Hvorfor er det så lett å tro at remikskulturen ble skapt av nettet? Hvor kommer idealet om å “dele” og “delta” fra?

Det er en feilslutning at delekultur er noe som vokste frem sammen med internett. Det er bare distribusjonen som er blitt bedre.

Net­tet, og kan­skje særlig de såkalt sosiale medi­ene, knyttes gjerne opp mot verdier som å “dele” og “delta”. Ord som åpen­het, engas­je­ment, dia­log og gjen­nom­sik­tighet. Jeg har lirt av meg lig­nende fras­er i min kro­nikk om hva Twit­ter er og hvor­for folk gid­der å bruke det.

Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestill­ing om at den yngre gen­erasjo­nen, på grunn av net­tet, i større grad enn tidligere har min­dre respekt for opphavs­ret­ten. At de for­ven­ter å kunne delta, og endre på det de møter.

The val­ues […] are rad­i­cal­ly dif­fer­ent form those embed­ded with­in the for­mal econ­o­my; they are val­ues of reci­procity and inter­de­pen­dence as opposed to self-inter­est, col­lec­tivism as opposed to indi­vid­u­al­ism, the impor­tance of loy­al­ty and a sense of ‘iden­ti­ty’ or ‘belong­ing’ as opposed to the prin­ci­ple of form­ing ties on the basis of cal­cu­la­tion, mon­e­tary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskriv­else av remik­skul­tur på nett. Det er slik Jeff Bish­op og Paul Hogget i 1986 beskrev sub­kul­turelle fel­lesskap organ­is­ert rundt felles inter­ess­er (side 53, sitert i Jenk­ins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestill­ing om at den opp­vok­sende gen­erasjo­nen i større grad for­ven­ter å delta i diskusjo­nen. For dis­tribusjo­nen av de “remiksede” bidra­gene er blitt betrak­telig enklere takket være net­tets sosiale medi­er og sider for bruk­er­gener­ert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og pro­fesjonelt ut.

Illus­trasjon: Flickr-bruk­er Sté­fan (by-nc-sa lisens) 

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av net­tet er både feil rent his­torisk, og en teknologide­ter­min­is­tisk tilnærm­ing som sjeldent gir særlig mat­nyt­tig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blog­post: Jeg har pen­sumet fult av akademiske analyser av net­tet som er bare 3–5 år gam­le, og likev­el er de så smerte­fullt på jordet i sine fremtidsspå­dom­mer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skrik­er høyest om at“dagens ung­dom har ingen respekt for opphavs­rett” kan­skje må fjerne ordene “dagens” og “ung­dom”. (Når jeg tenker meg om, så kom­mer jeg ikke egentlig på noen eksem­pler på hvem som lik­som skal ha sagt det — så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å men­er dette, så rett på meg, og om du har noen eksem­pler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Hen­ry Jenk­ins, som inntil nylig var pro­fes­sor ved MIT. I 1992 kom han med boka Tex­tu­al Poach­ers: Tele­vi­sion Fans & Par­tic­i­pa­to­ry Cul­ture. I det avs­lut­tende kapit­telet, Recon­sid­er­ing Fan­dom, ser Jenk­ins på hva som kjen­neteg­n­er fankul­turen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skip­pet over­set­tin­gen og har heller klip­pet og limet. Delekul­turen på nett kan sees i en litt større kon­tekst når beskriv­elsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tal­let pass­er så påfal­l­ende godt på mye av det som i dag net­topp omtales som remik­skul­tur:

  1. Recep­tion (s. 278)

    They view them mul­ti­ple times […] to scu­ri­tinize mean­ing­ful details and to bring more and more of the series nar­ra­tive under their con­trol. They trans­late the recep­tion process into social inter­ac­tion with oth­er fans. […] Mak­ing mean­ing involves shar­ing, enun­ci­at­ing, and debat­ing mean­ings. For the fan, watch­ing the series is the begin­ning, not the end, of the process of media consumption.

  2. Inter­pre­tive prac­tices (s. 278)

    Fan crit­ics work to resolve gaps, to explore excess details and unde­vel­oped poten­tials. This mode of inter­pre­ta­tion draws them far beyond the infor­ma­tion explic­it­ly present and toward the con­struc­tion of a meta-text that is larg­er, rich­er, more com­plex and inter­est­ing than the orig­i­nal series. The meta-text is a col­lab­o­ra­tive enter­prise; its con­struc­tion effaces the dis­tinc­tion between read­er and writer, open­ing the pro­gram to appro­pri­a­tion by its audience.

  3. Con­sumer activism (s. 278–279)

    Fans are view­ers who speak back to the net­works and the pro­duc­ers, who assert their right to make judg­ments and to express opin­ions about the devel­op­ment of favorite pro­grams. […] Fan response is assumed to be unrep­re­sen­ta­tive of gen­er­al pub­lic sen­ti­ment and there­fore unre­li­able a a basis for deci­sions. The media con­glom­er­ates do not want fans who make demands […] they want reg­u­lar view­ers who accept what they are giv­en and buy what they are sold.

  4. Cul­tur­al pro­duc­tion (s. 279–280)

    Their works appro­pri­ate raw mate­ri­als from the com­mer­cial cul­ture but use them as the basis for the cre­ation of a con­tem­po­rary folk cul­ture. Fan­dom gen­er­ates its own gen­res and devel­ops alter­na­tive insti­tu­tions of pro­duc­tion, dis­tri­b­u­tion, exhi­bi­tion, and consumption.

    […] fan cre­ation chal­lenges the media indus­try’s claims to hold copy­rights on pop­u­lar nar­ra­tives. […] Fan art as well stands as a stark con­trast to the self-inter­est­ed moti­va­tions of main­stream cul­tur­al pro­duc­tion; fan artists cre­ate art­works to share with oth­er fan friends. […] Fan­dom gen­er­ates sys­tems of dis­tri­b­u­tion that reject prof­it and broad­en access to its cre­ative works.

    Fan­dom rec­og­nizes no clear-cut line between artists and con­sumers; all fans are poten­tial writ­ers whose tal­ents need to be dis­cov­ered, nur­tured, and pro­mot­ed and who may be able to make a con­tri­bu­tion, how­ev­er mod­est, to the cul­tur­al wealth of the larg­er community.

  5. Alter­na­tive social com­mu­ni­ty (s 280–283)

    Fans are often peo­ple […] whose intel­lec­tu­al skills are not chal­lenged by their pro­fes­sion­al lives. […] try­ing to estab­lish a “week­end-only world” more open to cre­ativ­i­ty and accept­ing of dif­fer­ences, more con­cerned with human wel­fare than with eco­nom­ic advance. Non­com­mu­nal behav­ior is read neg­a­tive­ly, as a vio­la­tion of the social con­tract that binds fans togeth­er and often becomes the focus of col­lec­tive out­rage. […] Fan­dom’s very exis­tence rep­re­sents a cri­tique of con­ven­tion­al forms of con­sumer cul­ture.

Noen eksempler

Det er ikke vanske­lig å finne eksem­pler på at fankul­turen blom­str­er også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg over­raske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen ver­sjon av Star Wars, at ihuga fans lager et par­al­lelt Twit­ter-univers av Mad­Men-karak­terene, eller et bit­telitt eldre eksem­pel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gol­lum, der fans rett og slett har laget en hel nov­el­le­film med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfal­l­ende er det jo hvor mange likhet­strekk det er her til så mye av den kom­mu­nikasjo­nen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale medi­ene, slik som blog­ger og Twit­ter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når par­al­lellen til fankul­turen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ fork­lar­ing på åpen­het­skul­turen på nett. I The Inter­net Galaxy, ser Castells på kul­turene på Inter­nett. Han ser fire kul­tur­er som har vært med å forme nettet:

  • den tekno-mer­i­tokratiske
  • hack­erne
  • the vir­tu­al com­mu­ni­tar­i­an cul­ture (hva i all ver­den skal man over­sette det til?)
  • entre­prenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sam­men­fat­ter det i Cyber­cul­ture The­o­rists (2007: 85–86)) så må man, for å få sin kunnskap anerk­jent, ha en vil­je til å dele ideer og en åpen tilnærm­ing. Det ser han som en arv fra Inter­netts kobling både til akademia (gjen­nom­sik­tighet av resul­tater, ref­erering) og til hack­erkul­turen (åpen kildekode, ‘infor­ma­tion wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke kon­klusjo­nen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke kon­klusjo­nen om at det er teknolo­gien som har gjort at disse tin­gene oppsto.

Hvis du leser for eksem­pel Andrew Keen sin harseler­ing med net­tet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekke­lig utdatert. Og mye av grun­nen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spå­dommene som måtte komme om fremti­den blir lite mat­nyt­tige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som for­mer teknolo­gien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twit­ter som @idaAa, eller sjekk ut min per­son­lige blogg.

TEMA

S

osiale
medier

67 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

8 KOMMENTARER

  1. Du har jo rett, sam­tidig som det ER en stor endring når til­gan­gen til remix­er og remix­ing blir så ekstremt mye høyere. Da Jenk­ins skrev Tex­tu­al Poach­ers var det fort­satt en rel­a­tivt sær greie — du skulle enten delta på StarTrek con­ven­tions eller være godt inne i nettver­ket som sendte VHS-teiper til hveran­dre for å i det hele tatt vite om at remix video­er av favorittse­rien din fantes, langt min­dre lage dine egne.

    Net­tet og dig­i­tale medi­er har gjort remix­er så mye mer tilgjen­gelige (ALLE har sett en på YouTube) og langt let­tere å lage selv, og det er klart at det betyr noe for kul­turen vår. Når 26% av amerikanske tenåringer har pub­lis­ert en remix de selv har laget (Pew Inter­net, 2007) så har det en ganske annen påvirkn­ing på vår kul­tur enn at noen få StarTrek fans remix­er video­er, selv om selve remix­en kan­skje lign­er. I en helt nypub­lis­ert artikkel om poli­tiske remix­er av Richard Edwards og Chuck Try­on skriv­er de at net­topp det at remix­er så ofte inspir­erer til videre remix­er (av samme innhold, av lig­nende innhold — som svar til remix­en) er det som kan­skje er mest “empow­er­ing” for folk flest. Og der­som 26% av tenåringer har pub­lis­ert remix­er så er det etter­hvert ikke evnen det står på lenger.

    Så ja, du har rett i at verken remix eller delekul­tur er nytt, men det hjelper kan­skje ikke likev­el — for det har ikke hatt en like stor inn­fly­telse på sam­fun­net vårt før det ble alle­mann­seie. Og *det* var det ikke før.

  2. Hei Jill!

    Helt og full­s­tendig enig med deg. (Selv om jeg lur­er på hvor­dan spørsmålet er blitt stilt når de får så høye tall som at 26% har laget en remiks — hvor­dan definer­er de det?)

    Og det er klart at net­topp det at det blir mer syn­lig også endr­er innflytelsen.

  3. Gode inn­spill. Det er ikke mer enn 20 år siden vi kjøpte opp­tak­skas­set­ter i utlandet, for­di de norske var så dyre — for­di det var kas­set­tavgift på dem. Avgift lagt på for å fordele til opphavs­menn som ikke fikk betalt pga piratkopiering. 

    “The art of Mixed Tapes” er jo udødelig­gjort i Nick Horn­bys ‘High Fidelity’. 

    Men en liten ting: Du går rett fra “dele og delta” til å kon­statere at “dele” dreier seg om å dele opphavs­retts­beskyt­tet verk (i remix). Men mye av delin­gen går jo i form av link­er — mao at man peker til orig­i­nale verk. 

    Jeff Jarvis kom­menterte i This Week in Google (twit.tv) for noen uker siden at Bit.ly nå dis­tribuer­er flere link­er enn Google news. Mesteparten av dette for­mod­er jeg går til orig­inalt stoff.

    Denne delin­gen fantes nok før også i form av vannkjølerdiskusjon­er mm — men defin­i­tivt ikke i den grad vi i dag ser gjen­nom sosiale medier.

  4. Ida, jeg finner ikke nøyak­tig spørsmål stilt om remix i den under­søkelsen, men de skriv­er “Remix­ing has grown in pop­u­lar­i­ty since our last sur­vey such that 26% of online teens now say they take mate­r­i­al they find online — like songs, text, or images — and remix it into their own artis­tic cre­ation, up from 19% in 2004. Adults lag behind teens in this cre­ative are­na; 17% of online images report­ed remix­ing con­tent.” Kan­skje det inklud­er­er det å f.eks. sette tekst på et bilde man har fun­net eller andre rel­a­tivt enkle opp­gaver? Jeg tvil­er på at 26% lager kom­pilserte remix video­er — men kikk på YouTube så ser du at MANGE har lagt ut video­er med bilder tatt fra yndlings­fil­men sin og musikk til — det er jo remix­ing det også, selv om det ikke er spe­sielt estetisk interessant.

  5. Carsten:“Du går rett fra “dele og delta” til å kon­statere at “dele” dreier seg om å dele opphavs­retts­beskyt­tet verk (i remix).”, skriv­er du.

    Hm, ja, det var nå ikke egentlig helt det jeg mente, så her har jeg uttrykt meg klønete. I bunn og grunn så følte jeg bare det var på sin plass å minne om at et visst tanke­sett som gjerne forbindes med net­tet — åpen­het; gjen­nom­sik­tighet osv — har man jo hatt lenge før nettet.

    “Denne delin­gen fantes nok før også i form av vannkjølerdiskusjon­er mm – men defin­i­tivt ikke i den grad vi i dag ser gjen­nom sosiale medier.”

    Ja net­topp — det er et spørsmål om dis­tribusjon, eller hva?

    Jill: Takk, det hørtes rik­tig ut!

  6. Eg gjet­ta på at Jenk­ins måtte ha bru­ka Trekkies som case, ja. Takk, Jill.

    Eg tykkjer Castells også utelet dei ikkje-tekniske fansa som først bru­ka Usenet, epostlis­ter og IRC til fanak­tivite­tar, og derig­jen­nom var med på å forme net­tkul­turen. Med min­dre det er det han mein­er med “vir­tu­al com­mu­ni­tar­i­an cul­ture”. Full­s­tendig kast­bart omgrep e.m.m.

    Men det eg hadde å meine om del­ings- og remik­skul­tur i dag, var å påpeike kor sjel­dan munnlege over­lev­eringar av folk­lore blir trekt fram som før-opphavs­rettslege suksessar.

  7. Du er sjølvsagt inne på noko inter­es­sant her, men som folk­lorist så stus­sar eg alltid litt når eg les om remix og delekul­tur, der folk brukar kul­tur­pro­dukt på sine eigne pre­miss. For enten det no gjeld skildringar av nymotens idear som sosiale idear, eller eldre analyser frå medievit­skapen, så er det eit ele­ment som forsvinn totalt.

    Det er det fak­tum at dette langtifrå er noko nytt. Dette er det men­neske alltid har gjort. Dette er sta­tus quo. Kon­sept som opphavs­rett og lik­nande er rel­a­tivt nye ting, i forhold til kor­leis men­neske alltid har brukt og omfor­ma kul­turelle uttrykk og tilpas­sa dei sine behov.

    For ein folk­lorist, så er dette eit av kjen­nteik­na ved men­neske­leg aktivitet.

    På den andre sida så er vi folk­loris­tar snart ein utdøy­dd rase *sukk*

til toppen