Folk og røvere på det digitale markedet

Hvis teknologi brukes til å innsnevre rommet for skapende virksomhet, er det grunn til bekymring, skriver jusprofessor Olav Torvund i et svar til Jon Hoem. Vi står foran en lang periode med uklare grenser for lovlig sitering og gjenbruk.

Jon Hoem set­ter i sin artikkel Må vi alle bli dig­i­tale for­bry­tere? søkel­y­set på et av de vik­tig­ste spørsmå­lene i dagens opphavs­ret­tutvikling: Er vi i ferd med å hin­dre fremti­dens kun­st­nere i deres skapende innsats?

Man kan dele de som utnyt­ter andres åndsverk i to grup­per: Den største er de som kon­sumer­er verkene, alt­så leserne, lyt­terne, kinog­jengerne osv. For denne grup­pen har ny teknolo­gi bety­dd bedre til­gang til kul­turelle ytringer enn hva man hadde tidligere. At man skal betale for det tilbudet man benyt­ter er ganske selvsagt, med min­dre opphavs­man­nen selv har val­gt å stille ver­ket til fri dis­po­sisjon for all­mennheten. De som forsøk­er å legit­imere sine tyver­ier i form av fildel­ing på nett får ingen støtte hos meg.

Det er ikke en skapende innsats å gjøre andres verk tilgjen­gelig. Det er ingen grunn til at man skal kunne gjøre episoder av TV-serier tilgjen­gelig for andre via YouTube og tilsvarende tjen­ester. Man må gjerne dele ut sitt eget, men ikke andres materiale.

Den andre grup­pen er de som bruk­er andres åndsverk som grunnlag for egen skapende virk­somhet. Hvis det legges for sterke begren­sninger på disse mulighetene, da er det grunn til bekym­ring. Det er i dette per­spek­tivet to ten­denser som er det er grunn til å se nærmere på. Det ene er om teknolo­gien brukes til å hin­dre at man får mulighet til å utnytte verk på en ellers lovlig måte. Det andre er om opphavs­ret­ten brukes til å snevre inn det kreative rom­met, slik at den skapende innsat­sen på denne måten hemmes.

Noen opphavs­rettslige utgangspunkter
Opphavs­ret­ten gir opphavs­man­nen – den som har skapt ver­ket – en enerett til to grup­per av han­dlinger: Han har enerett til å frem­stille eksem­plar av et åndsverk, og han har enerett til å gjøre ver­ket tilgjen­gelig for all­mennheten. Ver­ket kan gjøres tilgjen­gelig ved at eksem­plar frem­bys til salg aller på annen måte spres, ved at eksem­plar vis­es eller ved at ver­ket frem­føres uten­for det pri­vate området. Dette føl­ger av åndsverkloven § 2. Det er en grense for hvor langt denne eneretten rekker. Den omfat­ter for eksem­pel ikke frem­føring innen­for det pri­vate området. Eneretten omfat­ter heller ikke, med noen unntak, eksem­plar­frem­still­ing til pri­vat bruk, se åndsverkloven § 12.

"Venus fødsel" av Botticelli (foto: www.cavazza.it)


“Venus fød­sel” av Bot­ti­cel­li (foto: www.cavazza.it)

Men det at en han­dling ikke omfattes av opphavs­man­nens enerett betyr ikke nød­vendigvis at andre har fått en ret­tighet som kan gjøres gjeldende mot opphavs­man­nen. Vi har ikke noe krav på at verk fak­tisk blir stilt til vår dis­po­sisjon. Man kan ikke van­dre inn i Uffizi-gal­leri­et i Firen­ze med­brin­gende utstyr for repro­fo­tografer­ing og insis­tere på å lage en repro­duk­sjon av San­dro Bot­ti­cel­lis bilde Venus fød­sel (La nasci­ta di Venere). Bildet er malt i 1485, så det er ikke noen opphavs­rett som hin­dr­er meg i å bruke bildet hvis jeg fak­tisk har til­gang til det, for eksem­pel som illus­trasjon til denne artikke­len. Men de som eier bildet kan like fullt nek­te meg å fotografere det, eventuelt bare tillate dette der­som jeg god­tar deres avtalevilkår og betalingskrav.

Opphavs­ret­ten var­er i 70 år etter utløpet av opphavs­man­nens død­sår, se åndsverkloven § 40. Dette gjelder også for film, så Jon Hoem har nok mis­forstått litt når han tror at Bergens­fil­men fra 1942 har falt i det fri. For filmverk løper ver­ne­ti­den fra utløpet av død­såret for den lengstlevende av hov­e­dregis­søren, for­fat­teren av film­manuskript, dialog­for­fat­teren og kom­pon­is­ten av musikk som er frem­bragt med hen­blikk på filminn­spillin­gen. (Set­nin­gen er en direk­te gjen­givelse av åndsverkloven § 40 første ledd, annet punk­tum.) Åndsverkloven § 45 omfat­ter bare ver­net for den som teknisk og økonomisk står for pro­duk­sjo­nen, og som alt­så ikke bidrar med en skapende innsats i film­pro­duk­sjo­nen. Jeg har skrevet litt mer om dette i en kom­men­tar i Aften­posten 7. desem­ber 2006.

For en generell intro­duk­sjon til opphavs­ret­ten vis­er jeg til min artikkel Opphavs­rett – en intro­duk­sjon.

Offentlig ord­skifte
Når man, som Jon Hoem gjør, tar utgangspunkt i en form for demokrati- og ytrings­fri­het­shen­syn, må man skille mel­lom fak­tisk å ha til­gang, og å ha en enkel og ele­gant til­gang. Hoem bruk­er over­føringer fra Stortinget som eksempel.

Per Sandberg på Stortingets talerstol 12. desember 2006 (foto: skjermbilde/NRK/Stortinget)


Per Sand­berg på Stortingets taler­stol 12. desem­ber 2006 (foto: skjermbilde/NRK/Stortinget)

Det er kan­skje ikke den mest ele­gante løs­nin­gen om jeg må skrive at de som vil se Per Sand­bergs famøse ”etter en øl og tre akevitt”-innlegg i Stortinget må hente opp­taket fra kveldsmøtet 12. desem­ber 2006 fra Stortingets nettsider. Man må så “spole” fram til 5:35:00 om man vil se hele det siste av Sand­bergs to inn­legg, og til 5:38 om man vil se hans ikke helt stødi­ge tur ned fra taler­stolen. Selvføl­gelig ville jeg ha fore­trukket at jeg kunne ha lenket direk­te til den aktuelle delen av dette over fem timer lange opp­taket. Jeg skulle også ønske at hvert avs­nitt i Hoems artikkel var utstyrt med et “bok­merke” som hadde gjort det mulig å lenke direk­te til de avs­nitt jeg kom­menter­er. Men det er ikke noen trussel mot mulighetene til å delta i et velin­formert offentlig ord­skifte at hen­vis­nin­gen blir litt min­dre ele­gant enn jeg skulle ønske.

Går vi noen få år tilbake ville ikke dette ha vært noe prob­lem. For da fantes det ikke TV-opp­tak fra Stortinget med min­dre NRK til­feldigvis hadde vært der og fil­met. Nå kan vi se alle åpne møter både direk­te og i opp­tak. Det er vanske­lig å se at det utgjør en trussel mot det offentlige ord­skiftet at den tekniske pre­sen­tasjo­nen ennå ikke er fullt så god som vi måtte ønske.

Det er bl.a. hen­syn til demokrati og ytrings­fri­het som er begrun­nelsen for at offentlige doku­menter etter åndsverkloven § 9 er unntatt fra ethvert vern etter åndsverkloven, og at man etter #26 fritt kan gjen­gi det som sies i åpne møter, uten hen­syn til opphavs­rett. Og man kan generelt sitere ”i samsvar med god skikk”, i med­hold av #22.

Sitat er ikke bare tek­st­si­tat. Det kan også være lyd, bilde eller annet man måtte komme på. Men det må bli brukt som sitater, hvilket bl.a. vil si at man set­ter det inn i en ny sam­men­heng. Man kan ikke lage en forko­rtet utgave av en bok under hen­vis­ning til at det bare er en sam­ling sitater og man kan ikke bruke korte musikkut­drag som kjen­ningsmelodi­er og påstå at de er sitat.

Til­gang til verk i dig­i­tal form
Ser vi på til­gan­gen må vi skille mel­lom det å ikke ha til­gang til et verk, og det å ha til­gang på et noe mer tungvint måte enn man kunne ønske – eventuelt også til­gang til ver­ket i en dårligere teknisk kvalitet enn man skulle ønske. Videre må vi skille mel­lom å begrense til­gang til noe som til nå har vært tilgjen­gelig, og tilgjen­gelig­gjøring av mate­ri­ale som vi tidligere ikke har hatt til­gang til.

Jon Hoem skriv­er at han måtte bruke en screen recorder for å kunne gjøre opp­tak av et NRK-innslag. Her bekrefter han at det er mulig å sikre seg slike opp­tak, men han ønsker å kunne gjøre det på en enklere og bedre måte. Jeg er ikke uenig i at dette er ønske­lig. Men det er vanske­lig å se at det er et alvorlig prob­lem at man må velge det som kan­skje bare er den tred­je beste løsningen.

Teknolo­gien åpn­er mange muligheter. Både Jon Hoem og jeg ønsker nok at disse mulighetene tas i bruk raskere enn det som fak­tisk skjer. Jeg skulle gjerne hatt til­gang til i alle fall del­er av NRKs arkiv­er. Det kom­mer nok, selv om kan­skje ikke alt vil være gratis. Men det tar av mange grun­ner tid. Det kan også være på sin plass å minne om at om vi går 10 år tilbake i tid, så var inter­nett fort­satt noe for de spe­sielt inter­esserte og vi koblet oss opp via modem med hastigheter som gjorde ned­last­ing av film helt utenke­lig. Nasjon­al­bib­lioteket gjen­nom­før­er et stort dig­i­talis­er­ing­spros­jekt, blant annet i samar­beid med NRK. Dette vil åpne en ny ver­den og gi til­gang til et enormt mate­ri­ale som tidligere i prak­sis har vært helt util­gjen­gelig. Det omfat­ter blant annet 1 mill timer radio og 250.000 timer film.

For å sikre til­gang til det som i dag skapes skal alt som pub­lis­eres i Norge, enten det er på papir, plas­tikk eller som kringkast­ing, leveres til Nasjon­al­bib­lioteket i hen­hold til plik­tavlev­er­ingsloven. Nasjon­al­bib­lioteket hen­ter også inn det som gjøres tilgjen­gelig på norske nettsteder.

Dig­i­talis­er­ing av Nasjon­al­bib­liotekets sam­linger er et stort arbeid, og vil ikke være fer­dig før om 15 år. At det tar tid å realis­ere nye muligheter er ikke noen trussel mot offentlig ord­skifte eller folks muligheter for kreativ utfoldelse.

Det er ikke tilstrekke­lig at verk blir dig­i­talis­ert. Man må også klarere ret­tighetene til å gjøre verkene tilgjen­gelige. Man kan ikke bare ta alt som finnes av film, radio­pro­gram­mer osv, og bare legge det ut på nett selv om det er teknisk mulig. Dette ville være en gigan­tisk ekspro­pri­asjon av ret­tighet­shaveres eien­dom, og det kan man selvsagt ikke gjøre uten videre. Vi har heller ikke mis­tet noe som vi tidligere hadde til­gang til, men vi får ikke til­gang til det nye så fort som vi kunne ønske.

Utnyt­telse av andres verk
Selv om man har til­gang til et verk, kan man ikke utnytte det helt som man selv vil. I åndsverkloven § 2, første ledd er opphavs­man­nens enerett angitt slik:

§ 2. Opphavs­ret­ten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsver­ket ved å frem­stille varig eller midler­tidig eksem­plar av det og ved å gjøre det tilgjen­gelig for almen­heten, i opprin­nelig eller endret skikkelse, i over­set­telse eller bear­bei­delse, i annen lit­ter­atur- eller kun­start eller i annen teknikk.

Eneretten omfat­ter alt­så gjen­givelse i endret skikkelse, bear­bei­delse m.m. Dette mod­i­fis­eres i §4, første ledd, som lyder:

§ 4. Opphavs­man­nen kan ikke sette seg imot at andre benyt­ter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvs­tendi­ge verk opp­står. Opphavs­ret­ten til det nye og selvs­tendi­ge verk er ikke avhengig av opphavs­ret­ten til det verk som er benyttet.

Jeg kan benytte andres verk som grunnlag for og i det jeg selv skaper. Men det må være et nytt og selvs­tendig verk, ikke en bear­bei­delse. Det er ikke lett å trekke grensen mel­lom disse to. Men det er i alle fall ikke et krav om at man ikke skal kunne gjenkjenne ele­menter fra verk man har brukt som utgangspunkt. Man kan følge Paul McCart­neys opp­for­dring når han i Hey Jude sier “Take a sad song and make it bet­ter” – i alle fall så lenge resul­tatet frem­står som en ny sang. Noen men­er at det var net­topp dette McCart­ney gjorde da han skrev I Saw Her Stand­ing There og Yes­ter­day. Ian Ham­mond men­er å kunne påvise at disse er basert på When The Saints og Geor­gia. Men san­gene står likev­el støtt som selvs­tendi­ge verk.

Den da unge og rel­a­tivt ukjente san­geren Robert Zim­mer­man, bedre kjent som Bob Dylan, var som så mange andre i Lon­don på beg­yn­nelsen av 60-tal­let. Her fikk han bl.a. annet høre den engelske san­geren Mar­tin Carthy frem­føre den engelske folke­san­gen Scar­bor­ough Fair. Tre år senere skrev Bob Dylan sin egen ver­sjon av Scar­bor­ough Fair, og kalte den Girl From The North Coun­try. Han har aldri lagt skjul på sam­men­hen­gen mel­lom disse to san­gene, men det kan ikke være noen tvil om at Girl From The North Coun­try er et selvs­tendig verk. Det var ikke like bra da Paul Simon siden spilte inn Scar­bor­ough Fair akku­rat slik han hadde lært den av Mar­tin Carthy (med unntak av andrestem­men), ga den ut som sin egen og ikke nevnte Mar­tin Carthy med et ord. Men det er en annen his­to­rie, og Mar­tin Carthy hadde selvføl­gelig ikke opphavs­rett til en engel­sk folke­sang (men han hadde nok opphavs­rett til sitt arrangement).

Ideer er frie. Vi kan fritt ta andres ideer og lage våre egne ver­sjon­er. Det er neppe noen som vet hvor mange ganger Romeo og Julie har blitt skrevet på nytt, og his­to­rien var heller ikke ny den gang Shake­speare skrev den. Vi lar oss fascinere på nytt og på nytt av det klas­siske dra­maet om umulig kjærlighet, og alle kan lage sin ver­sjon av temaet.

I dag risik­er­er man å bli sak­søkt for langt min­dre enn dette. Hvis en for­fat­ter har stor suk­sess dukker det gjerne opp noen som påstår at dette er stjålet fra deres verk. Et av de mest kjente til­fel­lene er søksmålet mot Dan Brown. For­fat­terne av boken Hel­lig blod, hel­lig gral beskyldte Brown for plagiat.

Tom Hanks og Audrey Tautou i "Da Vinci-koden" (foto: Sony Pictures)


Tom Han­ks som Robert Lang­don, Audrey Tautou som Sophie Neveu og Mona Lisa som seg selv i filmver­sjo­nen av “Da Vin­ci-koden” (foto: Filmweb.no/Sony Pictures)

Heldigvis ble Dan Brown frik­jent, og alt annet ville ha vært særde­les over­rask­ende. Fak­ta er ikke ver­net. Det ville være noe nær katas­trofe om de som hevder å ha skrevet en his­torisk frem­still­ing av noe som virke­lig har fun­net sted skulle kunne ha opphavs­rett til det de men­er har hendt. At mange men­er at deres bok er særde­les speku­la­tiv og uten røt­ter i his­to­rien endr­er ikke dette så lenge de selv utgir dette for å være fak­ta. His­torik­erne har ikke opphavs­rett til historien.

Når man går over til “rip, mix and share” er det i dag i beste fall vanske­lig å si hvor langt man kan gå uten at det blir en opphavs­rettskrenkelse. Her har man ikke bare hen­tet ideer og kunnskap som man gjør bruk av i en ny bok eller en ny sang. Nå klip­per man inn biter av originalen(e), som blir noe annet. Man kan bruke noe, men jeg våger meg ikke på å si hvor mye.

Plate­bran­sjen har skutt seg selv i foten

I til­feller hvor det kan være et lite snev av tvil, møter man også det prob­lemet at mange aktør­er ikke tør ta i mate­ri­alet. Man ber om sam­tykke for sikker­hets skyld, kan­skje betaler man for noe som man kunne ha benyt­tet fritt, og man svir av mye penger på advokater for å klarere ret­tigheter og sikre at man er godt innen­for det tillat­te. Den over­for­sik­tige selvsen­sur i frykt for å gjøre noe som helst galt kan være et vel så stort prob­lem som de reg­lene man vil holde seg innen­for. Heldigvis har denne gal­skapen ennå ikke nådd Norge i noe særlig omfang. Men vi kan risikere amerikan­sk smitte her også.

Organ­isas­jon­er og lobbyister
En del ret­tighet­shaveror­gan­isas­jon­er ser ut til å ville sette opp flest mulig ”bom­stasjon­er” på net­tet. Man synes å ha ganske kort­sik­tige målset­tinger om å sikre mest mulig penger til dagens medlem­mer. Å sikre muligheten til å skape uten å risikere urimelige søksmål fra påståtte ret­tighet­sha­vere synes man å være lite opp­tatt av. Jeg har nok også inntrykk av at organ­isas­jonene i noen grad lid­er av ”fag­foren­ingssyn­dromet”, hvor organ­isas­jo­nen blir et mål i seg selv. Man vil vise sin potens og sin eksis­tens­berettigelse ved å kreve inn mest mulig penger, selv om dette til dels kan gå på tvers av medlemmenes interesser.

Ret­tighet­shaveror­gan­isas­jon­er, i Norge først og fremst TONO, har forsøkt å få dom­sto­lene til å gå med på at det å lenke til et doku­ment som er gjort tilgjen­gelig på inter­nett i seg selv er en tilgjen­gelig­gjøring av det ver­ket det lenkes til. Heldigvis lyk­tes de ikke med det forsøket. Men TONO fort­sat­te likev­el å kreve ved­er­lag fra nettst­ed­er som ikke gjorde annet enn å lenke til ulike nettradioer.

Medie- og under­hold­ningsin­dus­trien er flinke lob­by­is­ter. I alle fall inntil nylig hadde de ganske lett spill. Hos oss står den særnorske bestem­melsen i åndsverkloven §54, første ledd bok­stav e som et mon­u­ment over dyk­tige lob­by­is­ter og naive poli­tikere. Heldigvis ser vi at de nå beg­yn­ner å møte mer mot­stand. Debat­ten rundt endrin­gene i åndsverkloven i 2005 er nok ikke det stort­ingspoli­tik­erne har mest grunn til å være stolte av, det gjelder ikke minst vår nåværende kul­tur­min­is­ter Trond Giske. Men den viste i det min­ste at bran­sjens lob­by­is­ter ikke lenger får like lett gjen­nom­slag som de gjorde tidligere.

Plate­bran­sjen
Man kan ikke diskutere opphavs­rett og inter­nett uten å avlegge plate­bran­sjen en visitt. Plate­bran­sjen har skutt seg selv i foten. De har opp­trådt svært så bak­stre­ver­sk og har vært mer opp­tatt av inter­nett som en trussel enn som en mulighet. Resul­tatet er at piratene lenge hadde tilnærmet 100 pros­ent marked­sandel når det gjelder nettdis­tribuert musikk. Om noen skulle ønske å kjøpe frem­for å stjele, så ville de oppdage at det ikke var mulig. Sam­tidig lå piratver­sjonene bare noen tastetrykk unna. Når en stor del av ens kun­der har vent seg til at musikk på nett er gratis er det ikke lett å få kun­dene til å betale frem­for å fort­satt hente musikken fra ulike gratistjenester.

Vi hør­er ofte at ingen vil betale for musikk på nett. Det er ikke sant. De samme ung­dommene som fnyser når de blir spurt om de vil betale for å laste ned musikk, betaler gjerne mer enn hva et ordentlig lyd­spor ville ha kostet for å få en forkrø­plet ver­sjon av musikken som ringe­tone på sin mobil­tele­fon. Men man har åpen­bart mis­tet det ordentlige musikkmarkedet.

Da bran­sjen endelig beg­y­nte å dis­tribuere musikk på nett var det for sent, for dyrt og for dårlig. Selv har jeg til dags dato ikke kjøpt en eneste musikkfil fra noen av disse tjen­estene. Prisen er for høy i forhold til hva man får, om man sam­men­lign­er med musikk på CD.

Men plate­bran­sjens prob­lem er nok mer alvorlig enn at piratver­sjon­er flo­r­erer på net­tet. Grunnlaget for de tradis­jonelle plate­sel­skapene forvit­r­er. En gang var selv et ganske enkelt stu­dio fryk­telig dyrt. I dag kan man for ikke alt for mange tusen­lap­per få opp­tak­sut­styr som er langt mer avansert enn det Bea­t­les hadde til rådighet da de spilte inn Sgt. Pep­pers. Selv om man man­gler et stort rom med de akustiske egen­skapene som Abbey Road Stu­dio, så har slike enkle stu­dio­er vist seg å være mer enn gode nok for ikke alt­for store produksjoner.

Forhast­ede forsøk på reg­u­ler­ing vil ofte gjøre mer skade enn gavn

Vi har lenge sett at artis­ter har laget sine egne plate­sel­skaper. I prak­sis har det bety­dd at de tar hånd om hele pro­duk­sjo­nen, så over­later man dis­tribusjo­nen til et av de store plate­sel­skapene. Om vi om ikke så alt­for lenge ser at inter­nett blir den vik­tig­ste kanalen for dis­tribusjon av musikk, trenger vi heller ikke plate­sel­skapene som dis­trib­utør. Fort­satt kan de ha en redak­tør- og markeds­før­errolle. Det kan ligge en viss kvalitetssikring i at et større plate­sel­skap har fun­net en artist tilstrekke­lig inter­es­sant til å skrive kon­trakt med ved­k­om­mende. Men for den som er mer opp­tatt av musikalsk kvalitet enn kom­mer­sielt poten­siale gir ikke de store plate­sel­skapenes vur­der­ing særlig veiled­ning. Den mest inter­es­sante musikken kom­mer uansett på de uavhengige sel­skapene. Når plate­sel­skapene ofte set­ter bort markeds­førin­gen til spe­sialis­erte byråer trenger man dem heller ikke til markeds­føring. Da kan man like godt engas­jere byråene selv. Fort­satt har de store plate­sel­skapene et inter­nasjon­alt dis­tribusjon­sap­pa­rat for de få som dette måtte være aktuelt for. Og de kan investere i å utvikle et plateprodukt.

Jeg leser plate­sel­skapenes kamp mot net­tet også som et forsøk på å sikre seg kon­troll over dis­tribusjo­nen. Skulle de klare det, vil de kan­skje sikre sin frem­tidi­ge eksis­tens. Men blir net­tet fritt, da er det vanske­lig å se noen stor rolle for plate­sel­skapene i et frem­tidig musikkmarked. Kan­skje er det dinosaurenes død­skamp vi nå er vitne til.

Hvor­dan fremti­dens for­ret­ningsmod­eller kom­mer til å være, vil jeg ikke forsøke å spå så mye om. Men vi vil neppe kjøpe plas­tikkbiter i butikk for å lytte til musikk. Og jeg håper at jeg fort­satt skal kunne lytte til musikk uten å bli pådyt­tet reklame.

Henger lov­givnin­gen etter?
Det er ikke noe nytt at lov­givnin­gen ikke gir pre­sise svar på alle spørsmål som noen ønsker besvart. Særlig vanske­lig vil det være i en peri­ode med store endringer. Man må bare finne seg i at vi vil ha en ganske lang peri­ode hvor ingen vil kunne gi klare svar på hva som er grensene for lovlig siter­ing, for gjen­bruk, osv.

Forhast­ede forsøk på reg­u­ler­ing vil ofte gjøre mer skade enn gavn

.

Om man hadde sat­set litt mer på å utvikle forståelsen av de rettslige ram­me­betingelsene og ikke bare fokusere på teknolo­gien, så hadde vi kan­skje hatt en noe bedre situ­asjon. Sel­skapet Nor­con­sult hadde for noen år siden en annons­eserie om utfor­dringer ved å etablere virk­somhet i andre land. Jeg husker særlig en av dem, hvor tek­sten var omtrent slik. “Det er når du får sum­me­to­nen i Kairo at prob­lemene virke­lig beg­yn­ner.” Kan­skje kan vi si det samme for dis­tribusjon av åndsverk på nett: Det er når det tekniske utfor­drin­gene er løst at man møter de vike­lige problemene.

Les også:

Olav Torvund er pro­fes­sor dr. juris ved Sen­ter for rettsin­for­matikk, Uni­ver­sitetet i Oslo.

TEMA

M

edier

99 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen