skrittspar­ti­et til et av lan­dets vik­tig­ste oppo­sisjon­spar­ti? Går vi til hans egne, og andres beskriv­elser, finner vi teg­net et bilde av en mann som la hele sitt liv i poli­tikken, sam­tidig som han tenk­te poli­tikk på en ny måte og i et nytt land­skap. Den tidligere arbei­der­par­tipoli­tik­eren, Kari­ta Bekkemellem, skriv­er i sin selvbi­ografi, at alle i Arbei­der­par­ti­et kunne se at Hagen var dyk­tig, selv om man ikke sa det høyt:

Han bril­jerte i TV-ruta og på taler­stolen, og han hadde aldri manus. Han kunne Stortingets for­ret­ning­sor­den ut og inn. Han var aldri ufor­beredt, og han kunne alltid mer enn det saks­doku­mentene for­t­alte. Den suverene over­sik­ten og de enorme kunnskapene gjorde ham til en ener.[2]

Tidligere led­er i SV, Erik Sol­heim, beskriv­er Hagen som kan­skje lan­dets eneste fullblodspolitiker:

Det er umulig ikke å beun­dre en mann som våget å satse alt – og lyk­tes. Carl ofret bilen, huset, kona og direk­tør­tit­te­len for å vie seg til et par­ti som ingen den gang tok ser­iøst. Han er poli­tik­er med hver fiber i krop­pen. Du kan ikke snakke med ham om noe emne som vi van­lige dødelige er inter­essert i – sport, kul­tur, reis­er, damer eller fremmede land. Carl har i virke­ligheten bare to inter­ess­er: Norsk innen­rik­spoli­tikk og Eli.[3]

Oppslag på oppslag

Hagen ble val­gt til for­mann i Frem­skrittspar­ti­et i 1978, og fra 1979 var han også redak­tør for medlem­savisen Frem­skritt med kona Eli som sekretær på par­tikon­toret. Fra da av var livet stort sett poli­tikk, og han og Frem­skrittspar­ti­et var stort sett det samme. Ingen par­tiled­er hadde heller tidligere vært så over­be­vist om hva jour­nal­is­tikk, og særlig direk­te TV betyr i poli­tikken. Ingen poli­tik­er skriv­er mer, forar­get men også anerk­jen­nende, om jour­nal­is­ter og medi­er i sine memoarer.

Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer som Carl I. Hagen. "Ærlig talt" ble gitt ut i 2007.

Ingen poli­tik­er skriv­er mer, forar­get men også anerk­jen­nende, om jour­nal­is­ter og medi­er i sine memo­ar­er som Carl I. Hagen. “Ærlig talt” ble gitt ut i 2007.

At Hagen har respekt for TV-medi­et reflek­teres også i at han prøvde seg som pro­gram­led­er i debattpro­gram­met Antenne 10 i 1991. Han forsøk­te også å få jobb i TVNorge og på radio. Hagen tenk­te mer jour­nal­is­tisk enn andre poli­tikere; utspill, gode over­skrifter og spen­nende opp­slag er en del av poli­tikken. Slik ble jobben let­tere for jour­nal­is­tene som etter Hagens mening var notorisk late og fat­tige på kunnskap. Men han samar­bei­det utmer­ket med dem også, som foran lokalval­get i 1983. I sine memo­ar­er beskriv­er han hvor­dan NRK TV var på plass med reporter Erling Bor­gen som maste om manuskript:

Det hadde jeg selvsagt ikke, men vi avtalte at jeg skulle gi ham et tegn når jeg kom til et tema med litt «smell» i. Da skulle kam­er­aet settes i gang. At et slikt arrange­ment pas­set meg glim­rende er ikke til å legge skjul på.

Ingen var min­dre redd for å kri­tis­ere jour­nal­is­tene for å være poli­tiske, og ingen var flink­ere til å få opp­slag på opp­slag. Hagen tok jour­nal­is­ter mer alvorlig enn andre poli­tikere: Om en pressekon­fer­anse i 1982 noterte han at:

For første gang var Aften­postens mek­tige redak­sjon­ssekretær (sjef for poli­tisk avdel­ing) Egil Sun­dar tilst­ede. Det tolket jeg som et klart tegn på at man i poli­tiske kretser nu virke­lig beg­y­nte å ta oss alvorlig, og jeg la vekt på å svare så klart og ser­iøst som mulig, selv om Arne O. Holm fra Dag­bladet gjorde sitt beste for å øde­legge med kveru­lan­tiske og dumme spørsmål som grenset til debatt ist­e­den­for spørsmål.

Opposisjon som kunst

Carl I. Hagen og Frem­skrittspar­ti­et fant ’koden’. FrPs pop­ulisme koblet ele­menter av økonomisk lib­er­al­isme med ele­menter av kul­turkon­ser­vatisme. Bland­ings­forhold­et vari­erte, slik en dif­fus folkestemn­ing også skifter. Det er en tid for alt: man­ing til ro og mod­erasjon, mobilis­er­ing av mis­nøye eller mot indre eller ytre fiende, osv. I alle avskygninger er en pop­ulis­tisk innret­tet poli­tikk avhengig av sym­bol­poli­tikk, helst knyt­tet til par­tiled­eren. Pop­ulisme uten en sterk led­er­skikkelse er som katoli­sisme uten pave.

Hagen var en karismatisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. (skjermbilde fra NRK-programmet 60 minutter, 1986).

Hagen var en karis­ma­tisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. (skjerm­bilde fra NRK-pro­gram­met 60 min­ut­ter, 1986).

For en som har opplevd C. J. Ham­bro, Einar Ger­hard­sen eller Anders Lange kan det være vanske­lig å god­ta beskriv­elsen ’karis­ma­tisk’ på Carl I. Hagen. Til det opp­tr­er han for foruret­tet mot både poli­tiske mot­standere og medi­er. Selv sa Anders Lange at Norge har hatt tre dem­a­goger: Mar­tin Tran­mæl, Haakon Lie og ham selv.[4] Årsak­en til at man tier når Hagen taler er ikke så mye per­son­lig utstråling som hans all­sidighet som organ­isator, markeds­før­er, poli­tisk medies­trateg, taler og TV-debat­tant. Han har mye rett i sin selvbeskriv­else: I forhold til andre poli­tikere er hans “stil” å gå rett på sak.

Hagen og kameraet
NRK sendte på 1980-tal­let aktu­alitet­spro­gram­met 60 min­ut­ter. 16. okto­ber 1986 er et inter­vju med Carl I Hagen første innslag, og Hagen benyt­ter anled­nin­gen til å hen­vende seg direk­te til seerne ved å se inn i kam­er­aet. Inter­vjuere er Per Øyvind Her­ad­stveit og Finn H. Andreassen. Pro­gram­met er et av mange NRK nylig har gjort tilgjen­gelig fra TV-arkivet.

Hagen gjorde oppo­sisjon til en kun­st. Dette var ingen gude­gave, men noe han utviklet. Han var ingen klas­sisk karis­ma­tisk skikkelse som i kraft av kun seg selv troll­binder en for­sam­ling – Hagen gjorde det i kraft av forar­bei­det og hans enestående mak­t­still­ing i et etter hvert stort par­ti. Han feilet under­veis. Ingen tar så mye selvkri­tikk på egne beslut­ninger som Hagen. At par­ti­et ble bygd opp rundt Hagen skyldtes denne all­sidigheten, kom­bin­ert med at han var et poli­tisk men­neske i alle døgnets våkne timer. Han var vil­lig til å ta kon­flik­ter og vonde oppgjør når det ikke var annen utvei.

Skjerm-karismatikeren

Hagen var en poli­tisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. Han skaf­fet sitt par­ti opp­gang ved hjelp av neg­a­tiv opp­merk­somhet i pressen, og pos­i­tiv opp­merk­somhet på TV, der han gang etter gang vis­ste å knytte an til almin­nelige folks bekym­ringer og irri­tasjon­er, og rep­re­sen­tere folkevet­tet ved å enkelt fortelle om de andre par­tienes uduge­lighet, og hva som må gjøres.

TV er et medi­um for demokrati og pop­ulisme, og Hagen gjorde bruk av begge del­er. Mens andre poli­tik­erne over­later den pop­ulis­tiske stilen til reporterne (“Kan du garan­tere at…”), grep Hagen også denne dimen­sjo­nen av folke­menin­gen. Over­raskelses­mo­menter har heller ikke man­glet. Han var lenge en anti-poli­tisk poli­tik­er, en poli­tik­er som hadde den paradok­sale frei­dighet å si at poli­tikere ikke er ærlige. Hagens hen­sikt var ikke å prøve å over­be­vise de andre i stu­dio, men å hen­vende seg til seerne:

Der­for så jeg rett i kam­er­aet med rødt lys som viste at det var dét som ble brukt og hen­vendte meg direk­te til vel­gerne. TV-pro­dusen­ten byt­tet stadig kam­era, men jeg fly­t­tet hele tiden blikket til det kam­era som til enhver tid lyste, stikk i strid med instruk­sene som gikk ut på at vi skulle «glemme» kam­er­aene. Sånt slud­der, det er jo seerne som teller![5]

Noen stor inno­vasjon var ikke dette: Sveriges statsmin­is­ter Tage Erlan­der vendte seg like mye til pub­likum der ute som til inter­vjueren, da han ble inter­vjuet av på TV så tidlig som 1961. Men da var det lands­faderen som talte, ikke den ambisiøse nykommeren.

Medi­ene var dom­mere på veg­ne av folket:

En meningsmåling i VG etter­på viste at jeg ble ansett for å være den som kom best ifra par­tiled­erde­bat­ten og nest best i TV-utspør­rin­gen. Frem­skrittspar­ti­et ble bedømt som det par­ti som hadde gjen­nom­ført den beste val­gkam­p­en, og da var det jo ingen grunn til at vi ikke skulle være fornøyd.[6]

Hagen hadde forstått at et TV-inter­vju er en kon­struk­sjon eller isce­ne­set­telse foran pub­likum som TV ikke skulle ha all kon­troll over.

Rebellen til høyre

Hagen var det ven­stres­i­den aldri fikk tilbake etter Finn Gus­tavsen; en par­la­men­tarisk rebell med for­mat. Han var også en mod­erne medievennlig led­er som per­son­ifis­erte pop­ulis­men og lib­er­al­is­men. I første rekke sto pop­ulis­tiske trekk, forstått som en kon­stant per­son­lig overvåkn­ing av det som rørte seg i folkedypet led­saget av strate­gi­er for hvor­dan par­ti­et kan dra nytte av dem. Innvan­dring­stemaet var en ressurs han kunne trekke på etter behag i val­gkam­p­ene, gjerne koblet til sosialpolitikken.

NRK og TV 2 var det man kan kalle Hagens pseu­do-mot­standere. Net­topp for­di kana­lene var så vik­tige for par­ti­et var deres behan­dling et kon­stant sårt punkt. For Hagen ble ikke NRK bedre etter at høyre­man­nen John G. Bernan­der over­tok som kringkast­ingss­jef: ”De sosial­is­tiske pro­gram­skaperne kunne ufortrø­dent fort­sette som poli­tiske propagandavirksomhet.”

Ifølge Hagen benyt­tet NRK-folkene sys­tem­a­tisk biter av lengre inter­vjuer med ham der han etter mange spørsmål svar­er kor­tere og enklere på min­dre vik­tige ting, slik at han frem­sto i uforde­lak­tig lys. Det samme gjelder klipp fra inn­leggene hans i Stortinget. De svakeste argu­mentene i en sak trekkes frem. Hagen skriv­er at det er hen­sik­ten, og også at tak­tikken er den mot­sat­te når det gjelder folk fra Arbei­der­par­ti­et og SV:

Da plukker de ut de beste svarene og argu­mentene, og nyhet­sre­porter eller nyhet­sop­pleser i stu­dio leg­ger på pos­i­tive karak­ter­is­tikker og innled­ninger. Når en stat­sråd i en sosial­is­tisk reg­jer­ing varsler et eller annet ini­tia­tiv, sier nyhet­sop­ple­seren ofte at “stat­srå­den vil allerede”, “stat­srå­den griper tak i sak­en, og varsler tiltak” og “stat­srå­den rea­ger­er øye­b­likke­lig og tar en rask avgjørelse”. Når det er snakk om en borg­erlig reg­jer­ing, brukes føl­gende for­mu­leringer om iden­tiske sak­er: “stat­srå­den vil ikke før tidligst”, “stat­srå­den er tvunget til å vur­dere ulike tiltak”, og: “stat­srå­den er pres­set og avvis­er ikke muligheten for utred­ning av mulige tiltak.

