Hvis du ønsker at påvirke og overtale andre mennesker, må du påvirke deres følelser. Den klassiske retoriks begreb for emotionel bevægelse af tilhørerne er páthos. Begrebet er i familie med det græske ord paskhein som betyder noget i retning af at gennemgå, opleve, lide eller at være i en særlig tilstand. Fra og med Aristoteles’ Retorik (ca. 330 f.Kr.) forstås patos bedst som en del af triaden som også indeholder logos (appeller til fornuften og til rationel argumentation) og ethos (appeller til afsenders troværdighed og karakter). Den gode – og effektive – retoriker anvender altid alle tre appeller.

For Aristoteles og alle senere retorikere er patos helt afgørende. I Retorikkens anden bog slår han fast at følelser eller affekter er sjælelige påvirkninger som får mennesker til at ændre mening: ”Overbevisning skabes gennem tilhørerne, når disse af talerens ord påvirkes i retning af en vis følelsesmæssig affekt (patos). Vi dømmer jo ikke éns, uanset om vi er kede af det eller glade, eller venligt, respektive fjendtligt indstillet.”

Ifølge Aristoteles er der tre ting talere må tage hensyn til hvis de ønsker at forstå hvordan følelser vækkes eller dæmpes: For det første hvordan mennesker er til sinds når en bestemt følelse opstår. Man må altså forstå følelsens beskaffenhed og baggrund. For det andet hvem eller hvad følelsen vanligvis er rettet imod, altså hvad der fremkalder følelsen. For det tredje ved hvilke anledninger følelsen normalt opstår, altså grundene til at følelsen fremkaldes. På denne måde gennemgår Aristoteles en række følelser og deres modsætninger: vrede og sagtmodighed, venskab og had, frygt og mod, skam og skamløshed, medlidenhed og forargelse, kappelyst og foragt, samt misundelse.

Hvis retoren fx vil udnytte eller fremkalde menneskers frygt, må han vide hvordan disse tre ting forholder sig til denne følelse. Det ved Aristoteles. Han bestemmer frygtens beskaffenhed som en ”ulystbetonet følelse af uro, der udspringer af en forestilling om et nært forestående ødelæggende eller smertefuldt onde”. Det vi har på lang afstand, derimod, frygter vi ikke. Vi ved alle at vi engang skal dø, men så længe vi ikke har det tæt ind på livet, skaber det ikke frygt. Frygt fremkaldes af det som har umiddelbar magt til at ødelægge, skade eller forårsage smerte. Vi frygter personer som har magt og styrke, hvis disse mennesker er uretfærdige, vrede, eller krænkede. Ved hvilke anledninger opstår frygt da? Eftersom frygt er forbundet med forventning om at noget ondt eller smertefuldt snart vil ske, findes frygt hos de mennesker der mener at en umiddelbar fare truer, eller som venter noget bestemt fra bestemte mennesker på et bestemt tidspunkt. For at vi kan føle frygt må vi desuden føle en smule håb om at vi kan undgå det vi frygter. For den håbløse har givet op og føler ingen frygt. På denne måde gennemgår Aristoteles en række følelser og deres modsætninger: vrede og sagtmodighed, venskab og had, frygt og mod, skam og skamløshed, medlidenhed og forargelse, kappelyst og foragt, samt misundelse.

