Kommune-Norge: Lojalitet foran ytringsfrihet

Innskrenkning av kommunalt ansattes ytringsfrihet er et angrep på selve demokratiet.

Offentlig ansat­te har den samme ret­ten til å uttrykke seg i det offentlige rom som det folke­val­gte poli­tikere og andre borg­ere har. Likev­el ser vi til stadighet at ytrings­fri­heten innskrenkes til fordel for poli­tisk vel­be­hag — enten gjen­nom lokale regelverk eller slep­phendt prak­sis. Hva er det som gjør at vi ikke klar­er å holde fin­grene av fatet i kommune-Norge?

Vi forsvar­er ofte andres rett til å mene noe annet enn oss selv — også når det grenser tett opp til ide­ol­o­giske ytter­punk­ter. Når ekstreme stand­punk­ter dukker opp i sam­funns­de­bat­ten, forsvar­er vi deres åpne og frie eksis­tens med net­topp ytrings­fri­hetens fane. Men når offentlig ansattes ytringer ikke pass­er inn i det poli­tiske spillet, så senker vi fri­hets­fana og løfter lojalitet­splakat­en. Vi ber dem være lojale — langt utover det vi med loven i hån­da kan kreve. Og også langt ut over det jeg men­er bør være prak­sis i norske kommuner.

Som folke­val­gt trenger jeg å vite at kom­munalt ansat­te gir fra seg den infor­masjo­nen og de faglige vur­derin­gene vi trenger for å ta best mulig beslut­ninger. Men jeg trenger også å vite at infor­masjo­nen og vur­derin­gene er tilgjen­gelig for media og for innbyg­gerne — både når den etter­spør­res og når den ikke etter­spør­res. Og ikke minst trenger jeg å vite at ingen vil hin­dre en offentlig ansatt i å uttale seg. Vi som arbei­ds­gi­vere må utvise en tillit til at våre ansat­te kan bal­ansere forhold­et mel­lom ytrings­fri­het og lojalitet. Om så bare én per­son unnlater å uttale seg til offent­ligheten av frykt for repre­salier, så er det alene en begren­sning av ytrings­fri­heten. En innskrenkn­ing er intet min­dre enn et angrep på selve demokratiet.

Vikarierende motiver

Slik beskrives kom­munene i mitt fylke i Norsk Presse­for­bunds Åpen­hetsin­deks for 2011:

Det er fun­net få klare ret­ningslin­jer om ansattes ytrings­fri­het i kom­munene i Vest-Agder. Flere kom­muner påberop­er seg det, men de fleste regler er innpakket i så mange for­be­hold om lojalitet til arbei­ds­giv­er og pålegg om å gå tjen­estevei, at de blir tem­melig verdiløse.

Kris­tiansand er dessverre et godt eksem­pel på hvor­dan mange norske kom­muner tar for lett på de vik­tige prin­sip­pene om åpen­het og ytrings­fri­het i for­valt­nin­gen, og klam­r­er seg til vikari­erende motiv­er for hvor­for for­valt­nin­gen skal lukkes og de ansat­te knebles.

Presse­for­bun­dets åpen­hetsin­deks plasserte Kris­tiansand klart under gjen­nom­snit­tet av Vest-Agder-kom­munene, med en score på 7 av 18 mulige poeng, og dom­men over man­glende ret­ningslin­jer for ansattes ytrings­fri­het er knall­hard. Det i seg selv bør kval­i­fis­ere til en gjen­nom­gang av både regelverk og prak­sis. Likev­el gjen­tar ord­før­eren gang på gang at det ikke er noe i veien med verken regelverk eller prak­sis. Spe­sielt én sak har skapt debatt — uten at den øver­ste poli­tiske ledelsen har latt seg aff­is­ere av den grunn.

Uak­sept­abel ytring? Opp­slag i Fædrelandsven­nen 20. jan. 2012.

Sam­ferd­sel­sråd­giv­er i Kris­tiansand kom­mune, Bjørne Jortveit, pre­sen­terte i Fædrelandsven­nen 20. jan­u­ar 2012 en rap­port om hva Kris­tiansand­sre­gio­nen har gjen­nom­ført av tiltak for å opp­fylle kravene i beløn­ningsav­tal­en med stat­en. Sam­ferd­sels­de­parte­mentet har varslet at regio­nen kan miste beløn­ningsmi­dler som en følge av at det ikke er inn­ført rushtid­savgift, og i pre­sen­tasjo­nen av rap­porten ytr­er Jortveit blant annet føl­gende: “(…) For å opp­fylle avtal­en må vi ha en nedgang på fem pros­ent ved utgan­gen av 2012. Så vi lig­ger dårlig an der”.

Råd­giv­erens pre­sen­tasjon falt i dårlig jord hos fylke­sor­d­før­er Ter­je Damman (H) og grup­peled­er for Høyre i Kris­tiansand, Hans Otto Lund, som men­er regio­nen har opp­fylt kravene i beløn­ningsav­tal­en. I et møte i Are­al- og trans­portut­val­get i Kris­tiansand­sre­gio­nen 26. jan­u­ar, kri­tis­erte de to Høyre-pro­fi­lene åpent og i kraftige orde­lag Jortveits opp­tre­den i media. Blant annet kalte Lund det “uhørt at noen ansat­te snakker ned en sak som er til behan­dling i departe­mentet”. Og ord­før­er i Kris­tiansand, Arvid Grun­dekjøn (H), forsvarte sine par­tifellers angrep: “Er man ansatt i kom­munen, er man på ett lag. Når dette laget kjem­per for å opp­nå noe, støt­ter man laget”. Respon­sen er en tydelig for­vent­ning om at alle skal gå i takt.

Selv om sak­en senere ble løftet inn for bystyret gjen­nom en inter­pel­lasjon, mente verken ord­før­er eller bystyrets fler­tall at det var grunn til å sette spørsmål rundt åpen­het og ytrings­fri­het på dag­sor­den. Medio april står sak­en igjen på agen­daen i lokal­me­dia. Dessverre ser det ut til å være en reprise fra jan­u­ar. Ord­før­eren er fremde­les fornøyd med både regelver­ket og prak­sisen, og det er lite betryggende å se at de svarene han gir betyr at han ennå ikke har forstått spørsmålet.

Verdiløst regelverk?

“Kris­tiansands kom­mu­nikasjon­sstrate­gi byg­ger på statens prin­sip­per for offentlig kom­mu­nikasjon”, påpeker ord­før­er Grun­dekjøn i en kro­nikk i Fædrelandsven­nen, 21. april 2012.

Ord­før­eren føl­ger opp med å beskrive hvor­dan hel­het­sprin­sip­pet, lin­jeprin­sip­pet og del­e­gasjon­sprin­sip­pet forsvar­er angrepet på Jortveits opp­tre­den i media. Det er vanske­lig å være uenig med ord­før­eren i at alle tre er vik­tige styringsverk­tøy i offentlig for­valt­ning. Likev­el er det ingen av dem som trum­fer ytrings­fri­heten og kravet i Grunnlovens § 100 om en “åpen og opplyst offentlig sam­tale”. At råd­man­nen har ruti­n­er for hvem som uttaler seg på veg­ne av kom­munen, er i seg selv bra og nød­vendig. Likev­el kan ikke ytrings­fri­heten innskrenkes gjen­nom interne kom­mu­nikasjon­sstrate­gi­er, eller av prin­sip­per om verken hel­het, lin­je eller del­e­gasjon. Den er ned­felt i Grunnloven og er gjeldende for alle borg­ere. En intern kom­mu­nikasjon­sstrate­gi er alt­så ikke svaret på spørsmålet. Hva så med de etiske retningslinjene?

Det er lite ved Kris­tiansand kom­munes etiske ret­ningslin­jer (pdf) som sådan som begrenser ansattes ytrings­fri­het. På den annen side er det lite som opp­for­dr­er til det mot­sat­te. I 2007 vant Lille­sand kom­mune Norsk Presse­for­bunds første åpen­het­spris, blant annet på grunn av et gjen­nomgående prin­sipp om merof­fent­lighet; tyde­lighet på ansattes rett til å ytre seg; og en hold­ning om at også kri­tiske tilbakemeldinger fra ansat­te ønskes velkom­men. Også nabokom­munen Grim­stad har tydelige etiske ret­ningslin­jer, som blant annet slår fast at ytrings­fri­heten gir ansat­te rett til å uttale seg kri­tisk til forhold som berør­er virk­somheten de job­ber i, og at det at ansat­te uttaler seg, basert på faglig innsikt, gir et godt grunnlag for en opplyst sam­funns­de­batt. Forskjellen på deres regelverk og på Kris­tiansand kom­munes etiske regelverk fra 2008, er ikke de overordnede prin­sip­pene, men den tydelige stad­fest­ing av hva de betyr i praksis.

Gå lydig i takt

Debat­ten rundt Jortveit-sak­en i Kris­tiansand har blant annet syn­lig­gjort to forhold som vanske­lig­gjør diskursen:

  • Vi forhold­er oss ikke til skil­let som må gå mel­lom ytringer fra enkelt­per­son­er og ytringer på veg­ne av kom­munen som institusjon.
  • I prak­sis forhold­er vi oss dernest til ytrings­fri­het som noe som kan velges vekk til fordel for andre hensyn.

I Kris­tiansand har dette med­ført at kom­munens øver­ste poli­tiske ledelse bruk­er en intern kom­mu­nikasjon­sstrate­gi til å forsvare at åpen­het og ytrings­fri­het velges vekk til fordel for poli­tiske strate­gi­er. De overordnede prin­sip­pene i Grunnlovens § 100 er anerk­jent i kom­munens etiske ret­ningslin­jer fra 2008, men vis­er seg å være tilnærmet verdiløse når de skal over­settes til prak­tisk poli­tikk. Likev­el er det ingen vil­je til å sette regelver­ket på den poli­tiske dagsorden.

Mens nabokom­munene Lille­sand og Grim­stad har forstått spørsmålet og gitt de rette svarene, har Kris­tiansand prob­le­mer med å prak­tis­ere som man predik­er. Som så mange andre norske kom­muner har den behov for et tydeligere regelverk som slår fast hva vi men­er med ytrings­fri­het og åpen­het i for­valt­nin­gen – ikke bare i prin­sip­pet, men også i praksis.

Men først må vi forstå at ytrings­fri­het ikke er et forhan­dlingsko­rt som kan vek­sles inn i et ønske om lydig å gå i takt. Til det er demokrati­et for viktig.

***
Red.anm.: Les ord­før­er Arvid Grun­dekjøns tilsvar til Eva Kvel­lands kritikk.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

39 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen