Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de utfører viktige sosiale oppgaver i samfunnet. Det samme gjelder for tradisjoner i familie- og privatlivet.

I Danmark, hvor jeg kommer fra, er det alminnelig at man til nyttårsfester samles for i fellesskap å nyte et glass champagne og høre H.M. Dronningens nyttårstale. Det er et hyggelig ritual og en god begynnelse på nyttårsfeiringen. Gjestene får et felles utgangspunkt for samtale og diskusjon – uansett om man er republikaner eller tilhenger av monarkiet.

Mens både den danske Dronningen og statsminister Stoltenberg i deres nyttårstaler for 2009/2010 først og fremst søkte å skape et nasjonalt felleskap, søkte Kong Harald et mer allmennmenneskelig fellesskap.

Les hele innlegget »

7. desember holdt forskningsprosjektet Virksomme ord og Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen en stor konferanse om politisk taleskrivning. Mer enn 100 tilhørere var tilstede. Det er åpenbart stor interesse for verdien og konsekvensene av den økende praksis med å la andre utforme ordene dine.

”Kongen trenger hjelp”, skrev statsviter Carl-Erik Grimstad i VG 5. januar 2007. Han syntes at Kongens nyttårstale var den språklig dårligste på mange år; fylt med tomt ordgyteri, klisjeer, meningsløse setninger og maniert patos. Slottet manglet en god taleskriver, mente Grimstad. Hjelp til å skrive taler har Kongen hatt i mange år. Og han er ikke den eneste. Den norske regjeringen har mer enn 120 rådgivere og mange av disse bidrar til å skrive taler.

Mest utbredt er taleskrivning i USA. Barack Obama er antagelig verdens beste politiske taler. Likevel hjelper den bare 28 år gamle Jon Favreau ham med å uttrykke sine tanker så overbevisende som mulig. I offentligheten betraktes Favreau nærmest som et idol – gutten som på café formulerer ordene som påvirker en hel verden.

Les hele innlegget »

Prosjektet Virksomme ord og Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen inviterer til konferanse om politisk taleskriving mandag 7. desember. Konferansen blir holdt i Egget på Studentsenteret, og varer fra kl. 9 – 16.

Professor Martin J. Medhurst fra Baylor University, Texas, vil innlede om taleskrivingens historiske utvikling i USA. Den anerkjente britiske taleskriver dr. Susan Jones vil gjøre rede for muligheter og utfordringer knyttet til taleskrivning i vår tid.

I tillegg kommer Mina Gerhardsen fra Statsministerens kontor i Norge, og Moa Berglöf, som er taleskriver for Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt, for å belyse temaet fra et skandinavisk perspektiv.

Konferansen vil være av interesse for studenter, forskere, politikere, journalister og alle som arbeider med politikk og kommunikasjon. Konferansen er gratis, og alle interesserte er velkomne.

Det vil komme et mer detaljert program, men du kan allerede nå melde deg på ved å sende mail til koordinator Linn Lorgen på linn.lorgen@student.uib.no

Med vennlig hilsen

Jens E. Kjeldsen og Anders Johansen

Informasjons- og medievitenskap (UiB)

Hvis jeg sier til deg at du ikke skal tenke på en elefant, så vil du uunngåelig gjøre det likevel. Grunnen er ganske enkelt at jeg har nevnt ordet og fremkalt begrepet hos deg — ja, du har kanskje til og med skapt et mentalt bilde av dyret. Omtrent slik beskriver den kognitive lingvisten George Lakoff sine tanker om ”framing”.

Framing — eller innramming — beskriver ords evne til å fremkalle en særlig forståelsesramme som farger og definerer de sakene vi diskuterer. Når eksempelvis republikanerne i USA snakker om ”tax cut” eller ”tax relief”, skaper og understøtter de samtidig en særlig forståelse av skatt (”tax”) som noe skadelig; noe som vi bør kutte ned eller befris fra. Utfordringen for Demokrater som har et annet syn på saken, er at de i deres argumentasjon benytter disse ordene. Selv når de sier at de er imot ”tax cut” eller ”tax relief” blir de så å si innenfor den ramme som fremstiller skatt som noe negativt og skadelig.

Også i den norske valgkampen kjempes om ordenes betydninger. Politikere forsøker å bruke ord og begreper på en måte som fremkaller forståelsesrammer deres motstander ikke kan unnslippe.

Ikke all ordbruken hos norske politikere skaper effektive innramminger helt i Lakoffs forstand. For virkelig å lykkes må man nemlig skape et ord som tilsynelatende er nøytralt, som for eksempel ”skattekutt”, og som motstanderen derfor bruker uten å tenke over at dette ordet faktisk undergraver posisjonen han eller hun taler fra.

Men som i andre innrammingsforsøk prøver norske politikere å gi visse ord og begreper en negativ eller positiv verdi.

Les hele innlegget »

I den avsluttende partilederdebatten på NRK fredag kveld innledet Høyres leder Erna Solberg sin sluttappell slik:

Kjære velger, mange i denne valgkampen har snakket om hva de er imot. Vi i Høyre har snakket om hva vi er for.

Det har hun rett i. Men det er ikke slik det alltid har vært. I valgkampens helt innledende fase og i mange tidligere valgkamper har både Høyre og Solberg vært temmelig opptatt av å kritisere andre partier og politikere.

Jeg har tidligere kritisert denne form for retorikk hvor politikere bruker flere krefter på å angripe andre enn på å fremme sin egen politikk. Retorisk sett er det da også en dårlig strategi.

For selv om ensporet kritikk- og sutrekommunikasjon gir velgerne en grunn til ikke å stemme på dem blir angrepet, gir det ingen grunn til å stemme på den som angriper. Og det er mange andre partier å stemme på. Selvfølgelig både må og bør politikere kritisere motstanderens politikk, men de må først og fremst fortelle oss hva de selv vil.

Les hele innlegget »

I seneste nummer av tidsskriftet Prosa har Johansen en opplysende artikkel om retorikken i partienes valgprogrammer. Han skriver bl.a. følgende:

I løpet av våren har de politiske partiene avholdt sine landsmøter og vedtatt sine programmer. Nå er det opp til velgerne å sette seg inn i disse dokumentene, og avgjøre hvilket som er det mest fornuftige, og stemme deretter.
    Selvfølgelig er det ikke slik det går for seg i praksis. Trolig er det ikke en eneste velger som noen gang har fattet sin beslutning etter å ha lest gjennom alle partiprogrammene og sammenlignet dem med hverandre. Allikevel foregår alt som om dette var vanlig. Programmene er nok plattformer for stortingsgruppens arbeid, men framfor alt er de henvendelser til velgere som ennå ikke har klart å bestemme seg. I ett og alt er de innrettet på å overbevise. Helst tar de fatt med de mest abstrakte honnørord og de enk­leste kjensgjerninger, og påstår at alle konkrete standpunkter følger av dem. En velger som føler trang til å lese noe slikt, er vanskelig å tenke seg, for han må være politisk fullstendig blank, og samtidig glødende interessert i politikk. Man må forestille seg en lesehest som er så tankeløs at selv de mest innlysende påstander forekommer interessante, og dessuten så lite lærenem at interessen holdes ved like gjennom hundre­vis av sider. Denne velgeren, som neppe finnes, er modelleser for partienes valgprogrammer. Det var ham programkomiteen hadde i tankene mens den skrev. Det er ham den forsøker å vinne. Hvordan argumenteres det da?

Vel, hvis du vil vite hvordan det argumenteres – eller rettere ikke argumenteres – i valgprogrammene, så må du kjøpe seneste nummer av Prosa, eller gå til den elektroniske utgaven på tidsskriftets hjemmeside.

Hvis norske politikere uten noen tilpasning forsøker å tale som USAs president, vil det utvilsomt slå feil. Ikke desto mindre kan de lære mye av å se hva Obama gjør. Ja, alle som vil formidle et budskap, har noe å lære av Obamas retorikk.

I 1966 kom den anerkjente amerikanske samfunnsforskeren Harry Eckstein til Norge. Han beskrev de norske politikernes særlige legitimitet og autoritet — eller kanskje rettere mangel på autoritet: «Det fornemste, selv blant parlamentarikere,» undrer han seg, «er å fremstå som en vanlig kar, praktisk og med folkevett, vel bevandret i glansløse kjensgjerninger, temmelig ufiks, ikke imponert av — ja forlegen over suksess.» Man utviser, skriver han om norske politiske talere, en monoton fremføring og en upyntet stil.

Her til lands liker vi ikke at noen stikker seg ut, er spesielle, eller viser seg frem. Derfor må du ikke virke retorisk velformulert når du holder tale. Det virker nemlig falskt, forberedt og utroverdig. I stedet bør du bruke dagligdagse, vanlige formuleringer. For da vet vi at du er en vanlig person — som oss selv. Talere som bruker bilder, metaforer og store ord og appellerer til visjoner og håp, vekker mistro. Sikker form er tillært, og derfor kunstig og utvendig. Jo flottere du uttrykker deg, desto tommere er det du sier. Eller verre: desto større er risikoen for at du manipulerer oss.

Men hva med Barack Obama? Alle elsker jo Obama — også nordmenn. Og han bruker bilder, metaforer og store ord. Han appellerer til visjoner og håp. Kan norske politikere gjøre det samme? Er ikke hans stil nettopp antitesen til det norske krav om jordnær, naturlig og autentisk retorikk? Vil den ikke virke fremmedartet, falsk og pompøs i munnen på våre politikere?

Så hva skal norske politikere gjøre? Hva er Obamas hemmelighet? Se nærmere i det nye nummer av tidsskriftet Prosa eller les hele artikkelen om Obama på Prosas hjemmeside.

Norske politikere — som nordmenn flest — benytter ikke mye gestikulasjon og aktivt kroppsspråk — særlig ikke i fjernsynsdebatter. Det har både kulturelle og teknologiske årsaker. Dels er det en tradisjon for behersket actio, dels gjør en nedtonet stil seg best på fjernsyn.

Men det betyr ikke at nordmenn er uten kroppsspråk. Debattdeltakere rister på hodet, smiler avvisende, teller på fingrene, slår poenger fast i luften, holder pekefingeren opp for å be om ordet. Alle disse formene for ikke-verbal kommunikasjon er mer eller mindre bevisste. Men i debattene gir politikere minst like mange ubevisste og ikke-intensjonelle signaler. Slike ikke-intensjonelle kroppslige tegn fremkommer når kroppen lekker følelser som politikeren forsøker å kontrollere, holde tilbake eller skjule.

I den første debatten mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen på TV 2 12. august, gjorde begge politikere en god figur. Partilederne fremstod avslappete og rolige, velforberedte og velformulerte. Men det er nok ingen tvil om at de begge var preget av en viss anspenthet og nervøsitet som de forsøkte å skjule. Det inntrykket ga for eksempel det første bildet av Jens Stoltenberg. Du kan se hele programmet nedenfor, eller på TV 2s sider.

Les hele innlegget »

VG har så smått begynt å utvikle en systematisk tilgang i deres dekning av politisk retorikk. I mars publiserte de en sak om hvilke ord partilederne brukte i landsmøtetalene 2008. Det skrev jeg om på retorikkbloggen 19. mars.

Nå har VG sett på talene fra i år. Og denne gang har de også undersøkt hvem som mottar mest applaus. De utroper Erna Solberg til applaus-dronningen. Hun brukte i gjennomsnitt bare 58 ord for hver gang tilhørerne slo hendene sammen i støtte. Til sammenlikning ventet Lars Sponheims tilhørere i gjennomsnitt hele 390 ord før de gav ham applaus. Han snakket i tillegg lengst av alle. I hvert fall i ord. Han brukte 11 413 ord. Til sammenlikning brukte Erna Solberg bare 4951 ord. Men de brukte omtrent like lang tid til å levere dem. Sponheim talte i 65 minutter, Solberg i 60 minutter. En del av forklaringen er talehastighet og pauser, en annen at Høyres landsmøtedelegater klappet mer enn Venstres.

Mest interessant er kanskje ordene som partilederne bruker i deres taler. VG har vært så vennlige å låne meg deres opptellinger og jeg har dessuten laget mine egne. Ordtellinger er selvfølgelig ikke analyser, men de kan hjelpe oss med å se ting vi ellers ikke ville ha oppdaget, og de kan støtte og svekke antagelser og resultater fra mer grundige tekstanalyser.

Blant landsmøtetalene i år var Siv Jensens den mest interessante. Hun gjorde sin tale på en annen måte i år. Den atskilte seg både fra de andre partilederes og hennes egne tidligere taler. Slik variasjon er viktig, for på landsmøtene høres det ofte ut som om partilederen gir samme tale som i fjor.

Men i år tok Siv Jensen utgangspunkt i personlige helter – som alle var kvinner. Gjennom fortellinger om disse enkeltmennesker, om deres utfordringer og bedrifter, deres liv og skjebne, fremmet FrP-lederen de verdier som hun og partiet tror på. Det er et grep som vi især kjenner fra Ronald Reagan, som ofte i sine taler berettet om enkeltpersoner, vanlige mennesker, og lot dem stå frem som forbilder og representasjoner av konservative verdier.

FrP har alltid hatt en løsningsorientert retorikk. Det er ingen tvil om at FrP-medlemmer mer enn noe andre snakker om problemer i det norske samfunnet og angriper alt det de er lei. ”Vi er lei av” var som bekjent partiets første slagord. Men kritikken og bebreidelsene blir som regel fulgt opp med argumentasjon for partiets egne løsninger.

Det støtter ordtellingen av Jensens landsmøtetale. Hun bruker ordet «derfor» 46 ganger. Når folk angriper deg, lærer du deg at du må forsvare, forklare og begrunne. Det gjør Jensen og FrP. De argumenterer med aktiv og fremadrettet språkbruk. For eksempel bruker Siv Jensen ordet «problem» 24 ganger, «derfor» 46 ganger, «gjøre»33 ganger og «gjør» 11 ganger. Disse ord-klyngene viser en form for mental argumentasjons-struktur: Her er et problem. Det må vi gjøre noe med. Derfor skal vi gjøre dette (som Fremskrittspartiet foreslår).

Erna Solberg holdt også en av sine bedre landsmøte-taler i år. Men stilen er en annen enn Siv Jensens. Selv om Solberg bruker mye «jeg», er talen likevel preget av abstrakter. Hun bruker ordene «samfunnet» og «samfunn» 12 og 17 ganger, «regjering» og «regjeringen» 17 og 19 ganger og «rødgrønne» 7 ganger. Mens Siv Jensen snakket mindre om sine politiske motstandere enn noen sinne tidligere, brukte Erna Solberg også i år tid på å snakke om regjeringen og de rød-grønne. Kritikk av motstanderen, fulgt av selvros, er som regel en sikker vei til applaus.

Jens Stoltenberg har tradisjonelt vært en ganske analytisk taler. Det er han fremdeles. Men samtidig viser ordbruken at han har en slags kronologisk fremdrift i sine formuleringer. Han bruker mye «gjør» og «gjort», «løftet» og «lovet». Han sier at «vi lovet noe, og så gjorde vi det». «De andre ga løfter som de ikke holdt». Argumentet er naturligvis at Norge nå er på den riktige stien, og den må vi fortsette å gå på.

Kristin Halvorsen er på flere måter Stoltenbergs retoriske motsetning. Hun er ikke fullt så analytisk og holder seg heller ikke så mye til manus som Stoltenberg. Hennes retoriske kjennetegn er naturlighet. Hun har en personlig, avslappet stil. Ingen river seg så mye løs fra manus som Kristin Halvorsen (med Sponheim som et mulig unntak).

Mens Jens Stoltenberg bygger opp velformulerte setninger, finner du ikke mye av det hos Halvorsen. Hun har en muntlig stil, preget av direkte henvendelser til tilhørene, innskudd og innfall og dagligdagse formuleringer og ord. Som VG skriver brukte hun ordet ”utrolig” 23 ganger. Det ordet hadde hun antakelig ikke skrevet så mange ganger i et manuskript. Men vi har et smalere ordforråd når vi snakker enn når vi skriver. I arbeidet med et manuskript har vi tid til å finne gode synonymer. Når vi taler fritt må vi ta det ordet som først faller oss inn. Det ene er flott og imponerende. Det andre er naturlig og autentisk.

Politisk reklame og retorikk skal vise politikerne og politikken fra deres beste sider. Hvis vi ser nøye på hvordan retorikken er utført, forstår vi både hvordan de gjerne vil fremstå og hvordan de forsøker å få oss til å tro på at de er slik.

Fremskrittspartiets valgvideo er et godt eksempel i så måte. Det er ingen ord i videoen, for som vi alle vet er det bare løgnaktige politikere som bruker slike. Lydsporet bæres av en velkomponert, iørefallende sang fremført av populære og folkekjære artister: Liv Marit Wedvik, Stephen Ackles, Trine Rein, Tore Halvorsen og William Kristoffersen. Sangen er komponert av Christian Ingebrigtsen, som også sang den til stor suksess på Fremskrittspartiets landsmøte.

Mens melodien og sangen holder den emosjonelle oppmerksomheten, viser bildene partileder Siv Jensen slik som partiet helst vil at vi skal se henne. Hun er tøff forstår vi. Hun som kjører motorsykkel, som ligger i overlevelsesdrakt i det kalde vannet, og som flyger helikopter og blir firet ned – på faretruende vis – av luftforsvaret på en båt i åpen sjø.

Vi ser også mange bilder hvor Siv Jensen snakker for folk flest. Vi kan godt nok ikke høre hva hun sier, men det gjør ingenting, for vi lytter til FrP-sangen:

Jeg er som folk flest
Jeg vil være fri
Til å velge selv
Å få leve i fred
Jeg tror at vi skal få
Slik som vi gir
Og at hver og en
Er sin egen lykkes smed

Og mens vi nynner med på sangen og klaverakkorder som klinger så behagelig, fortsetter bildene av Siv som snakker. Men hun snakker ikke bare – slik som politikere jo ellers gjør. Hun lytter også. Andre står på talerstolen og Siv lytter. De sitter til møte og snakker – og Siv lytter. Vanlige arbeidstakere viser henne rundt på virksomheter i Norge, på fabrikker, foran luftambulansefly, i lageravdelinger, mens de forklarer om hverdagen – og Siv lytter. Hun hilser med utstrakt hånd på vanligfolk i Norge og hører hva de sier.

Vi får også nærbilder av en flott, solbrun Siv Jensen. Helt tett på. Hun ser ettertenksom ut – vi kan se at hun i tankene er opptatt av noe viktig. Men så plutselig, løfter hun blikket, som om hun merker vi betrakter henne, og hun ser oss rett inn i øynene. En kort øyenkontakt, før hun brer ut et hjertelig smil. Hun må virkelig være glad for å se oss.

Det interessante med retorikk er ikke bare hva som sies og vises, men også det som ikke sies eller vises. Bortsett fra et enkelt kort glimt, er det for eksempel ingen bilder av partilederen med andre politikere. Det er bilder fra politiske debatter, men reelt sett ikke et eneste som viser Siv i diskusjon med sine motstandere. Her er det Siv, Siv, Siv – og Siv og folket.

Eller rettere sagt: det er mer enn Siv og folket. Det ser vi i videoens slutt. Siv Jensen vises i halvnær på Karl Johan. Hun smiler til oss, vender seg om, går ned gaten og forsvinner i mengden av vanlige folk – folk som oss selv. Fusjonen er total. Siv Jensen er folk flest.

Syng med her:

For det vi høster nå
Plantet vi i går
Med frihet har vi ansvar for å så
De valgene vi tar
På leting etter svar
Bygger lag for lag
Fremtiden idag

Den norske skolen har hatt problemer med å nå sine egne mål om å fremme likhet og skape sterke faglige resultater. Årsaken er er blant annet, argumenterer Tom Are Trippestad, at de retoriske strategiene, de sosiale konstruksjonene og de politiske metodene man brukte, bidro til å undergrave de sentrale politiske og pedagogiske mål man ville oppnå.

Det gjør han i sin avhandling “Kommandohumanismen. En kritisk analyse av Gudmund Hernes’ retorikk, sosiale ingeniørkunst og utdanningspolitikk.”

Omtalen beskriver avhandlingen slik:

Avhandlingen gjør en kritisk analyse av den rollen og påvirkningen Gudmud Hernes` sosiale ingeniørkunst, retorikk og reformstrategier spilte i denne utviklingen. Analysen kritiserer en overdreven tillit til visjonært lederskap og sentralstyring. Analysen kritiserer samtidig mistilliten til deltakerdemokratiske tradisjoner og forhandlinger i utdanningssektoren som retorikken, den sosiale arkitekturen og reformstrategiene representerte. Særlig beskrives den politiske troen på sentralstyrt og kontrollert meningsdannelse ved hjelp av kulturarven og ved bruk av retoriske og estetiske innsikter fra humaniora. Analysen betegner dette som kommandohumanisme. Tekningen innebar sentral og strategisk kontroll over utdanningens mål og visjoner, læreplaner, fagplaner, lærebøker, innhold og undervisningsmetoder. Kommandohumanismen marginaliserte skolen og lærernes innflytelse over viktige faglige og pedagogiske faktorer. Samtidig kan man stille kritiske spørsmål til de innsikter myndighetene la til grunn og den kompetanse de i realiteten hadde for å innta en slik styringsposisjon.

Tidspunkt og sted for prøveforelesning:

Tid: 14.5.2009 16.30 – 18.00. Sted: Prøveforelesning holdes i aud. B, Sydneshaugen skole, Sydnesplass 9, kl 16:30.

“Retorikk som kritisk samfunnsvitenskap. En drøfting av muligheter, utfordringer og problemer.”

Tidspunkt og sted for disputasen:
15.05.2009, kl. 09:30, Aud. B. Sydneshaugen skole, Sydnesplass 9 i Bergen

Talekunsten har endret seg. Vi har fått en talekunstens tilbakekomst, en gjenfødsel. Interessen for retorikk – både praktisk og teoretisk – er økende. President Barack Obamas veltalenheten har vist verdien av talekunsten og inspirert mange. På universitetene i Oslo og Bergen er det nå utdanninger i retorikk. For å kunne gjennomføre debatter og taler overbevisende tar norske politikere kurser i kommunikasjon og talekunst. Men talekunstens gjenfødsel har gitt oss et nytt barn.

Som manuskriptet, mikrofonen, radio og fjernsynet har Internett som medium endret rammene for talekunsten. Frem til slutningen av folketalernes tid (ca. 1880) refererte avisene de store talene langt og detaljert. Ja, ofte ble de trykt i sin helhet.

I begynnelsen av kringkastingens tid (ca. fra 1940-1965) ble talene sendt på radio og fjernsyn. Men i slutten av kringkastingens tid (ca. fra 1970-2000) tokk journalistene makten. De valgte ut særlige siterbare deler av taler, og de brakte bilder av uheldige kroppsbevegelser og feiltagelser. Bilder som ikke nødvendigvis var representative for talen eller stemningen i salen, men som kunne vises på skjermen og fortelle sin egen historie. I slike rammer klarer taleren som har sound-bites, karisma og tv-tekke seg best. Taleren som er enten teknokratisk og forklarende eller voldsom og gestikulerende faller gjennom.

Med Internett har politikerne fått tilbake noe av den makten som journalistene tok fra dem. Med egne nettsider kan de nå velgerne direkte – utenom journalistenes utvelgelse, fragmentering og formidling. Taler legges ut i sin helhet både som tekst og video. Ved FrPs valgkampåpning i valgkampstarten i 2007 sa Siv Jensen i sin valgtale velkommen ikke bare til de fremmøtte i Fredrikstad, men også til ”alle dere som følger denne valgkampåpningen gjennom Fremskrittspartiets TV, som er første gang et politisk parti faktisk gjør i en valgkamp” (Se: http://www.frp.no/Innhold/_struktur_internett/Hovedmeny/FrPTV_Opptak/?folderpagesize=20, gå til Arkiv, så til Valg 07, scroll ned og klikk på ”Siv Jensens tale på valgkampåpningen).

Samtidig med at Internett på denne måten synes å gi den politiske talen en ny plass, er det også en tendens til at mediets karakter vanskeliggjør tradisjonell talekunst. Mens taleren som Wergeland, Bjørnson, Tranmæl og Lange holdt lange, fyrige taler, gir dagens unge retorikere ”digitale fortellinger” på nett. I tre-minutters videoen ”Fortellingen om Hadia”, for eksempel, gir Ap-politiker Hadia Tajik sin egen livshistorie. Den presenterer ikke oratorisk kunst. Den gir ikke mye argumentasjon i tradisjonell forstand. Men vi får vi en velprodusert, personlig, nedtonet og visuell fortelling, hvor et nærbilde av Hadia betror seg til oss og hvor lett falmete fotografier fra 70-tallet gir den rette nostalgiske følelsen.

Prøv selv å føle det her:

Jeg blir jevnlig spurt om hvem som er Norges største taler. Da blir jeg oftest litt forlegen. Jeg er nemlig ikke helt sikker på hva jeg skal svare. For hvem er egentlig den mest formidable taler i nasjonen? Eller rettere: finnes det i det hele tatt noen formidable politiske talere her til lands?

Jeg skal unnlate å svare på det. I stedet vil jeg si “Look to the young”. For det er ikke tvil om at interessen for retorikk – både den teoretiske og den praktiske – er økende. Det viser seg i blant annet hos yngre talere.

Ta for eksempel Tore Eikelands (Hordaland Ap) innlegg til Arbeiderpartiets landsmøte, som blir avholdt i disse dager. Velopplagt og velformulert, morsomt og modig, og med et tydelig budskap og en klar og fokusert argumentasjon.

Allerede etter de først ord forstod tilhørerne at de var i gode retoriske hender:

Som distriktsentusiast må jeg si at å kalle pelsdyroppdrett for distriktspolitikk, nesten blir som å kalle landsskytterstevnet for viktig forsvarspolitikk!

Så var tingene satt i perspektiv.

Med en taletid på bare tre minutter gjelder det om å fange oppmerksomheten med det samme. Det gjorde Eikeland. Han nådde både å gi tilhøreren statistisk informasjon, morsomheter og ubehagelige beskrivelser av forholdene for dyrene i pelsdyroppdrett: “kannibalisme i de ørsmå burene og dyr som tygde av kroppsdeler på seg selv og andre. Og det var ikke et uvanlig syn”.

Hele seansen ble avsluttet med et dikt; opplest av forfatteren selv.

Så “Look to the young” … det kan du gjøre her:

Tid: 16.04.2009 12.15 – 14.00
Sted: Lite Auditorium, Lauritz Meltzers hus (the Social Science Building at Fosswinckelsgate 6).

The world renowned researcher Frans van Eemeren from University of Amsterdam will visit Bergen and talk about: “Fallacies as derailments of strategic manoeuvring: Reconnecting dialectic and rhetoric”

Frans H. van Eemeren is Professor of Speech Communication, Argumentation Theory and Rhetoric at the University of Amsterdam. Frans van Eemeren and Rob Grootendorst (1944-2000) are the founders of the influential pragma-dialectical argumentation theory. This theory systematically combines normative insights from philosophical dialectics and dialogue logic with pragmatic insights from speech act theory, Gricean theory and discourse analysis. The pragma-dialectical theory is applied in the analysis, evaluation and production of oral and written argumentative discourse.

Mer informasjon om gjesteforelesningen.