Mine plikter: Kongens andre nei

Filmen "Kongens Nei" forteller om Kongens og regjeringens flukt fra Oslo i april 1940. Kongens avvisning av tyskernes krav under denne reisen er kjent som "Kongens nei". Men det er et minst like avgjørende "Kongens andre nei": Et nei som antagelig er Kong Haakon VIIs viktigste tale.

Fil­men “Kon­gens Nei” forteller om om de drama­tiske begiven­heter i april 1940, da den norske reg­jer­ing og Kong Haakon VII fly­k­tet fra Oslo, dro nord­på for å dra videre mot Eng­land. I Elverum avs­lo Kon­gen direk­te til den tyske sende­mann Curt Braüer kravet om at han skulle utnevne Quis­ling til statsmin­is­ter. Senere samme kveld da reise­føl­get ankom til Nybergsund utformet Kon­gen og reg­jerin­gen i stat­sråd et kort­fat­tet doku­ment som formelt fast­s­lo beslut­nin­gen Kon­gen tidligere hadde med­delt muntlig. Bud­skapet til Braüer og doku­mentet fra stat­srådet i Nybergsund er kjent som “Kon­gens Nei”.

Men bud­skapet blir også kalt for “Kon­gens første nei”. Det kom nem­lig et annet og minst like vik­tig nei: En tale som Kon­gen holdt 8. juli, 1940. Dette er antagelig Kong Haakons vik­tig­ste tale. Så la oss gå tilbake til dagene før denne tal­en og se hvor­dan den ble til:

Mis­motet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måned­er siden tyskerne over­falt lan­det. 9. april fly­k­tet reg­jerin­gen og kon­gen til Hamar, siden videre til Trom­sø og endelig den 7. juni til Eng­land. Blant nord­menn flest er eksil­reg­jerin­gen ikke særlig pop­ulær. Den frem­står tvil­rådig, han­dlingslam­met og uheroisk; tyskerne pro­pa­gan­der­er for å under­grave dens posisjon ytterligere. Både blant van­lige borg­ere og ledende per­son­ligheter er det en utbredt opp­fat­ning at kri­gen er tapt.

I Oslo før­er norske poli­tikere forhan­dlinger med den tyske okku­pasjon­s­makt. Reich­skom­mis­sar Ter­boven vil avsette reg­jerin­gen og få kon­gen til å abdis­ere. I stedet skal det opprettes et norsk rik­sråd: en rep­re­sen­tasjon innsatt av Stortinget og organ­is­ert som et samar­bei­d­sor­gan for okku­pasjon­s­mak­ten. Med håp om likev­el å bevare et visst selvstyre går de tilst­ede­værende medlem­mer av Stortingets pres­i­dentskap med på Ter­bovens ønske, og den 27. juni sender pres­i­dentskapet et brev til kon­gen. Her het­er det at reg­jerin­gen Nygaardsvold ikke lengre har full­makt; Kong Haakon blir bedt om å abdis­ere “av hen­syn til folkets velferd og lan­dets framtid”.

Uten­riksmin­is­ter Halv­dan Koht går umid­del­bart i gang med et utkast til svar. Flere av argu­mentene og for­mu­lerin­gene har han allerede klar fra en reg­jer­ingserk­læring han har skrevet og lest opp i BBC-stu­dio den 24. juni. Da meldte eksil-myn­dighetene at de anså forhan­dlin­gene i Oslo som grunnlovstridi­ge. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig kon­sti­tusjonell argu­men­tasjon. Hans utkast drøftes inngående på flere reg­jer­ingskon­fer­anser og ved­tas i stat­sråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kon­gens opplesning i radio den 8. juli.

Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.
Foto: Oslo Muse­um (ukjent fotograf)cba

Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.

Første del av tal­en byg­ger opp Kon­gens karak­ter og tro­verdighet som en leg­em­lig­gjøring av val­gspråket “Alt for Norge”. Her vis­er han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter under­graver han Pres­i­dentskapets tro­verdighet ved å frem­stille det som offer for mil­itær tvangs­makt. Så føl­ger en logisk klar og formell, kon­sti­tusjonell argu­men­tasjon, som slår fast at den fores­låtte ord­ning er for­fat­ningsstridig. Kon­gen og reg­jerin­gen kan stadig legit­imt utøve sine verv. Sam­tidig imøtegås den kri­tiske stemnin­gen i Norge ved å fork­lare at Konge og reg­jer­ing kun opphold­er seg i utlandet for­di okku­pasjo­nen og pres­i­dentskapets avtale med den tyske krigs­makt tvinger dem til det.

Tal­ens avs­lut­ning bringer den kon­sti­tusjonelle argu­men­tasjo­nen tilbake til kon­gens per­son og tro­verdighet. Kon­trasten mel­lom pres­i­dentskapet og eksilmyn­digheten er nå tydelig. Pres­i­dentskapet rep­re­sen­ter­er ufri­het, svakhet og vak­ling; eksilmyn­dighetene rep­re­sen­ter­er fri­het, styrke og fas­thet. Selv om Konge og reg­jer­ing har for­latt lan­det, er det de som kjem­per for nasjonen.

Tal­ens rolige og avbal­anserte, men likev­el alvorlige tone, styrk­er Kon­gens og reg­jerin­gens tro­verdighet. Frem­førin­gen bidrar til dette. Kon­gen taler lang­somt og tydelig artikulert. Han gjør hyp­pige pauser, ofte mel­lom bare to eller tre ord. Den avslep­ne og litt stive danske uttale synes å passe til situ­asjo­nens alvor, og blir av radi­olyt­terne “tatt imot som manende”.

Om artikke­len
Tal­en og omtal­en i denne artikke­len finnes i en annen utgave i boken Virk­somme ord.

Pres­i­dentskapets brev av 27. juni vak­te for­bi­trelse og fortvilelse i Norge. Kon­gens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ube­visst hadde ven­tet på”. Av de syv radio­ta­l­ene som eksilmyn­dighetene hold­er fra midten av juni til slut­ten av juli, er det frem­for alt denne som sørg­er for at de klargjør sin still­ing og vin­ner slaget om opinionen.

“Kon­gens andre nei” er antake­lig den mest betyd­nings­fulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et sym­bol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjo­nens mest respek­terte og pop­ulære per­son; han opp­nådde en nærmest sagaak­tig posisjon, het det i en rap­port fra BBC Intel­li­gence Depart­ment: Lojalitet til lan­det var nå stort sett ens­be­ty­dende med lojalitet til Haakon VII som person.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen