Allerede tidlig i arbeidslivet opplevde Mette Andersson hvordan det å være forsker på migrasjonsfeltet, gjør at folk du møter i hverdagen tillegger deg meninger om temaet. Å være forsker på betente temaer kan oppleves som å navigere et politisk minefelt med hard objektivitet som eneste hjelpemiddel.
Andersson har intervjuet 31 migrasjonsforskere om hvilke vurderinger de gjør når de går ut i offentligheten for å formidle sine resultater, og hvilke opplevelser de sitter igjen med. Det har blitt til boka Kampen om vitenskapeligheten – Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt, som kom ut i høst. I dette intervjuet forteller hun om sine funn.
Formidlingens pris
I Kampen om vitenskapeligheten skriver Mette Andersson at et gjennomgangstema for boka er hva det bør koste å drive med forskningsformidling. Å være forsker på betente temaer som ofte vies mye plass i mediene, kan bringe med seg utfordringer som andre forskere aldri trenger bekymre seg for. Det kan stilles spørsmål ved din forskningsmessige integritet, om du er i lommen på stat eller politikere, men også det som verre er. Flere av migrasjonsforskerne som Andersson intervjuer forteller at de har opplevd å bli plassert på “landssvikerlister” på nettet, og at de har fått trusler etter medieopptredener. Andersson forteller at det fører til at forskere tilpasser seg mediehverdagen de kommer ut i idet de formidler.
– Hvis du er erfaren i dette feltet, tenker du gjennom hvordan det du sier kan bli plassert og koblet til ulike politiske ståsteder. Du kan ikke nødvendigvis unngå det. Du forsøker å formidle så nyansert som mulig det som er dine funn, men du skal ut i en offentlighet og en medielogikk som ikke nødvendigvis preges av akkurat det samme fokuset på nyanse som forskning gjør. Fordi det skal være klarere blir det omformet, og derfor lettere å koble til eksplisitte politiske standpunkter på migrasjonsfeltet, sier Andersson til Vox Publica.
Et begrenset ytringsrom
Nøytralitet er sentralt for mange av forskerne Andersson intervjuer. En ønsker gjerne å komme anklager om politisk tilhørighet og lignende i forkjøpet, og derfor å framtre så verdinøytralt som mulig. En kan spørre seg hvilke konsekvenser det får for formidlingen, og om det begrenser forskernes ytringsrom.
– Jeg tror nok at det har vært en tendens de siste årene til at man verken tør det eller ønsker å være normativ. Forskerne orker ikke å stå i den debatten, hvor de får så mye pes. Noe som jeg tenker på et vis er synd, men det er også viktig at forskere skiller mellom når de uttaler seg bare på basis av en ren beskrivelse av resultater fra sitt forrige prosjekt og et mer overordnet perspektiv, for eksempel på migrasjon og Norge som flerkulturelt samfunn, som de har opparbeidet seg over flere år.
I boka påpeker Andersson at det i praksis er umulig helt og holdent å unngå et normativt element, fordi det å forske samfunnsvitenskapelig innebærer å ta normative beslutninger. Forskningsfokus, teoretiske perspektiver og hvilke definisjoner man benytter seg av er alle normative vurderinger.
– Jeg kommenterer at samfunnsforskning i stor grad handler om prosesser som er normativt fundert i samfunnet. Det er en amerikansk sosiolog, Andrew Abbott, som er opptatt av dette med hva som er det empiriske og hva som er det normative. Han bruker et eksempel om at vi ser på en gutt som står og tegner på en vegg i en bygate. Det er et empirisk faktum at denne gutten tegner på en vegg. Men hva det innebærer som et samfunnsmessig fenomen, er det litt mer strid om. Er det han gjør en tegning? Er det kunst? Er det uttrykk for motstand? Er det graffiti, og er i så fall graffiti noe positivt eller negativt? Det er et hav av ulike tolkninger som åpner seg med en gang du snakker om samfunnsvitenskap. Men det at vi har det er ikke noe som ikke forplikter oss til å gjøre så redelig og god metodisk og gjennomsiktig forskning som mulig. Det er helt sentralt for at forskningen skal få legitimitet.
Nye forskere – nye utfordringer
Andersson gjør i boka et poeng ut av å intervjue ulike generasjoner migrasjonsforskere, for å utforske om det finnes forskjeller i hvilke opplevelser de ferskere forskerne har av å formidle til offentligheten i forhold til dem som har holdt på en stund. Av de yngre forskerne fantes det mange som i utgangspunktet var positive til mediene og deres henvendelser, men det fantes også opplevelser som gikk igjen og som ble opplevd som mindre givende.
– Jeg bruker noen eksempler på et par opplevelser fra noen yngre stipendiater, som i første møte med mediene er veldig positive, fordi de vet at når de er i stillinger på universitetet, så skal de formidle. Da har de tatt seg bryet og brukt lang tid på å svare på journalisters spørsmål og gi masse bakgrunnsmateriale eller bli intervjuet, og blitt lovet at deres perspektiv skal komme fram. Så har de opplevd at det ikke skjer, for da skal mediene ha en vinkling hvor vanlige folk skal komme fram. Og det at de ikke krediterer forskerne i det hele tatt, for å ha gitt et bakgrunnsperspektiv og bakgrunnsinformasjon, det opplever de som ganske ille og at det er misbruk av tid og ekspertise.
At det å ikke bli kreditert kan oppleves som sårt, er noe Andersson mener journalistene kan ta hensyn til når de henvender seg til forskerne.
– Journalister kan prøve å finne ut om det er en ny og ung forsker når de tar kontakt, og ta hensyn til de unge. De som er erfarne, de er vant til å bli brukt som kilde for bakgrunnsinformasjon og synes det er helt greit. De har ikke så stort behov for å bli kreditert selv, fordi at de kanskje tenker at de har vært nok i media. Når en forsker for første gang blir kontaktet og legger inn masse innsats og er positiv overfor mediene, så er det greit av mediene å behandle den forskeren på en god måte tilbake, og ta alvorlig å kreditere forskeren for informasjonen de får.
Medienes ansvar
Redaksjonelt sett råder hun også mediene til å tenke over hvordan de kan tilrettelegge for å beskytte forskere som tar for seg betente temaer fra ubehagelige opplevelser i etterkant. Hun forteller at det er spesielt viktig å reflektere rundt bruk av kommentarfelt.
– Det er kanskje greit at ikke alt kommer i nettavisen, kanskje noe bare skal komme i trykte medier. Og så er det jo selvfølgelig moderering av debattfelt. Må det være debattfelt på alle artikler? Mange forskere orker ikke se på debattfeltet, de orker ikke følge med for de blir helt satt ut av det de leser. Jeg tenker særlig på forskere som jobber med kontroversielle temaer, ikke nødvendigvis bare de yngre.
Hør podkast fra debattmøte om temaet med Mette Andersson som innleder:
Når det gjelder neste generasjons forskere er Andersson bekymret for at debattklimaet kan føre til at forskere i mindre grad orker å stå i stormen det noen ganger kan være å uttale seg offentlig og formidle til allmennheten.
– Jeg ser jo at det er mange, mange flinke folk som bidrar til mediene. Jeg ser at det er folk som har iver og engasjement. Men jeg er også redd for at mange av de flinkeste og mest engasjerte kan trekke seg tilbake fordi det oppleves som ubehagelig. En ting er å få faglig kritikk, som vi forskere lever med hele tida. Men å få kritikk om at du er en dårlig forsker som ikke har peiling på hva du snakker om, eller at du er bare en sånn venstreradikal marxist, den typen kritikk gjør noe. Forskere er jo vanlige mennesker og de blir redde, de blir lei seg, de blir bekymret for barna sine. Det koster en del å stå i det.