Prestasjonspolitikk

Hvorfor stemmer velgere som de gjør?

En av de tin­gene som forun­dr­er og fasciner­er statsvitere er hvor­for vel­gere stem­mer som de gjør. Ingen har klart å komme helt til bunns i dette spørsmålet, men det finnes ulike teori­er som kan hjelpe oss på veien. Der­som du ønsker å lese en opp­datert bok om dette, eller der­som du de siste ukene har fått mers­mak på britisk poli­tikk, anbe­fales boken ”Per­for­mance Pol­i­tics and the British Vot­er” fra 2009 av Harold Clarke m. fl.

Boken er bereg­net på stu­den­ter, men kan godt leses også av andre som er generelt inter­essert i poli­tikk. Den tar for seg studi­er av de britiske vel­gerne, og videreutvikler teorien om økonomisk stem­me­givn­ing. For­fat­ternes hov­ed­po­eng er at vel­gerne ikke stem­mer på det par­ti­et som lig­ger nærmest ens egen prefer­anser, men stem­mer på det par­ti­et de tror fak­tisk klar­er å gjen­nom­føre endringer de ønsker.

La oss skru tiden tilbake. I 1957 kom Antho­ny Downs ut med klas­sik­eren ”An Eco­nom­ic The­o­ry of Democ­ra­cy”. Her lanserte han ideen om at vel­gerne er rasjonelle indi­vider som stem­mer på det par­ti­et som pass­er best med deres egne prefer­anser. (Denne ideen stod i mot­set­ning til skil­lelin­je-teorien som vår egen Stein Rokkan står bak. Han mente at par­tiene rep­re­sen­terte ulike sam­funns­grup­per (arbei­dere, bøn­der, funksjonær­er, etc), og at disse grup­pene ville stå fast ved sine partier.)

Etter­som vel­gerne sine prefer­anser er spredt ut over høyre/ven­stre-skalaen må par­tiene plassere seg på denne skalaen på et punkt som gir flest mulig vel­gere. Downs bruk­te selv analo­gien om pølse­boder på stran­den: Der­som det er én pølse­bod på hele stran­den vil denne plassere seg på midten, for det er stedet hvor man er kor­test mulig unna alle poten­sielle kjøpere. Der­som det er to pølse­boder på stran­den vil begge to plassere seg helt inn mot midten også denne gan­gen, for da vil bodene ”eie” hver sin side av stranden.

Hva har pølse­boder og poli­tiske parti­er til felles? De ønsker å være det mest nærliggende alter­na­tivet for flest mulig men­nesker. Foto: Svei­n­ung Arnesen

Downs bruk­te denne økonomiske mod­ellen til å fork­lare partiers poli­tikk og posisjoner­ing i ulike sak­er. Han blei både berøm­met og kri­tis­ert for mod­ellen, men det er ingen tvil om at den skapte et vell av spin off-artik­ler og videreutviklinger. I ”Per­for­mance pol­i­tics…” er det lis­tet opp mange refer­anser til slike artik­ler for den som skulle være inter­essert. For­fat­terne av boken gir en fin opp­sum­mer­ing av teo­ri­utviklin­gen fra klas­sik­eren kom i 1957 og fram til i dag, og leg­ger på slut­ten sin stein på varden.

Harold Clarke og kom­pani hevder nem­lig at vel­gere i modne demokrati­er ikke først og fremst stem­mer på det par­ti­et som er opp­tatt av de samme sak­ene som dem, for­di det i realiteten grovt sett er enighet om hva som er de vik­tig­ste sak­ene. Poli­tikere skal legge til rette for at innbyg­gerne kan bedre sine lev­ekår og har sosial tryg­ghet. Dette inklud­er­er som regel økonomisk fram­gang, muligheter til å få god utdan­ning, et fun­gerende hel­sevesen og lav krim­i­nalitet. Forskjellen mel­lom par­tiene går i min­dre grad ut på ide­ol­o­giske forskjeller, og i større grad ut på hvorvidt de klar­er å gjen­nom­føre det alle ønsker at de skal. Om vi skal trekke vek­sler på pølse­bod-metaforen, så kan man si at vel­gerne opp­fat­ter alle bodene å ligge cir­ka like langt unna. Når de vel­ger bod er de mer opp­tatt av smak­en på pølsen, og at de fak­tisk får den før solen går ned.

Valg i Storbri­tan­nia (foto: Paul Albertel­la, CC: by)

Vel­gerne bestemte i år at Labour hadde hatt sjansen lenge nok, og at det var på tide med nye koster i Down­ing Street 10. De bestemte også at to parti­er måtte dele på mak­ten for å ha fler­tall. Det blir spen­nende å se om De kon­ser­v­a­tive og Lib­er­aldemokratene klar­er å samkjøre menyen og bli enige om ingre­di­ensene i en felles poli­tikk.

Anbe­falt lit­ter­atur, i anbe­falt rekkefølge:

Downs, Antho­ny (1957): “An Eco­nom­ic The­o­ry of Polit­i­cal Action in a Democ­ra­cy”. The Jour­nal of Polit­i­cal Econ­o­my, Vol. 65, No. 2, pp. 135–150. The Uni­ver­si­ty of Chica­go Press.

Clarke, Harold D.; Sanders, David; Stew­art, Mar­i­anne C.; White­ley, Paul F.. (2009): Per­for­mance pol­i­tics and the British Vot­er. Cam­bridge Uni­ver­si­ty Press, 2009. Cam­bridge Books Online. Cam­bridge Uni­ver­si­ty Press. 14 May 2010 http://dx.doi.org/10.1017/CBO9780511596872

TEMA

V

alg

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen