Ai Weiwei og frihetens konsept

Konseptkunstner, politisk provokatør, global stjerne: Med sin frihets- og skapertrang tester Ai Weiwei det kinesiske kommunistpartiets grenser.

Det korte videoopp­taket ble smu­glet ut fra Ai Wei­weis eien­dom i Bei­jing, der han sit­ter i husar­rest etter at myn­dighetene slapp ham ut av varetekt i juni. Han skulle gjerne kom­met til Berlin, sier Ai Wei­wei, men dessverre, det går ikke. “I hope every­body will enjoy the show, and I’ll see you lat­er”, avs­lut­ter kun­st­neren med sitt sed­van­lige glimt i øyet.

Humoren er av det mørke slaget: De 81 dagene han tilbrak­te på ukjent sted fra april til juni var en kraftig advarsel fra myndighetene.

“Showet” Kinas mest kjente kun­st­ner sik­ter til er en utstill­ing av fotografi­er han tok under sitt opphold i New York på 1980- og 90-tal­let. Bildene henger i Mar­tin-Gropius-Bau i Berlin fram til 18. mars 2012. Ai Wei­wei har selv bestemt kon­septet for utstill­in­gen — 220 bilder hengt opp tett ved siden av hveran­dre i like store, kvadratiske rammer.

Out­side Tomp­kins Square Park. 1986. Copy­right Ai Wei­wei; Cour­tesy of Three Shad­ows Pho­tog­ra­phy Art Centre

Husar­resten innebær­er at han ikke skal snakke med uten­landske medi­er, men Ai Wei­wei har den siste uken igjen testet grensene. I flere inter­vjuer har han kri­tis­ert skat­te­sak­en myn­dighetene har anlagt mot ham, og nok en gang skaper han over­skrifter ver­den over. En spon­tan, nett-organ­is­ert innsam­lingsak­sjon blant sym­pa­tisør­er har på kort tid innbrakt store beløp. Folk har vist både mot og humor; enkelte bret­tet sedler som papir­fly og sendte dem over muren rundt Ais eien­dom. En ny kon­tro­vers ful­gte umid­del­bart: Kan kun­st­neren straffes for ulovlig pengeinnsam­ling?

Brysomt multitalent

I okto­ber kåret tidsskriftet Art Review Ai Wei­wei til kun­stver­de­nens mek­tig­ste per­son. “Jeg føler meg ikke mek­tig i det hele tatt”, kom­menterte han, men posisjo­nen som en inter­nasjon­al kun­st­st­jerne er ube­stridelig. Pågripelsen av Ai da han bor­det et fly til Hong Kong i april ble møtt med en protest­storm fra en sam­let kun­stver­den. Men Ai Wei­wei er ikke bare Vestens favoritt.

– Noe av Kinas prob­lem i denne sam­men­hen­gen er at han både off­isielt og blant store grup­per i befolknin­gen har en høy sta­tus som en slags avant­gardekun­st­ner. Han laget blant annet Fuglere­det, som var det sen­trale stedet for OL i 2008. Han har slik sett vært trukket langt inn av myn­dighetene også som en sen­tral kun­st­ner. Myn­dighetene hadde kan­skje håpet å styrke sitt “avant­gardis­tiske” renomme mer enn å skulle trekke fram ham og hans uttalelser, men det har alt­så blitt annerledes, sier pro­fes­sor Halvor Eifring ved Insti­tutt for kul­turstudi­er og ori­en­talske språk, Uni­ver­sitetet i Oslo.

Ai Wei­wei har bidratt til å bygge opp sitt kine­siske og inter­nasjonale ry gjen­nom svært aktiv pub­lis­er­ingsvirk­somhet på net­tet. I 2006-09 skrev han en blogg på kine­sisk (som også er utgitt på engel­sk i bok­form), og han er en ivrig bruk­er av sosiale medi­er. I august beg­y­nte han igjen å opp­datere sin Twit­ter-pro­fil.

Ai Wei­wei ønsker selv ikke å bli omtalt som dis­si­dent, men det er ingen tvil om at han er en poli­tisk kunstner.

– Han er en mul­ti­kun­st­ner og et mul­ti­tal­ent. Verkene hans griper inn i det poli­tiske rom. Det er også en vik­tig grunn til at han er nr. 1 på Art Reviews liste, sa Gere­on Siev­er­nich, direk­tør ved Mar­tin-Gropius-Bau, under åpnin­gen av utstill­in­gen i oktober.

Provokatør med røtter

Poli­tisk — og ofte provoserende, som Halvor Eifring bemerk­er. Etter jord­skjel­vet i Sichuan-provin­sen i 2008 støt­tet Ai Wei­wei et doku­men­tasjon­spros­jekt og pub­lis­erte navn på omkomne stu­den­ter på bloggen sin og på en vegg i stu­dioet i Bei­jing. Slik beveg­er han seg over mot det rent poli­tiske fel­tet og tiltrekker seg mer opp­merk­somhet fra myn­dighetene, påpeker Eifring. Det har også vært andre typer prosjekter.

– En av de provoserende, vul­gærkun­st-aktige tin­gene er der hvor han hop­per i været naken, sier Eifring.

Bildet får sin poli­tiske sprengkraft av tit­te­len, et ord­spill med kine­siske tegn, fork­lar­er Eifring. Lest helt kor­rekt er innhold­et ufarlig, lest raskt og med en liten vri på uttal­en blir det til “Knull mora di, Kom­mu­nist­par­ti­ets sen­tralkomite” (på bildet dekkes kun­st­nerens lem av en tøy­dukke, som er den uskyldige betyd­nin­gen).

New York-fotografiene er en av flere Ai Wei­wei-utstill­inger som vis­es rundt om i ver­den nå. Blant pros­jek­tene som har gjort ham inter­nasjon­alt kjent de siste årene er “Sun­flower seeds” på Tate Mod­ern i Lon­don, der 100 mil­lion­er “frø” hånd­laget og ‑malt i porse­len ble helt utover museets gulv. Til pro­duk­sjo­nen av ver­ket engas­jerte Ai over 1000 arbei­dere som behersker den urgam­le kine­siske oppfinnelsen porse­len­spro­duk­sjon. Frøene ser iden­tiske ut, men hvert enkelt er unikt. Slik griper Ai Wei­wei stadig tilbake til kine­siske tradis­jon­er og sym­bo­l­ikk — han er kan­skje den mest kine­siske blant de av lan­dets kun­st­nere som er kjent i utlandet, men­er Gere­on Sievernich.

Myndighetene vil signalisere styrke

I fjor høst hilste Ai Wei­wei tildelin­gen av Nobels fred­spris til Liu Xiaobo velkom­men, og sa: “Dette er et øye­b­likk alle kine­sere burde være stolte av.” Liu og Char­ta 08 er den røde streken kine­sere ikke skal krysse, bemerk­er Sievernich.

Arrestasjo­nen av Ai Wei­wei er et klart sig­nal fra kine­siske myn­digheter, sier Halvor Eifring. De taper anseelse inter­nasjon­alt, men forteller med behan­dlin­gen av kun­st­neren at de men­er de har råd til dette prestisjetapet.

– Det er et sig­nal du kan se på flere måter. Det ene er at selv ham, som vi i myn­dighetene har tatt under våre vinger en peri­ode, selv ham kan vi ta. Ikke tro at du er “beyond our law”. Det er et sterkt sig­nal til andre som måtte tenke på lig­nende ting i Kina. Så har det vært sagt at dette vis­er hvor eng­stelige myn­dighetene er for at de skal miste taket. Det er sikkert en side av sak­en, men en annen side er at de føler seg sterke nok nå inter­nasjon­alt til i hvert fall i peri­oder å kunne gi blaf­fen i hva inter­nasjonale medi­er måtte mene, sier han.

Møte med friheten

Gere­on Siev­er­nich ser New York-bildene som en utstill­ing om fri­het. Kon­trasten kunne ikke vært større for unge Ai, som ankom til kap­i­tal­is­mens høy­borg i 1981 fra Beijing.

Low­er East Side Restau­rant. 1988. Copy­right Ai Wei­wei; Cour­tesy of Three Shad­ows Pho­tog­ra­phy Art Centre

Ai vok­ste opp i provin­sen Xin­jiang, dit fam­i­lien var blitt tvangssendt av kom­mu­nist­par­ti­et da Ai var ett år i 1958. Under Kul­tur­rev­o­lusjo­nen måtte han se på at faren, en kjent poet, ble tvunget til å brenne bøkene sine for at røde­gardis­tene ikke skulle ta livet av ham.

– Ai Wei­wei vet hva ydmykelse er, og der­for pro­test­er­er han nå mot det, sier Sievernich.

New York-bildene er plukket ut av Ai selv fra en sam­ling på over 10.000 neg­a­tiv­er. I et inter­vju om utstill­in­gen beton­er han det til­feldige ved fotograferin­gen — “kan­skje det var en ide bak, men det husker jeg ikke lenger”. Mange av bildene vis­er den unge kun­st­neren selv og vennene hans i hverdag og fest. Mul­ti­tal­en­tet skin­ner gjen­nom i blinkskudd en dyk­tig repor­tas­je­fo­tograf verdig, for eksem­pel et av Bill Clin­ton under val­gkam­p­en i 1992. Siev­er­nich ser spir­er av Ais senere kon­sep­tkun­st i fotosamlingen.

En plikt å protestere

Ai Wei­weis situ­asjon er usikker. Straffeskat­ten er på 15 mil­lion­er yuan (over 13 mill. kro­ner). Selv om han skulle klare å betale den, men­er Ai at han ikke har gjort noe galt, og å betale beløpet ville være å innrømme skyld. Det er liten tvil om at skat­te­sak­en er et påskudd, men­er Eifring.

– Kina er et land hvor nesten alle kan tas for et eller annet, enten økonomisk eller på annet vis. Dels for­di at lovene er uklare, dels for­di at det er slik at “alle gjør det”. Det er mer et spørsmål om hvem man vel­ger å ta, så det var vel ikke til­feldig at det var ham man val­gte å ta denne gan­gen, sier Eifring.

Ai selv skal ha vært over­ras­ket over at han slapp ut av varetekt i juni.

– Det kan være at man så seg tjent med å la det gå så langt og ikke lenger. Det er vur­deringer som helt sikkert gjøres høyt oppe i sys­temet, sier Eifring.

Fire av Ai Wei­weis medar­bei­dere ble arrestert sam­tidig med ham og senere frigitt. De ble behan­dlet enda dårligere enn ham, ifølge Ai Wei­wei selv, som har gått offentlig ut med kri­tikk av myn­dighetene. Ai har også etter løs­la­telsen kri­tis­ert arrestasjo­nen av andre opposisjonelle.

Inter­nasjon­alt press kan ha spilt en rolle for fri­givelsen av Ai Wei­wei. Protestene, særlig fra kun­st­miljøene, var mange og høy­lytte. Kun­st­nere avlyste utstill­inger i Kina.

– Det som skjed­de med Ai Wei­wei skjer også med mange andre som er min­dre kjente. Protestene bidro til at Ai Wei­wei ble satt fri. Det er vår plikt å følge bedre med og blande oss inn i det som skjer i Kina, sier Gere­on Sievernich.

Videohilsen fra Ai Weiwei

Ai Wei­wei med katt. Pro­dusert til åpnin­gen av utstill­in­gen i Berlin.

Mer om Ai Weiwei

TEMA

K

ina

34 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen