Burma — mer enn et quizspørsmål

Et av de siste tjue årenes mest bruk­te quizspørsmål er føl­gende: Hva het­er Bur­ma i dag? I barne- og ung­domsskolen lær­er en seg navnet på lan­dene i Asia, men det er også det hele.

En ringerunde til et vari­ert utvalg av bergensere vis­er nem­lig at fak­takunnskapene er lave. Noen har hørt om munkene, men få vet hva de pro­test­er­er mot eller hvor­dan de har det. Ingen har hørt om Aung Sun Suu Kyi, og uttrykket jun­ta virk­er for dem totalt fjernt. Noen vet at lan­det har to navn, og høres stolte ut når de stotr­er frem Myan­mar. Men hva bevis­er egentlig det om reell kunnskap og innsikt? Det har de jo lært på skolen…

Lite uten­riks på BT-forsiden
Vest­landets største avis Bergens Tidende står som hov­edleverandør i det bergenske nyhets­bildet. Vi kan med andre ord slå fast at hva de vel­ger å sette på dag­sor­den er avgjørende for hva det bergenske avis­pub­likum får med seg. Nå vil nok BTs uten­rik­savdel­ing påstå at deres dekn­ing av situ­asjo­nen i Bur­ma i høst har vært vel så god som andre mediers, men fak­tum er at sak­en har vært ned­pri­or­itert på førstes­i­dene. Og det er vel førstes­i­den som skal pre­sen­tere det som avisen men­er er dagens vik­tig­ste stoff? Jeg kjen­ner kioskar­bei­dere som ikke kan huske å ha sett Bur­ma-opp­slag på BTs for­sider, og da er det kan­skje ikke rart at det bergenske engas­je­mentet rundt situ­asjo­nen er minimalt.

Uten­rik­sny­heter ned­pri­or­iteres tydeligvis som første­side­stoff i BT, og da er det forståelig at ikke folk generelt får satt seg inn i sak­en. Selvsagt er det stort når Brann vin­ner serien for første gang på 44 år. Naturligvis er det rel­e­vant for den bergenske all­mennhet å få vite hvem som skal bære ord­før­erk­jedet de neste fire årene. Men å pri­or­itere språkprob­le­mer i næringslivet, økende mis­bruk av nesespray og de samme lokalpoli­tiske kon­flik­tene dag ut og dag inn, er i mine øyne grov feil­pri­or­i­ter­ing. Jeg skal ikke nek­te en bergenser å engas­jere seg i Sport­sklubben Brann, men jeg tror uansett ikke det er slik at hvert indi­vid er utstyrt med et visst rom for engas­je­ment, som full­bookes der­som man går på Sta­dion 13 ganger i året.

Avisene bør også skape plass for utenom­sport­slig engasjement

Effek­tiv aksjon med små midler
Per­son­lig engas­je­ment er heldigvis ikke kun avhengig av medi­enes pri­or­i­teringer. Til tross for at det eksis­ter­er de som ikke engang har hørt om kon­flik­tene i Asia, finnes det alltid folk som engas­jer­er seg. Gjen­nom en årrekke har blant annet agronom­stu­den­ten Mar­tin Schilde fra Bærum vært opp­tatt av Bur­ma. Han er det man kan kalle en ide­al­ist på mange områder. Ikke bare er han selvs­tendig nærings­drivende (dri­ver plate­sel­skap og utest­ed) og prisvin­nende hun­de­sen­goppfinner, men han har også erfar­ing fra bis­tand­sar­beid og var i fjor en av bak­mennene i aksjo­nen Pros­jekt 101. Dette var en dug­nad som hadde som mål å ”bel­yse Oslos skyg­gesider og gi økt opp­merk­somhet til enkelt­per­son­er og organ­isas­jon­er som står på for byen”.

I Bur­ma-sam­men­heng er han en av de heldige som har møtt Aung San Suu Kyi, han har selv hatt besøk av flere fra Karen-ger­il­jaen og har en far og en bror som har laget filmer fra lan­det. Hans bror Hans Kris­t­ian er også siste mann fra Vesten som har inter­vjuet Aung San Suu Kyi. Takket være et stort per­son­lig nettverk klarte Mar­tin Schilde i høst, via dagens kom­mu­nikasjon­s­mid­del num­mer en, nettst­edet Face­book, å engas­jere tusen­vis. Han vet om mange Face­book-grup­per, men ingen med det samme bud­skapet som hans (Face­book krev­er innlog­ging). Allerede da de første tv-bildene fra Ran­goon beg­y­nte å rulle hadde Schilde etablert kam­pan­jen ”Red Shirt for Bur­ma”, hvor man ble opp­for­dret til å ikle seg rødt for å vise sin støtte til det burme­siske folket.

In sup­port of our brave friends in Bur­ma: May all peo­ple around the world wear a red shirt on Fri­day, Sep­tem­ber 28., var det enkle, men konkrete bud­skapet. I til­legg til Face­book-kam­pan­jene fantes det også tilsvarende meldinger på sms, hvor man gjen­nom det mobile nettver­ket fikk den samme meldin­gen og ble opp­for­dret til å videre­sende den til sine ven­ner. Bare i Schildes Face­book-kam­pan­je finner vi over 100.000 deltakere.

– Opp­slut­nin­gen er for­mi­da­bel, så jeg er stor­fornøyd. Dette er 100.000 engas­jerte men­nesker som alle ønsker å støtte videre, sier Schilde. Han men­er benyt­telse av kom­mu­nikasjon­s­me­toder som sms, MSN og Face­book for å spre forskjel­lige bud­skap fun­ger­er veldig bra. Jo enklere, jo bedre, er hans erfaring.

– Det han­dler om å gi folk en så enkel opp­gave som mulig, noe folk kan bidra med uten å gjøre all ver­den og sam­tidig føle at de er med på å bidra. Her traff man en nerve i folket som tydelig skapte engas­je­ment, sier Burma-kjenneren.

Grunt engas­je­ment
Engas­je­ment og lik­egyldighet er ofte to rake mot­set­ninger. Men i dette til­fel­let kan det se ut som om de likev­el er foren­lige. Bur­ma-sak­en kan fort bli en sak der folk engas­jer­er seg veldig over en kort peri­ode, for så å miste inter­essen etter hvert. Så lenge tv-seerne får de drama­tiske bildene blink­ende mot seg, radi­olyt­terne de detal­jerte beskriv­elsene hen­gende i øret og avisle­serne de vel­be­grunnede kom­mentarene rett i fleisen hver bidi­ge dag, er inter­essen sikret. Vi men­nesker er nem­lig ikke mer kom­plis­erte enn at vi bryr oss, blir rys­tet og vis­er omtanke og engas­je­ment over­for de sak­ene vi blir pre­sen­tert for. Når utrøstelige forel­dre går ut til medi­ene med his­to­rien om sin dødssyke dat­ter, får de respons i vårt langstrak­te land. Når NRK bestem­mer seg for at TV-aksjo­nens inntek­ter skal gå til barn berørt av hiv og aids i ulike del­er av ver­den, får den norske all­mennhet øynene opp for akku­rat dette.

Vi må herved ta sak­en i egne hen­der! Der­som det ikke legges mer press på mil­itær­regimet i Bur­ma vil sannsyn­ligvis de siste måne­denes begiven­heter ikke bli mer enn nok et neg­a­tivt ladet kapit­tel i his­to­riebo­ken, i stedet for det avgjørende kli­mak­set og den etter­lengt­ede sluttsce­nen der de levde lykke­lig i alle sine dager. Mar­tin Schilde sier seg enig: — Folks engas­je­ment er veldig bra i dag, men jeg er redd det dør ut når medi­ene leg­ger ned sak­en. Dette merk­er man allerede nå. Dessverre er det for store økonomiske inter­ess­er i lan­det til at man kom­mer til å legge nok press på juntaen.

På blog­gkartet — hva med nyhetsmediene?
Noen må bringe stafettpin­nen videre der­som ikke mil­itær­jun­taen skal ”vinne”. Så lenge sak­en er i nyhets­bildet, det være seg på for­si­den av BT eller som hov­e­dopp­slag på Dagsrevyen, vil folk holde engas­je­mentet ved like. To tyske stu­den­ter etablerte Inter­na­tion­al Blog­gers’ Day for Bur­ma 4. okto­ber. Denne aksjo­nen sat­te Bur­ma tilbake på blog­gkartet, men nå er det på tide at nyhetsme­di­ene føl­ger opp. Med en gang sak­en blir ned­pri­or­itert og folk ikke får fokusert på den, vil kon­flik­ten for de fleste gå i glem­me­bo­ken. Det er nem­lig ingen som glem­mer så raskt som et feil­fokuserende men­neske. Det måtte i så fall være BT-desken, som glemte å plassere uten­rik­sny­heter på forsiden…

Artikkelfor­fat­teren stud­er­er jour­nal­is­tikk ved Uni­ver­sitetet i Bergen.