Tabloid og homovennlig

VG og Se og Hørs populærjournalistikk har vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen.

I 1947 kåret det norske folk mord til den ver­ste for­bry­telse som kan utføres. På andreplass ful­gte voldtekt. Hakk i hel; homofili. Drøyt 60 år senere spør VG sje­fen ved et av lan­dets største teater om han har lyst på barn. — Jeg er jo homo, så det er ikke så enkelt, svar­er han og ler.

Dette inn­legget tar utgangspunkt i en mas­teropp­gave i medieviten­skap fra 2011. Den er basert på cas­es­tudi­er av tolv artik­ler i VG og Se og Hør pub­lis­ert i peri­o­den 1985–2008.

Stereotypene

En av ten­densene i VG og Se og Hørs dekn­ing av homofile de siste 25 årene har vært stereo­typ­i­fis­er­ing, i første omgang med neg­a­tive karak­ter­is­tikker. Les­biske par ble for eksem­pel kalt man­nehatere og beskyldt for å fun­gere som “mann” og kvinne. En nylig avdød Fred­die Mer­cury ble frem­stilt som sex­gal. Kim Friele og Wenche Low­zow ble min­net om alvoret ved å gifte seg — som om alle homofile er usta­bile i parforhold.

Likev­el, i en peri­ode var det bedre for de homofile å få en stereo­typ omtale enn ingen omtale. Det var vik­tig å være syn­lig og på den måten påminne befolknin­gen om homofiles eksis­tens. Videre har de homofile i noen av de samme artik­lene fått muligheten til å avvise stereo­type­ne. I 1993 var det muli­gens stor ver­di i å fortelle en mil­lion lesere at les­biske kvin­ner fak­tisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

Opp­slag i VG 3. okto­ber 1985.

VG er kjent for å være “schizofren”. Avisen skriv­er på den ene siden om kjendis­er, glam­our og pri­vatliv, mens den sam­tidig set­ter poli­tisk dag­sor­den, trykker kro­nikker og leg­ger til rette for poli­tisk debatt. Denne egen­skapen har gavnet homokam­p­en. Ta for eksem­pel aids-syk­dom­men som spredte seg på 1980-tal­let. Det norske folk var vettskremt. Epi­demien utviklet seg tilsynela­tende raskt, og de fleste ofrene var homofile. Mytene var mange.

Så døde skue­spiller­st­jer­nen Rock Hud­son. VG tildelte døds­fal­l­et en hel­side. Hud­sons pri­vatliv ble gjen­nomlyst, herun­der hans kjærlighet­sliv og leg­n­ing. Avisen lager en typisk kjendis­sak. Artikke­len ble likev­el plassert på nyhet­splass, sam­men med poli­tisk innhold. På den samme avis­si­den trykket VG i til­legg to min­dre artik­ler om hiv og aids. Disse omhan­dlet forskn­ing og en poten­siell vak­sine. Selv om artik­lene var beskjedne i omfang, ga de et lite bidrag til nord­menns kunnskaper om syk­dom­men, og et mer ser­iøst tilsnitt til kjendis­ny­heten om Rock Hud­sons død.

Kjendisopp­slaget, med fokus på følelser og pri­vatliv, trakk lesere til fagar­tik­lene. VGs schizofreni bidro med andre ord til økt kunnskap i det norske folk om homofile.

Privatsaken som offentlig anliggende

Van­ligvis er det mulig å se forskjell på hvem som tilhør­er en minoritet eller under­trykt gruppe. Kvin­ner har et annet utseende enn menn, ikke-vestlige innvan­drere har ofte en annen hud­farge enn majoritets­be­folknin­gen, mens men­nesker med funksjon­shemninger kan­skje bruk­er hjelpeut­styr. Van­lige folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kun­net forholde seg til sak­en. Sak­en har blitt løftet frem i offent­ligheten, grup­pens kamp for bedre ret­tigheter har der­for kun­net bli ført i såkalte ser­iøse medi­er, gjen­nom tradis­jonell debatt og tradis­jonelle nyheter. En egen­skap ved det å være homofil er at det ikke syns. Til tross for at de homofile selv, og sam­fun­net for øvrig, har tildelt homofile visse egen­skaper, er det i utgangspunk­tet umulig å se hvilken leg­n­ing et men­neske har.

Bjarte Hjelme­land og kjæresten i Flori­da. Fra opp­slag i Se og Hør nr. 9, 2006.

Leg­n­ing er også en pri­vat­sak — det han­dler om noe intimt. For i det hele tatt å komme på dag­sor­den har det vært mer eller min­dre tvin­gende nød­vendig med en jour­nal­is­tikk som vin­kler på men­nesker, omhan­dler pri­vatliv, er intim og kan­skje tar opp sjokkerende forhold. I første omgang har en slik jour­nal­is­tikk gjort folk bevisst på homofiles eksis­tens. Lenge var medieom­tale, koste hva det koste ville, det eneste homoak­tivis­tene øns­ket. Å bli omtalt som per­vers var på 1950-tal­let bedre enn å bli ignor­ert. Senere har jour­nal­is­tikken nor­malis­ert homofile, og latt van­lige folk bli “kjent” og “vant” med dem. Dette gjøres bedre igjen­nom “hjemme hos-repor­tas­jer” enn notis­er om avstemninger i Stortinget.

I hjemme hos-repor­tas­jen har den homofile man­nen kun­net vise at han er et helt nor­malt men­neske. Noe av den nyere pop­ulær­jour­nal­is­tikken har også fungert som leg­n­ingsnøy­trale for­bilder: leg­n­ing er ikke tema, men heller ikke tabu. At Bjarte Hjelme­land er homofil er opplagt, men det er ingen grunn til å gjøre et poeng av det. På samme måte som det ikke er nød­vendig å skrive at Bjarte Hjelme­land kjør­er Maz­da, og at han eier et par dongeribukser.

På grunn av fokuserin­gen på det pri­vate, intime og til tider det sjokkerende, har den pop­ulær­jour­nal­is­tiske ret­nin­gen som Se og Hør og VG rep­re­sen­ter­er, vært et bedre virkemid­del i de homofiles kamp for bedre ret­tigheter, enn den tradis­jonelle, “ser­iøse” pressen. Der­for synes jeg pop­ulære medi­er skal tilskrives en viss ære for den sta­tus homofile i dag er i ferd med å oppar­bei­de seg i det norske folk.

Kilde­ma­te­ri­ale:

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Christer D says:

    Siste tiårs intim­i­fis­er­ing av det offentlige rom er i liten grad «populærjournalistikken»s verk. Det er gjen­nom tv-medi­et bar­rierene for hva vi sam­taler om og del­er med omgivelsene våre er blitt flyttet.

    Det var fem­i­nis­men, særlig fra 1970-tal­let av, og 60-tal­lets generelle frigjøring fra enhver norm, som ga rom for annerledes liv­sut­fold­else, og etter hvert med­førte dette takhøyde for å vise seg frem med hevet hode – på egne premisser.
    Så, vel­ger man å se på hvilke uttrykk kjønn og sek­su­aliet fikk i denne peri­o­den – gjen­nom paradene, opp­to­gene, kon­sertene og de åpne kollek­tivene (se bl.a Wam og Ven­nerøeds 70-talls­filmer, og div NRK-pro­duk­sjon­er) – kan man lure på om ikke tabloid­pressens etter­føl­gende pre­sen­tasjon­er av stereo­type homosek­suelle fig­ur­er rent fak­tisk må sies å krenke hele eller del­er av grup­pen som lik­som skulle rep­re­sen­teres ved betonin­gen av “ved­tat­te” for­dom­mer om dem.
    En kom­par­a­tiv analyse med for eksem­pel samti­dens tv-medi­um vil fort kunne avdekke at det den gang, etter et par tiår med radikal aktivisme og syn­lig­gjøring, neppe kan være hold i pås­tanden om at det var «bedre for de homofile å få en stereo­typ omtale enn ingen omtale.»
    Man frem­mer ikke forståelse for en minoritets utsatthet ved å hevde at all pr er god pr…

    Selv en main stream såpe­serie som Dynas­ti­et hadde en rel­a­tivt nyansert frem­still­ing av mannlig homosek­su­alitet gjen­nom fig­uren Steven, og DRs Mata­dor likeså. Begge disse pro­duk­sjonene sam­let nasjo­nen foran Skjer­men (med stor S), og sist­nevnte, som gikk fra 1978–1981, hadde en han­dling som var lagt flere tiår bakover i tid.… (http://sv.wikipedia.org/wiki/Matador_(TV-serie)

  2. Takk for en god kom­men­tar, Chris­ter D. Slik jeg forstår deg men­er du at pop­ulær­jour­nal­is­tikken ikke rep­re­sen­terte frem­gang for homokam­p­en, men snarere et tilbakesteg, for­di de homofile ble bedre frem­stilt på andre are­naer. Mine under­søkelser er gjort på tabloid dags- og uke­presse, men jeg tror en del av av funnene mine kan over­føres til andre “intimjour­nal­is­tiske” kanaler. Jeg ønsker ikke å male et rosen­rødt bilde av pop­ulærme­di­enes omtale av homofile. Likev­el men­er jeg at pop­ulær­jour­nal­is­tikken i stor grad har vært et gode for homokampen. 

    Kvin­neretts­fork­jem­peren Lucre­tia Mott sa på 1800-­?tallet at pressen van­ligvis gjen­nomgår tre steg når det gjelder reformeringer: ”they first ridicule them, then report them with com­ment, and at last open­ly advo­cate them”. Mott mente at før pressen ville forsvare en mar­gin­alis­ert gruppe, ville grup­pen bli lat­tere­lig­gjort. Jeg har mod­i­fis­ert Motts liste, og fores­lår føl­gende over­sikt over hvilke fas­er de homofile gjen­ngår i veien mot normalisering:

    1. Tabu
    2. Synlighet
    3. Normalisering
    4. Maktfaktor
    5. Legningsnøytalitet

    Mitt poeng er at medi­ene har måtte gå gjen­nom en mod­ning­sproe­sess. For å komme frem til der mange pop­ulærme­di­er er i dag, har det vært nød­vendig å gå gjen­nom de andre fasene. De pop­ulære medi­ene har egen­skaper som har kunne opp­fylle homokam­p­ens behov i alle disse fasene. Aller først trengte de homofile fokus rundt sin leg­n­ing. Dette fokuset kunne pop­ulære medi­er på utkikk etter sjokk gi. Senere trengte de homofile å bli nor­malis­ert. Pop­ulære medi­er med folkus på pri­vatlivet gjorde lesere mer kjent med homofile. På den måten ble homofili ufarlig­gjort. Senere har fokus på kjendis­ers leg­n­ing gitt folket homofile for­bilder. Disse egen­skapene innehar ikke de “ser­iøse” mediene.

    Det kan selvsagt være du har rett i at det i 1993 ikke var til fordel for homokam­p­en å få en stereo­typ omtale. Men så sent som i 1991 var fak­tisk 44 % av norges befolkn­ing i mot part­ner­skap­sloven. Poenget mitt er uansett at på et tid­spunkt, la oss ist­e­den­for si i 1973, var det vik­tigere å bli syn­lig­gjort, enn å få en leg­n­ingsnøy­tral omtale. I mot­satt fall er det ikke en fordel om medi­ene pre­sen­ter­er stereo­typ­i­er i dag.

  3. Christer D says:

    Hei og takk for svar med utdypelser.
    De empiriske funnene du bret­ter ut, finner jeg ingen grunn til å betvile – det jeg der­i­mot ikke kan forstå er slut­nin­gen du trekker av mate­ri­alet; at det skal være denne tabloide delen av pressen (avis og mag­a­sin) og deres dekn­ing av homosek­su­alitet­stem­atikk som har (del­er av) æren for sam­funnsutviklin­gen på dette området (alt­så at homosek­suelle har fått gjen­nom­slag for flere almin­nelige ret­tigheter og større anerk­jen­nelse i samfunnet).

    Det poli­tiske hånd­ver­ket som ble gjort fra enkelt­per­son­er (homosek­suelle og andre) og fra organ­isas­jon­er bidro blant annet til at Part­ner­skap­sloven ble ved­tatt av Stortinget i 1993, i en tid da rettsopp­fat­nin­gen og stemnin­gen i befolknin­gen (og de pop­ulære, kom­mer­sielle og de andre, tradis­jonelle, masseme­di­ene) ikke tilsa at det var nød­vendig å innvilge homosek­suelle slike ret­tigheter. Når så mange mis­lik­te en slik lib­er­alis­er­ing av juridiske ret­tigheter, tilsi­er det at lan­dets lov­givende for­sam­ling her de fac­to lå noen år foran opinionen.
    At det siden, som du har observert, skjed­de noe med medieom­tal­en av denne folkegrup­pen, og at denne med tiden ble mer mod­er­at og i min­dre grad bygget på stere­oyp­i­er, kan dermed vel så gjerne sies å være resul­tatet av disse poli­tiske pros­essene og utfal­l­et av dem?
    Prob­lem­still­in­gen er vel igrun­nen; hvem kom først; var det høna, eller var det egget…

    I en medi­es­tudie skulle jeg mene at den tesen som du rel­a­tivt ensidig mål­bær­er, bare kan under­bygges gjen­nom en kom­par­a­tiv analyse. Alt­så å se på ulike mediers opp­tre­den opp i mot hveran­dre. Og bare hvis en slik studie vis­er at tabloidene dri­ver utviklin­gen, er det grunnlag for din kon­klusjon. Mens hvis de halk­er etter der andre medi­er går foran, er tesen drevet tilbake.
    Forhold­et til den mer tradis­jon­stro, eller “ser­iøse”, delen av pressen, som ikke åpnet for omtale av homosek­su­alitet over­hodet, but­ter noe. For disse medi­ene bidro i sin taushet neppe til aktivt å oppret­tholde tabuer, man respek­terte sim­pelthen at noen forhold skulle ligge uten­for den offentlige sfærens inter­ess­er. (For­tidens forståelse av pri­vate anliggen­der kan man i dag ikke bedømme ut fra vår samtids over­be­vis­ning, for da begår man en form for his­to­riefor­fal­skn­ing – så en slik kon­tekst – vedr. både tid­sånd og mediers ulike blufer­dighets­grad – må selvføl­gelig god forskn­ing ta høyde for.)
    I tid­srom­met der du hen­ter det empiriske mate­ri­aet ditt fra har ikke det tryk­te medi­et tilnærmelsesvis samme hege­moniske still­ing i sam­funns­de­bat­ten som på 1800-tal­let, så å hente en mer enn hun­dre år gam­mel abstra­hert obser­vasjon­er fra Eng­land frem­står aller­mest svært lettvint og lite formålstjenelig.

til toppen