Følelsernes rationelle dimension

Når man tænker på vigtigheden af følelserne i retorikken, findes der overraskende få systematiske redegørelser for patos. Omkring 100 år før Aristoteles forklarede sofisten Gorgias (ca. 490-385) i sin Lovtale for Helena følelsernes magt. Her sammenlignes retorisk tale med magi og medicin: Den hensætter lytteren i emotionelle tilstande uden at han er helt bevidst om hvad der sker. En følelsespåvirkning følger altså med accepten af en holdning eller vurdering som er fremkaldt af rationel argumentation. Det emotionelle har en rationel dimension; det rationelle en emotionel. Godt 200 år efter Aristoteles bruger romerne ivrigt stærke emotionelle appeller i deres taler: De anvender store ord og bevægelser, river klæderne af smukke kvinder og sårede krigshelte og bringer grædende børn i retten for at vinde omsorg og medlidenhed. Men de skriver ikke meget teori om emnet. Selv Cicero (106-43) og Quintilian (35-100) begrænser sig mest til praktiske råd og kategorisering af følelser. Intet er vigtigere, skriver Cicero i De oratore, end at vække tilhørerens følelser: ”Mennesker træffer nemlig langt oftere deres afgørelse ud fra had eller kærlighed, begær, vrede, sorg eller glæde, håb eller frygt, eller ved en vildfarelse eller sjælelig rystelse … end på grundlag af virkeligheden eller efter en forskrift, et retsprincip, en juridisk grundsætning eller en lovbestemmelse.” Mens Cicero som de fleste tidligere retorikere forstår patos som sjælelig rystelse, skelner Quintilian mellem de rolige og langvarige følelser (’mores’ som svarer til etos) og de voldsomme, kortvarige følelser (’affectus’ som svarer til patos). Hengivenhed hører til under etos, kærlighed under patos.

I citaterne ovenfor synes både Gorgias og Cicero at antyde at følelser er vildledende. Det har også senere tider gjort. Og vel kan følelser være problematiske og farlige. Men retorikken anerkender at følelserne er en relevant og nødvendig vej til erkendelse og handling. Hvis vi i skoven møder en bjørn, rammes vi af frygt; med denne følelse har vi udført en vurdering af situationen som farlig. Vurderingen er samtidig en anbefaling af en bestemt form for handling, fx flugt eller angreb. I følelsen findes så at sige et argument – et enthymem – som skaber en vurdering og råder os til at handle på en bestemt måde. Allerede Aristoteles’ Retorik indeholdt idéen om at argumenter fremkalder følelser, og at følelser fører til handling. Det gælder stadig. Hvis nogen overbeviser mig om at regeringens forslag om aktieudbytte fører til at dem som har mest, får mere, og dem som har mindst, får mindre, vil jeg ud fra dette vurdere regeringens politik. Afhængig af hvem jeg er, vil vurderingen vække harme eller glæde. En følelsespåvirkning følger altså med accepten af en holdning eller vurdering som er fremkaldt af rationel argumentation. Det emotionelle har en rationel dimension; det rationelle en emotionel.

Retorikken henvender sig til hele mennesket

Følelsen følger af argumentationen, men argumenter kan også følge af følelsen. Vi kan befinde os i situationer hvor vi først bevæges emotionelt og derefter lader følelserne forme vores vurderinger som så påvirker vore holdninger og handlinger. Når helsemyndigheder og sundhedsstyrelser i deres antirygekampagner viser os hjerter med blodpropper, hjerner med hjerneblødninger og blodårer med tykt, hvidt fedt; så er det netop et forsøg på at skabe følelser som skal føre til vurderinger der får rygere til at ændre deres adfærd. I retorikken opfattes følelser altså som noget aktivt: De er hverken en ting inden i os (’mine inderste følelser’) eller en kraft udefra som vi passivt og tankeløst lader os påvirke af (’ramt af jalousi’, ’plaget af skyld’). Følelser er fortolkninger og vurderinger, og selv om ikke alle vurderinger involverer følelser, involverer alle følelser vurderinger. Sammenhængen mellem det rationelle og det emotionelle bekræftes af kognitionsforskningen, der undersøger hvordan mennesket tænker og erkender. Også her er lærdommen at sansning, tænkning, følelse og handling hænger funktionelt sammen: Følelser fremkaldes af vurderingen om forhold i omverdenen. Eller anderledes udtrykt: Følelser kræver tænkning, de er kognitive responser. Det er derfor ansvarlige og effektive retorikere ikke adskiller følelserne fra tankerne, men forener dem ved at henvende sig til hele mennesket; til både hjerne og hjerte, logos og patos. Det vigtige spørgsmål er nemlig ikke om retorikeren vækker vore følelser, for det bør han gøre, men om følelserne han fremkalder er berettigede og passende for at skabe gode beslutninger

Hvorfor skal man ha et studium i retorikk? Slik er noen kanskje fristet til å spørre når de hører at studenter nå kan ta master i retorikk i Norge. For det handler jo ikke om noe? På engelsk lærer man språk. På historie får vi vite hva som er skjedd i tidligere tider. Biolog gir oss viten om levende organismer. Men retorikk?

Ifølge Platons Sokrates har retorikk ikke noe emne og er derfor slett ikke noe fag. Det er en slags akademisk versjon av det show som Jerry Seinfeld og George Costanza en gang skapte. Som Costanza begeistret utbrøt da han fikk ideen som ingen hadde tenkt på tidligere: ”Its a show about nothing!”

Jeg er ikke sikker på om Aristoteles ville ha forstått George Costanzas begeistring. For ingenting handler om ingenting. Heller ikke retorikk. Aristoteles definerer retorikken som evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale.

Les hele innlegget »

Et nytt, fullblods retorikkstudium er endelig på plass ved Universitetet i Oslo, og i den anledning inviterer Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) til debattmøte i Litteraturhuset i Oslo.

Hva kan studiet bidra med i offentligheten, i arbeidslivet og i akademia? Bidrag ved: Janne Asprusten, Kjell Lars Berge, Hans Petter Graver, Sine Halkjelsvik Bjordal, Jens Elmelund Kjeldsen, Bård Vegar Solhjell, Trine Syvertsen, Johan L. Tønnesson og Øyvind Østerud.

Tidspunkt: Tirsdag 16. mars kl.19.00
Sted: Amalie Skram, Litteraturhuset i Oslo

Det vil bli enkel servering etter møtet. Adgang er gratis og seminaret er åpent for alle.

Som jeg beskrev i et tidligere blogginnlegg var problemet for kjønnsforsker Jørgen Lorentzen at han i programmet Hjernevask ikke fremstod som en forsker med særlig gode argumenter. Les Morgenbladet i dag og få med deg en som både kan argumentere og overbevise – og være morsom.

Gudmund Hernes forteller om gutten som har fått en ny hammer – alt trenger et slag!

Les og lær.

Hun står nervøs foran 30 medstudenter. Kroppen er stiv, øynene flakker, stemmen er presset og anspent. Men hun er i gang. Retter kroppen opp, vender blikket mot tilhørerne og løfter stemmen ut i rommet.

Når vi underviser i retorikk på Universitetet i Bergen er historie, teori og analyse i sentrum. Men vi forsøker hele tiden å gi studentene erfaringer med praktisk kommunikasjon. De skal ikke bare lære talens teori og historie, de må også selv holde taler. De skal ikke bare analysere debatter, de må også selv arrangere og delta i dem. De fleste studenter er temmelig nervøse når de skal holde tale. I betraktning av at medstudenter etterpå skal evaluere og diskutere talen, er det ikke så underlig, Omvendt er det overraskende at unge mennesker etter barneskole, ungdomsskole og videregående, fremdeles er uerfarne og usikre talere.

Les hele innlegget »

NRKs fjernsynsprogram Hjernevask ”bryter med grunnleggende journalistiske prinsipper”, skrev kjønnsforsker Jørgen Lorentzen (UiO) på Aftenposten.no på onsdag (3. mars).  Han hadde bestemt seg for ikke å kommentere programmet. Han mente at seerne ville se at programleder Harald Eia hadde en tydelig agenda og ville tolke programmet – og Lorentzens deltakelse – ut i fra dette. De ville se at han som kjønnsforsker var fanget i et journalistisk bakholdsangrep. Men slik gikk det ikke. Allerede dagen etter begynte mailene å strømme inn hos Lorentzen. De slo fast, forteller han: ”at jeg var dum, dummere, dummest, fullstendig idiot og om jeg ikke hadde skjønt at kjønn var biologisk”.

Jeg skal ikke innlate meg på å vurdere i hvilken utstrekning kjønn samt maskulin og feminin adferd er (mest) biologisk eller kulturelt betinget. Jeg skal heller ikke vurdere om Lorentzen og Cathrine Egeland (Forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet) tar feil i det de sier i programmet, om de er ensidige og dårlige forskere eller om Lorentzen er en ”ideologisk forblinda mann”, som Jon Hustad skrev i Aftenposten.no. Retorisk sett er det – i første omgang – ikke så interessant om forskerne faktisk er inkompetente eller ideologisk forblindet. Det interessante er hva som får dem til å fremstå slik i programmet.

Les hele innlegget »

Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de utfører viktige sosiale oppgaver i samfunnet. Det samme gjelder for tradisjoner i familie- og privatlivet.

I Danmark, hvor jeg kommer fra, er det alminnelig at man til nyttårsfester samles for i fellesskap å nyte et glass champagne og høre H.M. Dronningens nyttårstale. Det er et hyggelig ritual og en god begynnelse på nyttårsfeiringen. Gjestene får et felles utgangspunkt for samtale og diskusjon – uansett om man er republikaner eller tilhenger av monarkiet.

Mens både den danske Dronningen og statsminister Stoltenberg i deres nyttårstaler for 2009/2010 først og fremst søkte å skape et nasjonalt felleskap, søkte Kong Harald et mer allmennmenneskelig fellesskap.

Les hele innlegget »

7. desember holdt forskningsprosjektet Virksomme ord og Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen en stor konferanse om politisk taleskrivning. Mer enn 100 tilhørere var tilstede. Det er åpenbart stor interesse for verdien og konsekvensene av den økende praksis med å la andre utforme ordene dine.

”Kongen trenger hjelp”, skrev statsviter Carl-Erik Grimstad i VG 5. januar 2007. Han syntes at Kongens nyttårstale var den språklig dårligste på mange år; fylt med tomt ordgyteri, klisjeer, meningsløse setninger og maniert patos. Slottet manglet en god taleskriver, mente Grimstad. Hjelp til å skrive taler har Kongen hatt i mange år. Og han er ikke den eneste. Den norske regjeringen har mer enn 120 rådgivere og mange av disse bidrar til å skrive taler.

Mest utbredt er taleskrivning i USA. Barack Obama er antagelig verdens beste politiske taler. Likevel hjelper den bare 28 år gamle Jon Favreau ham med å uttrykke sine tanker så overbevisende som mulig. I offentligheten betraktes Favreau nærmest som et idol – gutten som på café formulerer ordene som påvirker en hel verden.

Les hele innlegget »

Prosjektet Virksomme ord og Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen inviterer til konferanse om politisk taleskriving mandag 7. desember. Konferansen blir holdt i Egget på Studentsenteret, og varer fra kl. 9 – 16.

Professor Martin J. Medhurst fra Baylor University, Texas, vil innlede om taleskrivingens historiske utvikling i USA. Den anerkjente britiske taleskriver dr. Susan Jones vil gjøre rede for muligheter og utfordringer knyttet til taleskrivning i vår tid.

I tillegg kommer Mina Gerhardsen fra Statsministerens kontor i Norge, og Moa Berglöf, som er taleskriver for Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt, for å belyse temaet fra et skandinavisk perspektiv.

Konferansen vil være av interesse for studenter, forskere, politikere, journalister og alle som arbeider med politikk og kommunikasjon. Konferansen er gratis, og alle interesserte er velkomne.

Det vil komme et mer detaljert program, men du kan allerede nå melde deg på ved å sende mail til koordinator Linn Lorgen på linn.lorgen@student.uib.no

Med vennlig hilsen

Jens E. Kjeldsen og Anders Johansen

Informasjons- og medievitenskap (UiB)

Hvis jeg sier til deg at du ikke skal tenke på en elefant, så vil du uunngåelig gjøre det likevel. Grunnen er ganske enkelt at jeg har nevnt ordet og fremkalt begrepet hos deg — ja, du har kanskje til og med skapt et mentalt bilde av dyret. Omtrent slik beskriver den kognitive lingvisten George Lakoff sine tanker om ”framing”.

Framing — eller innramming — beskriver ords evne til å fremkalle en særlig forståelsesramme som farger og definerer de sakene vi diskuterer. Når eksempelvis republikanerne i USA snakker om ”tax cut” eller ”tax relief”, skaper og understøtter de samtidig en særlig forståelse av skatt (”tax”) som noe skadelig; noe som vi bør kutte ned eller befris fra. Utfordringen for Demokrater som har et annet syn på saken, er at de i deres argumentasjon benytter disse ordene. Selv når de sier at de er imot ”tax cut” eller ”tax relief” blir de så å si innenfor den ramme som fremstiller skatt som noe negativt og skadelig.

Også i den norske valgkampen kjempes om ordenes betydninger. Politikere forsøker å bruke ord og begreper på en måte som fremkaller forståelsesrammer deres motstander ikke kan unnslippe.

Ikke all ordbruken hos norske politikere skaper effektive innramminger helt i Lakoffs forstand. For virkelig å lykkes må man nemlig skape et ord som tilsynelatende er nøytralt, som for eksempel ”skattekutt”, og som motstanderen derfor bruker uten å tenke over at dette ordet faktisk undergraver posisjonen han eller hun taler fra.

Men som i andre innrammingsforsøk prøver norske politikere å gi visse ord og begreper en negativ eller positiv verdi.

Les hele innlegget »

I den avsluttende partilederdebatten på NRK fredag kveld innledet Høyres leder Erna Solberg sin sluttappell slik:

Kjære velger, mange i denne valgkampen har snakket om hva de er imot. Vi i Høyre har snakket om hva vi er for.

Det har hun rett i. Men det er ikke slik det alltid har vært. I valgkampens helt innledende fase og i mange tidligere valgkamper har både Høyre og Solberg vært temmelig opptatt av å kritisere andre partier og politikere.

Jeg har tidligere kritisert denne form for retorikk hvor politikere bruker flere krefter på å angripe andre enn på å fremme sin egen politikk. Retorisk sett er det da også en dårlig strategi.

For selv om ensporet kritikk- og sutrekommunikasjon gir velgerne en grunn til ikke å stemme på dem blir angrepet, gir det ingen grunn til å stemme på den som angriper. Og det er mange andre partier å stemme på. Selvfølgelig både må og bør politikere kritisere motstanderens politikk, men de må først og fremst fortelle oss hva de selv vil.

Les hele innlegget »

I seneste nummer av tidsskriftet Prosa har Johansen en opplysende artikkel om retorikken i partienes valgprogrammer. Han skriver bl.a. følgende:

I løpet av våren har de politiske partiene avholdt sine landsmøter og vedtatt sine programmer. Nå er det opp til velgerne å sette seg inn i disse dokumentene, og avgjøre hvilket som er det mest fornuftige, og stemme deretter.
    Selvfølgelig er det ikke slik det går for seg i praksis. Trolig er det ikke en eneste velger som noen gang har fattet sin beslutning etter å ha lest gjennom alle partiprogrammene og sammenlignet dem med hverandre. Allikevel foregår alt som om dette var vanlig. Programmene er nok plattformer for stortingsgruppens arbeid, men framfor alt er de henvendelser til velgere som ennå ikke har klart å bestemme seg. I ett og alt er de innrettet på å overbevise. Helst tar de fatt med de mest abstrakte honnørord og de enk­leste kjensgjerninger, og påstår at alle konkrete standpunkter følger av dem. En velger som føler trang til å lese noe slikt, er vanskelig å tenke seg, for han må være politisk fullstendig blank, og samtidig glødende interessert i politikk. Man må forestille seg en lesehest som er så tankeløs at selv de mest innlysende påstander forekommer interessante, og dessuten så lite lærenem at interessen holdes ved like gjennom hundre­vis av sider. Denne velgeren, som neppe finnes, er modelleser for partienes valgprogrammer. Det var ham programkomiteen hadde i tankene mens den skrev. Det er ham den forsøker å vinne. Hvordan argumenteres det da?

Vel, hvis du vil vite hvordan det argumenteres – eller rettere ikke argumenteres – i valgprogrammene, så må du kjøpe seneste nummer av Prosa, eller gå til den elektroniske utgaven på tidsskriftets hjemmeside.

Hvis norske politikere uten noen tilpasning forsøker å tale som USAs president, vil det utvilsomt slå feil. Ikke desto mindre kan de lære mye av å se hva Obama gjør. Ja, alle som vil formidle et budskap, har noe å lære av Obamas retorikk.

I 1966 kom den anerkjente amerikanske samfunnsforskeren Harry Eckstein til Norge. Han beskrev de norske politikernes særlige legitimitet og autoritet — eller kanskje rettere mangel på autoritet: «Det fornemste, selv blant parlamentarikere,» undrer han seg, «er å fremstå som en vanlig kar, praktisk og med folkevett, vel bevandret i glansløse kjensgjerninger, temmelig ufiks, ikke imponert av — ja forlegen over suksess.» Man utviser, skriver han om norske politiske talere, en monoton fremføring og en upyntet stil.

Her til lands liker vi ikke at noen stikker seg ut, er spesielle, eller viser seg frem. Derfor må du ikke virke retorisk velformulert når du holder tale. Det virker nemlig falskt, forberedt og utroverdig. I stedet bør du bruke dagligdagse, vanlige formuleringer. For da vet vi at du er en vanlig person — som oss selv. Talere som bruker bilder, metaforer og store ord og appellerer til visjoner og håp, vekker mistro. Sikker form er tillært, og derfor kunstig og utvendig. Jo flottere du uttrykker deg, desto tommere er det du sier. Eller verre: desto større er risikoen for at du manipulerer oss.

Men hva med Barack Obama? Alle elsker jo Obama — også nordmenn. Og han bruker bilder, metaforer og store ord. Han appellerer til visjoner og håp. Kan norske politikere gjøre det samme? Er ikke hans stil nettopp antitesen til det norske krav om jordnær, naturlig og autentisk retorikk? Vil den ikke virke fremmedartet, falsk og pompøs i munnen på våre politikere?

Så hva skal norske politikere gjøre? Hva er Obamas hemmelighet? Se nærmere i det nye nummer av tidsskriftet Prosa eller les hele artikkelen om Obama på Prosas hjemmeside.

Norske politikere — som nordmenn flest — benytter ikke mye gestikulasjon og aktivt kroppsspråk — særlig ikke i fjernsynsdebatter. Det har både kulturelle og teknologiske årsaker. Dels er det en tradisjon for behersket actio, dels gjør en nedtonet stil seg best på fjernsyn.

Men det betyr ikke at nordmenn er uten kroppsspråk. Debattdeltakere rister på hodet, smiler avvisende, teller på fingrene, slår poenger fast i luften, holder pekefingeren opp for å be om ordet. Alle disse formene for ikke-verbal kommunikasjon er mer eller mindre bevisste. Men i debattene gir politikere minst like mange ubevisste og ikke-intensjonelle signaler. Slike ikke-intensjonelle kroppslige tegn fremkommer når kroppen lekker følelser som politikeren forsøker å kontrollere, holde tilbake eller skjule.

I den første debatten mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen på TV 2 12. august, gjorde begge politikere en god figur. Partilederne fremstod avslappete og rolige, velforberedte og velformulerte. Men det er nok ingen tvil om at de begge var preget av en viss anspenthet og nervøsitet som de forsøkte å skjule. Det inntrykket ga for eksempel det første bildet av Jens Stoltenberg. Du kan se hele programmet nedenfor, eller på TV 2s sider.

Les hele innlegget »