Politikeres profiler på sosiale medier fremstår ofte som en utvidet og moderne variant av hjemme-hos-reportasjen. Én viktig forskjell er at politikerne har full kontroll over selvpresentasjonen. De bestemmer hva de vil vise frem (og ikke), og hvor de eventuelt vil ta oss med. Jonas Gahr Støre har her tatt oss med ut i norsk natur.
I positive ordelag er Støre en akademikertype, en intellektuell, en tenker. En som skriver kronikker og bokanmeldelser, og er nyansert i kommunikasjonen sin. I negative termer er han ikke-folkelig, fjern, tåkete og vinglete. Her er Støre i kontakt med det førstnevnte: en person som har kontakt med naturen, og bruker den til å tenke.
At personen Støre trives i naturen, er det liten tvil om. Dette vil selvfølgelig prege hva han poster på sosiale medier. Men Støre har også spilt på denne koblingen mellom menneske, natur og politikk i andre sammenhenger. Langfredag 2014, noen måneder før Støre poster bildet av seg selv, naturen og bålet, ga han sitt «ja» til å ville bli ny leder for Arbeiderpartiet – og dermed også (i hvert fall høyst sannsynlig) landets øverste leder en dag:
«Så dette skjedde fredag i påskeuka, på toppen av Hallingskarvet; jeg var helt alene. Da sa jeg, for det var fin utsikt og jeg kunne se en femtedel av Norge derfra; da ser du ned til Sørlandet, ser Hardanger, hele Jøkulen, opp til Jotunheimen, og Gaustatoppen på andre siden. Og da sa jeg til meg selv, i mitt eget påhør, at svaret er ja.»
Slik valgte Støre å presentere sitt kandidatur på en velregissert pressekonferanse.
Støre fortalte et eventyr om seg selv den dagen. Dette bildet har også et snev av det samme over seg. Hovedpersonen som står med ryggen til oss, ansikt til ansikt med den slående naturen. Man tenker på Kittelsens «Soria Moria Slott», eller Caspar David Friedrichs «Der Wanderer über dem Nebelmeer». Scenen kan også minne om Nikolai Astrups Jonsokbål. Det hele leker på grensen til nasjonalromantikk.
Politikeres profiler på sosiale medier fremstår ofte som en utvidet og moderne variant av hjemme-hos-reportasjen. Én viktig forskjell er at politikerne har full kontroll over selvpresentasjonen. De bestemmer hva de vil vise frem (og ikke), og hvor de eventuelt vil ta oss med. Jonas Gahr Støre har her tatt oss med ut i norsk natur.
I positive ordelag er Støre en akademikertype, en intellektuell, en tenker. En som skriver kronikker og bokanmeldelser, og er nyansert i kommunikasjonen sin. I negative termer er han ikke-folkelig, fjern, tåkete og vinglete. Her er Støre i kontakt med det førstnevnte: en person som har kontakt med naturen, og bruker den til å tenke.
At personen Støre trives i naturen, er det liten tvil om. Dette vil selvfølgelig prege hva han poster på sosiale medier. Men Støre har også spilt på denne koblingen mellom menneske, natur og politikk i andre sammenhenger. Langfredag 2014, noen måneder før Støre poster bildet av seg selv, naturen og bålet, ga han sitt «ja» til å ville bli ny leder for Arbeiderpartiet – og dermed også (i hvert fall høyst sannsynlig) landets øverste leder en dag:
«Så dette skjedde fredag i påskeuka, på toppen av Hallingskarvet; jeg var helt alene. Da sa jeg, for det var fin utsikt og jeg kunne se en femtedel av Norge derfra; da ser du ned til Sørlandet, ser Hardanger, hele Jøkulen, opp til Jotunheimen, og Gaustatoppen på andre siden. Og da sa jeg til meg selv, i mitt eget påhør, at svaret er ja.»
Slik valgte Støre å presentere sitt kandidatur på en velregissert pressekonferanse.
Støre fortalte et eventyr om seg selv den dagen. Dette bildet har også et snev av det samme over seg. Hovedpersonen som står med ryggen til oss, ansikt til ansikt med den slående naturen. Man tenker på Kittelsens «Soria Moria Slott», eller Caspar David Friedrichs «Der Wanderer über dem Nebelmeer». Scenen kan også minne om Nikolai Astrups Jonsokbål. Det hele leker på grensen til nasjonalromantikk.