Hva Fremskrittspartiet kan lære oss om lederskap

Å ha riktig partileder til rett tid er avgjørende viktig for at protestpartier på høyresiden skal overleve.

Bok­stavelig talt hun­drevis av poli­tiske parti­er har sett dagens lys i vestlige demokrati­er siden 1960-tal­let. De fleste av disse var imi­dler­tid døgn­fluer som raskt forsvant igjen og i det stille, og uten å ha noen poli­tisk innvirkn­ing. Men noen over­levde og ble insti­tusjon­alis­erte som parti­er – og av disse gikk noen i oppløs­ning igjen.

I den nye boken vår, Insti­tu­tion­al­i­sa­tion (and De-Insti­tu­tion­al­i­sa­tion) of Right-Wing Protest Par­ties – The Progress Par­ties in Den­mark and Nor­way, tar Robert Harmel (Texas A&M Uni­ver­si­ty), Lars Svåsand (UiB) og jeg for oss to slike parti­er som tros­set spå­dommene og ble insti­tusjon­alis­erte: de to frem­skrittspar­tiene i Dan­mark og Norge. De brøt umid­del­bart gjen­nom tidlig på 1970-tal­let som protest­parti­er på høyres­i­den, grunnlagt av hver sin poli­tiske entre­prenør: Mogens Glistrup og Anders Lange. Det var særlig skat­ter og avgifter de var imot.

Men midt på 1990-tal­let tok de to par­tiene ulike veier. Mens Frem­skrittspar­ti­et i Norge vok­ste og oper­erte stadig mer som et «nor­malt» par­ti, imploderte det danske og forsvant ved årtusen­skiftet. Begge disse utvikling­spros­essene – insti­tusjon­alis­er­ing (begge) og de-insti­tusjon­alis­er­ing (Frem­skridtspar­ti­et) –  fork­lar­er vi.

Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen

Først av alt – hva men­er vi med insti­tusjon­alis­er­ing? I vår bruk dreier det seg om tre pros­ess­er et par­ti må gjen­nom for å bli lev­edyk­tig som en organ­isas­jon. For det første må det utvikle faste ruti­n­er som det oper­erer etter, og medlemmenes lojalitet må være til par­ti­et i seg selv heller enn dets grunnlegger(e) (intern insti­tusjon­alis­er­ing). For det andre må de andre par­tiene i poli­tikken ta par­ti­et på alvor som en aktør å reg­ne med fre­mover, og som de må forholde seg til (ekstern insti­tusjon­alis­er­ing). For det tred­je må par­ti­et vise det vi på god norsk-engel­sk kaller «stay­er-evne» – at det fak­tisk hold­er seg gående med en viss vel­ger­støtte over flere valg, og tåler en trøkk på veien.

Om pub­likasjo­nen


Sam­men­hen­gen mel­lom led­er­skap og insti­tusjon­alis­er­ing av høyrevrid­de protest­parti­er blir utfors­ket i nyut­givelsen Insti­tu­tion­al­i­sa­tion (and De-Insti­tu­tion­al­i­sa­tion) of Right-Wing Protest Par­ties — The Progress Par­ties in Den­mark and Nor­way Boken er for­fat­tet av Robert Harmel (Texas A&M Uni­ver­si­ty), Lars Svåsand (UiB) og Hilmar Mjelde (UiB).

Artikke­len er skrevet på veg­ne av de tre forfatterne.

Og dette er alt­så bøyger som både poli­tiske kom­men­ta­tor­er og akademikere har ment at er ekstra vanske­lig å runde for parti­er som de norske og danske frem­skrittspar­tiene. Hvor­for? Jo, det opp­står typisk opprivende kon­flik­ter mel­lom de par­timedlemmene som vil at par­ti­et skal være mer som en (protest)bevegelse og de som ønsker å dri­ve det som et van­lig par­ti. Dessuten er det klart hva protest­parti­er er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med andre ord man­gler de typisk en hel­hetlig poli­tisk pakke å til­by vel­gerne. Og, til slutt, slike parti­er blir domin­ert av entre­prenørene som grunnla dem, og disse led­erne er ikke nød­vendigvis i stand til å håndtere alle de forskjel­lige led­er­skap­sut­for­drin­gene de møter. 

Par­tiene trenger ledere som mestr­er spe­si­fikke roller til ulike tider: 1) par­tiskaper og evan­ge­list ved opp­starten; 2) deretter partibygger/organisator; 3) og fra der av en sta­bil­isator.

To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene

Til tross for disse (antat­te) hin­drene, var det på beg­yn­nelsen av 1990-tal­let klart at både Frem­skridtspar­ti­et og Frem­skrittspar­ti­et var blitt insti­tusjon­alis­erte parti­er. Begge hadde klart seg gjen­nom flere valg med tid­vis høy vel­geropp­slut­ning, samt flere små og store kris­er og utfor­dringer: navne­skifte (fra Anders Langes Par­ti til Frp); offentlig split­telse og utbry­tere (begge); ledere som ble borte (Glistrup satt i fengsel fra 1983–1985 for skat­te­un­ndragelse; Lange døde i 1974); frem­støt mot deres vel­gere fra andre parti­er (begge); og drama­tiske val­gned­er­lag (Frem­skridtspar­ti­et 1984; Frem­skrittspar­ti­et 1977). Begge oper­erte etter ordinære organ­isatoriske prosedyrer.

I det danske par­ti­et ble den ukon­ven­sjonelle Glistrup i 1991 nek­tet gjen­valg og formelt eksklud­ert fra par­ti­et han startet. I til­legg ble 1976-ved­taket som gjorde ham til sen­tral­styremedlem på livstid annullert under den nye led­eren, Pia Kjærs­gaard. I Norge startet Carl I. Hagen mål­ret­tet organ­isas­jons­byg­ging da han over­tok par­tiledelsen i 1978. Og på 1980-tal­let inngikk begge par­tiene i ser­iøse poli­tiske forhan­dlinger med andre parti­er i hen­holdsvis Folketinget og Stortinget.

Det avgjørende partilederskapet

Spørsmålet som melder seg er naturligvis hvor­dan de to par­tiene klarte å gjøre spå­dom­mer til skamme og bli per­ma­nente tilskudd til sine lands par­ti­fau­na. Vår klare kon­klusjon er: godt lederskap!

Led­er­skap er avgjørende for at et par­ti skal mestre alle de nevnte utfor­drin­gene parti­er som de to frem­skrittspar­tiene stod over­for. Og som nevnt oven­for tar dette led­er­skap ulik form til ulike tider. Anders Lange var par­tiskaperen og evan­ge­lis­ten som begeistret tilhør­erne på opp­startsmøtet på Saga kino i Oslo i 1973 og deretter vel­gerne i den grad at par­ti­et samme år fikk 5 pros­ent av stemmene og fire rep­re­sen­tan­ter på Stortinget. De andre to opp­gavene var han min­dre egnet for – han var prin­sip­ielt imot partiorganisasjon! 

Men Lange døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, der­i­mot, viste seg å mestre alle tre. Karis­ma­tiske Hagen hadde lag med vel­gerne, evnet å bygge ut og stan­dard­is­ere par­tior­gan­isas­jo­nen (inklud­ert å utvikle par­tipro­gram­met), og ble grad­vis tatt på alvor av de andre par­tiene. Men han hadde en stri tørn internt til tider. Et av de mer lystige eksem­p­lene på dette finner vi i et inn­legg han skrev om god organ­isas­jon­skul­tur for par­ti­avisen Frem­skritt i 1991. Her fork­lar­er Hagen par­timedlemmene at når man er uenig med en par­tifelle, så kaller man ikke ved­k­om­mende en idiot; man skal i stedet si at man ser annerledes på saken.

Foto: FrpMedia/Wikimedia Com­monscb

Carl I. Hagen mestret alle de tre hov­e­dopp­gavene for en par­tiled­er – evan­ge­list, organ­isator og sta­bil­isator, skriv­er artikkelforfatteren.

Glistrup var også rik­tig mann for sitt par­ti i opp­starten. Hans bud­skap traff en nerve i folket, og par­ti­et fikk sen­sasjonelle 15,9 pros­ent og 28 folket­ings­man­dater i sitt første valg i 1973. Men også han var imot par­tior­gan­isas­jon – for­di han ikke orket å styre med det. Under hans famøse fengsel­sop­phold på 1980-tal­let steg imi­dler­tid Helge Dohrmann (som døde i 1989) og Pia Kjærs­gaard frem som dyk­tigere erstat­tere. Frem­skridtspar­ti­et beg­y­nte grad­vis å fun­gere som en noen­lunde van­lig par­tior­gan­isas­jon og utviklet samar­bei­d­sre­lasjon­er til andre parti­er i Folketinget.

I begge par­tiene ser vi alt­så at par­ti­in­sti­tusjon­alis­erin­gen kunne skje for­di rik­tige ledere (Hagen, Kjærs­gaard) tok styrin­gen etter at grunn­leg­gerne forsvant ut – men i Glistrups til­felle kun midler­tidig. Og det skulle bli par­ti­ets bane.

Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering

Med de-insti­tusjon­alis­er­ing men­er vi en delvis eller full reverser­ing på indika­torene for insti­tusjon­alis­er­ing. Det kan dreie seg om at par­ti­et slut­ter å følge for­malis­erte organ­isatoriske ruti­n­er eller opp­tr­er på en slik måte at andre poli­tiske aktør­er beg­yn­ner å tvile på par­ti­ets evne til å over­leve eller inn­fri løfter. Det kan inntr­e­ffe både under insti­tusjon­alis­erin­gen og etter at den er fullført. Dyk­tige ledere kan imi­dler­tid få skuten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det norske Frem­skrittspar­ti­et til tider. Men Hagen fikk par­ti­et gjen­nom begge de to interne storkon­flik­tene i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jensen over et par­ti som året før gjorde sitt beste val­gre­sul­tat med 22,1 pros­ent og 38 seter på ‘Tinget og nå er i regjering.

Hvis tegn til de-insti­tusjon­alis­er­ing der­i­mot ikke håndteres, kan de utløse en full og fatal de-insti­tusjon­alis­er­ing. Og det var dette som skjed­de i Dan­mark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han hadde flere støtte­spillere i par­ti­et i sen­trale posisjon­er. Interne stridigheter om strate­gi og organ­isas­jon ved­varte og tilspis­set seg etter det skuf­fende 1994-val­get. På «Landsmøtet fra Hel­vete» i 1995 mobilis­erte både «pianis­tene» og Glistrup-sym­pa­tisørene. Det endte med at Kjærs­gaard og tre folket­ingsmedlem­mer brøt ut av par­ti­et og startet Dan­sk Folkepar­ti samme år.

Kon­flik­ten utløste en full de-insti­tusjon­alis­er­ing­spros­ess. I 1998-val­get fikk Dan­sk Folkepar­ti 7,4 pros­ent av stemmene, Frem­skridtspar­ti­et 2,4 pros­ent (ned fra 6,4 pros­ent). Da Mogens Glistrup i 1999 passende nok ble invitert inn igjen i Frem­skridtspar­ti­et, brøt de gjen­værende folket­ingsrep­re­sen­tan­tene ut. I 2001 var par­ti­et ute av dan­sk politikk.

Å være mottakelig for lederskap

Vi kon­klud­er­er dermed i boken vår med at godt led­er­skap er avgjørende vik­tig for insti­tusjon­alis­erin­gen av protest­parti­er på høyres­i­den startet av entre­prenør­er. Men det er selvsagt ikke det eneste som betyr noe – blant annet forut­settes det at en stor nok gruppe vel­gere er åpen for bud­skapet disse par­tiene byr på. «Flaks» i form av at de to entre­prenørene forsvant ut spilte også en rolle!

En vik­tig forskjell på det to casene er at det spake norske par­ti­et i 1978 var langt mer mot­take­lig for Hagens led­er­skap enn det danske var for Kjærs­gaards. Hennes beslut­ning om å for­late par­ti­et ser vi ikke som en svakhet, men som en rasjonell beslut­ning av en led­er som innså at par­ti­et lot seg ikke fullt ut lede så lenge Glistrup fig­ur­erte i kulis­sene. Lig­nende parti­er lever farlig om de ikke tar til seg disse lærdommene.

TEMA

F

remskri
ttspart
iet

25 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen