Av Jens E. Kjeldsen og Jonas Bakken

Mediene har mer og mer fått øynene opp for retorikkfagets nyhetsverdi. Det har blitt stadig mer vanlig for norske journalister å kontakte retorikkeksperter når de vil ha en kommentar etter Barack Obama har holdt tale, etter Gerd Liv Valla har holdt en pressekonferanse, eller når partilederdebatten er ferdig.

Bruken av retorikkeksperter er del av en generell økende tendens til å bruke eksperter i media. Men økningen skyldes også at kommunikasjon blir viktigere i samfunnet, og at retorikk som undervisnings- og forskningsområder vinner frem. Retorikk har blitt tema i skolen, og på universitetene i Oslo og Bergen kan man studere retorikk. Det er viktig, for det bidrar til å gi elever, studenter og alle andre samfunnsborgere evnen til å overbevise og til å motstå overtalelse. Retorikkekspertene bør være en del av dette samfunsoppdraget.

Men det er ikke så enkelt. Enhver som har uttalt seg til mediene, vet at det ikke alltid blir helt som man hadde tenkt seg. Som forskere i retorikk blir vi ofte bedt om å utale oss. Det er utfordrende. Forskning er langsom, grundig og nyansert; mediekommentarer skal være hurtige, korte og enkle. Vi skriver ikke dette for å kritisere journalister og media. Korthet og enkelhet er også retoriske kvaliteter. Og uttalelser som kommer umiddelbart etter en debatt eller en tale, gjør det mulig for oss å koble generell kunnskap om retorikk og formidling direkte til konkrete hendelser, noe som gjør saken og kunnskapen klarere og mer forståelig for leseren, seeren eller lytteren.

Men hvem er egentlig retorikkekspertene? Hva bruker pressen dem til? Og hvordan bør de opptre? Vi kjenner noen av svarene. Vi er nemlig i gang med en undersøkelse av bruken av retorikkeksperter i skandinavisk presse det siste tiåret. Allerede nå har vi noen delresultater fra den norske undersøkelsen.

Det er tydelig at norsk presse først og fremst vender seg til akademia når de trenger retorisk ekspertise; cirka 75 prosent av dem som uttaler seg, er ansatt ved en høgskole eller universitet. Andre eksperter som brukes, er pr-rådgivere, kursholdere og forfattere av bøker om taleteknikk.

Hva blir da disse ekspertene bedt om å gjøre? Forskning peker på at mediene i stadig større grad bruker eksperter til å kommentere nyhetssaker, mens formidling av fagkunnskap kommer stadig mer i skyggen. Det gjelder også retorikkekspertene. I 80 prosent av avisartiklene der retorikkeksperter blir intervjuet, blir de bedt om å kommentere en bestemt nyhetssak. I kun 20 prosent av artiklene er det fagformidlingen som er i fokus.

I artiklene der retorikkeksperter kommenterer nyhetssaker, ser vi også noen klare tendenser: Ekspertene trekkes særlig inn i nyhetssaker om politikk, og de blir først og fremst bedt om å vurdere én bestemt uttalelse eller en bestemt politikers måte å snakke på. Spørsmålene dreier seg ofte om hvor effektivt retorikken er: Vil denne talen overbevise hjemmesitterne? Hvem vant debatten? Iblant kan også eksperten bli bedt om å gi en moralsk vurdering: Hvor galt var det av Per Sandberg å si at Arbeiderpartiet har inntatt en offerrolle etter 22. juli?

Vi forstår hvorfor pressen bruker eksperter slik: De kan fylle rollen som dommer over kvalitet og moral. Vurderingene er enkle for journalister å hente inn, de er korte, de engasjerer publikum, og de skaper debatt.

Men er denne bruken av retorikkeksperter den beste – for mediene, for ekspertene selv eller for den norske offentlighet? Blir samfunnsdebatten bedre av at en retorikkekspert gir terningkast 5 til Erna Solberg?

Neppe. Når retorikkeksperter opptrer som dommere over politikernes prestasjoner og ferdigheter, forsterkes bildet av politikk som strategi og personlig maktkamp, og fokuset flyttes bort fra sakene. Og det er verken politikerne eller velgerne tjent med. Retorikkfaget har mange verdifulle innsikter om språk, kommunikasjon og debatt,

Viten om retorikk kan hjelpe oss alle med til å bli mer effektive til å kommunisere og dyktigere til å avsløre når maktpersoner prøver seg på retorisk unnvikelse, tildekking eller andre uredeligheter.

Men skal disse innsiktene komme offentligheten til gode, må journalister og retorikkeksperter snakke sammen på nye måter. Journalistene må stille andre spørsmål, og ekspertene må svare annet enn at Stoltenberg klarte seg godt. Hva vi skal snakke om i stedet, kan vi finne ut av sammen.

En tirsdag morgen klokken 08:46 opstår en retorisk situation i New York. Nogen har fløjet et passagerfly ind i World Trade Center. Godt et kvarter senere rammer et andet fly. Der hersker forvirring, kaos og usikkerhed, og mest af alt hersker der frygt, rædsel og magtesløshed.

Ingen ved med sikkerhed hvad der egentlig er sket, eller hvorfor det er sket. Man forstår at flyene er styrtet bevidst og intentionelt mod landets militære, politiske og økonomiske centrer. Men man ved ikke om der vil komme mere, eller hvad der i så fald vil komme. Chokket, sorgen og uforståeligheden er overvældende.

Situationen er retorisk fordi den indeholder det man inden for retorikforskningen kalder for påtrængende problemer (exigence). Den udviser visse mangler eller udfordringer og inviterer til forandring eller behandling. Sådan opstår retorisk kommunikation på samme måde som et svar opstår som respons på et spørgsmål. Der er så at sige noget i situationen som kræver at nogen reagerer og tager ordet eller på anden måde forsøger at ændre situationen til det bedre. Når vi tager ordet, eller rejser os for at holde tale, gør vi det nemlig aldrig helt på eget initiativ. Vore retoriske ytringer fremkommer lige så meget fordi situationer inviterer til at nogen tager noget op, ytrer sig på den ene eller anden måde. Situationens påtrængende retoriske problemer inviterer både til at en taler skal tale, og antyder hvad han bør sige og hvordan han skal sige det.

Dette gælder også for situationen 11. september 2001 – og det gælder for billeder. I det følgende vil jeg vise at billederne som blev trykt i dagene efter 11. september 2001 ikke bare dokumenterede en historisk situation, men bidrog til at behandle konkrete udfordringer som befolkningen i New York og i hele USA stod overfor. Og jeg vil argumentere for at vi bruger billeder til at forstå og håndtere verden og vore liv.
Les hele innlegget »

De fryktelige hendelser 22/7 skapte en ekstraordinær situasjon i Norge. Denne situasjonen har fostret noen ekstraordinære taler: Statsministerens tale i Oslo Domkirke, H.K.H Haakon Magnus apppell på Rådhusplassen i Oslo, Kongens bevegende ord under minneseremonien i Oslo Spektrum, og mange fler. På hjemmesiden Virksomme ord kan du nå lese disse talene samt en rekke andre taler som ble holdt i forbindelse med terrorangrepet. Les for eksempel “Den viktigste frontlinjen“, som Eirik Newth holdt på Unge Venstres sommerleir (1/8) eller Eva Hildrums “Vi skal bygge opp de knuste kontorene“.

Virksomme ord er en database som dokumenterer den politiske talens historie i Norge. Den springer ut av arbeidet med boken Virksomme ord. Politiske taler 1814-2005 som Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen publiserte i 2005. Databasen inneholder fortrinnsvis talene i manuskriptform, men det arbeides på å skaffe flere taler som både lyd- og videofiler.

Hvorfor minnes vi? Hvorfor har vi minneseremonier og ritualer? Tiden etter 22/7 har gjort det tydelig at ord ikke bare er ord, seremonier ikke bare er overfladisk utsmykning og ritualer ikke bare er gammel vane.

Minneord og ritualer, mørke klær og blomster, salmer, sanger og seremonielle omstendigheter utfører viktige retoriske og samfunnsmessige funksjoner.

I ethvert samfunn vil situasjoner av samme art hele tiden dukke opp, og vi vil forholde oss til dem på samme måte. De samme situasjoner utløser – ja krever nesten – samme form for respons: spørsmål krever svar, overtramp krever unnskyldning, bryllup krever erklæring av kjærlighet.

Blant de mest fundamentale, foruroligende og forandrende situasjoner er døden. Bortgangen av familie, nære eller kjente krever et retorisk svar – en retorisk behandling.

Til en begravelse er de tilstedeværende smertet av savn og tvunget inn i en brutal konfrontasjon med sin egen dødelighet. Når et menneske i en slik situasjon reiser seg for å tale vil han uten tvil holde en lovprisende minnetale. Situasjonen krever det, tilhørerne forventer det.

Minnetalen er en retorisk handling som anerkjenner døden og hjelper de etterlatte og samfunnet videre. For å imøtekomme situasjonens krav vil talen sammenstille fortid og nåtid. Tankene og følelsene om personen vi kjenner, omarbeides til tankene og følelsene om personen vi kjente. Savnet og konfrontasjonen med døden lettes ved lovprisning av den døde og ved å forsikre om at vedkommende vil overleve i minnet.

Det nedslåtte samfunnet reises, forenes og styrkes og hjelpes videre ved å forsikre om at man vil overleve døden og ved å oppfordre til at samfunnet viderefører arbeidet, innlemmer dydene eller lever som den avdøde ville ha ønsket.

 Udåden 22. juli skapte frykt, usikkerhet og dyp sorg: vi har mistet familiemedlemmer, kjente eller landsmenn, vi frykter at mer vil komme og spør oss selv hva nå? Hva vil skje i dette landet? Hvem er vi egentlig?

Talene til ordfører Fabian Stang, statsministeren og H.K.H. Kronprinsen hjalp oss med dette. Deres ord trøstet de sørgende, minsket usikkerheten og frykten. De gav håp, viste en vei videre og pekte på hvem vi bør være som mennesker og nasjon.

Til pressekonferansen 18 timer etter angrepet sa Fabian Stang:

I en situasjon som dette så er det lett å bli rammet av fortvilelse og oppgitthet og ha lyst til å resignere. Det skal vi ikke. I respekt for de som nå er gått bort, de som er skadet og de pårørende skal vi allerede i dag begynne kampen for å bygge et enda bedre samfunn, et enda åpnere samfunn; et samfunn hvor de demokratiske prinsipper aldri skal vike til fordel for ekstreme handlinger.

I Oslo Domkirke sa statsministeren:

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

På rådhusplassen sa Kronprinsen:

I kveld er gatene fylt med kjærlighet. Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Vi har valgt å møte hat med samhold. Vi har valgt å vise hva vi står for. … Vi kan ikke gjøre det skjedde ugjort. Men vi kan velge hva dette skal gjøre ved oss som samfunn og som enkeltmenneske. Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene. Vi kan velge å stå sammen.

22/7 har vist hva voldelige fysiske handlinger kan forårsake, men den skjebnesvangre dagen har også vist kraften i gode retoriske handlinger: kondolanser, minneord, demonstrasjoner, sanger, blomster og taler. Ord, symboler og seremonier kan ikke endre det som er skjedd. De kan ikke bringe de tapte tilbake. Men de kan hjelpe oss med å begripe det ubegripelige. De kan avgjøre betydningen av hendelsene. De kan gi oss håpet og livet tilbake.

Hva er design? Hva skal design gjøre? Hva skal vi utdanne kunst- og designstudenter til? Slike spørsmål kan man fundere litt over – og kanskje til og med nærme seg noen svar på, hvis man besøker utstillingen Substans 2011, som er avgangsutstillingen til masterstudentene ved Kunsthøgskolen i Bergen.

Denne høgskolen er en institusjon både Bergen og designinteresserte over alt i landet bør være stolte over. For her finnes en vilje til å gjøre kunst og design til mer enn form, uttrykk og overflate. Skolen utdanner kandidater som ikke bare har øje for godt design, men også for andre. De har sosialt engasjement. De strekker seg ut mot samfunnsproblemer og mennesker som møter utfordringer i hverdagen. De involverer seg.

For 2500 år siden klaget Sokrates over ungdommen. De ”foretrekker luksus”, sa han, ”de har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide.” Siden er det visst bare gått nedover med ungdommen. Slik er det ikke for kunsthøgskolens avgangstudenter. De arbeider hardt. De involverer brukerne og bringer dem i sentrum. De er nysgjerrige på andre. De avviser bruk-og-kast mentalitet, tenker på miljøet og funderer over måtene vi lever på. Og så lager de tankevekkende og lekkert kunst og design.
Les hele innlegget »

Det er ikke enkelt at sige hvad der fik Jared Lee Loughner til at skyde og dræbe uskyldige i Tucson. Men der er næppe tvivl om at han må have følt had og haft fjendebiller for sit indre øje. Om den aggresive retorik fra den amerikanske højreside har bidraget til hadet og fjendebillederne er hellere ikke så enkelt at sige. Men affæren reaktualiserer et genblik på fjendebilleder som retorisk fænomen.

Vi må huske på at retorik ikke bare er noget som skaber fjendebilleder, men også noget som kan hindre eller opløse dem – og skabe fred og tolerance. Men det er ikke sagen i det følgende.

Det er en kendt sag i propagandaforskning at man bør fremstille fjenden som ond, umenneskelig og dæmonisk. Jo mindre fjenden er som os, jo mere han er foragtelig, fordærvet og tyrannisk, desto nemmere bliver det at dræbe ham.
Les hele innlegget »

Hva skal vi egentlig med Statsministerens nyttårstale? Hva er poenget? Funksjonen? Når man hvert år i begynnelsen av januar leser kommentarene til denne talen, får man inntrykket av at de fleste vurderer talen som om den er et tradisjonelt (parti)politisk innlegg.

Men det er den ikke. Eller, det bør den i alle fall ikke være. Funksjonen til en slik tale er ikke først og fremst å argumentere for det regjeringen har oppnådd i året som var eller for det som den vil gjøre i året som kommer. Nei, nyttårstalen er en mye vanskeligere genre enn dette.

Statsministeren skal tale til hele folket, ikke bare sine egne velgere. Han – eller hun – skal samle nasjonen, gi en fornemmelse av nasjonal helhet og felles identitet – på tvers av uenighet og politiske kontroverser. Statsministeren kan godt komme med politiske utspill, visjoner for fremtiden og gi sitt eget, partiets og regjeringens syn på hvordan utviklingen i landet bør være. Og disse synspunkter kan meget vel være i motstrid med synet til mange Nordmenn. Ikke desto mindre må Statsministeren inkludere alle, tale til hele landet og samle nasjonen.
Les hele innlegget »

Min søster sier ofte ting klart og utvetydig. Da jeg en jul gav henne en genser til  sa hun umiddelbart og uten å nøle: “Nei, den synes jeg ikke var særlig fin. Den vil jeg bytte. Har du husket en bytteseddel?” Selv om jeg virkelig verdsetter ærlighet hadde jeg nok foretrukket en forsiktig underdrivelse eller en høflig uklarhet som: “Åhh, en genser. Den er …øhh … blå. Kanskje de har den i andre farger?”

Slik sett kan unnvikende uklarhet være en høflig velsignelse. Det vet mannen hvis lubne kone bekymret spør om hun er lubben. Hvis han er klok, og høflig, svarer han: “Kjære, du er akkurat som jeg liker deg”.

At slik velsignet uklarhet til og med kan være nasjonssamlende viser min kollega Anders Johansen på tankevekkende og underholdende vis når han i boken Talerens troverdighet beskriver Wergelands berømte 17. mai tale ved Krogh-støtten i 1833. I en halv time bergtok og beveget Wergeland entusiastisk tilhørerne med nærmest komplett uforståelige setninger som disse:

Ja, saaledes er det, at dette Æresminde er en historisk og altsaa nødvendig Retfærdighedshandling af os, er en Følge af Kroghs Handlinger og disse af hans Sinds Ypperlighed, og at det saaledes er anskuet af Ham, tilhører hans Selv, er indtaget som en Prydelse i hans Himmel ligesom Templerne og Kupplerne gjenskinne hist høit i den klare Sydluft – saaledes er det, at Æresmindet formedelst de ædle følelse af Erkjendtlighed, som ere stærke og naturlige i Menneskehjertet, og formedelst den inderlige Erkjendelse af hans fortjenester måtte være en nødvendig følge af disse.

Dette er kun halve del av en setning, som har dobbelt så langt til et punktum. Som Johansen bemerker, kan tilhørerne ikke “ha forstått et dugg”. Likevel var de åpenbart enige i deres hyllest av Wergeland og den norske nasjonen.

Jo mer uklart noe uttrykkes, desto vanskeligere er det å være uenig. Uklarheter har nemlig den fordel at hver tilhører kan tilskrive den mening som er mest passende for ham eller henne. Denne uklarhetens åpenhet kjenner også vår tids politikere og byråkrater som kan kunsten å uttrykke seg slik at deres utsagn kan bety det den enkelte tilhører ønsker de skal bety. Med generelle, selvinnlysende og meningstomme utsagn inviteres vi til selv å fylle inn den meningen vi sympatiserer med. Når politikeren sier “Vi må politikere må arbeide hardere for dem som trenger det”, tenker de fleste av oss at nå gjør de endelig noe for meg.

Slike uklare og generelle formuleringer finnes i overmål i partienes programmer, hvor det i samme program både kan stå utsagn som  “vi må ta vare på det enkelte individs rettigheter” og forsikringer om at “hvert enkelt menneske må ta ansvar for seg selv og andre”. Det høres jo både klart og fornuftig ut. Men hva betyr det egentlig konkret? Og finnes det noe som helst norsk parti som ikke kunne ha dette stående i partiprogrammet sitt?  Og kan du gjette hvilket partiprogram setningene er tatt fra?

Da Lars Sponheim var partileder for Venstre oppsummerte han engang med klar røst partiets landsmøte slik: “Noen av oss har en vei å gå. Det vil jeg som leder også gjøre”. Det er tydelig at han skal ut å gå, men det er ikke så tydelig hvor han skal hen.

Slik tilsynelatende klar uklarhet som kan tilpasses hva som helst, minner litt om den vi finner i avisenes horoskoper. I BA kunne du som er skorpion eksempelvis få følgende spådom: “Jo bedre du planlegger, jo bedre vil du løse en vanskelig situasjon som du vet vil dukke opp. En rekke nye personer kommer inn i livet ditt i dag, hva som vil skje videre er opp til deg”. Kanskje kommer Sponheim gående inn? Han er jo ute å gå. Normalt er Sponheims problem ellers at han er alt for klar og tydelig i mælet. Han har for eksempel omtalt sitt eget regeringssamarbeid med Senterpartiet som “klaustrofobisk” og har har hevdet Senterpartiet “lider av notorisk fremtidsfrykt”.

Nei, da er uklarhet mye bedre. Som språkets utkokte potet passer den til alt. Spesielt godt går den til næringslivsledernes gryteretter av dårlige nyheter til de ansatte. Som omskrivende underdrivelser moses uklarheten ut over en sak eller en handling for å dekke, tilsløre eller ufarliggjøre dens alvor og konsekvenser. Det gjorde den danske SAS-sjef og styreformann i Braathens, Jørgen Lindegård, da hani 2008 forklarte til TV2 Nyhetene hvorfor SAS/Braathens måtte si opp omkring 1000 ansatte. Han forklarte seg slik:

Vi har i dag valgt den løsning som giver Braathens langt den bedste økonomiske udvikling, som er vigtig for Braathens fremtid som flyselskab. Og vores jurister har da vurderet at den outsourcing som der finder sted, skal foretages på den måde at overtalligheden finder sted i Braathens. Og derfor er slutpakkerne også lavet med udgangspunkt i Braathens.

Lindegård kan åpenbart ikke kritiseres for noe som helst. Han har nemlig tilsynelatende ikke selv bestemt noe, men kun handlet som situasjonen og juristene dikterer det. Han har gjort det som er best for Braathens. Ja, han handler faktisk for Braathens. Han har ikke engang bestemt at noen skal avskjediges, sies opp eller enda verre sparkes. Nei da, slike ord tar han ikke i sin munn. Det er i stedet juristene som har vurdert at det skal finne en “outsourcing” sted og at den “skal foretages på den måde at overtalligheden finder sted i Braathens”. Etter denne “outsourcing” og “overtallighed” fant sted  i Braathens, kunne Lindegård lene seg tilbake i arbeidsstolen etter sitt – som han omtalte det – “omhyggelige” arbeide. Imens kunne 1000 ansatte i Braathes slå seg ned i lenestolen hjemme foran fjernsynet og få servert flere velsignede uklarheter som de kan være enige i. For hva annet skulle de ta seg til?

“Vi lever i et bildesamfunn”, hører man ofte i våre dager. Og det gjør vi. Men mennesket har alltid vært visuelt. Selv den 2000 år gamle verbale retorikken er visuell. Synet er den skarpeste sansen, skriver Cicero i sine verker. Sammen med andre antikke retorikere oppfordrer han taleren til å appellere til øyet: Du må tale slik at tilhørerne opplever at de selv står foran hendelsene du beretter om. De må føle at de ser det med egne øyne.

Dette er noe enklere i våre dager. Bilder, videoer, fjernsyn, internett og skjermer overalt gir oss muligheten for faktisk å plassere tilhørerne foran hendelsene. Det er jo fremdeles ikke hendelsene selv, men det bidrar unektelig en mye større fornemmelse av nærvær. Tenk for eksempel at jeg forteller deg om et kunstverk – en slags performance – med kvinne som ser deg uttryksløst i øynene, mens en arm vilkårlig gir henne ørefik. Kanskje du tenker at det er nå litt underlig med disse rare kunstnere, eller kanskje du tenker at det er en passende metafor for menns undertrykkelse av kvinner og samfunnets maskuline hegemoni – eller kanskje du tenker, det var nå ikke særlig pent gjort, sånn å slå på kvinner. Men uansett hva du tenker, så er det antagelig ikke helt det samme som å se det selv. Så prøv å stå foran hendelsen på kunstner Marit Følstads hjemmeside. Gå på menu/video, klikk på linken market av bildet med kvinnen (Følstad) som mottar en ørefik. Filmen er egentlig mye lengre, men jeg tipper den er lang nok til at den berør deg mer – og på en annen måte – enn den verbale beskrivelsen jeg nettopp gav.

Du kommer til hjemmesiden ved å klikke på bildet nedenfor:

Hvis du noensinne har solgt eller kjøpt bolig eller bare har lest en boligannonse, da har du vært i kontakt med meklerspråket. Som ved andre språk, som engelsk og tysk, vil du når du lærer meklerspråket treffe på det språkforskere kaller for “falske venner”: Ord som høres ut som de betyr noe, men som i virkeligheten betyr noe annet. Slike ord skaper språkproblemer – og i noen tilfeller mer alvorlige problemer.

La meg derfor forsøke å forklare betydningen av noen faste uttrykk og formuleringer i meklerspråket.   Først om de som snakker og skriver meklerspråket. De er hva vi andre ville kalle for selgere, altså mennesker som lever av å selge noe. De mest estimerte boligselgerne omtales som “statsautorisert eiendomsmekler”. Disse selgerne er ekstra flinke til å selge, for de har tre års utdannelse for å lære å selge. En såkalt mekler gjør nøyaktig det samme, altså selger boliger, men har aldri gått på salgsskolen. I deres salgsarbeid sender meklerne ikke reklamefoldere ut, de har heller ikke salgsmøter og salgsturer. Nei, de utgir “boligaviser” og har “boligaftener”, de avholder “aktivitetsdager” og “informasjonsdager”, og de arrangerer visningsturer” til boliger i Syden.
Les hele innlegget »

Tideligere i denne serien om den visuelle argumentasjon i Al Gores presentasjon for TED har jeg vist hvordan bilder skaper både visuell analogi og visuell kronologi.

 I både bildene med planetene

i sammenlikningen mellom Nordpolen og USA,

og i bildene av den svinnende iskalott,

så vi at analogien var det understøttende tankemønster.
Les hele innlegget »

I første del av denne trilogien om digitale presentasjoner illustrerte jeg kort hvordan en taler ved hjelp av digitale presentasjonsteknologier som Keynote eller PowerPoint kan skape argumentasjon gjennom visuell analogi og visuell kronologi. Vi så hvordan Al Gore på visuelt overbevisende vis illustrerte hvor mye is som forsvinner fra Iskalotten på Nordpolen.

Etter dette går han nå videre med å vise tre bilder, som stort sett ikke kommenteres, men som inviterer til at tilhørerne selv binder bildene sammen og skaper en kronologi ut fra det de allerede har sett. Først et bilde av en enorm isflate som smelter ned i havet. Så et bilde av et hus som er rast sammen fordi det ikke lengre har noen støtte under seg.
Les hele innlegget »

Jeg har tidligere i teksten ”The Rhetoric of PowerPoint”, behandlet noen av de utfordringer slike teknologier gir for talere. Lysbilde etter lysbilde, med lister etter liste, som inneholder punkt etter punkt, kan ødelegge enhver presentasjon, forvandle taleren til en uselvstendig slave av teknologien og få tilhørerne til å falle i søvn.

Men digitale presentasjonsteknologier har også visse fordeler — de kan tilby muligheter som talere ikke tidligere hadde til rådighet. En av disse muligheter er visuell argumentasjon ved hjelp av bilder. Fordelt på tre blogginnlegg skal jeg med utgangspunkt i et foredrag av Al Gore illustrere slik visuell argumentasjon og vise hvordan det virker.

I sine foredrag har Al Gore med humoristisk selvironi ofte introdusert seg ved å si ”I am Al Gore, and I used to be the next president of the United States of America”. Etter han sluttet som visepresident har han kjempet for miljøet med sitt berømte Keynote-foredrag som det viktigste våpen. Foredraget ble det sentrale omdreiningspunkt i den Oscar-vinnende filmen ”An Inconvenient Truth” (2006). Sammen med organisasjonen Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), mottok Gore i 2007 Nobels fredspris for sitt arbeid med å opplyse om miljøendringer og foreslå løsninger.

Gjennom tre blogginnlegg skal jeg illustrere hvordan Gore i et foredrag for TED mars 2009 på effektiv vis benytter grafikk og fotografiske billeder til å argumentere. Vi skal se hvordan Gore benytter sin Keynote-presentasjon til å argumentere via visuelle fremstillinger av analogi og kronologi.

Les hele innlegget »