Ingen kan se, uten å se med det de tidligere har sett. Det uskyldige øyet eksisterer ikke, som kunsthistorikeren Ernest Gombrich, har uttrykt det. Når du ser et bilde vil du automatisk vurdere det du ser ut fra de normene og verdiene du allerede har lært å se med. Se for eksempel på bildet som ble trykt i VG 31. juli i år. Hva ser du? En kvinne på en båt, naturligvis; i kjeledress og med hjelm. Og du vet at kvinnen er vår statsminister, Erna Solberg. Men du ser mer enn det — om du vil det eller ikke — og du gjør automatisk en vurdering av det du ser. Ikke alle ser det samme og ikke alle gjør de samme vurderingene. Noen ser en stabil kaptein for Norge: Vinkelen er skjev og svakt desorienterende, men statsministeren står med føttene solid plantet på dekket. Hendene holder i gjerdet og blikket er rettet svakt opp og fremover – nærmest visjonært. Her er det stø kurs og ingen som faller om overfarten skulle bli litt ustø. Teksten støtter denne måten å se bildet på: Erna vingler ikke, hun «fortsetter uansett», selv om hun skulle tape valget.
Ikke alle så bildet slik. Hans Rustad fra document.no, for eksempel, ble opprørt over bildet. Han mener at VG med bildet latterliggjør og mobber statsministeren:
«Ha! Ha!» kunne vært teksten. – Se hvordan hun ser ut! VG har tatt et bilde i dress for besøk på oljeplattform. VG vet selvsagt at Erna har et omfangsrikt korpus, hun har selv spøkt med det i Stortinget.»
VG tråkker på Erna Solbergs følelse av å være kvinne, hevder Rustad. Men hva er det Rustad ser i bildet? Ikke det samme som de som ser en stabil kaptein. Rustad ser en måte en kvinne ikke bør fremstilles. Men hvordan bør en kvinne fremstilles? Det vet vi alle, for det ser vi hver dag. Reklamen, sportsidene, bildene på sosiale medier, fjernsynets programmer og programledere lærer oss uten stopp hvordan kvinner bør se ut: De må være slanke, veltrente og sensuelle; de må ha høye kinnben, små neser og fyldige lepper.
Vi kan ikke av-se alle de slanke, veltrente kvinner vi allerede har sett. Vi kan ikke fjerne dem for vårt indre blikk, og vi kan ikke unngå å se gjennom dem. Når Rustad, og vi andre, ser Erna Solberg i VG, så kan vi ikke unngå å se henne gjennom alle de kvinnebilder vi tidligere har sett. Selv om vi vil ønske vi kunne.
Men Erna Solberg er ikke kroppsangst. Hun skjuler seg ikke — hun er ikke flau. Det er forbilledlig. Kanskje flere bilder av statsministeren vår kan hjelpe oss med å få nye kvinnebilder å se med.
Ingen kan se, uten å se med det de tidligere har sett. Det uskyldige øyet eksisterer ikke, som kunsthistorikeren Ernest Gombrich, har uttrykt det. Når du ser et bilde vil du automatisk vurdere det du ser ut fra de normene og verdiene du allerede har lært å se med. Se for eksempel på bildet som ble trykt i VG 31. juli i år. Hva ser du? En kvinne på en båt, naturligvis; i kjeledress og med hjelm. Og du vet at kvinnen er vår statsminister, Erna Solberg. Men du ser mer enn det — om du vil det eller ikke — og du gjør automatisk en vurdering av det du ser. Ikke alle ser det samme og ikke alle gjør de samme vurderingene. Noen ser en stabil kaptein for Norge: Vinkelen er skjev og svakt desorienterende, men statsministeren står med føttene solid plantet på dekket. Hendene holder i gjerdet og blikket er rettet svakt opp og fremover – nærmest visjonært. Her er det stø kurs og ingen som faller om overfarten skulle bli litt ustø. Teksten støtter denne måten å se bildet på: Erna vingler ikke, hun «fortsetter uansett», selv om hun skulle tape valget.
Ikke alle så bildet slik. Hans Rustad fra document.no, for eksempel, ble opprørt over bildet. Han mener at VG med bildet latterliggjør og mobber statsministeren:
«Ha! Ha!» kunne vært teksten. – Se hvordan hun ser ut! VG har tatt et bilde i dress for besøk på oljeplattform. VG vet selvsagt at Erna har et omfangsrikt korpus, hun har selv spøkt med det i Stortinget.»
VG tråkker på Erna Solbergs følelse av å være kvinne, hevder Rustad. Men hva er det Rustad ser i bildet? Ikke det samme som de som ser en stabil kaptein. Rustad ser en måte en kvinne ikke bør fremstilles. Men hvordan bør en kvinne fremstilles? Det vet vi alle, for det ser vi hver dag. Reklamen, sportsidene, bildene på sosiale medier, fjernsynets programmer og programledere lærer oss uten stopp hvordan kvinner bør se ut: De må være slanke, veltrente og sensuelle; de må ha høye kinnben, små neser og fyldige lepper.
Vi kan ikke av-se alle de slanke, veltrente kvinner vi allerede har sett. Vi kan ikke fjerne dem for vårt indre blikk, og vi kan ikke unngå å se gjennom dem. Når Rustad, og vi andre, ser Erna Solberg i VG, så kan vi ikke unngå å se henne gjennom alle de kvinnebilder vi tidligere har sett. Selv om vi vil ønske vi kunne.
Men Erna Solberg er ikke kroppsangst. Hun skjuler seg ikke — hun er ikke flau. Det er forbilledlig. Kanskje flere bilder av statsministeren vår kan hjelpe oss med å få nye kvinnebilder å se med.
Vel talt, herr Kjeldsen. Du har bokstavelig talt en annen synsvinkel.