Den utskjelte debatten

Sosiale medier er en mye utskjelt debattarena. Innvandringsdebatten foregår ofte i form av utskjelling. Men hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? I doktoravhandlingen min ser jeg på hvordan debatten om den syriske flyktningkrisen utspilte seg i kommentarfeltene på skandinaviske avisers Facebook-sider. I de tre skandinaviske landene, som ellers er så like og har så tette bånd, har innvandringssaken blitt håndtert ulikt. Dette gjenspeiles både i de tre nabolandenes innvandrings- og integrasjonspolitikk og i den offentlige samtalen. I de nyhets-genererte sosiale medier debattene om flyktningkrisen tegner imidlertid et annet bilde seg. I dette bildet er det likhetene på tvers av landegrensene som dominerer. Debattene i alle tre land preges av fremvisning, snarere enn utveksling av meninger. Snarere enn argumentasjon og meningsbrytning domineres utvekslingene av subjektive uttrykk, stillingskrig og fiendtlige angrep.

Artik­ke­len er basert på for­fat­te­rens dok­tor­av­hand­ling: Inste­ad of the deli­be­ra­ti­ve deba­te: How the prin­cip­le of expres­sion plays out in the news-gene­rated Face­bo­ok discus­sion (2020). Avhand­lin­gen er en del av forsk­nings­pro­sjek­tet «SCANPUB – The Immi­gra­tion Issue in Scan­di­na­vi­an Pub­lic Sphe­res 1970–2015». Pro­sjek­tet er ledet fra Uni­ver­si­tet i Ber­gen av pro­fes­sor Jostein Grips­rud.

Aggressive debattkulturer

Kom­men­tar­fel­te­ne beskri­ves ofte som sær­lig aggres­si­ve debatt­kul­tu­rer, hvor per­son­an­grep, hets og hat flo­re­rer. Av den grunn opp­le­ver man­ge en uvil­je mot, og et ube­hag ved, å del­ta i offent­lig debatt online.

Sær­lig er inn­vand­ring et betent tema som man­ge vegrer seg for å dis­ku­te­re offent­lig. Inn­vand­rings­kri­ti­ke­re vegrer seg for å uttryk­ke sin mening offent­lig i frykt for å bli stig­ma­ti­sert og eks­klu­dert (se f.eks. Thor­bjørns­rud, 2017). Mino­ri­te­ter vegrer seg for å del­ta i debat­ten i frykt for å bli utsatt for tra­kas­se­ring og hate­ful­le ytrin­ger (se f.eks. Flad­moe & Nadim, 2017).

Kom­men­tar­felts­de­bat­te­ne om den syris­ke flykt­ning­kri­sen inne­hol­der en rek­ke fiendt­li­ge inn­legg: Per­son­an­gre­pe­ne og for­nær­mel­se­ne flo­re­rer. Sli­ke aggres­si­ve og fiendt­li­ge for­mer for reto­rikk er et pro­blem for demo­kra­ti­et og men­nes­kers mulig­het til å ytre seg fritt. Et ugjest­mildt debatt­kli­ma kan bidra til at man­ge avstår fra å ta del i ord­skif­tet. Der­med kan vik­ti­ge stem­mer og per­spek­ti­ver ute­bli. For­di ytrin­ger ikke bare er ord, men hand­lin­ger med kon­se­kven­ser i ver­den, kan hate­ful­le ytrin­ger også ha fata­le kon­se­kven­ser: De kan fun­ge­re som opp­ford­ring til, og legi­ti­me­ring av, fysisk vold.

I min stu­die av sli­ke kom­men­ta­rer, ikke blott som iso­ler­te ytrin­ger, men som reto­ris­ke trekk i debat­ten, blir det imid­ler­tid tyde­lig at majo­ri­te­ten av dis­se fiendt­li­ge inn­leg­ge­ne må for­stås nett­opp som «bare ord», uten reel­le kon­se­kven­ser uten­for kom­men­tar­fel­te­ne. For å for­stå det­te vil jeg begyn­ne med å for­kla­re hva jeg mener med begre­pet «uttrykks­prin­sip­pet», for der­et­ter å for­kla­re hvor­dan en stor del av de fiendt­li­ge inn­leg­ge­ne i debat­ten kan sees som stra­te­gi­er i en «uttrykks­kon­kur­ran­se».

Uttrykksprinsippet

Uttrykks­prin­sip­pet er det mot­sat­te av deli­be­ra­sjons­prin­sip­pet: Deli­be­ra­sjons­prin­sip­pet inne­bæ­rer at man til­nær­mer seg hver­and­re gjen­nom argu­men­ta­sjon; uttrykks­prin­sip­pet inne­bæ­rer at argu­men­ta­sjon er ille­gi­timt.

Som et kom­mu­ni­ka­sjons­ideal må uttrykks­prin­sip­pet for­stås på føl­gen­de måte: Ytrin­gen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kri­ti­se­re meg, for­di enhver er beret­ti­get til å ha og uttryk­ke sine per­son­li­ge menin­ger og sann­he­ter. Det jeg vir­ke­lig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt auten­tis­ke selv, der­for behø­ver jeg ikke argu­men­te­re for påstan­de­ne mine eller kun­ne for­sva­re dem mot kri­tikk og mot­ar­gu­men­ter. Hvis du kri­ti­se­rer ytrin­gen min, hind­rer du meg i å være og uttryk­ke meg auten­tisk – du angri­per meg som per­son.

Som et kom­mu­ni­ka­sjons­ideal inne­bæ­rer et uttrykks­prin­sipp slik at enhver er beret­ti­get til å uttryk­ke sine ekte­føl­te menin­ger, og at argu­men­ta­sjon og kri­tikk er ille­gi­timt for­di det­te er å hind­re and­re i å uttryk­ke seg auten­tisk.

I debat­te­ne jeg har stu­dert mani­fes­te­rer det­te kom­mu­ni­ka­sjons­idea­let seg i en rek­ke kom­men­ta­rer som ikke kan reg­nes som reel­le inn­legg i en debatt, hvor mot­stri­den­de syns­punk­ter bry­nes mot hver­and­re. Sna­re­re må en over­vei­en­de andel av ytrin­ge­ne i debat­te­ne sees på som uttrykk for del­ta­ker­nes egne følel­ser og enga­sje­men­tet, sub­jek­ti­ve eva­lu­e­rin­ger og høyst per­son­li­ge sann­he­ter. Få av inn­leg­ge­ne invi­te­rer til debatt, fak­tisk avskjæ­rer man­ge poten­si­el­le mot­ar­gu­men­ter gjen­nom å under­stre­ke at det som ytres er «bare min mening».

Sær­lig tyde­lig er den­ne uttrykk­s­lo­gik­ken når sli­ke uttrykk besva­res med kri­tikk og mot­ar­gu­men­ta­sjon. Da opp­står situa­sjo­ner hvor del­ta­ker­ne eks­pli­sitt fra­sier seg for­plik­tel­ser til argu­men­ta­sjon og fra­ber seg and­res syns­punk­ter. To kom­men­ta­rer, beg­ge skre­vet som svar på mot­ar­gu­men­ta­sjon og kri­tikk, kan tje­ne som eksemp­ler:

Utrykks­prin­sip­pet: I føl­ge et uttrykks­prin­sipp er argu­men­ta­sjon ver­ken påkrevd eller legi­timt

I føl­ge en uttrykk­s­lo­gikk er alt­så argu­men­ta­sjon ikke bare unød­ven­dig, det er også ille­gi­timt for­di det hind­rer indi­vi­det å uttryk­ke sitt «san­ne» jeg. I debat­te­ne jeg har under­søkt, gir det­te seg utslag i en rek­ke sank­sjo­ner av det som i føl­ge et deli­be­ra­sjons­prin­sipp måt­te anses for å være legi­tim kri­tikk og mot­ar­gu­men­ta­sjon for å være per­son­an­grep. Et eksem­pel er den føl­gen­de utveks­lin­gen:

Utrykks­prin­sip­pet: Kri­tikk og mot­ar­gu­men­ta­sjon er ille­gi­timt og opp­le­ves som per­son­an­grep som kren­ker indi­vi­dets mulig­he­ter til å være sitt auten­tis­ke selv.

