Hvem snakker om klima?

Klimaendringene er globale, journalistikken om dem fortsatt lokal -- men en ny verdensorden med nye ledere og "syndere" kan skimtes i dekningen, viser en studie av to klima-toppmøter.

For­vent­nin­gene er skrudd langt ned når kli­matopp­møtet i mex­i­canske Can­cun beg­yn­ner i dag. Mediedeknin­gen blir antake­lig også langt min­dre omfat­tende enn ved topp­møtene på Bali (2007) og i Køben­havn (COP15, 2009). Men hvor­dan kan topp­møte­jour­nal­is­tikken fra disse to glob­ale begiven­hetene karakteriseres?

Medi­a­Cli­mate, et nettverk av forskere fra 19 land der jeg er en av koor­di­na­torene, tar for seg dette spørsmålet i en ny bok. Mate­ri­alet som er stud­ert er deknin­gen av Bali og Køben­havn i to avis­er i hvert land (noe færre fra Bali-møtet) — i noen land også en TV-kanal og bloggvirksomhet.

Stu­di­en vis­er hvor­dan en ny ver­den­sor­den vokser fram, med nye ledere — og nye kli­masyn­dere. Den vis­er også at deknin­gen er manns- og poli­tik­er­domin­ert, og fort­satt langt min­dre glob­alt ori­en­tert enn sitt tema.

Kli­madeknin­gen i tre uker før, under og etter topp­møtene han­dler ikke bare om det som skjer i og rundt forhan­dlingsloka­lene. I en del til­feller ser vi hvor­dan topp­møter blir sporer til jour­nal­is­tisk sats­ing ved at redak­sjonene pri­or­iter­er artikkelserier om hvor­dan kli­maet oppleves i ulike ver­den­shjørn­er, eller skriv­er om hva som skjer på hjem­me­bane for å fore­bygge skadevirkninger. 

Nye syndere

I den delen av presse­ma­te­ri­alet som omhan­dler topp­møtene ser vi et skifte fra Bali til Køben­havn. USA fram­står fremde­les som den største kli­masyn­deren i mye mate­ri­ale fra Bali, ikke minst fra lan­dene i det ”glob­ale Sør”. Imi­dler­tid seil­er de fram­vok­sende stor­mak­tene Kina og India opp på siden av USA, om ikke for­bi, i Køben­havn-deknin­gen. Men ståst­ed og kon­tekst er vik­tig: dette skjer mer i avis­er med hjem­stavn i ”Vesten” enn i resten av ver­den. Her er det til gjeng­jeld tydelig. Videre fram­stiller pressen i de fleste land en ”ny ver­den­sor­den” der land som Kina, India, Brasil, Sør-Afri­ka og delvis Rus­s­land er sterke mak­t­fak­tor­er som USA må ta hen­syn til, mens EU og utviklings­land flest ble mer oversett. 

Nasjonale poli­tiske aktør­er er grup­pen aktør­er som opp­tr­er oftest i deknin­gen totalt sett (se fig­ur). 38 pros­ent av sak­ene hadde med en kilde fra denne grup­pen, mens det sivile sam­funn (friv­il­lige organ­isas­jon­er, aktivis­ter) var rep­re­sen­tert i 28 pros­ent av sak­ene (last ned tal­lene bak fig­uren, xls-for­mat).

Hovedgrupper aktører sitert i klimadekningen  fra Bali og København

Klikk for større ver­sjon (ill: Håvard Legreid)

Vol­umet i deknin­gen vari­er­er bety­delig mel­lom nettver­kets deltak­er­land. De to rus­siske avisene har svært liten dekn­ing av begge topp­møtene, mens en ser vari­asjon­er andre sted­er ut fra nivået på nasjonale begiven­heter, som for eksem­pel at val­get i Chile foregikk par­al­lelt med København-toppmøtet. 

På den annen side er det også stor vari­asjon mel­lom vol­umet i land som i dag er sår­bare for kli­maen­dringer, eksem­pelvis Bangladesh og Egypt. I Bangladesh er deknin­gen omfat­tende og virk­er høyt pri­or­itert, mens den i Egypt er liten. Her er medi­enes opp­merk­somhet mer kon­sen­tr­ert om fat­tig­dom og andre spørsmål, mens Bangladesh (sam­men med smås­tater i Stille­havet) er blitt et slags ikon for framti­dens kli­ma­tiske skrekksce­nar­i­er: Hva om 30 mil­lion­er ben­galere må fly­k­te fra sti­gende hav?

Mannsdomene

At naturviten­skapelig forskn­ing — om kli­ma og andre beslek­t­ede spørsmål — er manns­domin­ert, er gam­melt nytt. Men av reg­istr­erte kilder i de 38 avisenes dekn­ing av Køben­havn-topp­møtet, er bare 14 pros­ent av stemmene forskere. Den lave ande­len forskere kan fork­lares med at COP15 var poli­tiske forhan­dlinger. På den annen side var et meget høyt antall kli­maforskere til stede og tilgjen­gelige i Køben­havn — men de ble alt­så i forholdsvis liten grad brukt direk­te av jour­nal­is­tene. På tross av dette rel­a­tive fraværet, finner vi at kli­maen­dringer er menns område: Bare 12 pros­ent av alle dem som får uttale seg i vårt presse­ma­te­ri­ale, er kvin­ner. Kvin­ner som må gå stadig lengre for å hente vann, kvin­ner som skal holde hush­old­nin­gene sam­men i økende ekstremvær, og kvin­nelige aktivis­ter og poli­tiske ledere, ser ikke ut til å nå fram til jour­nal­is­tene i peri­o­den som omslut­ter et toppmøte. 

Resul­tatene vari­er­er mel­lom lan­dene; Fin­land er best med 29 pros­ent kvin­ner, mens Norge lig­ger midt i laget med sine 19 prosent.

På den annen side gir de nordiske avisene (Dan­mark, Fin­land, Norge og Sverige) større plass til stem­mer fra det sivile sam­funn (NGO-er og gras­ro­tak­tivis­ter) enn de fleste andre, med unntak av Bangladesh. Det kan henge sam­men med den nordiske sosialdemokratiske tradis­jo­nen med min­dre ulikheter mel­lom topp og bunn i sam­fun­net — og med den sterke rollen de friv­il­lige organ­isas­jonene spiller i sam­funnene våre. Men vari­asjo­nen kan også skyldes til­gan­gen på jour­nal­is­tiske ressurs­er; mange gras­ro­tak­tivis­ter reiste til Køben­havn — og de som hadde få eller ingen jour­nal­is­ter til stede, pri­or­iterte disse mindre.

Et påfal­l­ende trekk ved deknin­gen er den lave ande­len kilder fra næringslivet. Bare 5 pros­ent av alle stemmene som blir sitert er fra denne sek­toren. En mulig fork­lar­ing er at disse aktørene pro­fil­erer seg gjen­nom lob­byvirk­somhet over­for poli­tik­erne – og at disse så mål­bær­er i alle fall en del av deres interesser.

Nyheter fra nær og fjern

Paradok­salt nok ser vi også hvor­dan avisene fra de såkalte i‑landene har svært få stem­mer fra lan­dene i resten av ver­den, mens avisene fra denne ”resten” har en mer bal­ansert kilde­bruk. Paradok­salt for­di færre jour­nal­is­tiske ressurs­er og større avhengighet av de inter­nasjonale byråenes topp­møt­edekn­ing, gir en jevnere fordel­ing av røster fra ”Sør” og ”Nord” — selv om avisene fra ”Sør-lan­dene” naturlig nok har en viss overvekt av stem­mer fra utviklingsland. 

Men den nasjonale pressen utnyt­ter bare i svært vari­erende grad topp­møtene til å bli mer transnasjon­alt ori­en­tert. Deknin­gen er i vari­erende grad domes­tis­ert, det vil si at de nasjonale stemmene blir nok­så dominerende i det enkelte lan­dets avis­er i de ukene topp­møtene varer. 

Pressen, som har til­gang til kilder fra 192 land, vel­ger oftest å fokusere mye på egne poli­tikere og aktivis­ter. I den norske deknin­gen — Aften­posten og VG — er dette tydelig. Bali-deknin­gen hadde Norge på topp i andel nasjonale stem­mer, mens lan­det kom høyt (4. plass) også under København-toppmøtet. 

De såkalte kli­maskep­tik­erne — såkalte for­di skep­sis er en organ­isk del av enhver forskn­ing — fikk svært liten plass i deknin­gen av Bali-topp­møtet. To år seinere ble stemmene deres til en viss grad hørt, ikke minst grun­net ”Climategate”-avsløringen. Men det ser ut som de plasser­er seg mest i meningss­jan­grene: leser­brev og kro­nikker — og i min­dre grad blir opp­søkt av journalistene.

Pessimisme

Topp­møte­jour­nal­is­tikk vil naturligvis være mye kon­sen­tr­ert om det poli­tiske spillet i møterommene, og i vari­erende grad om aktivis­men rundt. På den annen side ser vi at deknin­gen før og rundt topp­møtet forteller andre mer generelle his­to­ri­er, ikke minst i fea­tures­jan­geren. Eksem­pler fra en rekke land vis­er at her blir jour­nal­is­tikken mer grenseover­skri­dende når den skal beskrive kli­makon­sekvensene for van­lige men­nesker på klo­den vår. Et eksem­pel er A‑magasinets ”Værsyk klode” fra 4. desem­ber 2009.

Led­er- og/eller kom­men­tarar­tik­ler fra medi­ene i de 19 lan­dene opp­sum­mer­er i stor grad topp­møtet i Køben­havn med neg­a­tivt fortegn, og en del av skylden ble lagt på det danske vert­skapet og på FNs svake led­er­rolle. Unntak er spe­sielt avisene i Kina og USA, der disse lan­denes led­er­skap får æren for at det ble et slags min­i­mum av enighet.

Alt i alt kan vi si at deknin­gen av møtene speil­er verdikam­per i det jour­nal­is­tiske fel­tet, mel­lom ressurskrevende og kri­tisk-under­søk­ende ret­ninger på den ene siden og mer kom­mer­sielt drevne ret­ninger. Den første ser vi for eksem­pel rep­re­sen­tert via avs­løringer av nasjon­al dobbelt­moral (fin tale, dårlig prak­sis), den andre via kjendis­er (her kom­mer Arnold Schwarzeneg­ger!) eller lettvint, ukri­tisk dekn­ing av egne politikere. 

Om forsker­nettver­ket
Medi­a­Cli­mate-nettver­ket dekker føl­gende land: Aus­tralia, Bangladesh, Brasil, Cana­da, Chile, Dan­mark, Egypt, El Sal­vador, Fin­land, Tysk­land, Indone­sia, Israel, Kina, Norge, Pak­istan, Rus­s­land, Sverige, Sør-Afri­ka og USA. Nesten alle forskerne under­søk­er deknin­gen i sine egne land.

Koor­di­na­tor­er for nettver­ket er Ris­to Kunelius fra Uni­ver­sitetet i Tam­pere og Elis­a­beth Eide, Høgskolen i Oslo/Universitetet i Bergen.

Bak­grunns­ma­te­ri­ale

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] This post was men­tioned on Twit­ter by Mar­tin Moland, Vox Pub­li­ca. Vox Pub­li­ca said: Ny artikkel: Hvem snakker om kli­ma? http://bit.ly/fLRl3j […]

til toppen