Rojal nærhet og avstand i Kongens nyttårstale 2009

Den vik­tig­ste funksjo­nen for ser­e­monielle taler som nyt­tårstaler, bryllup­staler og hyllest­taler er å sam­le tilhør­erne om felles verdier. Vi har rit­ualer for­di de utfør­er vik­tige sosiale opp­gaver i sam­fun­net. Det samme gjelder for tradis­jon­er i fam­i­lie- og privatlivet.

I Dan­mark, hvor jeg kom­mer fra, er det almin­nelig at man til nyt­tårs­fester sam­les for i fel­lesskap å nyte et glass cham­pagne og høre H.M. Dron­nin­gens nyt­tårstale. Det er et hyggelig rit­u­al og en god beg­yn­nelse på nyt­tårs­feirin­gen. Gjestene får et felles utgangspunkt for sam­tale og diskusjon – uansett om man er repub­likan­er eller tilhenger av monarkiet.

Mens både den danske Dron­nin­gen og statsmin­is­ter Stoltenberg i deres nyt­tårstaler for 2009/2010 først og fremst søk­te å skape et nasjon­alt felleskap, søk­te Kong Har­ald et mer all­men­n­men­neske­lig fellesskap.

Dron­nin­gen og statsmin­is­teren sa ofte Dan­mark og Norge og tiltalte seerne som del av en nasjon. Men Kon­gen tiltalte oss mer som med­men­nesker. Det gjorde han også i desem­ber 2008, hvor han val­gte å ”bruke årets siste dag til å reflek­tere over hva som knyt­ter oss men­nesker sammen”.

I nyt­tårstal­en for 2009/10 var temaet at men­nesker alltid hør­er sam­men med noen, og at vi er avhengige av hveran­dre. Et gam­melt afrikan­sk ord­tak illus­tr­erte dette: «Jeg er for­di vi er. For­di vi er, er jeg». Kon­gen sa ofte ”vi”, og oftest i betyd­nin­gen ”vi men­nesker”: ”Vi men­nesker vur­der­er ofte hveran­dre ut fra suk­sess, syn­lighet og materiell vel­stand”, ”den tiden vi men­nesker har sam­men er så kort”, ”å knytte bånd til et annet men­neske”, ”Men­neskenes overforbruk”.

Kong Har­ald sa ”Norge” tre ganger, Dron­ning Mar­grete sa ”danske” 4 ganger og ”Dan­mark 7” ganger; Stoltenberg sa ”Norge” 6 ganger og ”norsk” 4 ganger – og når disse to bruk­te ordene ”oss” eller ”vår” mente de oftest landsmenn.

Dette betyr naturligvis ikke at Norge er fraværende i Kon­gens tale. Hans bruk av ”oss” og ”vi” betyr som regel ”oss men­nesker” og rekker ut over nasjon­er og kon­ti­nen­ter, men sam­tidig er disse pronomen­er åpne for å tolkes som oss nord­menn. Med bevis­s­theten om Norges vel­stand er en slik tolkn­ing for eksem­pel mulig i en set­ning som: ”Kan­skje har vi vært flink­ere til å telle våre penger enn vi har vært til å telle våre dager.”

Ved hjelp av sitater og eksem­pler husker Kon­gen oss også på forskjel­lige sider av Norge. Som regel har han et eller flere sitater på nynorsk. Denne gan­gen var det Kjar­tan Fløgstad og Arne Gar­borg: ”Skalet av alle ting kan ein få for pen­gar. Men ikkje kjer­nen; den er ikkje for pen­gar”. Også et sitat på bergen­sk ble det plass til: Jan Eggums ”Kor er alle hel­ter hen”.

Kon­gen vil oss alt­så noe både som lands­menn og som men­nesker. Han vil få oss til å se noe som er vik­tig i livet, fremvise eksem­pler på men­nesker som er gode forbilder:

Spei­derled­eren som aldri blir lei av å være beredt, lær­eren som alltid er tilgjen­gelig, gam­lekara som daglig møter opp på friv­il­lighetssen­tralen, hjem­me­hjelpen som tar seg tid til en prat selv om arbei­ds­da­gen er over. Disse men­neskene som gjør at vi føler oss sett og verdi­fulle i møte med dem: At net­topp jeg er viktig.

Fjern­synet er et effek­tivt medi­um til å formi­dle slike appeller. Denne slags ord, beskriv­elser og følelser får nem­lig ekstra kraft når kam­er­aet zoomer tett inn på den som taler og lar ham se oss rett i øynene. Gjen­nom nær­bilder kan ansikt, gestiku­lasjon og stem­me­bruk skape et nærvær og en tilst­ede­værelse som få andre medi­er mak­ter. Men det krev­er at taleren utnyt­ter medi­ets fulle poten­sial. Det gjorde Kon­gens nyt­tårstale ikke.

Det første øyet møter er et bildeut­snitt i total, som vis­er Kon­gen stående bak et ele­gant skrive­bord. Han er kledd i smok­ing og but­ter­fly. Over ham henger en imponerende lysekro­ne, bak ham i døråp­nin­gene i de kon­gelige gemakker fort­set­ter en rekke av lysekro­nene. Utsnit­tet innrammes av to hvite mar­morsøyler (som ikke kan ses på bildet ovenfor).

På hver side av den rojale døråp­nin­gen bak Kon­gen, står to gylne stol­er, og på veg­gen henger malerier i full mannshøyde. Bildet lar oss forstå hvor Kon­gen befinner seg og gir den rette fornem­melse av noe vik­tig og høytidelig. Kon­gen beg­yn­ner sin tale: ”Samhold og fel­lesskap er en vik­tig del av vår julefeiring”.

Konge sier ”vår”, men forekom­mer likev­el langt vekk fra oss – verken nær eller tilst­ede­værende. Det er for det første for­di han ses langt vekk. Fra kam­er­aet – som er våre øyne og posisjon – og frem til ham er det flere meter. Han ses bare som en liten del av bildet. Visuelt frem­står han ubetydelig.

At han også frem­står fraværende skyldes især at han — som den danske Dron­nin­gen – bruk­er små taleko­rt til å lese sin tale fra. Det er fint når man står i samme rom som tilhør­erne, for­di de likev­el fysisk kan merke talerens tilst­ede­værelse. En slik tilst­ede­værelse ikke er mulig i fjern­synet, og der­for er det enda vik­tigere å holde øyenkon­takt i dette medi­um. Taleko­rtene forhin­dr­er Kon­gen i dette.

For­di han står opp må han holde kor­tene i hån­den. Den naturlige posisjon er litt under brys­tkassen. For å lese kor­tene må Kon­gen alt­så senke blikket langt ned, og hver gang mis­ter han kon­tak­ten med seerne. Vi kom­mer dog nærmere Kon­gen for­di kam­er­aet lang­somt og umerke­lig zoomer inn på ham. Det kan være en god visuell retorisk beveg­else for­di vi trekkes inn mot per­so­n­en som taler.

Men for­di utgangspunk­tet er dis­tanse beg­yn­ner vi også visuelt med et dis­tansert forhold til taleren. Ikke noen god beg­yn­nelse. Under­veis i tal­en, skiftes kam­era og per­spek­tiv, og igjen beg­yn­ner bildet langt fra Kon­gen og trekkes inn. Hver gang vi endelig beg­yn­ner å føle at vi er ved å være tett på Kon­gen, blir vi fjer­net igjen.

Vi er tettest på Kon­gen og hans ord når han vis­es i et halvnært bilde fra brys­tet og opp. Dette er det mest van­lige bildeut­snitt på fjern­synet, for­di det gir mulighet for å følge både kropp­slige beveg­elser og følelsesut­trykk i ansik­tet. Men det er ikke mange følelsesut­trykk i Kon­gens ansikt, og det meste av tiden kan vi slett ikke se ansik­tet, for­di Kon­gen ser ned på taleko­rtene og ikke ut på oss som han taler til.

Nyt­tårstal­en har en vik­tig funksjon som en sam­men­bindende tråd i sam­fun­nets teppe. Og Kon­gen hadde et vik­tig og all­men­ngyldig bud­skap i sin 2009-tale, som appellerte til et ”rausere og varmere sam­funn, der vi våger å komme nær hveran­dre”. Ordene var gode, men visuelt ble vi ikke invitert til å komme nær til Kon­gen – og der­for heller ikke til hverandre.