I den­ne utveks­lin­gen blir den ene del­ta­ke­ren møtt med kri­tikk og mot­ar­gu­men­ta­sjon. Den­ne er frem­ført på sak­lig vis: Kri­tik­ken ret­ter seg mot påstan­de­ne frem­ført av mot­par­ten, ikke hans eller hen­nes per­son. Del­ta­ke­ren som utset­tes for kri­tikk opp­le­ver og sank­sjo­ne­rer imid­ler­tid det­te som et per­son­an­grep. Han eller hun for­mu­le­rer også det som er det sen­tra­le prin­sip­pet i en uttrykk­s­lo­gikk, nem­lig at alle har “sin egen” mening, og føl­ge­lig bør ingen kri­ti­se­re det and­re sier.

Debat­ten for­stås der­med som det mot­sat­te av det vi van­lig­vis for­står som debatt, nem­lig at mot­stri­den­de syns­punk­ter bry­nes mot hver­and­re gjen­nom argu­men­ta­sjon og mot­ar­gu­men­ta­sjon. I en slik logikk får også ytrings­fri­het en annen betyd­ning enn ret­ten til å ytre seg: Ytrings­fri­het blir for­stått som ret­ten til å ytre seg uten å bli mot­sagt. Kri­tikk og mot­ar­gu­men­ta­sjon opp­fat­tes der­med både som en kren­kel­se av indi­vi­dets rett til å uttryk­ke sitt auten­tis­ke selv og som en kren­kel­se av ytrings­fri­he­ten.

På bak­grunn av det­te vil jeg hev­de at, til tross for at man­ge opp­gir at de opp­le­ver sosia­le medi­er som spe­si­elt ugjest­mil­de debatt­arena­er og unn­går poli­tisk debatt i dis­se medie­ne for­di de fryk­ter hat, hets og tra­kas­se­ring (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nød­ven­dig­vis slik at debat­ten i sosia­le medi­er er spe­si­elt ille. Sna­re­re enn å være en debatt som karak­te­ri­se­res av fiendt­lig­het, kan det være at den opp­le­ves slik, for­di debatt­sjan­ge­ren bry­ter med for­vent­nin­ger til å kun­ne uttryk­ke seg uten å bli mot­sagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det vil­le imid­ler­tid være urik­tig å hev­de at dis­se kom­men­tar­fel­te­ne er uten fiendt­lig­het og aggres­si­vi­tet. Tvert imot er det­te et karak­te­ri­se­ren­de trekk ved debat­te­ne. Aggres­si­vi­te­ten gjør seg sær­lig gjel­den­de i det jeg i avhand­lin­gen har kalt «uttrykks­kon­kur­ran­ser», hvor målet er å få det sis­te ordet11.

Uttryk­ke­ne i den­ne kon­kur­ran­sen kan beskri­ves som «tom­me» angrep på mot­par­ten. At angre­pe­ne er «tom­me» skal her for­stås som at de ikke ret­ter seg mot noe spe­si­fikt – ver­ken ved den som angri­pes som per­son eller ved inn­hol­det i hans eller hen­nes ytring. Sna­re­re er dis­se angre­pe­ne gene­ris­ke uttrykk for neg­a­ti­vi­tet myn­tet på å få mot­par­ten til å tie. Det­te inklu­de­rer utskjel­len­de ord som «idiot» og «fjols», samt for­nær­mel­ser som til­syne­la­ten­de kun­ne vært brukt til å for­ulem­pe enhver.

I kom­men­tar­fel­te­ne bidrar sli­ke tom­me angrep enten til å kort­slut­te inter­ak­sjo­nen eller til å akse­le­re­re fiendt­lig­he­ten. Det sis­te av de to utfal­le­ne ska­per «uttrykks­kon­kur­ran­ser», der inten­si­te­ten i uttryk­ket øker på beg­ge sider, sam­ti­dig som angre­pe­ne får sta­dig mind­re inn­hold.

Van­lig­vis utvik­ler dis­se uttrykks­kon­kur­ran­se­ne seg over lan­ge inter­ak­sjo­ner med fle­re ti-talls kom­men­ta­rer, og ofte svært har­de angrep, noen gan­ger også trus­ler. Av plass­hen­syn inklu­de­rer jeg her et kor­te­re eksem­pel, der angre­pe­ne er rela­tivt mil­de, men som like­vel kan illust­re­re meka­nis­me­ne i spill i den­ne inter­ak­sjons­for­men:

Uttrykks­kon­kur­ran­se: Det som karak­te­ri­se­rer den­ne inter­ak­sjons­for­men er at angre­pe­ne øker i inten­si­tet, sam­ti­dig som de får sta­dig mind­re inn­hold

Som eksem­pe­let over illust­re­rer, øker angre­pet i inten­si­tet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to del­ta­ker­ne i inter­ak­sjo­nen beg­ge sig­na­li­se­rer at de ikke er inter­es­sert i å lyt­te til og interage­re med mot­par­ten, er det nett­opp det de gjør. Det gjør de ved eks­pli­sitt å uttryk­ke sin igno­ran­se over­for den and­re. Når ingen av par­te­ne bryr seg om hva den and­re har å si er det imid­ler­tid ingen grunn til å bli ved å interage­re, og som en kon­se­kvens opp­hø­rer inter­ak­sjo­nen raskt.

I and­re, og leng­re, debatt­se­kven­ser i kom­men­tar­fel­te­ne fort­set­ter inter­ak­sjo­nen len­ge etter beg­ge par­ter har gjort det klart at de ikke er inter­es­sert å høre hva den and­re har å si. Med for­mu­le­rin­ger som «jeg gid­der ikke bry meg med deg leng­re, far­vel!», sig­na­li­se­rer del­ta­ker­ne i debat­ten at dis­ku­sjo­nen er over. Like­vel fort­set­ter de å frem­føre angrep på mot­par­ten, påstå at den and­re har gitt opp og benek­te at en selv har gitt opp. Jo len­ger inter­ak­sjo­nen pågår, jo mer blot­tet blir den for inn­hold.

Per­son­fei­de­ne som utspil­ler seg i form av uttrykks­kon­kur­ran­ser karak­te­ri­se­res av at det er uklart hva stri­dens kjer­ne er – hvis det eksis­te­rer en uenig­het i det hele tatt. Stri­den hand­ler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I ste­det kon­kur­re­rer del­ta­ker­ne om hvem som er i stand til å frem­føre det mest svi­en­de angrep, brin­ge den and­re til taus­het, og slik sik­re seg det sis­te ordet.

Det­te, mener jeg, må sees i sam­men­heng med en uttrykk­s­lo­gikk, hvor målet er å uttryk­ke sitt auten­tis­ke selv. Der­som det å bli mot­sagt hind­rer en i å uttryk­ke seg auten­tisk, og der­som det eksis­te­rer et sterk øns­ke om å gjø­re det­te, så vil en måte å ver­ne om sitt eget uttrykk være å sik­re det sis­te ordet for seg selv. Det­te inne­bæ­rer at angre­pe­ne ikke kan for­stås som hand­lings­ori­en­ter­te – som angrep med fak­tis­ke kon­se­kven­ser i ver­den. Sna­re­re fun­ge­rer uttryk­ke­ne som en stra­te­gi for å sik­re seg det sis­te ordet og der­igjen­nom ver­ne sitt uttrykk mot and­res inn­blan­ding.

Det­te betyr imid­ler­tid ikke at jeg vil baga­tel­li­se­re hate­ful­le ytrin­ger og trus­ler. Ved kun å stu­de­re ytrin­ge­ne, kan jeg ikke si noe sik­kert om hvor­dan dis­se opp­le­ves av den som utset­tes for dis­se angre­pe­ne, hva inten­sjo­nen til avsen­der er, eller om and­re som leser kom­men­ta­ren kan tol­ke den som en opp­ford­ring til å hand­le.

Respon­se­ne sli­ke fiendt­li­ge inn­legg får i kom­men­tar­fel­te­ne vit­ner imid­ler­tid om at det­te ikke opp­le­ves som reel­le trus­ler og hatyt­rin­ger fra den som utset­tes for det. Angre­pe­nes inn­hold frem­står også svært til­fel­dig – de ret­ter seg ikke mot noe bestemt ved per­sonen som angri­pes, ei hel­ler ved det han eller hun sier.

Jeg vil der­for argu­men­te­re for at kam­pen i dis­se inter­ak­sjo­ne­ne ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en stra­te­gi for å ver­ne om sitt uttrykk. For­di mot­stan­de­ren ikke står i vei­en for det sam­fun­net man øns­ker seg, men i vei­en for ens mulig­het til å ytre seg uimot­sagt, behø­ver den­ne hel­ler ikke utslet­tes i det vir­ke­li­ge liv. Det rek­ker å ned­kjem­pe mot­par­ten innen­for kom­men­tar­felt­de­bat­te­ne.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg star­tet artik­ke­len med å stil­le spørs­må­let: Hvor ille er egent­lig inn­vand­rings­de­bat­ten i sosia­le medi­er? Vel, det kom­mer an på øyet som ser. Det mest inter­es­san­te ved dis­se debat­te­ne er imid­ler­tid ikke hvor «ille» de er, men at en over­vei­en­de del av ytrin­ge­ne og inter­ak­sjo­ne­ne karak­te­ri­se­res av uttrykk, sna­re­re enn argu­men­ta­sjon.

Debat­te­ne er rik­tig­nok ikke fri for argu­men­ta­sjon eller for­vent­nin­ger til sjan­ge­ren som en poli­tisk debatt. Men debat­te­ne karak­te­ri­se­res i svært liten grad av argu­men­ta­sjon ori­en­tert mot frem­ti­dig poli­tisk hand­ling og for­søk på å til­nær­me seg hver­and­re gjen­nom argu­men­ta­sjon. Sna­re­re bærer de reto­ris­ke prak­si­se­ne i debat­te­ne vit­ne om en aver­sjon for å lyt­te til og besva­re and­res argu­men­ter, samt et ube­hag ved å bli mot­sagt.

Gitt at poli­tisk debatt van­lig­vis for­stås som argu­men­ta­sjon om frem­ti­dig hand­ling, og at del­ta­kel­se i en debatt inne­bæ­rer at man begrun­ner sine påstan­der, lyt­ter til og besva­rer and­res argu­men­ter, har det­te kon­se­kven­ser for hvor­dan og hvor­vidt vi kan for­stå kom­men­tar­felts­de­bat­te­ne som poli­tis­ke debat­ter: En debatt der enhver insis­te­rer på sin rett til å ha og uttryk­ke sin sub­jek­ti­ve mening, uten å måt­te for­hol­de seg til and­res syns­punk­ter og argu­men­ter, kan kna­pt kal­les en debatt.

Selv om man­ge opp­le­ver sosia­le medi­er som sær­lig fiendt­li­ge debatt­kul­tu­rer, er det ikke nød­ven­dig­vis sant at de er det. Sna­re­re kan det ha seg slik at det som opp­le­ves som angrep på ens per­son, er legi­tim kri­tikk og mot­ar­gu­men­ta­sjon. Det kan like­vel opp­le­ves som angrep for­di debatt­sjan­ge­ren bry­ter med for­vent­nin­ger om å kun­ne uttryk­ke seg uten å bli mot­sagt.

Hel­ler enn å se med bekym­ring på aggres­si­vi­te­ten som karak­te­ri­se­rer man­ge av debat­te­ne i sosia­le medi­er – kan­skje sær­lig debat­te­ne om inn­vand­ring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykks­prin­sip­pe­ts gjen­nom­slags­kraft. Uten å ha stu­dert det­te uten­for de nyhets-gene­rer­te sosia­le medi­er-debat­te­ne om flykt­ning­kri­sen, mener jeg å kun­ne se til­løp til at den­ne uttrykk­s­lo­gik­ken brer om seg også and­re ste­der i offent­lig­he­ten.

Det er ikke uvan­lig at kri­tikk besva­res med beskyld­nin­ger om “kren­kel­se” og påkal­lel­ser av ytrings­fri­he­ten. Det­te tyder på at ytrings­fri­het, for man­ge, inne­bæ­rer en rett til å ytre seg uten å bli mot­sagt. Det er slik ikke uten­ke­lig at det­te i øken­de grad kan kom­me til å pre­ge den offent­li­ge debat­ten frem­over, med den kon­se­kvens at vi får mind­re reell debatt og fle­re ube­grun­ne­de påstan­der som «bare er min mening», og som der­med ver­ken kan mot­sies eller dis­ku­te­res.

Les også:
Den demo­kra­tis­ke hija­ben?
Vår ves­le sto­re mino­ri­tet
Flykt­nings­traum og god­heits­ty­ran­ni
Et spørs­mål om ver­di­er

Litteratur:

Brox, O. (1991). «Jeg er ikke rasist, men …» Hvor­dan får vi våre menin­ger om inn­vand­re­re og inn­vand­ring? Oslo: Gyl­den­dal.

Flad­moe, A., & Nadim, M. (2017). Silen­ced by hate? Hate speech as a soci­al boun­da­ry to free speech. In A. H. Midt­bøen, K. Steen-John­sen, & K. Thor­bjørns­rud (Eds.), Boun­da­ry Strugg­les: Con­te­sta­tions of Free Spech in the Nor­we­gi­an Pub­lic Sphe­re (pp. 45–75): Cap­pe­len Damm Aka­de­misk.

Moe, H., Hov­den, J. F., Ytre-Arne, B., Figen­schou, T., Nær­land, T. U., Saka­rias­sen, H., & Thor­bjørns­rud, K. (2019). Sosia­le medi­er. In H. Moe, J. F. Hov­den, B. Ytre-Arne, T. Figen­schou, T. U. Nær­land, H. Saka­rias­sen, & K. Thor­bjørns­rud (Eds.), Infor­mer­te bor­ge­re? Offent­lig til­knyt­ning, medie­bruk og demo­kra­ti (pp. 72–91). Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Thor­bjørns­rud, K. (2017). Immi­gra­tion cri­ti­que. Moral boun­da­ries, silen­ce and pola­riza­tion In A. H. Midt­bøen, K. Steen-John­sen, & K. Thor­bjørns­rud (Eds.), Boun­da­ry Strugg­les : Con­te­sta­tions of Free Speech in the Nor­we­gi­an Pub­lic Sphe­re (pp. 257–290): Cap­pe­len Damm  Aka­de­misk.

21 Jeg bru­ker begre­pet «uttrykks­kon­kur­ran­se» noe ulikt Ottar Brox’ opp­rin­ne­li­ge begrep, først beskre­vet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en dis­ku­sjon av begre­pet, se kapit­tel 7 og 8 i dok­tor­av­hand­lin­gen min «Inste­ad of the deli­be­ra­ti­ve deba­te: How the prin­cip­le of expres­sion plays out in the news-gene­rated Face­bo­ok-discus­sion» (2020).

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Jeg er en mann på 67 år som bl.a. er aktiv på Verdi­de­batt. I kom­men­tar­fel­te­ne og i inn­legg der, så vil det bli kon­flikt hvis en går mot­strøms — er i uttak eller fritt­gå­en­de for det som fron­tes som de ret­te menin­ger i msm.
    Eksem­pel­vis så er jeg pro­Is­rael. Det har bl.a. ført til at jeg i man­ge år kom i menings­ut­veks­ling med Lars Gule. I fle­re år var det tyde­lig at han gikk inn i debatt som han anså som en kamp­sone. Det pågikk krig i kom­men­ta­re­ne for og mot jøder og pale­sti­ne­re. Tror Gule har gitt seg — det har del­vis jeg og — det har lite for seg å dri­ve stil­lings­krig med gjen­gan­ge­re en har kri­get med om att … og om att.
    I msm er det noen som ikke har noen jour­na­lis­ter som beskyt­ter. Det gjel­der bl.a. List­haug og pre­si­dent Trump. Hvis en da våger seg til å ten­ke og skri­ve noe som kan leses som posi­tivt om dis­se, så kan alt skje. 01.06 la jeg inn det som vises på den­ne snut­ten i en kom­men­tar hos Dag­bla­det. En time sene­re ble jeg blok­kert som bru­ker av face­bo­ok. Det gikk noen dager og jeg und­ret meg over hva som var årsa­ken. Det er imid­ler­tid umu­lig å snak­ke med face­bo­ok, så jeg har ald­ri fått noen annen for­kla­ring enn at jeg på en eller annen måte har brutt med stan­dar­de­ne til face­bo­ok. Jeg fin­les­te stan­dar­de­ne, men skjøn­ner ikke at det­te kan bry­te noe der — det var ment som en kom­men­tar om at ikke alt ved BLM er av det som bør beskyt­tes av msm.
    https://www.youtube.com/watch?v=nkBOGamxIzs
    Jeg fikk ingen advar­sel — har ald­ri vært i kon­takt med fb — og und­res om det fak­tisk er slik at de av oss som er en snev av pro­Trump skal jak­tes ned og kneb­les for om mulig å dem­pe kom­men­tar­fel­tet i inn­spur­ten mot val­get. Jeg har prøvd å fin­ne en vei inn igjen, men så langt mis­lyk­tes.
    Jeg er av de som mis­tri­ves i ekko­kam­mer hos like­sin­ne­de. Jeg liker frisk og fri debatt der vi deler syns­punk­ter og tåler hver­and­res uenig­het.

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen