Kommunikasjonen mellom forskerne og journalister er god, men en felles frustrasjon er at politikerne vegrer seg for å handle, tross tydelig forskning som viser at det vil koste mer å vente med klimatiltak. Hvordan kan egentlig klimajournalistikken bli bedre?
Først og fremst blir man nødt til å se på de ulike utfordringene. Norske journalister føler seg begrenset av journalistiske normer slik som objektivitet. De fleste føler at de ikke selv kan komme med handlingsalternativer, det etterlater de stort sett til sine kilder og til ekspertisen.
I tillegg til dette har forskerne og journalister ulike syn på hvor mye personlig engasjement i klimadebatten det er greit å vise. Journalister er stort sett enige om at deres egen stemme ikke skal skinne gjennom, men at de gjennom valg av kilder og tema kan peke på hva redaksjonen vektlegger, og hva de mener om alvoret i klimaendringene. I motsetning til dette har flere forskere en tydelig «egen stemme».
En av hovedutfordringene til både forskere og journalister er «klimatrøtthet», at befolkningen blir «trøtt» av klimajournalistikk. En løsning på dette kan være å dempe katastrofevinkelen i mediedekningen, uten at det går utover alvoret i FN-rapportene.
Debattinnlegget ble først publisert i Bergens Tidende.
Forskningen vår, som nylig er publisert, viser at løsningsorientert klimajournalistikk er viktig, hvor man fokuserer mindre på dommedagsretorikk og de negative sidene ved klimaendringene, og heller fokuserer på de gode historiene. Tradisjonelt er mediefortellingene ofte ute etter skurker eller offer, og på klimafeltet kan det være nok konflikter og triste historier å hente.
Vi ser allerede gode eksempler. BT har hatt gode artikler om bedrifter og privatpersoner som tør å ta i bruk solceller i regnbyen Bergen, og om skipsfart som vil bli grønnere. Vårt inntrykk er dessuten at mediene generelt dekker klimaendringer mer enn før.
Et tips til journalistene kan være at man må rette fokuset på veien ut av uføret, på dem som har gode løsninger, de som gjør viktige endringer i en bærekraftig retning. Også på dem som lever klimasmart og har endret livsstilen sin for å minke karbonavtrykket.
En siste utfordring vi møter, er den økonomiske krisen i mange redaksjoner. Dette har resultert i mangel på spesialiserte klimajournalister. Klimarapporter er krevende å sette seg inn i for journalister som ikke har vært borti temaet tidligere. Heldigvis finnes det en håndfull svært kompetente journalister som har dekket temaene i flere årtier, og som gjør en svært god jobb.
Tilbake til spørsmålet: Hva kan vi gjøre i jakten på bedre klimajournalistikk? Vi ser at det er viktig at klimaforskere får medietrening, og blir mer imøtekommende overfor journalister. Forskere har også fått formidlingspriser for sitt utrettelige arbeid med å kommunisere komplisert klimakunnskap. Slike forskere ønsker vi flere av!
I tillegg til dette ser vi at FNs klimapanel bør forbedre sin lesbarhet, ettersom det kan være vanskelig å forstå språket i rapportene. Klimapanelet har gjort mye for å kommunisere hovedkonklusjonene, men når ikke helt frem. Det er synd.
Det er likevel grunn til optimisme, men det gjenstår en del før vi som lesere og medieforbrukere forstår alvoret. Da må de gode historiene, om løsningene og tilpasning til et endret klima komme tydeligere frem. Den neste klimarapporten fra FNs klimapanel kommer i 2022. Forhåpentlig har alvoret da begynt å synke inn, både hos politikere, publikum og ikke minst hos medieprodusentene.