I oktober besøkte den amerikanske politiske filosofen Jason Brennan Universitetet i Oslo. Han har utgitt en av de hotteste bøkene på feltet politisk filosofi for tida, Against Democracy (2016). Der argumenterer han for at demokrati er forkastelig fordi det gir alskens uopplyste og sløvsinnede borgere stemmerett på linje med de som vet og kan noe. Han ønsker seg et epistokrati – kunnskapsstyre – i stedet.
Brennans bok er hipt og morsomt skrevet. Men tankemessig er den ikke så langt unna hva stortingsrepresentanter de første tiårene etter 1814 tenkte og sa. De betraktet seg nettopp som “landets beste menn” – at damer kunne delta var hinsides fantasien deres. De var gjerne rystet over mangelen på både kunnskap og stil hos bøndene som hadde sluppet inn på Tinget. Tredje kapittel i ALLMENNINGEN. Historien om norsk offentlighet beskriver og analyserer denne elitismen, som smykket seg med ord som “fornuft” og “opplyst allmennvilje” selv om den kanskje mest representerte forsvar for embetsmannselitens egne sosiale interesser.
Å kjenne offentlighetens historie er altså å kunne gjenkjenne tema i offentlig debatt på tvers av et varierende antall år, tiår eller hundreår. Men at Brennans bok minner om norsk embetsmannselitisme, betyr ikke at den ikke tar for seg en gyldig problematikk, en som har vært diskutert i flerfoldige omganger i mange land helt fram til i dag.
Offentligheten er for alle. Barn på et daghjem i Oslo lytter på radio. Bildet er tatt ca. 1950.
Den sto for eksempel sentralt da Stortinget diskuterte om kvinner skulle kunne stemme. Diskusjonen skildres i Allmenningen. Kvinnene ble av mange framstilt ikke bare som uvitende, men også som irrasjonelle, følelsesstyrte. Lignende bekymringer gjaldt selvfølgelig også de eiendomsløse mennene med lave inntekter som fikk allmenn stemmerett 15 år før alle kvinner fikk det.
Argumentene var knyttet til internasjonalt utbredte forestillinger om kvinner og arbeidere – som for øvrig også kom til uttrykk i bekymringer over filmmediet og kinoenes effekter på akkurat disse umodne publikumsgruppene. Allmenningen skildrer både denne motstanden og, på den andre siden, den store gleden kinopublikummet hentet fra det tidlig amerikansk-dominerte repertoaret. At gleden var utbredt i alskens sosiale grupper og lag, kom også fram da Mary Pickford og mannen hennes, Douglas Fairbanks, besøkte Oslo i juni 1924 – og ble hyllet i alle aviser, fra høyre til venstre. De var de første kjendiser en var på fornavn med.
Om essayet
Essayet ble først publisert i Dagbladet 12. desember 2017.
Amerikaneren Walter Lippmann argumenterte på 1920-tallet i tråd med Brennan for at samfunnet var blitt så komplisert at bare eksperter burde bestemme, på sine respektive områder. Ingen vanlige mennesker hadde forutsetninger for å ha begrunnede meninger om alt. Filosofen og psykologen John Dewey var ikke uenig i det siste, men mente at vanlige mennesker, når de skjønte at politiske spørsmål berørte noe viktig for dem, gjerne gikk sammen om å skaffe seg relevant kunnskap og utvikle fornuftige idéer og forslag verdt å drøfte. Mediesosiologen Michael Schudson publiserte for ca. 15 år siden lignende tanker.
Drar noen kjensel på disse posisjonene i dagens diskusjoner, er det ikke veldig overraskende. De fleste ser verdien av å luke vekk de falske nyhetene og sikre en rimelig sannhetsgehalt i resten. Slagsmålet om Statistisk sentralbyrå nylig viser fremst hvor avgjørende viktig leveransene av et troverdig kunnskapsgrunnlag for politiske diskusjoner og beslutninger er. Svært mye samfunnsvitenskapelig forskning har siden 1950-tallet levd av å dekke et stort behov for kunnskaper, i regjeringsapparatet, i Stortinget, i sivilsamfunnet og blant vanlige borgere. Alt dette kan gjerne ses som uttrykk for at vi ønsker en grad av epistokrati.
Det er ikke minst de politiske og kulturelle erfaringene i de nasjonale offentlighetene som gjør oss forskjellige fra folk i andre land
Det finnes altså slike felles tema i alle vestlige lands diskusjoner om demokratiet og dets vilkår. Og det finnes internasjonale offentligheter av ulike slag, som på kunstens område eller i ulike akademiske disipliner. EU har lenge ønsket seg og støttet forskning om en fungerende europeisk offentlighet. Det fins også ansatser til en global offentlighet, som blir synlig ved for eksempel naturkatastrofer, olympiske leker og enkelte krigshandlinger – samt i sosiale mediers evne til internasjonale gjennombrudd: #metoo. Likevel er de nasjonale offentlighetene klart de viktigste for folk flest det meste av året. Det er ikke minst de politiske og kulturelle erfaringene i de nasjonale offentlighetene som gjør oss forskjellige fra folk i andre land. Vi kan vitse om Brå som brakk staven, om Jens Pikenes og Mette-Marit med andre norske, ikke med svensker, dansker, italienere, japanere eller senegalesere.
Offentligheten har i digitale tider en etter hvert uoverskuelig mengde under- og særoffentligheter av mange slag. Men disse avgrensede offentlige rommene har for det første porøse vegger, som offentlighetens fremste teoretiker, Jürgen Habermas, har sagt det. Skjer det samleier til skogenes beste på scenen under en rockefestival, blir det fort kjent både vidt og bredt gjennom en rekke medier. Nattlige virtuelle samtaler mellom menn på Facebook kan bli gjort til gjenstand for behandling på kronikkplass i landsdekkende aviser. For det andre er svært mange av de små offentlighetene på ulike måter knyttet opp mot de sentrale scenene i det enorme sirkuset en kan forestille seg dagens offentlighet ligner.
Sammenkoblingen i en sentral, felles arena er avgjørende
Sammenkoblingen i en sentral, felles arena er avgjørende ikke bare for dannelsen av en nasjonal kulturell identitet. Det er også grunnlaget for at det Grunnlovens paragraf 100 kaller “en åpen og opplyst offentlig samtale”, skal kunne foregå og i prinsippet bidra til styring av landet. I digitale tider, med fare for filterbobler og ekkokamre, har forskere vist at disse truslene ennå ikke er realisert i Norge. Den som kjenner offentlighetens historie, vil i tillegg vite at bevisste forsøk på balkanisering av offentligheten i såkalte “leiroffentligheter” i mellomkrigstida, slo feil. Det gir jo en viss fortrøstning når en prøver å se framover.
Forskere slo fast i siste Maktutredning at “folkestyret forvitrer”, ikke minst fordi tradisjonelle kanaler for politisk makt, som de politiske partiene og folkebevegelsene, har mistet noe av sin betydning. Kanskje offentlighetens betydning har økt tilsvarende?
Desto viktigere er det at staten lever opp til “infrastrukturansvaret” den pålegges av Grunnlovens §100 og gjør sitt for at offentligheten holder ordentlig kvalitet og diversitet.