Politikeren i naturen

Jonas Gahr Støre forteller eventyr ute i norsk natur.
Støre på fjelltur. (foto: Jonas Gahr Støre/Facebook)

Poli­ti­ke­res pro­fi­ler på sosia­le medi­er frem­står ofte som en utvi­det og moder­ne vari­ant av hjem­me-hos-repor­ta­sjen. Én vik­tig for­skjell er at poli­ti­ker­ne har full kon­troll over selv­pre­sen­ta­sjo­nen. De bestem­mer hva de vil vise frem (og ikke), og hvor de even­tu­elt vil ta oss med. Jonas Gahr Stø­re har her tatt oss med ut i norsk natur.

I posi­ti­ve orde­lag er Stø­re en aka­de­mi­ker­type, en intel­lek­tu­ell, en ten­ker. En som skri­ver kro­nik­ker og bok­an­mel­del­ser, og er nyan­sert i kom­mu­ni­ka­sjo­nen sin. I neg­a­ti­ve ter­mer er han ikke-fol­ke­lig, fjern, tåke­te og ving­le­te. Her er Stø­re i kon­takt med det først­nevn­te: en per­son som har kon­takt med natu­ren, og bru­ker den til å tenke.

At per­sonen Stø­re tri­ves i natu­ren, er det liten tvil om. Det­te vil selv­føl­ge­lig pre­ge hva han pos­ter på sosia­le medi­er. Men Stø­re har også spilt på den­ne kob­lin­gen mel­lom men­nes­ke, natur og poli­tikk i and­re sam­men­hen­ger. Lang­fre­dag 2014, noen måne­der før Stø­re pos­ter bil­det av seg selv, natu­ren og bålet, ga han sitt «ja» til å vil­le bli ny leder for Arbei­der­par­ti­et – og der­med også (i hvert fall høyst sann­syn­lig) lan­dets øvers­te leder en dag:

«Så det­te skjed­de fre­dag i påske­uka, på top­pen av Hal­ling­skar­vet; jeg var helt ale­ne. Da sa jeg, for det var fin utsikt og jeg kun­ne se en fem­te­del av Nor­ge der­fra; da ser du ned til Sør­lan­det, ser Har­dan­ger, hele Jøku­len, opp til Jotun­hei­men, og Gausta­top­pen på and­re siden. Og da sa jeg til meg selv, i mitt eget påhør, at sva­ret er ja.»

Slik valg­te Stø­re å pre­sen­te­re sitt kan­di­da­tur på en vel­re­gis­sert pressekonferanse.

Stø­re for­tal­te et even­tyr om seg selv den dagen. Det­te bil­det har også et snev av det sam­me over seg. Hoved­per­sonen som står med ryg­gen til oss,  ansikt til ansikt med den slå­en­de natu­ren. Man ten­ker på Kit­tel­sens «Soria Moria Slott», eller Cas­par David Frie­drichs «Der Wan­de­rer über dem Nebel­me­er». Sce­nen kan også min­ne om Niko­lai Ast­rups Jon­sok­bål. Det hele leker på gren­sen til nasjonalromantikk.

Poli­ti­ke­res pro­fi­ler på sosia­le medi­er frem­står ofte som en utvi­det og moder­ne vari­ant av hjem­me-hos-repor­ta­sjen. Én vik­tig for­skjell er at poli­ti­ker­ne har full kon­troll over selv­pre­sen­ta­sjo­nen. De bestem­mer hva de vil vise frem (og ikke), og hvor de even­tu­elt vil ta oss med. Jonas Gahr Stø­re har her tatt oss med ut i norsk natur.

I posi­ti­ve orde­lag er Stø­re en aka­de­mi­ker­type, en intel­lek­tu­ell, en ten­ker. En som skri­ver kro­nik­ker og bok­an­mel­del­ser, og er nyan­sert i kom­mu­ni­ka­sjo­nen sin. I neg­a­ti­ve ter­mer er han ikke-fol­ke­lig, fjern, tåke­te og ving­le­te. Her er Stø­re i kon­takt med det først­nevn­te: en per­son som har kon­takt med natu­ren, og bru­ker den til å tenke.

At per­sonen Stø­re tri­ves i natu­ren, er det liten tvil om. Det­te vil selv­føl­ge­lig pre­ge hva han pos­ter på sosia­le medi­er. Men Stø­re har også spilt på den­ne kob­lin­gen mel­lom men­nes­ke, natur og poli­tikk i and­re sam­men­hen­ger. Lang­fre­dag 2014, noen måne­der før Stø­re pos­ter bil­det av seg selv, natu­ren og bålet, ga han sitt «ja» til å vil­le bli ny leder for Arbei­der­par­ti­et – og der­med også (i hvert fall høyst sann­syn­lig) lan­dets øvers­te leder en dag:

«Så det­te skjed­de fre­dag i påske­uka, på top­pen av Hal­ling­skar­vet; jeg var helt ale­ne. Da sa jeg, for det var fin utsikt og jeg kun­ne se en fem­te­del av Nor­ge der­fra; da ser du ned til Sør­lan­det, ser Har­dan­ger, hele Jøku­len, opp til Jotun­hei­men, og Gausta­top­pen på and­re siden. Og da sa jeg til meg selv, i mitt eget påhør, at sva­ret er ja.»

Slik valg­te Stø­re å pre­sen­te­re sitt kan­di­da­tur på en vel­re­gis­sert pressekonferanse.

Stø­re for­tal­te et even­tyr om seg selv den dagen. Det­te bil­det har også et snev av det sam­me over seg. Hoved­per­sonen som står med ryg­gen til oss,  ansikt til ansikt med den slå­en­de natu­ren. Man ten­ker på Kit­tel­sens «Soria Moria Slott», eller Cas­par David Frie­drichs «Der Wan­de­rer über dem Nebel­me­er». Sce­nen kan også min­ne om Niko­lai Ast­rups Jon­sok­bål. Det hele leker på gren­sen til nasjonalromantikk.

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen