Beijings politikk i Tibet og Xinjiang er målet for en verdensomspennende kritikk. Det kinesiske regimet trenger en bedre PR-strategi.
Den tragikomiske reisen til den olympiske ild presenterer verden for et alvorlig problem. Mens Vesten har fokusert på de kaotiske og ofte morsomme aspektene, slik som fransk politi på rulleskøyter eller kinesiske fakkelvakter med mørke solbriller på en overskyet dag, så er situasjonen en annen i Kina. Her har det ikonlignende bildet av den unge kvinnelige Paralympics-deltakeren Jin Jing dominert. Bildet viser hvordan den unge kvinnen i rullestol kjemper for å beholde fakkelen mens en sint utseende Tibet-aktivist prøver å røske den ut av hendene hennes. Slik som med Tibet-demonstrasjonene generelt, så ser også menneskene i Folkerepublikken Kina og resten av verden hendelsene rundt fakkelstafetten på helt ulik måte.
“Terroravsløringer” tas ikke alvorlig
En ikke ulik motsetning karakteriserer responsen på nylige kinesiske avsløringer om mulige terrorplaner blant etniske uigurer. Dette er muslimer fra Kinas Xinjiang-provins. Flere offisielle rapporter fra 2008 omhandler aksjoner mot påståtte terrorceller i Urumqi i januar, et forsøk fra et ungt uigurpar på å kapre et rutefly i mars og uigurplaner om å angripe turisthoteller og kidnappe utenlandske journalister i april. Disse rapportene er alle møtt med skepsis i utenlandske medier, noe som har irritert kinesiske myndigheter kraftig.
Til tross for informasjonsutveksling som man tidligere bare kunne drømme om; til tross for to tiår med kinesisk åpenhet og dyp økonomisk integrering med resten av verden; og til tross for håpet og løftene knyttet til OL, så har vi nå en situasjon hvor opinionen i Kina står på tvers av verdensopinionen. For å forenkle dette aldri så lite, verden ser på kineserne som aggressorer som vil knuse blant annet tibetanere, uigurer, kristne og menneskene i Darfur. Kineserne derimot tror at resten av verden er ute etter å ta dem og at Vesten kun er interessert i å holde dem nede.
Uvitenhet på begge sider
Kinesisk sensur og propaganda, som starter med historien og rettsforståelsen kinesiske barn lærer på skolen, har stor betydning for hvordan folkeopinionen utvikler seg i Kina. Man kan argumentere for at dette skillet til resten av verden ville vært mindre med friere flyt av informasjon. Men folk utenfor Kina er generelt sett like dårlig utdannet når det gjelder kinesiske temaer, om enn av helt andre grunner. Deres respons til hendelser som Tibet-demonstrasjonene er likeledes formet av feilinformasjon og følelser.
Ingen er tjent med at Kina og resten av verden forblir atskilt av denne tosidige misforståelsen. Resultatene vil forfølge oss lenge etter at sommerlekene er over. Det hjelper lite å oppmuntre kinesiske myndigheter til å rive ned sin sensur-brannmur eller lære kinesiske skolebarn en mer komplett versjon av historien. Lik mye annen slik kritikk vil kineserne bare oppfatte dette som en forsterkning av de ondsinnede angrepene.
Så rart det enn høres ut, mye kunne være vunnet om Kina bare hadde lært seg å gjøre en bedre jobb i å snakke til mennesker utenfor landet. Kina har faktisk en plausibel rasjonell grunn for sine aksjoner, og de trenger ikke fremstå som forbrytere eller føle seg misforstått. Men når det gjelder PR så er kinesiske myndigheter og noen ekstremt sinte kinesiske studenter utenlands sin egen verste fiende.
Seks forslag til en kinesisk PR-strategi
Her er dermed seks forslag til hvordan Kina bedre kan representere seg selv internasjonalt. Fordelene med å implementere dem (i forkant av rådene fra sidelinjen fra eventuelle PR-rådgivere som myndighetene i Beijing måtte hyre inn) vil være å redusere misforståelser og usikkerhet.
1. Husk at det du sier til kinesiske tilhørere blir hørt av et verdenspublikum
Helt til akkurat nå i det siste så kinesiske myndigheter til og med på lokalaviser som “internt distribuerte” medier som en milliard pluss kinesere, men ingen utlendinger, hadde lov å lese. Disse dagene er nå over. Siden TV, aviser og alt annet nå er på nettet og mange utlendinger forstår kinesisk, så kommer kinesiske innenriksnyheter ut. Det er en klisje, men den er sann: lever i én medieverden.
2. Tenk på hvordan uttalelsen høres ut på engelsk
Harde uttalelser fra tøffe ledere har som mål å tilfredsstille et innenlandsk publikum, men slik retorikk høres voldelig og av og til helt hysterisk ut når den offentliggjøres på engelsk. Partisekretær i Tibet Zhang Qingli kalte Dalai Lama en “terrorist”. Partisekretær i Xinjiang Wang Lequan ropte på en pressekonferanse 9. mars 2008 at “disse terroristene, sabotørene og separatistene vil resolutt bli knust og slått, ned uansett hvem de er!” Det ville ha fungert bedre hvis han simpelthen hadde sagt “stoppet” eller “arrestert”: ord som “slått ned” eller “knust” viderefører bare inntrykket om at kinesiske myndigheter innerst inne er og blir voldelige. (Sant nok høres ofte president Bush likedan ut med sitt cowboyprat, men her gir jeg opp. Hans verdensimage er ikke noe å etterlikne).
Vær også oppmerksom på at mange kinesiske slagord høres underlige ut på engelsk — eller enda verre. “De tre onde krefter” er et eksempel, “Dalai Lama-klikken” et annet. Og ikke kall det “splittisme”! Dette ordet, antakelig en dårlig oversettelse, blir kun brukt i den kinesiske sammenhengen og i hovedsak av de kinesiske myndigheters engelskspråklige medier. “Separatisme” betyr akkurat det samme, men er begrepet som blir brukt når lignende situasjoner oppstår i andre nasjoner.
3. Ikke bruk antikverte eller tvilsomme historiske argumenter i territoriale spørsmål
Hva Folkerepublikken Kina er mest opptatt av når det gjelder Tibet, Xinjiang og Taiwan, er suverenitet. Faktum er at ingen myndighet i dagens verden, og ingen andre av betydning heller, har utfordret Kinas suverenitet over Tibet eller Xinjiang. Til og med de viktigste tibetanske og uigurske eksilgruppene har droppet kravet om uavhengighet. De fokuserer nå på “selvstyre” og kulturell overlevelse. Når det gjelder Taiwan, har verden tålmodig fulgt “ett Kina”-linjen og venter fremdeles på at menneskene på begge sider av stredet skal løse problemet.
Det er simpelthen ikke nødvendig å rettferdiggjøre Tibet-politikken med informasjon om at en tibetansk forhistorisk konge giftet seg med en kinesisk prinsesse. Folk i Amerika bryr seg svært lite om ting som skjedde for så lenge siden og de fleste utenfor Kina synes faktisk at prinsessens argumenter er ganske dumme. Den britiske kongefamilien har tyske røtter, men betyr det at Berlin eier London? Det vil uansett alltid være en historiker som så vil slå fast at etter å ha tatt hjertelig imot den kinesiske prinsessen på i det 7. århundre, så inntok tibetanerne den kinesiske hovedstaden i det 8. århundre. Konklusjonen er at kongelige bryllup ikke beviser at Tibet tilhører Kina.
På samme måte er det dumt å argumentere for at mongolene som beseiret både Kina og Tibet virkelig var kinesere og at det mongolske styret av Tibet på 1300-tallet dermed kan sies å ha vært kinesisk. Også dette vil være lett å argumentere mot. Likeså påstandene om at Xinjiang har vært del av Kina siden antikken, hvor man bare velger å ignorere det tusenårige gapet fra 700-tallet til 1700-tallet hvor det ikke var noe kinesisk nærvær i området i det hele tatt (se Millwards bok Eurasian Crossroads).
4. Ta hensyn til nyere og mer realistisk historisk presedens
Qing-dynastiet derimot, og særlig på 1700-tallet, gir presedens og modeller som kan være nyttige. Nyttige både når det gjelder PR og som løsninger på separatistiske problemer. Qing-epoken var en tid hvor Beijing enten styrte eller hadde sikkerhetsmessig noenlunde kontroll over Tibet, Xinjiang, Mongolia og Taiwan såvel som i resten av landet. Svært ulike administrative systemer var gjeldende i de ulike plassene og karakteristisk for dette imperiet
var en utstrakt toleranse for språklig, kulturell og religiøs ulikhet.
På 1950-tallet lanserte Folkerepublikken Kina et system som i prinsippet, om ikke i praksis, ga selvstyre og kulturell beskyttelse for ikke-Han minoriteter. I dagens transnasjonale verden og i dens søken etter nye modeller for å komplementere nasjonalstatssystemet, trenger vi nye tilnærminger til de ideologiske og politiske utfordringene i multietniske stater. Kina kan med hell se seg “tilbake til fremtiden” og med historisk ærlighet og genuin nasjonalstolthet lære av Qing-dynastiet eller til og med se på den tidlige Folkerepublikkens systemer for å finne kreative løsninger på spørsmål om selvstyre og kulturell overlevelse i Tibet, Xinjiang, Hong Kong, Taiwan og så videre. Hvorfor ikke prøve å fikse problemene med den vestlig inspirerte nasjonalstaten med kinesisk inspirerte ideer? Brukbare kinesiske modeller kan til og med bli brukt i andre land.
5. Ikke benekt at Kina har problemer; sammenlign heller med tilsvarende problemer i andre land
Selv om Kina er unikt på grunn av sin størrelse, hvilke andre land har ikke problemer med forurensning, korrupsjon eller velferd? Til og med uoverensstemmelsene med tibetanerne og uigurene har paralleller andre steder. Etnoreligiøs ulikhet skaper utfordringer i Europa, Amerika, Australia og i andre vestlige demokratier. India har seriøse separatistproblemer som også stammer fra en imperial arv. Selv om India har taklet dette på svært brutal måte både i Assam og Kashmir, får de ikke like sterk internasjonal kritikk som Kina. En grunn til denne forskjellsbehandlingen kan være Indias åpenhet og vide diskusjoner omkring disse temaer i sin egen livlige presse.
Sent i mars 2008 marsjerte hundrevis av muslimske uigurkvinner i byen Khotan i Xinjiang. Dette var delvis en demonstrasjon mot forbudet mot å bruke skaut på offentlige kontorer. Kinesiske medier har ikke rapportert denne hendelsen, men nyheten kom ut slik den alltid vil. Hvis du mener at det er en god ide å innføre restriksjoner på skaut i sekulære offentlige situasjoner, så er du ikke alene. Både Tyrkia og Frankrike har liknende regler. Så hvorfor skjule hendelsen? Hvorfor ikke bli en del av den globale diskusjonen om plassen til religiøse symboler i multikulturelle, men offisielt sekulære stater? Åpen deltakelse og gjennomtenkt argumentasjon når det gjelder slike spørsmål vil sette Kina ved siden av andre store nasjoner heller enn alene, på egen hånd mot resten av verden.
6. La reportere rapportere: åpenhet gir troverdighet
Selv om man klarer å kontrollere nyhetene innad i Kina, så lider man internasjonalt av manglende troverdighet grunnet sensur og nyheter fulle av propaganda. Dette er grunnen til at vestlige medier er skeptiske når det gjelder påstander om uigurterrorisme og påstander om at alle tibetanere bortsett fra noen få Dalai Lama-tilhengere er glade og lykkelige. Det å skjule utbruddet av sars var et voldsomt tilbakeslag for Kinas PR i resten av verden, et mye verre slag enn selve utbruddet.
På den andre siden har Kinas relativt åpne og samarbeidsvillige svar på problemene med sikkerheten rundt eksporterte leker, medisiner og andre produkter redusert skadevirkningene på merkevaren Kina. Å tro på din egen propaganda kan forverre problemene dine: det ser utvilsomt ut som at de sentrale kinesiske myndighetene ikke hadde noen anelse om omfanget av tibetanernes misnøye før opprøret brøt ut i mars.
Propaganda og kontroll over budskapet kan gi en viss kortsiktig fordel; men sannheten vil komme for en dag, og virkelig kunnskap gir virkelig makt. Kina vil tjene på og nyte større respekt hvis de lytter til journalister og forskere i inn- og utland snarere enn å ekskludere og demonisere dem.
Ro dere ned, Beijing
Alle disse seks punktene kan oppsummeres mer konsist:
• Vær selvsikker og ærlig, ikke defensiv og hemmelighetsfull
Benektelsene av det opplagte, den brutale retorikken, de anstrengte historiske argumentene, de paranoide påstandene om at utlendinger står bak problemer — alt dette skader Kinas omdømme. Men Kina har ikke behov for et dårlig omdømme, og verden trenger det heller ikke. Kina har en god del som kan gjøre dem stolte og selvsikre; de har rekord i å redusere fattigdom, fenomenal økonomisk vekst, glitrende ny arkitektur, høyt utdanningsnivå, et romprogram, billioner i utenlandske reserver, høy sparerate; og landet vil trolig ta godt for seg av gullmedaljene under OL — for ikke å snakke om en lang historie og fantastisk kultur.
Greit, Kina har problemer — hvem har ikke det? Men ingen vil ta Tibet eller Xinjiang fra Kina. Hvis du svarer på uroligheter i disse regionene med tilbakeholdenhet, statsmannsaktig, og viser at du har en interesse av løse, heller enn å benekte de økonomiske, kulturelle og politiske problemene som utløser urolighetene, vil du kunne høste forståelse og sympati snarere enn å se ut som en bølle.
Om artikkelen, forfatteren og Open Democracy
Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø. Illustrasjoner er lagt til av Vox Publica.
James A Millward er professor i historie ved Georgetown University i Washington DC. Blant hans bøker er “Eurasian Crossroads: A History of Xinjiang.” Artikkelen er skrevet før jordskjelvet i Sichuan-provinsen nylig.