De ennå levende

Verken den russiske staten eller folket er interessert i å beskytte kritiske journalister, skriver Natalia Novozhilova.

All livser­far­ing lær­er oss at vi må forholde oss kri­tisk til høyrøstete erk­læringer som utba­suneres like før val­get. Av den grunn tror jeg ikke noe på at de virke­lige bak­mennene og de som gjen­nom­førte mordet på Anna Politkovska­ja er arrestert. Når navnene på for­bry­terne blir offentlig­gjort for hele ver­den, ikke bare før dom­men fall­er, men før etter­forsknin­gen er avs­lut­tet, tror jeg enda min­dre på dem. Vi jour­nal­is­ter blir stilt for ret­ten for at vi i våre artik­ler avs­lør­er detal­jer i etter­forsknin­gen eller for at vi navn­gir for­bry­terne før dom­men fall­er. Men her står stat­sad­vokat­en selv foran fjern­syn­skam­er­aene og bry­ter både skrevne og uskrevne regler. Man får inntrykk av at det her er for mye poli­tikk og alt­for lite pro­fesjonelt og grundig arbeid. Det flørtes både med jour­nal­is­tene og ver­dens offentlighet.

Den forestående kam­p­en for den frie pressen i Rus­s­land blir lang og hard

Ingen beskyt­telse for journalister
La oss likev­el forestille oss at de arresterte fak­tisk også er ans­varlige for mordet på Anna. La oss videre anta den helt fan­tastiske muligheten at sak­en bringes for ret­ten og at den ikke ren­ner ut i sanden, som slike sak­er van­ligvis gjør, men at de skyldige blir dømt. Betyr det i så fall at stat­en nå har beg­y­nt å beskytte jour­nal­is­tene mot de krim­inelles hevn? Nei, det gjør det ikke. Det er ikke bare for­di myn­dighetene ikke en gang har utar­bei­det noen formelle ret­ningslin­jer for å sørge for pressens sikker­het. Den kor­rupte og krim­inelle stat­en er ikke inter­essert i å beskytte jour­nal­is­ter som avs­lør­er tyvene og de kor­rupte. La oss ikke ha falske forhåpninger.

I går viste alle rus­siske fjern­syn­skanaler noe som mest liknet på en operette: Den par­tiløse «lille far tsaren» ble over­rakt scepteret fra par­ti­et «Det forente Rus­s­land». Da jeg betrak­tet ansik­tene til par­timedlemmene som satt i salen, måtte jeg nesten gni meg i øynene: Her var den samme beun­drin­gen og den samme skjel­vende, under­danige red­se­len som preget dem som dyr­ket Stal­in i fil­mavisene fra den gang! Det ble helt klart for meg at vi i de foregående syv årene bare har sett blom­strin­gen. Fruk­tene kom­mer i fremti­den. Den forestående kam­p­en for den frie pressen i Rus­s­land blir lang og hard. Jeg ser for meg at mine kol­leger og jeg i de nærmeste årene vil bli tvunget til retrett og for­late de posisjonene vi allerede har erobret.

Fire hin­dringer for pressefriheten
Den største hin­drin­gen for pressens fri­het er vår pres­i­dent selv. Det er en ulykke for lan­det og for vårt hardt prøvede folk at han ikke har plan­er om å gi fra seg mak­ten. Uansett vil val­get på ny pres­i­dent i mars 2008 bli et vel­regis­sert skue­spill der utgan­gen er kjent på forhånd. Etter at vampyrene har sugd seg mett på blod, forsvin­ner de en stund for å hvile, så kom­mer de tilbake med nye krefter. Putin kom­mer svært fort tilbake, nå er det få i Rus­s­land som tvil­er på det. Der­for lig­ger den mørkeste peri­o­den i lan­dets post-kom­mu­nis­tiske his­to­rie ennå foran oss.

Jour­nal­is­tene våre man­gler faglig solidaritet

Den andre hin­drin­gen for pressens fri­het er medieeiernes (eller redak­tørenes) frykt for mak­ten. Jour­nal­is­tene har sim­pelthen ikke noe sted hvor de kan pub­lis­ere artik­ler der tin­gene kalles ved sine rette navn. I denne situ­asjo­nen er han eller hun tvunget til enten å skifte yrke eller skrive artik­ler som har håp om å bli pub­lis­ert. Idet jour­nal­is­ten vel­ger den sist­nevnte løs­nin­gen, vil han eller hun litt etter litt bli døv for samvit­tighetens stemme og venne seg til å utøve det godt betalte hånd­ver­ket «å sette bok­staver sam­men til ord» — et uttrykk hen­tet fra en kjent jour­nal­ist i Nova­ja gaze­ta. Da trenger ikke jour­nal­is­ten noen fri presse.

Den tred­je hin­drin­gen for å utvikle presse­fri­heten i Rus­s­land utgjøres av jour­nal­is­tene selv. De som var alt­for ærlige og fri­het­selsk­ende, ble spar­ket; de ble dømt, for­ful­gt, trakassert og drept. Det er bare en hånd­full igjen. Kol­le­gene deres betrak­ter de ennå lev­ende med ærbødighet, sam­tidig som de tenker: “Idiot­er. De risik­er­er livet. Tjen­er bare småpenger. Og hva kan de egentlig forandre?”

Da fjern­syn­skanalen NTV ble kvalt, forsøk­te jeg å få jour­nal­istk­lubben i Vladimir til å støtte kol­le­gene i Mosk­va. Men de nek­tet: «Hov­ed­stadens jour­nal­is­ter har aldri støt­tet oss, de har alltid sett ned på oss. La dem nå få som fort­jent!» Jeg sa at når haien er drept, kom­mer myn­dighetene til å jak­te på små­fiskene, provin­s­pressen… Men det var ikke mange jeg klarte å overbevise.

Folk ser ikke forbindelsen mel­lom presse­fri­het og sin egen levestandard

Jour­nal­is­tene våre man­gler faglig sol­i­daritet. De som har til yrke å beskytte dem som blir uret­tfer­dig behan­dlet, klar­er ikke å beskytte seg selv. Ledelsen i Rus­s­lands jour­nal­ist­for­bund kjente ikke sin besøkelses­tid under pres­i­dent Jeltsin. Da hadde for­bun­det sjansen til å bli en sterk og inn­fly­telses­rik organ­isas­jon med mange medlem­mer. Nå er det for sent. I dag kan en hvilken som helst rep­re­sen­tant for myn­dighetene bli kvitt en innpås­liten jour­nal­ist ved hjelp av et lydig rettsvesen og mak­t­struk­turene. Når en jour­nal­ist blir dømt, er verken leserne, som han risik­erte livet for, eller kol­le­gene til stede i rettssalen.

Her lig­ger den fjerde hin­drin­gen for pressens fri­het — det rus­siske sam­fun­net. Det er usol­i­darisk, ego­is­tisk, feigt, tan­ke­tomt, mak­t­dyrk­ende, uvant med å følge lovene. Folk ser ikke forbindelsen mel­lom presse­fri­het og sin egen leve­s­tandard. De er blitt opp­dratt i et pater­nal­is­tisk sys­tem og er opplært til å legge ans­varet for lan­det på mak­tens skul­dre. Resul­tatet er at dette mar­i­onett-livet oppleves som det eneste rik­tige; hov­ed­sak­en er nem­lig at det er sor­gløst. Når en oppo­sisjonell avis eller fjern­syn­skanal blir stengt — når en jour­nal­ist blir spar­ket eller til og med drept, går det ingen bølge av protest gjen­nom folket. Det vet makten.

Hva kan vestlige press­grup­per gjøre?
Hva kan så Rafto­huset og men­neskerettighet­sor­gan­isas­jon­er i andre land gjøre for å støtte opp under presse­fri­heten i Rus­s­land? Det dere gjør nå. Dele ut pris­er. Påvirke den offentlige mening i deres egne land, påvirke deres egne myn­digheter og rep­re­sen­tan­ter for næringslivet. Så lenge ledere i vestlige land tar ham imot og trykker hån­den hans, er vampyren vår uovervin­nelig. Så lenge økonomien i de andre lan­dene ernær­er seg av Rus­s­lands olje og gass, for­blir vampyren vår seirende. Så lenge det er slik, vil rus­siske jour­nal­is­ter bli drept.

Natalia Novozhilo­va er jour­nal­ist i den rus­siske avisen Tomiks, som kom­mer ut i Vladimir. Hun ble i år tildelt Fritt Ords og Zeit-Stiftungs pressepris. Denne artikke­len er pub­lis­ert med tilla­telse fra og i samar­beid med Ny Tid, der Novozhilo­va er fast spaltist.

Artikke­len er over­satt av Peter Nor­mann Waage og Iri­na Waage.

TEMA

R

ussland

34 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] Thurs­day, Novem­ber 8th, 2007 in Men­neskerettigheter, Rus­s­land Tags: Politkovska­ja, Rafto Etter en litt treg start for et år siden, har nettst­edet Vox Pub­li­ca fått litt mer sving på sak­ene, ikke minst ved å trekke vek­sler på Raftos­tif­telsen. I forbindelse med ettårs­da­gen for drapet på Anna Politkovska­ja har de laget et temanum­mer (eller hva man nå skal kalle det når det dreier seg om et nettst­ed) om presse­fri­het i Rus­s­land. I til­legg til et utdrag fra Politkovska­jas bok Mitt rus­siske tes­ta­ment, har man også muligheten til å se en TV-doku­men­tar laget av TV2-jour­nal­is­ten Øys­tein Bogen, og lese to artik­ler (1,2) av den rus­siske jour­nal­is­ten Natal­ja Novozjilo­va som tidligere i år vant Fritt Ords pressepris, samt én artikkel av Joachim Wid­man, sjef­sredak­tør i det tyske nyhets­byrået Deutsch­er Depeschendienst. […]

til toppen