President Trumps retorikk — små ord eller store taler?

Hvordan kommer USAs nye president til å snakke? Hvilken retorikk kan vi forvente fra verdens mest maktfulle mann? Vil han kommentere kansler Merkels utseende? Henge ut handicappede og minoriteter? Snakke løssluppent om sine store hender og kvinners kropp?

Den 20. jan­u­ar 2017 vil Don­ald Trump legge hån­den sin på Bibe­len og sverge at “jeg tro­fast vil utføre embetet som Pres­i­dent for De forente stater, og etter beste evne vil bevare, beskytte og forsvare for­fat­nin­gen til De forente stater”. Deretter vil han holde sin tiltre­delses­tale. Men hvor­dan vil den tal­en bli? Taleren som blir sver­get inn som pres­i­dent har i sine tidligere taler uten hemninger snakket etter inn­fallsme­to­den, og blant annet bedt sine tilhørere om å slå mot­standere som kaster tomater helseløse (“knock the crap out of them, will you!”).

Inntre­delses­tal­en blir en tale hvor den kjente, frie og friske for­men vil vike for opplesnin­gen av et omhyggelig gjen­no­mar­bei­det manuskript skrevet av taleskri­vere. Det blir ingen enkel opp­gave for taleskriverne å finne Trumps tone og stemme som pres­i­dent. De flotte og velfor­mulerte set­nin­gene som taleskriverne van­ligvis skaper til slike situ­asjon­er, høres ganske enkelt ikke ut som den Trump vi har lært å kjenne.

Den retoriske beveg­elsen fra en ukon­trollert pres­i­den­tkan­di­dat mot en mer kon­trollert pres­i­dent beg­y­nte allerede med Don­ald Trumps seier­stale på val­gnat­ten. Denne tal­en hadde de retoriske kvalitetene han har vist gjen­nom hele val­gkam­p­en, men gav oss også en fors­mak på hva vi kan vente oss. Vi fikk både den nye pres­i­den­tak­tige tonen og den kjente prat­somme stilen med poli­tiske inn­spill ut fra hva Trump til­feldigvis kom i tanke om.

Til majestetisk musikk hen­tet fra kli­maks-scenene i en Hol­ly­wood-film spaserte Trump mot taler­stolen, ful­gt av sin yng­ste sønn, konen Mela­nia Trump, samt sine andre døtre og søn­ner og mer familie.


ABC Break­ing News | Lat­est News Videos

Stem­men var rolig og behers­ket, nærmest mild, da han innledet med å takke tilhør­erne «Takk, takk, takk alle sam­men». Han slo armene ut. Smilte og sa «Beklager at dere måtte vente –  kom­plis­erte sak­er, kom­plis­erte sak­er». De første ordene fra den nyval­gte pres­i­den­ten var lik den retorikken han har brukt i sine enorme val­gmøter over hele USA. Enkle set­ninger med få ord som ofte har bare en eller to stavelser – og gjerne med visse ord ute­latt. Gram­ma­tisk hadde hans første ord verken verb eller objekt. Hva var det som var kom­plis­ert? Poli­tikk? Over­dragelse av makt? Ville den full­s­tendi­ge set­nin­gen ha vært «poli­tikk er kom­plis­erte sak­er»? De tomme rommene må tilhør­erne selv fylle.

Den imøtek­om­mende og vennlige stilen fort­sat­te med storsinn da han anerk­jente Hillary Clin­ton for å ha gjen­nom­ført en meget, meget hard val­gkamp, og sa at «vi skylder henne stor takknem­lighet for hennes tjen­este for lan­det». Så slo han fast at det var tid for Ameri­ka å hele adskil­lelsens sår og forenes som et sam­let folk.

Noen ble kan­skje over­ras­ket over denne venn­ligheten, storsin­net og øns­ket om enhet fra en mann som er blitt kjent som klo­dens største mob­ber. Men egentlig er det ikke så over­rask­ende. For det første krev­er gen­ren en slik hold­ning. Det er dette alle nyval­gte pres­i­den­ter har sagt før Trump. For det andre har Trump tidligere vist at han kan være både storsin­net og imøtek­om­mende – så lenge det går bra for ham. Hvis andre ros­er ham og taler pos­i­tivt om ham, gjeng­jelder han van­ligvis denne hold­nin­gen. Det er når han møter mot­stand, når han blir kri­tis­ert eller angrepet, at han svar­er med ufor­be­hold­en aggresjon og fornærmelser.

Mens de første ordene var uten­for manuskript, beg­y­nte Don­ald Trump nå å følge tek­sten på teleprompteren som hans taleskri­vere hadde skrevet. Her hør­er vi den nye og mer tradis­jonelt velfor­mulerte pres­i­den­tak­tige tonen. Den har et skriftlig ord­valg og stil, som skiller seg fra måten Trump har snakket på til sine val­gmøter: «I pledge to every cit­i­zen of our land», «I am reach­ing out to you for your guid­ance and your help», «Vårt lands glemte menn og kvin­ner, vil ikke lengre være glemte», «Vi må gjen­vinne vårt lands skjeb­ne og drømme stort, djervt og dristig». Ikke akku­rat uttrykk og talemåter vi tidligere har hørt fra Trump. Men det gir en fornem­melse av hvor­dan hans taleskriv­er kom­mer til å få ham til å høres ut.

Da Trump kom til takksigelsene sine, endret stilen seg tilbake til uttrykksmåten fra val­gkamp­ta­l­ene – ikke med fornærmelsene og uthengin­gen, men med den hverdagslige, tilst­ede­værende og spon­tane retorikken. Nå kom de plut­selige innsky­telser, som å invitere den inte­ta­nende repub­likanske for­mann, Reince Priebus, på sce­nen: «Get over here, Reince. Boy, oh, boy, oh boy. It’s about time you did this right. My god. Nah, come here. Say some­thing”. I mot­set­ning til den evig over-for­beredte Clin­ton eller den alltid veltal­ende Oba­ma, snakker og oper­erer Trump etter inn­fallsme­to­den. Fri fra manuskript og normer sier han det som fall­er ham inn i øye­b­likket, og gjør det med van­lige ord, for­mulert i korte set­ninger og få stavelser: «I will not let you down. We will do a great job. We will do a great job”. 

Det er denne uttrykks­for­men som gjen­nom hele val­gkam­p­en har gitt ham aut­en­tisitet og per­son­lig tro­verdighet. Han frem­står van­lig og ekte. I mot­set­ning til den kor­rek­te Clin­ton som leser opp fra et manus, er han tilsynela­tende bare seg selv. For mange lig­ger appellen i at han ikke snakker som en pro­fesjonell poli­tik­er, men der­i­mot som folk flest. Der­for opplever mange at de kan iden­ti­fis­ere seg med Trump: Han snakker som meg, så der­for må han jo være som meg, og der­for forstår han meg. Vi stol­er på dem som er som oss selv.

Selv om Trump kan­skje ikke er som folk flest, selv om han er en mil­liardær, så er det enda vik­tigere at han verken snakker som en poli­tik­er eller oppfør­er seg som en poli­tik­er. Det retoriske spørsmål er hva det gjør med hans tro­verdighet når han i sin nye rolle som pres­i­dent både poli­tisk og retorisk kom­mer til å han­dle som en poli­tik­er. Rollen krev­er poli­tiske han­dlinger, gen­rene han kom­mer til å tale, skrive og kom­mu­nis­ere innen­for krev­er tradis­jonell poli­tisk retorikk. Vil han miste sin retoriske tro­verdighet som en anti-poli­tik­er, eller vil han klare å rede­finere rollen som president?

En annen utgave av denne tek­sten har tidligere vært trykt i Bergens Tidende.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen