Hvorfor skal man ha et studium i retorikk? Slik er noen kanskje fristet til å spørre når de hører at studenter nå kan ta master i retorikk i Norge. For det handler jo ikke om noe? På engelsk lærer man språk. På historie får vi vite hva som er skjedd i tidligere tider. Biolog gir oss viten om levende organismer. Men retorikk?

Ifølge Platons Sokrates har retorikk ikke noe emne og er derfor slett ikke noe fag. Det er en slags akademisk versjon av det show som Jerry Seinfeld og George Constanza en gang skapte. Som Constanza begeistret utbrøt da han fikk ideen som ingen hadde tenkt på tidligere: ”Its a show about nothing!”

Jeg er ikke sikker på om Aristoteles ville ha forstått George Costanzas begeistring. For ingenting handler om ingenting. Heller ikke retorikk. Aristoteles definerer retorikken som evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale.

Oppgaven for retoriske studier er å undersøke dette. Det er nemlig mulig å ”studere årsakene til at folk lykkes – noen av rutine, andre ved slumpetreff. Og alle vil vel si seg enige i”, skriver Aristoteles, ”at dette er det et fag har til oppgave”. Når man tenker over dette, forstår man hvor viktig det retoriske studiet er.

Evnen til både å forstå kommunikasjon og til selv å kommunisere er sement og stein både når vi skaper bygninger og menneskelige relasjoner. At vi i det hele tatt har samfunn og samarbeid er en retorisk overvinnelse av tilstanden etter babel.

Retorikk i fagplaner og utdanning

Det ser ut til at også politikerne og utdanningsbyråkrater har forstått dette. Da jeg – for laaang tid siden – begynte å arbeide på Universitetet i Bergen, var det ikke mye som tydet på at norske skoleelever ble trenet i å ta ordet og holde det. Det kunne være en tærkrummende opplevelse å høre på studentpresentasjoner – ja egentlig på alle former for presentasjoner, fra alle former for mennesker.

Men nå er retorikk kommet inn i skolenes læreplaner (se om dette i tidligere blogginnlegg). Interessen på universiteter og høgskoler har vokst jevnt de seneste 15-20 år. Og nå har vi både i Oslo og Bergen universitetsutdanninger i retorikk. Oslo var først ut med en bachelor i Retorikk og språklig kommunikasjon i 2002. Året etter kom et bachelorprogram i retorikk på Universitetet i Bergen. I øyeblikket arbeider vi i Bergen på å utvide dette programmet til en full femårig utdanning med MA.

Det har Oslo allerede fått til. Det er en stor bedrift å etablere et slikt tverrvitenskapelig fag og det vil bli til gagn og glede for Universitetet i Oslo, for retorikkmiljøet i Norge og ikke minst – tør jeg si – for den norske offentligheten. For retorikkstudiene i Oslo og Bergen vil bidra til å gi landet er mer viten om hvordan vi påvirker hverandre, og vil hjelpe oss til flere interessante, opplysende og effektive taler og tekster.

Etisk praksis, praktisk retorikk

Faktisk tror jeg også at vi vil få mer etiske retorer og mer moralsk etterrettelige taler. Ja, jeg vet godt at alt dette høres både pompøst og naivt ut. Men det er ingen tvil om at retorikkstudiet gjør noe med studentene. Det har jeg selv erfart, både som student på institutt for retorikk i København og som leder av Retorikkprogrammet i Bergen.

Flere av studentene begynner med en vag forestilling om at de blir i stand til å overbevise alle om alt og alltid få viljen sin. Men de lærer fort at retorikk både er en kunst og en vitenskap. Det finnes vitenskapelige retningslinjer for påvirkning. Men det finnes enda fler unntak. Man kan ikke lage oppskrifter for overtalelse. Enhver situasjon, tale og menneske er unik og må vurderes på nytt. Jo mer studentene lærer om retorikk, desto mer vet de om menneskets essens – og om seg selv. For den retoriske evnen til å forstå og formidle er et vesenstrekk ved oss alle.

Retorikkutdanningene i Skandinavia verdsetter erfaringsbasert kunnskap. Vi søker å befrukte teori med praksis og praksis med teori. Det gjelder København, Örebro, Södertörn i Stockholm. Og det gjelder Oslo og Bergen. Studentene skal ikke bare studere taler. De skal også skrive og holde dem.

I det hele tatt så skjer det noe med retorikken i Norge og Skandinavia. Oss som forsker på retorikk har lenge vendt blikket mot USA – landet som har dominert forskningen i mer enn et halvt århundre. Men nå reiser amerikanerne til Skandinavia – til Bergen og til Oslo. Og selv om Danmark og Sverige kanskje ennå er litt større på retorisk forskning er det antagelig ikke noen plass i verden hvor retorikken er i større vekst enn her i Norge.

At vi arbeider på å lage en master i retorikk i Bergen og at det allerede er etablert en slik i Oslo er gode eksempler på dette.

Et nytt, fullblods retorikkstudium er endelig på plass ved Universitetet i Oslo, og i den anledning inviterer Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) til debattmøte i Litteraturhuset i Oslo.

Hva kan studiet bidra med i offentligheten, i arbeidslivet og i akademia? Bidrag ved: Janne Asprusten, Kjell Lars Berge, Hans Petter Graver, Sine Halkjelsvik Bjordal, Jens Elmelund Kjeldsen, Bård Vegar Solhjell, Trine Syvertsen, Johan L. Tønnesson og Øyvind Østerud.

Tidspunkt: Tirsdag 16. mars kl.19.00
Sted: Amalie Skram, Litteraturhuset i Oslo

Det vil bli enkel servering etter møtet. Adgang er gratis og seminaret er åpent for alle.

Som jeg beskrev i et tidligere blogginnlegg var problemet for kjønnsforsker Jørgen Lorentzen at han i programmet Hjernevask ikke fremstod som en forsker med særlig gode argumenter. Les Morgenbladet i dag og få med deg en som både kan argumentere og overbevise – og være morsom.

Gudmund Hernes forteller om gutten som har fått en ny hammer – alt trenger et slag!

Les og lær.

Hun står nervøs foran 30 medstudenter. Kroppen er stiv, øynene flakker, stemmen er presset og anspent. Men hun er i gang. Retter kroppen opp, vender blikket mot tilhørerne og løfter stemmen ut i rommet.

Når vi underviser i retorikk på Universitetet i Bergen er historie, teori og analyse i sentrum. Men vi forsøker hele tiden å gi studentene erfaringer med praktisk kommunikasjon. De skal ikke bare lære talens teori og historie, de må også selv holde taler. De skal ikke bare analysere debatter, de må også selv arrangere og delta i dem. De fleste studenter er temmelig nervøse når de skal holde tale. I betraktning av at medstudenter etterpå skal evaluere og diskutere talen, er det ikke så underlig, Omvendt er det overraskende at unge mennesker etter barneskole, ungdomsskole og videregående, fremdeles er uerfarne og usikre talere.

Les hele innlegget »

NRKs fjernsynsprogram Hjernevask ”bryter med grunnleggende journalistiske prinsipper”, skrev kjønnsforsker Jørgen Lorentzen (UiO) på Aftenposten.no på onsdag (3. mars).  Han hadde bestemt seg for ikke å kommentere programmet. Han mente at seerne ville se at programleder Harald Eia hadde en tydelig agenda og ville tolke programmet – og Lorentzens deltakelse – ut i fra dette. De ville se at han som kjønnsforsker var fanget i et journalistisk bakholdsangrep. Men slik gikk det ikke. Allerede dagen etter begynte mailene å strømme inn hos Lorentzen. De slo fast, forteller han: ”at jeg var dum, dummere, dummest, fullstendig idiot og om jeg ikke hadde skjønt at kjønn var biologisk”.

Jeg skal ikke innlate meg på å vurdere i hvilken utstrekning kjønn samt maskulin og feminin adferd er (mest) biologisk eller kulturelt betinget. Jeg skal heller ikke vurdere om Lorentzen og Cathrine Egeland (Forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet) tar feil i det de sier i programmet, om de er ensidige og dårlige forskere eller om Lorentzen er en ”ideologisk forblinda mann”, som Jon Hustad skrev i Aftenposten.no. Retorisk sett er det – i første omgang – ikke så interessant om forskerne faktisk er inkompetente eller ideologisk forblindet. Det interessante er hva som får dem til å fremstå slik i programmet.

Les hele innlegget »

Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de utfører viktige sosiale oppgaver i samfunnet. Det samme gjelder for tradisjoner i familie- og privatlivet.

I Danmark, hvor jeg kommer fra, er det alminnelig at man til nyttårsfester samles for i fellesskap å nyte et glass champagne og høre H.M. Dronningens nyttårstale. Det er et hyggelig ritual og en god begynnelse på nyttårsfeiringen. Gjestene får et felles utgangspunkt for samtale og diskusjon – uansett om man er republikaner eller tilhenger av monarkiet.

Mens både den danske Dronningen og statsminister Stoltenberg i deres nyttårstaler for 2009/2010 først og fremst søkte å skape et nasjonalt felleskap, søkte Kong Harald et mer allmennmenneskelig fellesskap.

Les hele innlegget »

7. desember holdt forskningsprosjektet Virksomme ord og Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen en stor konferanse om politisk taleskrivning. Mer enn 100 tilhørere var tilstede. Det er åpenbart stor interesse for verdien og konsekvensene av den økende praksis med å la andre utforme ordene dine.

”Kongen trenger hjelp”, skrev statsviter Carl-Erik Grimstad i VG 5. januar 2007. Han syntes at Kongens nyttårstale var den språklig dårligste på mange år; fylt med tomt ordgyteri, klisjeer, meningsløse setninger og maniert patos. Slottet manglet en god taleskriver, mente Grimstad. Hjelp til å skrive taler har Kongen hatt i mange år. Og han er ikke den eneste. Den norske regjeringen har mer enn 120 rådgivere og mange av disse bidrar til å skrive taler.

Mest utbredt er taleskrivning i USA. Barack Obama er antagelig verdens beste politiske taler. Likevel hjelper den bare 28 år gamle Jon Favreau ham med å uttrykke sine tanker så overbevisende som mulig. I offentligheten betraktes Favreau nærmest som et idol – gutten som på café formulerer ordene som påvirker en hel verden.

Les hele innlegget »

Prosjektet Virksomme ord og Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen inviterer til konferanse om politisk taleskriving mandag 7. desember. Konferansen blir holdt i Egget på Studentsenteret, og varer fra kl. 9 – 16.

Professor Martin J. Medhurst fra Baylor University, Texas, vil innlede om taleskrivingens historiske utvikling i USA. Den anerkjente britiske taleskriver dr. Susan Jones vil gjøre rede for muligheter og utfordringer knyttet til taleskrivning i vår tid.

I tillegg kommer Mina Gerhardsen fra Statsministerens kontor i Norge, og Moa Berglöf, som er taleskriver for Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt, for å belyse temaet fra et skandinavisk perspektiv.

Konferansen vil være av interesse for studenter, forskere, politikere, journalister og alle som arbeider med politikk og kommunikasjon. Konferansen er gratis, og alle interesserte er velkomne.

Det vil komme et mer detaljert program, men du kan allerede nå melde deg på ved å sende mail til koordinator Linn Lorgen på linn.lorgen@student.uib.no

Med vennlig hilsen

Jens E. Kjeldsen og Anders Johansen

Informasjons- og medievitenskap (UiB)

Hvis jeg sier til deg at du ikke skal tenke på en elefant, så vil du uunngåelig gjøre det likevel. Grunnen er ganske enkelt at jeg har nevnt ordet og fremkalt begrepet hos deg — ja, du har kanskje til og med skapt et mentalt bilde av dyret. Omtrent slik beskriver den kognitive lingvisten George Lakoff sine tanker om ”framing”.

Framing — eller innramming — beskriver ords evne til å fremkalle en særlig forståelsesramme som farger og definerer de sakene vi diskuterer. Når eksempelvis republikanerne i USA snakker om ”tax cut” eller ”tax relief”, skaper og understøtter de samtidig en særlig forståelse av skatt (”tax”) som noe skadelig; noe som vi bør kutte ned eller befris fra. Utfordringen for Demokrater som har et annet syn på saken, er at de i deres argumentasjon benytter disse ordene. Selv når de sier at de er imot ”tax cut” eller ”tax relief” blir de så å si innenfor den ramme som fremstiller skatt som noe negativt og skadelig.

Også i den norske valgkampen kjempes om ordenes betydninger. Politikere forsøker å bruke ord og begreper på en måte som fremkaller forståelsesrammer deres motstander ikke kan unnslippe.

Ikke all ordbruken hos norske politikere skaper effektive innramminger helt i Lakoffs forstand. For virkelig å lykkes må man nemlig skape et ord som tilsynelatende er nøytralt, som for eksempel ”skattekutt”, og som motstanderen derfor bruker uten å tenke over at dette ordet faktisk undergraver posisjonen han eller hun taler fra.

Men som i andre innrammingsforsøk prøver norske politikere å gi visse ord og begreper en negativ eller positiv verdi.

Les hele innlegget »

I den avsluttende partilederdebatten på NRK fredag kveld innledet Høyres leder Erna Solberg sin sluttappell slik:

Kjære velger, mange i denne valgkampen har snakket om hva de er imot. Vi i Høyre har snakket om hva vi er for.

Det har hun rett i. Men det er ikke slik det alltid har vært. I valgkampens helt innledende fase og i mange tidligere valgkamper har både Høyre og Solberg vært temmelig opptatt av å kritisere andre partier og politikere.

Jeg har tidligere kritisert denne form for retorikk hvor politikere bruker flere krefter på å angripe andre enn på å fremme sin egen politikk. Retorisk sett er det da også en dårlig strategi.

For selv om ensporet kritikk- og sutrekommunikasjon gir velgerne en grunn til ikke å stemme på dem blir angrepet, gir det ingen grunn til å stemme på den som angriper. Og det er mange andre partier å stemme på. Selvfølgelig både må og bør politikere kritisere motstanderens politikk, men de må først og fremst fortelle oss hva de selv vil.

Les hele innlegget »

I seneste nummer av tidsskriftet Prosa har Johansen en opplysende artikkel om retorikken i partienes valgprogrammer. Han skriver bl.a. følgende:

I løpet av våren har de politiske partiene avholdt sine landsmøter og vedtatt sine programmer. Nå er det opp til velgerne å sette seg inn i disse dokumentene, og avgjøre hvilket som er det mest fornuftige, og stemme deretter.
    Selvfølgelig er det ikke slik det går for seg i praksis. Trolig er det ikke en eneste velger som noen gang har fattet sin beslutning etter å ha lest gjennom alle partiprogrammene og sammenlignet dem med hverandre. Allikevel foregår alt som om dette var vanlig. Programmene er nok plattformer for stortingsgruppens arbeid, men framfor alt er de henvendelser til velgere som ennå ikke har klart å bestemme seg. I ett og alt er de innrettet på å overbevise. Helst tar de fatt med de mest abstrakte honnørord og de enk­leste kjensgjerninger, og påstår at alle konkrete standpunkter følger av dem. En velger som føler trang til å lese noe slikt, er vanskelig å tenke seg, for han må være politisk fullstendig blank, og samtidig glødende interessert i politikk. Man må forestille seg en lesehest som er så tankeløs at selv de mest innlysende påstander forekommer interessante, og dessuten så lite lærenem at interessen holdes ved like gjennom hundre­vis av sider. Denne velgeren, som neppe finnes, er modelleser for partienes valgprogrammer. Det var ham programkomiteen hadde i tankene mens den skrev. Det er ham den forsøker å vinne. Hvordan argumenteres det da?

Vel, hvis du vil vite hvordan det argumenteres – eller rettere ikke argumenteres – i valgprogrammene, så må du kjøpe seneste nummer av Prosa, eller gå til den elektroniske utgaven på tidsskriftets hjemmeside.

Hvis norske politikere uten noen tilpasning forsøker å tale som USAs president, vil det utvilsomt slå feil. Ikke desto mindre kan de lære mye av å se hva Obama gjør. Ja, alle som vil formidle et budskap, har noe å lære av Obamas retorikk.

I 1966 kom den anerkjente amerikanske samfunnsforskeren Harry Eckstein til Norge. Han beskrev de norske politikernes særlige legitimitet og autoritet — eller kanskje rettere mangel på autoritet: «Det fornemste, selv blant parlamentarikere,» undrer han seg, «er å fremstå som en vanlig kar, praktisk og med folkevett, vel bevandret i glansløse kjensgjerninger, temmelig ufiks, ikke imponert av — ja forlegen over suksess.» Man utviser, skriver han om norske politiske talere, en monoton fremføring og en upyntet stil.

Her til lands liker vi ikke at noen stikker seg ut, er spesielle, eller viser seg frem. Derfor må du ikke virke retorisk velformulert når du holder tale. Det virker nemlig falskt, forberedt og utroverdig. I stedet bør du bruke dagligdagse, vanlige formuleringer. For da vet vi at du er en vanlig person — som oss selv. Talere som bruker bilder, metaforer og store ord og appellerer til visjoner og håp, vekker mistro. Sikker form er tillært, og derfor kunstig og utvendig. Jo flottere du uttrykker deg, desto tommere er det du sier. Eller verre: desto større er risikoen for at du manipulerer oss.

Men hva med Barack Obama? Alle elsker jo Obama — også nordmenn. Og han bruker bilder, metaforer og store ord. Han appellerer til visjoner og håp. Kan norske politikere gjøre det samme? Er ikke hans stil nettopp antitesen til det norske krav om jordnær, naturlig og autentisk retorikk? Vil den ikke virke fremmedartet, falsk og pompøs i munnen på våre politikere?

Så hva skal norske politikere gjøre? Hva er Obamas hemmelighet? Se nærmere i det nye nummer av tidsskriftet Prosa eller les hele artikkelen om Obama på Prosas hjemmeside.

Norske politikere — som nordmenn flest — benytter ikke mye gestikulasjon og aktivt kroppsspråk — særlig ikke i fjernsynsdebatter. Det har både kulturelle og teknologiske årsaker. Dels er det en tradisjon for behersket actio, dels gjør en nedtonet stil seg best på fjernsyn.

Men det betyr ikke at nordmenn er uten kroppsspråk. Debattdeltakere rister på hodet, smiler avvisende, teller på fingrene, slår poenger fast i luften, holder pekefingeren opp for å be om ordet. Alle disse formene for ikke-verbal kommunikasjon er mer eller mindre bevisste. Men i debattene gir politikere minst like mange ubevisste og ikke-intensjonelle signaler. Slike ikke-intensjonelle kroppslige tegn fremkommer når kroppen lekker følelser som politikeren forsøker å kontrollere, holde tilbake eller skjule.

I den første debatten mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen på TV 2 12. august, gjorde begge politikere en god figur. Partilederne fremstod avslappete og rolige, velforberedte og velformulerte. Men det er nok ingen tvil om at de begge var preget av en viss anspenthet og nervøsitet som de forsøkte å skjule. Det inntrykket ga for eksempel det første bildet av Jens Stoltenberg. Du kan se hele programmet nedenfor, eller på TV 2s sider.

Les hele innlegget »

VG har så smått begynt å utvikle en systematisk tilgang i deres dekning av politisk retorikk. I mars publiserte de en sak om hvilke ord partilederne brukte i landsmøtetalene 2008. Det skrev jeg om på retorikkbloggen 19. mars.

Nå har VG sett på talene fra i år. Og denne gang har de også undersøkt hvem som mottar mest applaus. De utroper Erna Solberg til applaus-dronningen. Hun brukte i gjennomsnitt bare 58 ord for hver gang tilhørerne slo hendene sammen i støtte. Til sammenlikning ventet Lars Sponheims tilhørere i gjennomsnitt hele 390 ord før de gav ham applaus. Han snakket i tillegg lengst av alle. I hvert fall i ord. Han brukte 11 413 ord. Til sammenlikning brukte Erna Solberg bare 4951 ord. Men de brukte omtrent like lang tid til å levere dem. Sponheim talte i 65 minutter, Solberg i 60 minutter. En del av forklaringen er talehastighet og pauser, en annen at Høyres landsmøtedelegater klappet mer enn Venstres.

Mest interessant er kanskje ordene som partilederne bruker i deres taler. VG har vært så vennlige å låne meg deres opptellinger og jeg har dessuten laget mine egne. Ordtellinger er selvfølgelig ikke analyser, men de kan hjelpe oss med å se ting vi ellers ikke ville ha oppdaget, og de kan støtte og svekke antagelser og resultater fra mer grundige tekstanalyser.

Blant landsmøtetalene i år var Siv Jensens den mest interessante. Hun gjorde sin tale på en annen måte i år. Den atskilte seg både fra de andre partilederes og hennes egne tidligere taler. Slik variasjon er viktig, for på landsmøtene høres det ofte ut som om partilederen gir samme tale som i fjor.

Men i år tok Siv Jensen utgangspunkt i personlige helter – som alle var kvinner. Gjennom fortellinger om disse enkeltmennesker, om deres utfordringer og bedrifter, deres liv og skjebne, fremmet FrP-lederen de verdier som hun og partiet tror på. Det er et grep som vi især kjenner fra Ronald Reagan, som ofte i sine taler berettet om enkeltpersoner, vanlige mennesker, og lot dem stå frem som forbilder og representasjoner av konservative verdier.

FrP har alltid hatt en løsningsorientert retorikk. Det er ingen tvil om at FrP-medlemmer mer enn noe andre snakker om problemer i det norske samfunnet og angriper alt det de er lei. ”Vi er lei av” var som bekjent partiets første slagord. Men kritikken og bebreidelsene blir som regel fulgt opp med argumentasjon for partiets egne løsninger.

Det støtter ordtellingen av Jensens landsmøtetale. Hun bruker ordet «derfor» 46 ganger. Når folk angriper deg, lærer du deg at du må forsvare, forklare og begrunne. Det gjør Jensen og FrP. De argumenterer med aktiv og fremadrettet språkbruk. For eksempel bruker Siv Jensen ordet «problem» 24 ganger, «derfor» 46 ganger, «gjøre»33 ganger og «gjør» 11 ganger. Disse ord-klyngene viser en form for mental argumentasjons-struktur: Her er et problem. Det må vi gjøre noe med. Derfor skal vi gjøre dette (som Fremskrittspartiet foreslår).

Erna Solberg holdt også en av sine bedre landsmøte-taler i år. Men stilen er en annen enn Siv Jensens. Selv om Solberg bruker mye «jeg», er talen likevel preget av abstrakter. Hun bruker ordene «samfunnet» og «samfunn» 12 og 17 ganger, «regjering» og «regjeringen» 17 og 19 ganger og «rødgrønne» 7 ganger. Mens Siv Jensen snakket mindre om sine politiske motstandere enn noen sinne tidligere, brukte Erna Solberg også i år tid på å snakke om regjeringen og de rød-grønne. Kritikk av motstanderen, fulgt av selvros, er som regel en sikker vei til applaus.

Jens Stoltenberg har tradisjonelt vært en ganske analytisk taler. Det er han fremdeles. Men samtidig viser ordbruken at han har en slags kronologisk fremdrift i sine formuleringer. Han bruker mye «gjør» og «gjort», «løftet» og «lovet». Han sier at «vi lovet noe, og så gjorde vi det». «De andre ga løfter som de ikke holdt». Argumentet er naturligvis at Norge nå er på den riktige stien, og den må vi fortsette å gå på.

Kristin Halvorsen er på flere måter Stoltenbergs retoriske motsetning. Hun er ikke fullt så analytisk og holder seg heller ikke så mye til manus som Stoltenberg. Hennes retoriske kjennetegn er naturlighet. Hun har en personlig, avslappet stil. Ingen river seg så mye løs fra manus som Kristin Halvorsen (med Sponheim som et mulig unntak).

Mens Jens Stoltenberg bygger opp velformulerte setninger, finner du ikke mye av det hos Halvorsen. Hun har en muntlig stil, preget av direkte henvendelser til tilhørene, innskudd og innfall og dagligdagse formuleringer og ord. Som VG skriver brukte hun ordet ”utrolig” 23 ganger. Det ordet hadde hun antakelig ikke skrevet så mange ganger i et manuskript. Men vi har et smalere ordforråd når vi snakker enn når vi skriver. I arbeidet med et manuskript har vi tid til å finne gode synonymer. Når vi taler fritt må vi ta det ordet som først faller oss inn. Det ene er flott og imponerende. Det andre er naturlig og autentisk.