På den måten er NRKs pre­sen­tasjon ifølge Hagen med på å styre hvilken opp­fat­ning folk får av en sak og av poli­tik­erne i de ulike par­tiene. Det virk­er som om det ikke finnes en eneste jour­nal­ist til høyre for Ap, og i alle fall ingen med sym­pa­ti for FrP. “Det er min ærbødi­ge pås­tand at hadde norske jour­nal­is­ter vært nøy­trale eller hadde hatt samme syn på oss som de har på SV, ville ikke FrP vært unna langt rent fler­tall på Stortinget.”[7] Hagen til­leg­ger alt­så jour­nal­is­tikken ikke liten poli­tisk inn­fly­telse på vel­gerne. TV 2 er ikke så mye bedre enn NRK, etter Hagens mening, med den forskjell at kanalen er en Høyre-kanal, med pro­gram­led­er Odd­var Sten­strøm som “Høyre-ypper­steprest.”

Dels er han arg på de sosial­is­tiske jour­nal­is­tene i NRK og Høyre-folkene i TV 2, men sam­tidig men­er han at Frem­skrittspar­ti­et har tjent på den dårlige behan­dlin­gen. For det andre er det de men­neske­lige og per­son­lige sidene som i siste instans teller mest, ikke poli­tiske prefer­anser. Høyre­man­nen i TV2 Odd­var Sten­strøm er uvi­tende og par­tisk, mens sosial­is­ten Ingolf Håkon Teigene var innsik­ts­full og redelig og la sine per­son­lige poli­tiske sym­pa­ti­er til side.

Fra memo­arene til Hagen går det tydelig frem at Hagen men­er at jour­nal­is­tikken svært ofte styres etter per­son­lige prefer­anser. Når Hagen møter mot­bør på TV er det ikke for­di pro­gram­led­erne prøver å lage (det de men­er er) godt TV, men for­di de per­son­lig vil straffe FrP. I sine memo­ar­er avs­lut­ter Hagen sin hud­flet­ting av fjern­synets reportere og debattsendinger på prak­t­fullt og paradok­salt vis: ”Para­noid fra tid til annen? Ja selvsagt. Hvor­dan skulle jeg ellers ha over­levd blant annet NRKs ved­varende nedrakking og for­føl­gelse i debattpro­gram­mer gjen­nom noen årti­er?”[8]

Et eksem­pel på en pop­ulis­tisk krus­ning var debat­ten rundt begrepet ’snil­lis­men’ i 1991. Anders Lange brak­te ordet inn i norsk poli­tisk ord­for­råd, og det ble så benyt­tet av Carl I. Hagen. Det ble all­ment kjent gjen­nom Rune Ger­hard­sens bruk av det i ’snil­lismede­bat­ten’ i 1991, før det døde ut. ’Snil­lisme’ viste til en mis­forstått velferdsstats-tenkn­ing; over­dreven bruk av trygde­ord­ninger som med­førte ledig­gang, latskap og trygdemis­bruk. Hagen var ikke glad for at Ger­hard­sen i Oslo Arbei­der­par­ti ero­bret begrepet og debat­ten, og opplagt tjente på det.

Populisme

Hos Anders Lange ses en viss forbindelse til EU-kam­p­en og det som kalles pop­ulisme hos Ottar Brox: en mot­stand neden­fra og fra utkan­tene mot sen­tral­isme og byråkrati. Men det er nok­så mis­visende å kalle FrP ene og alene et pop­ulis­tisk par­ti for­di det under­k­jen­ner at FrP hadde og har noen kon­sekvente ide­ol­o­giske per­spek­tiv­er. Pop­ulisme er snarere en (anti-) poli­tisk og ikke-ide­ol­o­gisk idé par­ti­et trekker mer eller min­dre på. Det faste pop­ulis­tiske trekket er under­streknin­gen av folkeavstemn­ing for å avgjøre vik­tige spørsmål. Man skal heller ikke glemme at Hagen var mer opp­tatt av det kon­sti­tusjonelt kor­rek­te enn mange rundt ham. Han var en førsterangs par­la­men­tarik­er, og vant respekt for det langt uten­for eget parti.

Fran­cis Fukuya­ma skriv­er at pop­ulisme i dag er en merke­lapp som det poli­tiske sen­trum set­ter på nye folke­lige bøl­ger på ven­stre og høyre side som de ikke lik­er.[9] Slik har det vært lenge. Pop­ulisme er kjen­neteg­net ved at den man­gler et dypere ide­ol­o­gisk grunnlag, men fes­ter seg desto mer på umid­del­bare irri­tasjon­er og bekym­ringer, kan­skje for­dom­mer. Den går mot sta­tus quo uten alltid å si hva den vil sette ist­e­den. Der­for anklages den for util­børlig foren­kling av sam­fun­nets utfor­dringer. Pop­ulis­men kan betrak­tes som sub­sti­tutt for ide­olo­gi, det ide­ol­o­giske erstattes med at man erk­lær­er seg lyt­tende til stemninger i folket, som kan­skje er både inkon­sekvente og kort­sik­tige. Hva mange kri­tikere ikke får med seg er at pop­ulis­men også er en klasse­basert form for protest.

Hva mange kri­tikere ikke får med seg er at pop­ulis­men også er en klasse­basert form for protest.

Frem­skrittspar­ti­et lyt­tet mer til stemninger i folkedypet enn andre parti­er, men tilløp kan man også lett se hos andre ledere som Lars Spon­heim, Anne Enger Lahn­stein og Erik Sol­heim. For­di den er sterkt knyt­tet til den poli­tiske led­erens fremtre­den i den offentlige mening, kan pop­ulis­men fremmes fra alle poli­tiske posisjon­er, selv om noen er mer og min­dre (Ap, Høyre) egnet enn andre. Det poli­tiske er ikke så sen­tralt som dis­tinksjo­nen – mot­set­nin­gen — som legges an for å tolke en poli­tisk situ­asjon. Pop­ulisme innebær­er at man mark­er­er en forskjell mel­lom poli­tikk og folk og at man tar folkets side. Det er en spe­siell vin­kling på demokrati­et, der det rik­tige er å lytte direk­te til folkets røst. Net­topp basert på avs­tanden mel­lom den offentlige mening og befolknin­gen kan denne dis­tinksjo­nen trekkes frem, og man kan ta den paradok­sale posisjo­nen det er å ta par­ti for befolknin­gen i den offentlige mening. Folket eller vel­gerne som begreper eller ideer oppvur­deres som den part man må lytte til, på bekost­ning av en poli­tikk uten kon­takt med gras­ro­ta. Som Anne Enger Lahn­stein sa i et ord­skifte om EØS-avtal­en i 1992:

Jeg vil gjerne bidra med folkeop­plysning. Det forekom­mer meg fra tid til annen meget enklere uten­for denne sal, hvor det er mye sunt vett, enn inne i denne sal, hvor det store fler­tall er fik­sert på EF-tenkn­ing, på EFs indre marked og de fire fri­heter.[10]

Det anti-par­la­men­tariske ele­mentet er i første rekke en retorisk vend­ing benyt­tet på begge sider av det poli­tiske spek­tret som skal redusere avs­tanden til ’folket’. I et mod­erne demokrati kan dette kor­tet alltid benyttes for så vidt som det alltid vil være avs­tand mel­lom poli­tisk elite og befolkn­ing. Pop­ulisme er et demokratiko­rt og som sådan uan­gripelig. Med det stats­bærende og admin­is­tra­tive Ap, lå veien åpen for appeller om, og til folket fra ven­stre, høyre og fra sen­trum. Med jevn­lige opp­slag om poli­tiske priv­i­legi­er og skan­daler som under­strek­er poli­tikkens avs­tand fra folket, byr anled­nin­gen seg til å tale for og på veg­ne av folkevet­tet, av den sunne for­nuft, forstått som noe fraværende i poli­tikken. Mer struk­turelle årsak­er meldte seg på bak­grunn av glob­alis­erin­gens effek­ter på nær­miljøet, som folkets poli­tik­er – antipoli­tik­eren – kan berøre som selve virke­ligheten, folkets virke­lighet. Den frem­stiller seg som antielit­is­tisk, til dels anti-poli­tisk, og den gjør det i den offentlige mening, foran pub­likum. Når aktør­er føl­ger opp med krav om folkeavstemninger kan man si at pop­ulis­men omsettes til poli­tisk strategi.

Pop­ulisme (som ikke er noen ‑isme) er intet nytt under solen, men fikk en oppsv­ing da TV ble den opplagte kanalen mel­lom poli­tik­er og folk. Fjern­synet lå til grunn for Anders Langes kjente posi­tur og det gode val­get i 1973. Carl I. Hagen benyt­tet TV-medi­et sys­tem­a­tisk og gjen­nomtenkt gjen­nom hele sin lange kar­riere. Men også Dag­bladet og VG rep­re­sen­terte en form for pop­u­laris­er­ing av poli­tikken som kunne sam­men­falle med Hagens pop­ulis­tisk innpakkede bud­skap. Hagens kraftige kri­tikk av jour­nal­is­ter i TV og pressen gjen­speil­er net­topp hans sterke inter­esse for, og fokus på medi­ene, og hans nesten ana­lytiske syn på hvor­dan de fun­ger­er i ulike situ­asjon­er. Han så og utnyt­tet har­monien mel­lom eget bud­skap og medi­enes logikk.

Det van­lige motar­gu­mentet for­fek­tes slik av Kjell Magne Bondevik:

Carl I. Hagen har en velutviklet nese for hva som rør­er seg ute blant folk, har avisene ofte skrevet. […] Men skal det være målet med poli­tikken? For meg dreier poli­tikk seg først og fremst om å ha ideer og visjon­er for sam­funnsutviklin­gen og søke opp­slut­ning om dem.[11]

Også det hadde Hagen, men plantet i økonomisk lib­er­al­isme og en viss kon­ser­vatisme, og stadig mer pragmatisme.

Hagen kunne også benytte andres offentlige utsagn på inno­v­a­tive måter: Som et motan­grep i de mange ankla­gene om rasisme og fremmed­fiendt­lighet i val­gkam­p­en 1997 kom Hagen med uttalelser som vak­te bestyr­telse: “Bare et sam­funn uten etniske minoriteter er et sam­funn i har­moni.” Og: “rasis­men vokser med kvadratet av minoritetene.”[12] Medi­ene og poli­tikere gikk berserk, skriv­er Hagen, men han mente at han hadde lurt dem alle. For utsagnene var plukket fra Jo Benkows bok “Det ellevte bud” fra 1994. Benkow ble ikke glad og i medi­ene ble Hagen beskyldt for å mis­bruke Benkows bok.

Flørtin­gen med fremmedskep­ti­sis­men ved val­gene gjen­tok seg for­di det vir­ket. Sam­tidig dem­met det trolig opp for mer brun­s­jat­terte poli­tiske strømninger. Nyfas­cis­men og hard­line høyre­pop­ulisme a la Sverigedemokra­ter­na feier over Europa, men har ikke fun­net feste i Norge. Takket være Carl I. Hagen?

Referanser

[1] Anders Lange, Saga Kino, 8. april 1973:

[2] Bekkemellem, Kari­ta “Mitt røde hjerte” 2009, 114.

[3] Sol­heim, Erik “Nærmere”, 1999, 111.

[4]Bjørk­lund Tor, “Norsk pop­ulisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen”. Nytt Norsk Tidsskrift/3 2004.

[5]Hagen Carl I. “Ærlighet var­er lengst” 1984, 309.

[6]Hagen, Carl I.” Ærlighet var­er lengst” 1984, 310.

[7]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 269.

[8]Hagen, Carl I. “Ærlig talt” 2007, 273.

[9] Fukuya­ma, Fran­cis: Amer­i­can Polit­i­cal Decay or Renew­al?, For­eign Affairs July/August 2016.

[10]Her fra Mad­sen Ole Mot­straums 2001, 239.

[11]Bon­de­vik, Kjell Magne “Et liv i spen­ning” 2006, 518.

[12]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 303.

TEMA

P

olitisk
kommun
ikasjon

42 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen