Harald Stanghelle har funnet frem ironimarkørene på sitt tastatur. I kommentaren «En lodott til besvær» angriper han den «såkalte» kommunikasjonseksperten Kjell Terje Ringdal for ikke å være ekspert i noe, da bortsett fra overskriftsvennlige spissformuleringer. I Stanghelles tekst forekommer ordet «ekspert» stort sett omgitt av latterliggjørende anførselstegn.
Retorisk engasjement
Retorikkeksperter – og andre «eksperter» – vekker tydeligvis engasjement. Hva en retorikkekspert egentlig er, det er ikke så enkelt å si. Men det er sikkert at vi som jobber faglig med retorikk, ikke kaller oss selv for retorikkeksperter. Alle vet at ordet ekspert er en enkel journalistisk måte å fortelle leserne at personen avisen har intervjuet, har faglig kompetanse på området det snakkes om.
Tatt i betraktning av at det er journalistene, og ikke de intervjuede selv, som bruker ordet ekspert, blir det litt underlig at journalisten Stanghelle så ivrig ironiserer over alle de såkalte «ekspertene».
Det endrer naturligvis ikke at Stanghelle har rett i at man, uansett hva man blir kalt, bør gi så substansielle, nyanserte og presise uttalelser til avisen som mulig. Men enhver som har uttalt seg til mediene, vet at dette ikke alltid er så enkelt. Som forskere i retorikk blir vi ofte bedt om å uttale oss. Det er utfordrende: Forskning er langsom, grundig og nyansert, mens mediekommentarer skal være hurtige, korte og enkle.
Ja, helst skal de være spissformulerte. Vi skriver ikke dette for å kritisere journalister og media, for korthet og enkelhet er også retoriske kvaliteter, men for å tydeliggjøre betingelsene for den som svarer på spørsmål fra journalister.
Mediene bruker oftere eksperter — uttaler ekspert
Det er en økende tendens til å bruke eksperter i media, og vår forskning viser at det samme gjelder bruken av retorikkeksperter. Kommunikasjon blir viktigere i samfunnet, retorikk er blitt et sentralt tema i skolen, og på universitetene i Oslo og Bergen kan man studere retorikk. Det er viktig, for det bidrar til å gi elever, studenter og alle andre samfunnsborgere evnen til å overbevise – og til å forholde seg kritisk til andres overtalelsesforsøk. Retorikkekspertene bør være en del av dette samfunnsoppdraget.
Men hvem er egentlig retorikkekspertene? Hva bruker pressen dem til? Og hvordan bør de opptre? Vi kjenner allerede noen av svarene. I et forskningsprosjekt om bruken av retorikkeksperter i skandinavisk presse det siste tiåret har vi undersøkt 18 aviser fra 2001 til 2010, deriblant Aftenposten.
Resultatene viser at norsk presse først og fremst henvender seg til professorer, forskere og andre akademikere når de trenger retorisk ekspertise. Cirka 80 prosent av dem som uttaler seg, er ansatt ved en høgskole eller universitet. Andre eksperter som brukes, er blant annet PR-rådgivere, kursholdere og forfattere av bøker om taleteknikk.
Hva blir da disse ekspertene bedt om å gjøre?
Ekspert eller kommentator
Forskning peker på at mediene i stadig større grad bruker eksperter til å kommentere nyhetssaker, mens formidling av fagkunnskap kommer stadig mer i skyggen. Det gjelder også retorikkekspertene.
I cirka 75 prosent av avisartiklene der det opptrer retorikkeksperter, uttaler de seg om en bestemt nyhetssak. I kun 25 prosent av artiklene er det fagformidlingen som er i fokus.
I artiklene der retorikkeksperter kommenterer nyhetssaker, ser vi også noen klare tendenser: Ekspertene trekkes særlig inn i nyhetssaker om politikk, og de blir først og fremst bedt om å vurdere en bestemt uttalelse eller en bestemt politikers måte å snakke på.
Spørsmålene dreier seg ofte om hvor effektiv retorikken er: Vil denne talen overbevise hjemmesitterne? Hvem vant debatten? Iblant kan også eksperten bli bedt om å gi en moralsk vurdering: Hvor galt var det av Per Sandberg å si at Arbeiderpartiet har inntatt en offerrolle etter 22. juli?
Vi forstår hvorfor pressen bruker eksperter slik: De kan fylle rollen som dommer over kvalitet og moral. Vurderingene er enkle for journalister å hente inn, de er korte, de engasjerer publikum, og de skaper debatt. Men er denne bruken av retorikkeksperter den beste – for mediene, for ekspertene selv eller for den norske offentlighet? Blir samfunnsdebatten bedre av at en retorikkekspert gir terningkast 5 til Erna Solberg? Neppe.
Når retorikkeksperter opptrer som dommere over politikernes prestasjoner og ferdigheter, forsterkes bildet av politikk som strategi og personlig maktkamp, og fokuset flyttes bort fra sakene. Og det er hverken politikerne eller velgerne tjent med.
Retorikkfaget har mange verdifulle innsikter om språk, kommunikasjon og debatt, men skal disse innsiktene komme offentligheten til gode, må journalister og retorikkeksperter snakke sammen på nye måter. Journalistene må stille andre spørsmål, og ekspertene må svare annet enn at statsministeren klarte seg godt eller dårlig.
Hva vi skal snakke om i stedet, må vi finne ut av sammen. For ansvaret ligger like mye hos journalistene som hos retorikkekspertene.
Journalister kunne tjent bedre på å få et bedre forhold til folket enn å videre dyrke sin incest med egne «ekspert-mijøer».
Christian Skaug skriver på Document.no om hvordan en politiker har fått sine øyne opp for at man overhodet ikke kan få kjenne folket uten å ha kontakt med dem. Uten den fysiske kontakt kan man ha så mange doktorgrader og eksperter man vil til ingen nytte.
https://www.document.no/2013/12/en-politiker-apner-oynene/
Jean Lassalle, en fransk parlamentariker og tidligere lokalpolitiker som representerer sentrumspartiet Mouvement Démocrate, har gjort noe man kunne ønske at flere politikere gjorde: Han har tilbrakt åtte måneder med å gå tusenvis av kilometer på kryss og tvers gjennom Frankrike.
He said he “needed to get a feeling” for the country, and wrote on his personal blog that he was impressed by peoples’ willingness to speak frankly with him.
“Once they knew what I was doing, I felt a strong sense that they were expressing themselves as a civic duty, choosing their words carefully,” he wrote. “There was a solemnity and a dignity about it, despite everything they had to say.”
Globalismen ser ikke ut til å vinne nye tilhengere i de franske distriktene:
And what he found was a France confused about its position in a shrinking world, an uncertainty as to the long-term effects of globalisation and a distrust for politicians who, people told him, “do not listen to us at all”.
“We live in a world that is changing out of all recognition,” he told Europe 1. “We [the government] have failed to find ways of explaining to the citizens of this country exactly what this change means.”
Der som her sitter altså mange med en følelse av at omgivelsene altfor raskt gjøres om til det ugjenkjennelige. Og de som burde ha vært i stand til å forklare folk ting, greier ikke det. Lar man politikere, journalister og akademikere tolke verden for seg, ender man opp med å forstå svært lite av den.
Folk vil se mening og sammenheng i ting, og sammenheng kommer til uttrykk i fortellinger. Overbevisende fortellinger om den nye tiden mangler, og intet EU-finansiert “new narrative” kan gjøre noe med det.
Den gamle slangens hode er ikke knust:
Worryingly, he also encountered “latent racism” almost everywhere, “even in the smallest villages”.
“This is racism that seems totally unashamed,” he told Le Monde on Friday. “It is a wholescale rejection of ‘the other’ and often expressed with excessive aggression.”
Lassalle told Le Monde that he was particularly worried about a return of “anti-Semitic rhetoric” that was particularly “linked to wealth”.