Etter at Obama hadde mottatt gratulasjonstelefonen fra Mitt Romney gikk han på scenen og gjenfortalte Den Store Historien. Om et land som er mer sammensveiset enn andelen av negative politiske reklamer (80 prosent) tyder på. Obama våget igjen å være “philosopher in chief” og knyttet budskapet om håp og forandring til det seige dag-til-dag-arbeidet som er politikkens handlingsmodus. De første ordene lød:
Tonight, more than 200 years after a former colony won the right to determine its own destiny, the task of perfecting our union moves forward.
På den måten bygget han en bro mellom den legendariske 08-talen “A more perfect union” til denne valgkampens mer styringsfokuserte slagord “Forward.” Så strakk han ut hånden mot taperlaget, og mante til samhold. Mot slutten kom han til kjernen: Obama pekte mot publikum:
The role of citizen in our democracy does not end with your vote. America’s never been about what can be done for us. It’s about what can be done by us together through the hard and frustrating, but necessary work of self-government. That’s the principle we were founded on.
Så fortsatte han med klassisk retorikk. Tre ganger tese-antitese:
This country has more wealth than any nation, but that’s not what makes us rich. We have the most powerful military in history, but that’s not what makes us strong. Our university, our culture are all the envy of the world, but that’s not what keeps the world coming to our shores.
Før han slår fast:
What makes America exceptional are the bonds that hold together the most diverse nation on earth.
Det setter tonen for arven Obama nå begynner å bygge: Den overskridende politikeren, som reddet USA fra en depresjon og i retning av et mer rettferdig samfunn. The Obamas er tilbake i Washington, med et lite demokratisk flertall i senatet, og et større republikansk flertall i representantenes hus. Etter 2008 hadde Obama et historisk flertall i kongressen. Det tapte han i 2010. Og det er denne situasjonen som fortsetter. Fremdeles et delt land, røde stater mot blå. En amerikansk versjon av Stein Rokkans sentrum mot periferi.
I 08 opplevde strategene å komme til byer og delstater hvor folk sjøl satte opp kontor for Obama-kampanjen. Hjemmelagde skilt var overalt. Sulten på forandring var enorm. Det var lett å skape et narrativ om en folkelig bevegelse. Det stemte, selv om Obama mottok mest penger fra de store selskapene. Omtrent 900 mennesker har ifølge LA Times vært lønnet av kampanjen i år. Det høres mye ut. I forhold til norske forhold er det egentlig beskjedent, med tanke på den enorme operasjonen de har drevet. Det aller meste er folk som jobber gratis.
Selv har jeg vært på besøk i New York og Illinois. Herfra ble vi busset til vippestaten Wisconsin for å banke på dører. Man får utdelt er detaljert ark med navn, alder og adresse til potensielle velgere. Disse er segmentert som “light Democrats”. På valgdagen spurte vi: “Kan vi stole på stemmen din?” “Hvor planlegger du å stemme?” “Hvem skal du stemme sammen med?” Og folk svarer villig. “Joda, jeg har stemt i dag tidlig. Min kone kommer hjem fra jobb og skal stemme kl. 15 med datteren vår. Hun tar også med seg kjæresten,” fortalte en kar med spansk aksent, før han tok meg i hånden. Bakgrunnen for spørsmålene er forskning om at sannsynligheten for stemming øker når folk lager en plan for å gjøre det. Til og med på bussen hjem fra Milwaukee ble vi bedt om å bruke Obama-appen for å ringe tre siste telefoner. Premien for alt var en billett til valgvaken. Der kunne vi se, ikke bare Obamas tale, men Tammy Baldwin, den første åpne homofile senatoren, vinne for Demokratene fra Wisconsin. Dette er en mikroskopisk bit av operasjonen på bakkenivå. New York Times beskrev arbeidet til kampanjen slik:
In Chicago, the campaign recruited a team of behavioral scientists to build an extraordinarily sophisticated database packed with names of millions of undecided voters and potential supporters. The ever-expanding list let the campaign find and register new voters who fit the demographic pattern of Obama backers and methodically track their views through thousands of telephone calls every night. That allowed the Obama campaign not only to alter the very nature of the electorate, making it younger and less white, but also to create a portrait of shifting voter allegiances.
Den mest avanserte, og sannsynligvis best drevne, grasrotkampanjen i historien var altså avgjørende. I tillegg det noe kyniske, men strategisk kloke valget om å kjøre massive negative reklamer mot Mitt Romney gjennom sommeren. Den republikanske kandidaten var definert før han selv fikk sjansen til å definere seg selv. Det er også interessant at norskættede Karl Roves enorme pengesummer, organisasjonen hans brukte ca 350 millioner $, ikke førte til flere seire i valgkampen om senatet eller kongressen. Det Rove vil bli husket for i denne valgkampen er kanskje ført og fremst et av de pinligste øyeblikkene i FOX NEWS histore. Og det sier ikke lite.
Et tankekors dog, i det som var en seier for strategene, og statistikere som Nate Silver. Skjebnesvangre øyeblikk spiller fremdeles en stor rolle. Ingen kunne forutse Obamas elendige første debatt, som gav Mitt Romney en av de største seierne i TV-debattenes historie. Hva hvis Obama hadde gjort det like dårlig i de to siste? Heller ikke planlegge mot stormen Sandy, som traff overveiende demokratiske stater, men også førte til de ikoniske bildene av Helan og Halvan: Den republikanske guvernøren Chris Christie og president Obama side ved side i katastrofeområdene i New Jersey.
Til slutt: Selv om politikk alltid handler om fremtiden, ikke minst i USA, så husker mange de katastrofale årene under George W. Bush, republikanernes svar på Voldemort – han hvis navn ikke må nevnes. Selv om folk er misfornøyd med tempoet ut av arbeidsledighet og en treg økonomi, så vet de at det var mye sannhet i karikaturtegningen fra dagen etter valget i 2008: “Black Man Given Nation’s Worst Job.”
Helt til slutt, nå i dagene derpå er nok mange av oss temmelig lei denne valgkampen. Den negative reklamen. De uendelige nyhetssendingene om vippestaten Ohio og hvilke områder av suburbia i Florida som kan bli avgjørende. Men en siste liten tale kan vi unne oss, nemlig ordene den nyvalgte presidenten ga til kampanjemedarbeiderne på hovedkvarteret i Chicago. Ydmyk, lavmælt. Som en blanding av Mohammed Ali etter seieren over Joe Frazier og en Olof Palme som snakker om meningen med politikk. Enjoy, og takk for denne gang.