«NY KURS FOR NORGE»

Under Gro Harlem Brundtlands ledelse gjennomgikk Arbeiderpartiet en forvandling. Kritiske røster har hevdet at partiet med dette sviktet sitt opprinnelige politiske prosjekt. Selv brukte partilederen betegnelsene «fornying» og «modernisering». Ifølge Brundtland var denne forvandlingen påtrengende, og uunngåelig. Skulle partiet klare å hamle opp med tidens nye utfordringer, måtte det fornye seg, dvs. tilpasse seg de nye forhold med nye løsninger på nye problemer. I denne prosessen måtte medlemmene belage seg på å «slakte noen hellige kyr». Tross dette påstod Brundtland at partiet bare videreførte arbeiderbevegelsens gamle prosjekt, at hun holdt i hevd bevegelsens grunnverdier og opprinnelige idé. Endringene hun gjennomførte, var ikke et brudd med tradisjonell sosialdemokratisk tenkning, men nødvendige justeringer for å videreføre den sosialdemokratiske orden.

Omlegging

Det er mye som tyder på at Arbei­der­par­ti­et, med Brundt­land i fører­se­tet, gjen­nom­gikk et ideo­lo­gisk skif­te. Det­te kan tyde­lig­gjø­res ved å se nær­me­re på noen av tale­ne hun holdt fra tiden omkring hundre­års­ju­bi­le­et for par­ti­et. Ta for eksem­pel Ny kurs for Nor­ge, som hun la fram for lands­mø­tet til Norsk Kom­mune­for­bund i 19861 1. Det inter­es­san­te med den­ne talen er nett­opp at den sig­na­li­ser­te en ny kurs for Det nors­ke arbei­der­par­ti. Kon­tras­ten til tra­di­sjo­nel­le sosial­de­mo­kra­tis­ke tan­ker og ver­di­er er her iøyne­fal­len­de. For eksem­pel er par­ti­sjar­gon­gen end­ret. Sym­bolsk lade­de ord som «fel­les­skap» og «soli­da­ri­tet» – som gir kon­no­ta­sjo­ner til klasse­til­hø­rig­het og klasse­po­li­tikk – er sterkt tonet ned. I ste­det er det her en ny opp­merk­som­het om «enkelt­in­di­vi­det» og den «indi­vi­du­el­le fri­he­ten». Det kol­lek­ti­ve sky­ves til side til for­del for den enkel­te, «jeg-som-sub­jekt» får for­rang for «vi-som-sub­jekt», for å si det med Sar­tre. I det­te er det et tyde­lig brudd med den tra­di­sjo­nel­le arbei­der­be­ve­gel­sens pro­sjekt, som hev­det nød­ven­dig­he­ten av å til­side­set­te egen­in­ter­es­sen til for­del for det fel­les bes­te. Det var på den­ne måten arbei­der­be­ve­gel­sen klar­te – med «grunn­leg­ger» Chris­ti­an Hol­ter­mann Knud­sens ord, å «ophjel­pe arbei­der­stan­den i sin hel­het»2 2– ikke enkelt­vis og en for en, men sam­let og som klas­se.

At par­ti­sjar­gon­gen end­ret seg, var nep­pe til­fel­dig. På sam­me tid var det slutt med å være et pro­gram­fes­tet «sosia­lis­tisk» par­ti. Det­te blir sær­lig tyde­lig om en sam­men­stil­ler par­ti­ets arbeids­pro­gram for peri­ode­ne 1974–1977 og 1986–1989. Da får man umid­del­bart inn­trykk av et para­digme­skif­te; et tyde­lig bil­de av et «før» og «etter» kom­mer til syne.

Arbeids­pro­gram­met fra 1974 åpner på føl­gen­de vis: «Det nors­ke Arbei­der­par­tis mål er et sosia­lis­tisk sam­funn – et sam­funn med like­stil­ling mel­lom grup­per og enkelt­men­nes­ker, med trygg­het og fri­het for alle. Sam­funns­sty­ret må byg­ge på demo­kra­ti og soli­da­ri­tet. Men­nes­ke­ne må få reell inn­fly­tel­se på alle for­hold av betyd­ning for dem. Fol­ket må få kon­troll med res­sur­se­ne og resul­ta­tet av sitt eget arbeid.»

Fien­den for Det nors­ke Arbei­der­par­ti anno 1974 er kapi­ta­lis­men. «Vårt sam­funn pre­ges ennå av det kapi­ta­lis­tis­ke sys­te­met», heter det her. Det­te har bidratt til å dan­ne et «sam­funns­sys­tem som i dag ska­per ulik­het og urett». For å bøte på det­te må man «utvik­le effek­ti­ve mid­ler for å lede utvik­lin­gen i den ret­ning vi øns­ker». Poli­tik­ken må peke ut over kapi­ta­lis­men. «Vi er under­veis til et nytt sam­funn», slås det fast. «Hvor raskt vi kan vir­ke­lig­gjø­re den demo­kra­tis­ke sosia­lis­men, avhen­ger av vår evne til å sik­re oss makt og sty­ring over utvik­lin­gen. Arbei­der­par­ti­ets pro­gram for de kom­men­de fire år er ledd i den lang­sik­ti­ge kam­pen for et nytt sam­funn». 33

Ser vi på arbeids­pro­gram­met fra 1986, får vi øye på et gans­ke annet par­ti. Åpnin­gen på pro­gram­met er illust­re­ren­de nok: «Arbei­der­par­ti­ets mål for peri­oden 1986–89 er å gjen­rei­se den ful­le sys­sel­set­tin­gen og å byg­ge vel­ferds­sam­fun­net vide­re ut. Arbeid er en rett for alle. Arbeids­løs­het ska­der den enkel­te og ska­per pro­ble­mer for sam­fun­net. Arbeid for alle er der­for det vik­tigs­te vel­ferds­mål. Arbeid for alle stil­ler krav til alle. Der­for må soli­da­ri­te­ten mel­lom enkelt­men­nes­ker og grup­per styr­kes». 44

Som vi ser, er det ikke len­ger aktu­elt med «sosia­lis­me». Det kjem­pes ikke len­ger for «et nytt sam­funn»; «kapi­ta­lis­men» er ikke len­ger noe pro­blem, og nev­nes fak­tisk ikke i det hele tatt. Arbeids­pro­gram­met for­stås ikke som et «ledd», som det het i for­ri­ge peri­ode, «i den lang­sik­ti­ge kam­pen for et nytt sam­funn». Det ser ut til at par­ti­et nå er for­nøyd med selve sam­funns­sys­te­met, og at den vik­tigs­te opp­ga­ven i tiden frem­over må være å jus­te­re sys­te­met ved å sik­re arbeid til alle og et utbed­ret vel­ferds­til­bud.

Med det­te har par­ti­et gått bort fra de sto­re, over­ord­ne­de, ide­el­le måle­ne. I ste­det er opp­merk­som­he­ten blitt ret­tet mot mer nær­lig­gen­de øko­no­misk-admi­ni­stra­ti­ve utford­rin­ger. 

Pro­gram­met fra 1986 ytrer ikke len­ger noe øns­ke om «plan­fast og mål­be­visst sam­funns­sty­ring», ved hjelp av «en handle­kraf­tig regje­ring». I ste­det står det mye her om beho­vet for å «moder­ni­se­re» offent­lig sek­tor, og om stat­lig til­rette­leg­ging for å sik­re øko­no­misk vekst og norsk nærings­livs «kon­kur­ranse­evne» inter­na­sjo­nalt: «Arbei­der­par­ti­et vil en effek­tiv pro­duk­sjon av varer og tje­nes­ter som kan sel­ges både hjem­me og ute. Der­for skal vi opp­rett­hol­de en stor og lønn­som kon­kur­ranse­dyk­tig sek­tor i til­legg til olje­virk­som­he­ten. Det skal også sat­ses sterkt på nyetab­le­rin­ger i de skjer­me­de nærin­ge­ne». 55

Stat og marked

Man­ge har hev­det at par­ti­et på 1980-tal­let gikk i nyli­be­ral ret­ning, og tok etter høyre­si­den på man­ge vesent­li­ge punk­ter. Vel­kjent er Jan P. Syses ankla­ge fra peri­oden om at arbei­der­par­ti­et «stjal våre klær mens vi var ute og badet». Ser vi nær­me­re etter på talen til Brundt­land, blir det klart at hun – om ikke full­sten­dig, så i alle fall et styk­ke på vei – adop­te­rer høyre­si­dens vir­ke­lig­hets­for­stå­el­se og der­med rok­ker ved noen av grunn­pi­la­re­ne til den sosial­de­mo­kra­tis­ke orden. For eksem­pel sier hun det slik: «Høyre­si­den begrun­ner sine fram­støt for pri­va­ti­se­ring med at det offent­li­ge tren­ger kon­kur­ran­se. Det er et syns­punkt vi skal ta alvor­lig. Mono­po­ler har let­te­re for å stiv­ne til enn insti­tu­sjo­ner som har kon­kur­ran­se. Det gjel­der både offent­li­ge og pri­va­te mono­po­ler.» Et annet sted heter det som føl­ger: «Ved å utvik­le for­skjel­li­ge til­bud folk kan vel­ge mel­lom, skal vi brin­ge kon­kur­ran­sen inn i den offent­li­ge sek­tor uten å gi slipp på vårt prin­si­pi­el­le utgangs­punkt. Sam­ti­dig som vi kan gi det offent­li­ge nye og mer utford­ren­de rol­ler å spil­le.»

Her er det sær­lig to ting å bite seg mer­ke i. For det førs­te ser vi at Brundt­land argu­men­te­rer for en end­ring i par­ti­ets hold­ning til sta­ten. Stat­li­ge ord­nin­ger er ikke nød­ven­dig­vis et gode. Ska­de­li­ge mono­pol­til­stan­der kan opp­stå, og bør løses opp med mer kon­kur­ran­se. Mar­keds­lo­gik­ken tas med det­te inn i var­men. Her ser vi star­ten på at par­ti­et går fra å være sty­rings­tro til å bli mar­keds­tro. Og det­te er et klart brudd med tid­li­ge­re arbei­der­parti­po­li­tikk. Etter and­re ver­dens­krig og frem til 1981 had­de Arbei­der­par­ti­et, nes­ten sam­men­hen­gen­de, styrt lan­det med en ideo­lo­gi hvor sta­ten spil­te den sen­tra­le rol­len. «Arbei­der­parti­sta­ten», som den­ne lan­ge regje­rings­pe­rioden ofte blir kalt, var en eks­pan­siv stat, dvs. den var aktiv og inter­ve­ne­ren­de. Sam­funns­ut­vik­lin­gen skul­le ikke bestem­mes av mar­ke­det, men av sta­ten. Sta­ten tok på seg ansva­ret om å sik­re fel­le­s­kaps­go­de­ne og for­de­le dem likt. Med and­re ord fikk sta­ten et over­ord­net ansvar for å sik­re alle i sam­fun­net et mini­mum av goder som de had­de krav på for å kun­ne leve et ver­dig liv.

I tra­di­sjo­nell sosial­de­mo­kra­tisk tenk­ning er det ikke en abso­lutt mot­set­ning mel­lom indi­vid og stat, for sta­ten er «deg og meg», sta­ten er «oss». Men i Brundt­lands tale til Kom­mune­for­bun­det kan sta­ten bli til bry for deg og meg, den kan begren­se våre valg­mu­lig­he­ter og være til hind­ring for rea­li­se­rin­gen av våre øns­ker og behov. Den kan være for fir­kan­tet, for sty­ren­de, for lite sen­si­tiv over­for per­son­li­ge behov og øns­ker – for auto­ri­tær, med and­re ord.  

Det var det­te Brundt­land vil­le end­re på. Hun hev­det nød­ven­dig­he­ten av å ska­pe mar­keds­til­stan­der i offent­lig sek­tor. Akku­rat slik Mil­ton Fried­man og den såkal­te Chi­ca­go-sko­len vil­le øns­ket det.

Fried­man er som kjent en av de nyli­be­ra­le ideo­lo­ge­ne som fikk stor inn­fly­tel­se på regje­rin­ger og embets­verk på 1980-tal­let. Han næret, som nyli­be­ra­lis­ter flest, en sterkt mis­tro til etter­krigs­ti­dens råden­de øko­no­mis­ke model­ler – på beg­ge sider av jern­tep­pet. Hans mål var å vir­ke­lig­gjø­re den demo­kra­tis­ke libe­ra­lis­men gjen­nom det frie mar­ke­dets meka­nis­mer. Det drei­de seg om å føre det moder­ne etter­krigs­sam­fun­net til­ba­ke til en «natur­lig» til­stand av ren kapi­ta­lis­me hvor alt vil­le være i balan­se uten «kuns­tig», stat­lig inn­blan­ding, som jo ald­ri kun­ne føre noe godt med seg. Akku­rat som natur­kref­te­ne, hev­det han, var de øko­no­mis­ke kref­te­ne i sam­vir­ket mel­lom til­bud og etter­spør­sel, infla­sjon og arbeids­løs­het osv., fas­te og ufor­an­der­li­ge. Under den «rene» kapi­ta­lis­men, i et vir­ke­lig «fritt» mar­ked, vil­le dis­se kref­te­ne være i full­kom­men like­vekt. Det frie mar­ke­det var et sys­tem hvor den enkel­te, som hand­let ut fra egen­nyt­te, på uin­ten­dert vis bidro til å ska­pe mak­si­ma­le for­de­ler for alle. Om det ikke fun­ger­te som det skul­le, skyld­tes det all­tid, iføl­ge Fried­man, at et eller annet hind­ret det i å fun­ge­re full­sten­dig fritt.

For Fried­man var ethvert stat­lig inn­grep i øko­no­mi­en et skritt på «vei­en mot trell­dom» (the road to serf­dom), som hans sto­re for­bil­de, Frie­drich Von Hayek, for­mu­ler­te det. Høy­est sat­te nyli­be­ra­lis­te­ne den indi­vi­du­el­le fri­he­ten. Målet var å heve enkelt­in­di­vi­det over enhver kol­lek­tiv virk­som­het og der­med set­te det i stand til å uttryk­ke sin frie vil­je gjen­nom sine for­bru­ker­valg. 

«Valg­fri­het» ble det nye hon­nør­or­det: Fol­ket skul­le selv få bestem­me, via mar­ke­det, hvor­dan de vil­le bli styrt og hvil­ke goder og tje­nes­ter de skul­le få. Utford­rin­gen ble å for­ene en slik til­bud-etter­spør­sels-logikk, med valg­fri­het i sen­trum, med erkjen­nel­sen av at stat­lig finan­siert infra­struk­tur som for eksem­pel sko­le- og utdan­nings­sys­te­met fak­tisk var sam­funns­mes­sig nyt­tig og nød­ven­dig. Fried­man måt­te ved­gå at sam­fun­net var tjent med at alle sam­funns­bor­ger­ne had­de utdan­nel­se. Bed­re utdan­nel­se gjør oss mer sam­funns­be­viss­te og mer pro­duk­ti­ve. Sli­ke indi­rek­te effek­ter av sam­fun­nets orga­ni­sa­to­ris­ke infra­struk­tur kal­te Fried­man for «nabo­lags­ef­fek­ter» (neigh­bour­hood effects).

Iføl­ge Fried­man viss­te folk flest selv hva de treng­te. Det var de, ikke myn­dig­he­te­ne, som viss­te hvor sko­en tryk­ket. Alli­ke­vel vil­le myn­dig­he­te­ne i en blan­dings­øko­no­mi fore­ta valg på deres veg­ne. Løs­nin­gen på pro­ble­met ble å ska­pe mar­keds­til­stan­der i det stats­fi­nan­sier­te sys­te­met. Med det­te vil­le man få det bes­te av beg­ge ver­de­ner: Sli­ke kuns­ti­ge mar­ke­der, eller kva­si-mar­ke­der, vil­le være både stats­fi­nan­siert og bru­ker­styrt.

Fried­mans teori­er var ufor­ene­li­ge med de øko­no­mis­ke teori­ene som Arbei­der­parti­sta­ten had­de lagt til grunn. Det­te var en type blan­dings­øko­no­mi som Fried­man had­de lite til overs for. Slik stat­lig inn­blan­ding «gjor­de uen­de­lig ska­de på mar­keds­like­vek­ten og de uli­ke mar­keds­kref­te­nes evne til å kom­mu­ni­se­re med hver­and­re». 66

Arbeidere og forbrukere

Det er vans­ke­lig å ikke leg­ge mer­ke til lik­he­te­ne mel­lom den nye kur­sen til Nor­ge som Brundt­land skis­ser­te i 1986 og Fried­mans (og and­re nyli­be­ra­lis­ters) tenk­ning.

Arbei­der­be­ve­gel­sens pro­sjekt, som Brundt­land påsto at hun videre­før­te, var jo nett­opp hva nyli­be­ra­lis­te­ne had­de erklært krig mot. Det var blan­dings­øko­no­mi­en som stod i vei­en for rea­li­se­ring av den rene, ufor­fals­ke­de kapi­ta­lis­men. Enda tyde­li­ge­re ble den nyli­be­ra­le påvirk­nin­gen da Kleppeut­val­get i utfor­min­gen av «mode­ra­sjons­lin­jen» i 1992 åpent baser­te seg på Fried­mans teori om «like­vekts­le­dig­het». Den­ne teori­en hev­der at om en nasjons inter­na­sjo­na­le kon­kur­ranse­evne ikke skal svek­kes og føre til kri­se og masse­ar­beids­le­dig­het, må en for­sik­re seg om at sta­ten til enhver tid kla­rer å opp­rett­hol­de en så stor arbeids­løs­het at arbei­der­ne blir stå­en­de så svakt i makt­for­hol­det mel­lom arbeid og kapi­tal at de ikke kre­ver «for mye», ver­ken «for høye» løn­nin­ger, eller «for gode» arbeids- og vel­ferds­for­hold. Man skal alt­så aktivt hol­de arbeids­le­dig­he­ten på et gitt nivå. I 1992 ble det bestemt av utval­get – med støt­te av LO-leder Yng­ve Hågen­sen – at like­vekts­le­dig­he­ten skul­le lig­ge på 3,5 pro­sent.

Arbei­der­be­ve­gel­sen had­de, frem til Brundt­land inn­tok leder­stil­lin­gen i par­ti­et, all­tid tydet sam­fun­net fra arbei­der­nes per­spek­tiv. Brundt­land, der­imot, hev­det at par­ti­et først og fremst måt­te for­stå sam­fun­net fra et for­bru­ker­per­spek­tiv: «Jeg tror vi skal erkjen­ne at vi til nå kan­skje har vært for bun­det opp av å se på dis­se spørs­må­le­ne hver for oss som arbeids­ta­ke­re og ansat­te, og at vi for lett har over­sett at vi alle er bru­ke­re av hver­and­res arbeids­tid, både av pri­va­te og offent­li­ge tje­nes­ter.» Offent­lig sek­tor måt­te der­for for­nye seg. Den måt­te «bli mer effek­tiv, mind­re byrå­kra­tisk og mer ser­vice­inn­stilt». Det måt­te bli «stør­re varia­sjon og flek­si­bi­li­tet i til­bu­de­ne», og til­bu­de­ne måt­te til­pas­ses loka­le og indi­vi­du­el­le behov. Offent­lig sek­tor «må bli mer opp­tatt av å til­pas­se til­bu­de­ne til det folk tren­ger og ber om. Den må kun­ne til­by fle­re typer løs­nin­ger og der­med stør­re valg­fri­het.» 77

I den­ne sam­men­heng had­de offent­lig sek­tor mye å lære av det pri­va­te nærings­li­vet, hev­det parti­le­de­ren: «Vi kan lære en del av Jan­ne Carl­zons filo­so­fi i SAS om at det vik­tigs­te er ikke å føl­ge instruks, men hand­le slik at man ska­per for­nøy­de kun­der.» Det­te var det nye målet: for­nøy­de kun­der. Ikke først og fremst arbei­der­nes vel­ferd og ret­tig­he­ter, eller et klasse­løst sam­funn, men kun­der som får det de vil ha – for kun­den vet best, kun­den har all­tid rett.

Det­te var mar­keds­lo­gik­kens inn­tog i norsk offent­lig for­valt­ning. Vi ser «beho­vet for en effek­tiv og moder­ne offent­lig sek­tor også som en av pila­re­ne i hele vår stra­te­gi for å bed­re nærings­li­vets kon­kur­ranse­evne», sa Gro Har­lem Brundt­land i 1986. «Også offent­lig virk­som­het må bli mer effek­tiv, mind­re byrå­kra­tisk og mer ser­vice­inn­stilt. Det er en utford­ring til lede­re og ansat­te, men også til kom­mu­ner, fyl­ker og stat.» 88

Frihet

Brundt­land hev­der i talen til Kom­mune­for­bun­det at arbei­der­be­ve­gel­sens sto­re mål all­tid har vært «et fri­ere sam­funn». Det er for så vidt sant. Men det var et sær­lig slags sam­funn man opp­rin­ne­lig så for seg, nem­lig et sosia­lis­tisk et. Det­te betyr at den form for fri­het man øns­ket mer av var av den «posi­ti­ve» typen, ikke den «neg­a­ti­ve.»

Fri­hets­be­gre­pet er ikke sta­tisk og enty­dig. Opp gjen­nom his­to­ri­en har det i for­skjel­li­ge situa­sjo­ner og i for­skjel­li­ge mil­jø­er hatt uli­ke betyd­nin­ger og bruks­må­ter. Å for­sø­ke å kom­me frem til en enty­dig defi­ni­sjon av begre­pet er ikke hen­sikts­mes­sig i den­ne sam­men­heng. Mer opp­ly­sen­de vil det være å fin­ne frem til hva Brundt­land selv la i begre­pet «fri­het», og hvor­dan det sam­stem­te med eller avvek tra­di­sjo­nell sosial­de­mo­kra­tisk fri­hets­for­stå­el­se.

I poli­tisk teori ope­re­rer man gjer­ne med en inn­de­ling –- som stam­mer fra Isai­ah Ber­lin– mel­lom «neg­a­tiv» og «posi­tiv» fri­het: «fri­het fra» og «fri­het til». Den neg­a­ti­ve fri­he­ten, fri­het-fra, hand­ler om å kun­ne gjø­re hva man vil uten påvirk­ning av ytre kref­ter. Det er den­ne fri­hets­for­stå­el­sen som lig­ger til grunn i libe­ra­lis­te­nes mis­tro til sta­ten. Sta­ten skal gri­pe minst mulig inn i folks liv og affæ­rer. Den skal være pas­siv og til­rette­leg­gen­de, ikke inter­ve­ne­ren­de og aktiv. Egent­lig tren­ger vi sta­ten bare for å beskyt­te indi­vi­de­ne fra hver­and­re. Dens rol­le er slik sett ikke å etter­stre­be det fel­les bes­te, eller å frem­me et bestemt «mål» av typen et «bed­re sam­funn». Sta­ten skal først og fremst være regu­le­ren­de, ikke kon­struk­tiv.

Posi­tiv fri­het der­imot, fri­het-til, er en form for kol­lek­tiv fri­het. Her er det snakk om «fra­vær av hind­rin­ger mot fri­het som kol­lek­tivt selv­sty­re». 99 Eks­po­nen­ter for den­ne fri­hets­for­stå­el­sen ser ikke noe nød­ven­dig eller abso­lutt skil­le mel­lom stat og indi­vid. Tvert imot hev­der de at fel­le­s­ka­pet er fri­he­tens for­ut­set­ning. Det er gjen­nom fel­les­ska­pet, eller sam­fun­net om man vil, at men­nes­ke­ne vir­ke­lig­gjør seg selv. Det er fel­les­ska­pet som gir resur­se­ne som trengs for å utfol­de seg. Den posi­ti­ve fri­het går vide­re enn den neg­a­ti­ve fri­he­ten. For man kan fort­satt være ufri selv om ytre tvang og for­bud er blitt fjer­net. Man kan for eksem­pel være i avhen­gig­hets­for­hold av for­skjel­li­ge slag, eller man kan være offer for dis­kri­mi­ne­ring, eller mang­le kul­tu­rell kapi­tal på grunn av urett­fer­dig for­de­ling av øko­no­mis­ke res­sur­ser. Til­hen­ger­ne av den posi­ti­ve fri­hets­for­stå­el­sen hev­der at vir­ke­lig fri­het for­ut­set­ter at alle har like ret­tig­he­ter og mulig­he­ter til å utvik­le seg fritt inn­ad i fel­les­ska­pet.

I tra­di­sjo­nell sosial­de­mo­kra­tisk tenk­ning er ikke sta­ten en trus­sel mot fri­he­ten, men sna­re­re en garan­tist. For sosial­de­mo­kra­ter – og sto­re deler av venstre­si­den – er myn­dig­he­te­ne idé­elt sett det sam­me som fol­ket. Vel­ferds­sta­ten er et eksem­pel på det­te. Den byg­ger på lik­hets­prin­sip­pet og skal i prin­sip­pet garan­te­re like mulig­he­ter for alle sam­fun­nets bor­ge­re. For så vidt er den en «fri­hets­ma­skin», for å si det med Harald Eia. 1010 Den sik­rer at ingen blir avhen­gi­ge av de som er rike­re og mek­ti­ge­re på slikt vis at de blir nødt til å «stå med lua i han­da». I en vel­ferds­stat blir offent­li­ge mid­ler brukt til å til­by gra­tis og obli­ga­to­risk utdan­nel­se (for­di uvi­ten­het er et hin­der for per­son­lig utfol­del­se), et gra­tis helse­ve­sen (for­di syk­dom er et hin­der) og til stat­li­ge pen­sjons­ord­nin­ger og vel­ferds­ytel­ser (for­di fat­tig­dom er et hin­der). I til­legg beskyt­ter sta­ten sine bor­ge­re mot, ikke bare ind­re og ytre fien­der, men også «mot sine egne lave­re instink­ter.» 1111

Den­ne fri­hets­opp­fat­nin­gen leg­ger vekt på den sam­funns­mes­si­ge struk­tu­ren, og for­plik­ter seg til tan­ken om at alle men­nes­ker er like. Lik­hets­tanke­gan­gen sto sterkt i DNA´s ideo­lo­gi fra star­ten av. Det drei­de seg ikke bare om «like mulig­he­ter», men fram­for alt om «resul­tat­lik­het».  Lik­het skul­le sik­res over hele fjø­la: utjev­ning av sosia­le for­skjel­ler, sik­ring av sam­me res­surs­til­gang, like­be­hand­ling osv. Det var den­ne sam­men­hen­gen mel­lom (posi­tiv) fri­het og (fak­tisk) lik­het som begyn­te å bli uty­de­lig etter at Brundt­land var blitt parti­le­der.

I «Ny kurs for Nor­ge» slår den­ne ven­din­gen gans­ke tyde­lig igjen­nom. Selv om Brundt­land inn­led­nings­vis erkjen­ner at sta­ten har spilt en vik­tig og sen­tral rol­le i å sik­re hele fol­ket et fri­ere og mate­ri­elt sett bed­re liv i Nor­ge etter 2. ver­dens­krig, så hin­ter hun, i and­re halv­del av talen, til at den kan bli – og kan­skje muli­gens, i noen hen­se­en­der, alle­re­de er – en trus­sel mot fri­he­ten. Løs­nin­ge­ne hun fore­slår er dere­gu­le­ring, avbyråkratisering/effektivisering, kon­kur­ranse­ut­set­ting og mar­keds­til­pas­ning, kutt og inn­stram­nin­ger. Det­te had­de, fram til da, vært uty­pis­ke for­slag for en sosial­de­mo­krat. Det lig­net mer på noe en høyre­po­li­ti­ker kun­ne fore­slått.

For Brundt­land drei­de det seg om å gjen­erob­re fri­hets­be­gre­pet fra høyre­si­den, som på den­ne tiden had­de kraf­tig vind i sei­le­ne. Høyre­par­ti­ene had­de i begyn­nel­sen av 1980-åre­ne sterkt øken­de opp­slut­ning, spe­si­elt blant yng­re vel­ge­re, og var, som en kon­se­kvens av det­te, i stand til å ta fatt på opp­ga­ven med å set­te en ende­lig stop­per for «Arbei­der­parti­sta­ten». Noe av for­kla­rin­gen er å fin­ne i de to uro­li­ge og radi­ka­le tiåre­ne som gikk for­ut for 1980-tal­let. For «høyre­bøl­gen» var langt på vei en uin­ten­dert kon­se­kvens av ung­doms­opp­rø­ret og pro­test­be­ve­gel­se­ne på 1960- og 1970-tal­let. De for­skjel­li­ge mot­kul­tu­rel­le strøm­nin­ge­ne og de man­ge til­hø­ren­de poli­tis­ke beve­gel­se­ne fra dis­se tiåre­ne var sterkt pre­get av en radi­kal indi­vi­dua­lis­me som gikk ut på at enhver skul­le kun­ne utfol­de seg fritt og spon­tant, uav­hen­gig av ytre begrens­nin­ger av ethvert slag. Det­te gjor­de at opp­rø­ret ikke bare ret­tet seg mot kapi­ta­lis­men, men også mot den sosial­de­mo­kra­tis­ke vel­ferds­sta­ten. Det var det­te kra­vet om indi­vi­du­ell fri­het som nå var i ferd med å bli omfunk­sjo­nert til et krav om valg­fri­het fra for­bru­ker­syns­punkt. 1212

Det ikke-samtidige

Nok er sagt til å vise at Brundt­land for­søk­te å balan­se­re to mot­stri­den­de ideo­lo­gis­ke posi­sjo­ner: på den ene siden tra­di­sjo­nell sosial­de­mo­kra­tisk tenk­ning, på den and­re siden nyli­be­ral «for­ny­el­se». – Hvor­for det?

1980-tal­let var tiåret da «soli­da­ri­tet» og and­re fel­les­skaps­ver­di­er – som had­de stått sterkt i etter­krigs­ti­den – måt­te vike for indi­vi­dua­lis­me og mar­keds­tenk­ning. Sta­ten ble ikke leng­re sett som til­rette­leg­ger for et godt og rett­fer­dig sam­funn, men sna­re­re som et hin­der for per­son­lig fri­het og egne øko­no­mis­ke inter­es­ser. Den ble i til­ta­ken­de grad opp­fat­tet som noe stiv­net og tvangs­mes­sig. Det var sær­lig blant yng­re vel­ge­re at sli­ke opp­fat­nin­ger sto sterkt. De had­de ikke selv opp­levd krig og nød, slik depre­sjons- og krigs­ge­ne­ra­sjo­nen før dem had­de gjort. De var mer opp­tatt av «ikke-mate­ria­lis­tis­ke» ver­di­er av typen selv­rea­li­se­ring og indi­vi­du­ell livs­ut­fol­del­se enn av mate­ri­ell trygg­het og rett­fer­dig for­de­ling av sam­funns­go­de­ne. Slik kan en karak­te­ri­se­re gene­ra­sjons­mot­set­nin­ge­ne på 1980-tal­let. De eld­re var pre­get av «mate­ria­lis­tis­ke» ver­di­er i kom­bi­na­sjon med fel­les­skaps- og lik­hets­ver­di­er, de yng­re (baby­boomer­ne) sna­re­re av «ikke-mate­ria­lis­tis­ke» ver­di­er på indi­vi­dua­lis­tisk vis. 1313 For­skjel­li­ge erfa­rin­ger i de mest avgjø­ren­de sosia­li­se­rings­fa­se­ne had­de gitt gro­bunn til vidt for­skjel­li­ge og mot­stri­den­de ver­di­er. Det var det­te sosio­lo­gen Karl Mann­heim kal­te for «det ikke-sam­ti­di­ge ved de sam­ti­di­ge»: At for­skjel­li­ge gene­ra­sjo­ner lever i «kva­li­ta­tivt for­skjel­li­ge sub­jek­ti­ve tids­pe­rioder», på bak­grunn av radi­kalt for­skjel­li­ge livs­er­fa­rin­ger, noe som igjen pre­ger deres ver­dens­bil­de og selv­for­stå­el­se og ver­di­ene de ori­en­te­rer seg etter.

Det var nett­opp noe slikt «ikke-sam­ti­dig i det sam­ti­di­ge» som Arbei­der­par­ti­et nå fikk kjen­ne på. Par­ti­et had­de størst opp­slut­ning blant de eld­re. Høy­re, der­imot, med størst opp­slut­ning blant de yng­re, var i ferd med å avvik­le Arbei­der­parti­sta­ten og alt den sto for. Som Trond Berg-Erik­sen har poeng­tert, slet Arbei­der­par­ti­et i peri­oden med «poli­tis­ke dilem­ma­er og ind­re stri­dig­he­ter» sam­ti­dig som det «for­tvil­te over at sam­funns­so­li­da­ri­te­ten var i for­vit­ring» og at Høy­re had­de for­dob­let opp­slut­nin­gen sin. 1414 Par­ti­ets utford­ring var nå å kun­ne appel­le­re til både den eld­re og den yng­re gene­ra­sjo­nen, til fel­les­skaps­ver­di­er så vel som til indi­vi­dua­lis­tis­ke ver­di­er, til «mate­ria­lis­tis­ke» ver­di­er og til «ikke-mate­ria­lis­tis­ke» ver­di­er. Det måt­te ska­pes et inn­trykk av at par­ti­et repre­sen­ter­te alle dis­se mot­stri­den­de ver­di­ene. På den ene siden måt­te det fron­te ver­di­er som soli­da­ri­tet, fel­les­skap og lik­het, og gi inn­trykk av fort­satt å være vel­ferds­sta­tens frems­te for­kjem­per. På den and­re siden måt­te det ska­pes et inn­trykk av at Arbei­der­par­ti­et all­tid had­de kjem­pet for enkelt­men­nes­kets fri­het, at par­ti­et alle­re­de had­de tatt et opp­gjør med det tekno­kra­tis­ke og byrå­kra­tis­ke regi­met som høyre­si­den gjer­ne omtal­te som «for­myn­der­sta­ten».

En innovativ ideolog

Gro Har­lem Brundt­land befant seg i et poli­tisk dilem­ma. På den ene siden var par­ti­et hen­nes i utakt med tiden: De ver­di­ene som begyn­te å pre­ge det nors­ke sam­funn på 1980-tal­let var til­syne­la­ten­de ufor­en­li­ge med de ver­di­ene som Arbei­der­par­ti­et og arbei­der­be­ve­gel­sen var byg­get på. Men det var nett­opp dis­se ver­di­ene par­ti­ets tro­fas­te vel­ge­re gjen­nom hele etter­krigs­ti­den frem­de­les var til­hen­ge­re av. Løs­nin­gen ble et for­søk på å frem­stil­le par­ti­et som arbei­der­be­ve­gel­sens par­ti, med stat­lig til­rette­lagt fel­les­skap i sen­trum, og sam­ti­dig som et par­ti som kjem­pet for enkelt­men­nes­kets fri­het, mot stat­lig tvang og begrens­nin­ger.

Som parti­le­der var Brundt­land hva idé­his­to­ri­ke­ren Skin­ner kal­ler for en «inno­va­tiv ideo­log», dvs. «en som søker å legi­ti­me­re en form for sosi­al atferd som ellers gene­relt anses for å være pro­ble­ma­tisk.». 1515 Hun viss­te at indi­vi­dua­lis­tis­ke ver­di­er var pro­ble­ma­tis­ke i arbei­der­be­ve­gel­sens morals­ke uni­vers. Hun viss­te også at fel­les­skaps­ver­di­ene ble ansett som pro­ble­ma­tis­ke innen­for «des­sert­ge­ne­ra­sjo­nens» morals­ke uni­vers. Hvor­dan skul­le hun kla­re å legi­ti­me­re sin poli­tikk i beg­ge dis­se lei­re­ne? Hun måt­te gi inn­trykk av en viss sam­stemt­het mel­lom poli­tik­ken hun selv øns­ket å føre og de nor­me­ne og ver­di­ene som pre­get de for­skjel­li­ge vel­ger­grup­pe­ne i tiden. På den ene siden måt­te hun gi inn­trykk av at indi­vi­dua­lis­tis­ke ver­di­er og mar­keds­tenk­ning var for­en­lig med tra­di­sjo­nell sosial­de­mo­kra­tisk tenk­ning. På den and­re siden måt­te hun frem­me en for­stå­el­se av at arbei­der­be­ve­gel­sen all­tid had­de vært – og fort­satt var – en kamp for enkelt­men­nes­kets fri­het, og at stat­li­ge vel­ferds­ord­nin­ger uten vans­ker lot seg for­ene med mar­keds­ba­ser­te løs­nin­ger.

Avgjø­ren­de var det å kun­ne frem­stil­le sin poli­tikk på en slik måte at de som mis­lik­te den vil­le måt­te inn­se at hver­ken hun eller par­ti­et for­tjen­te den­ne uvil­jen. Iføl­ge Skin­ner kan man bare gjø­re det­te ved å «vise at i det mins­te noen av de begre­per som ens ideo­lo­gis­ke mot­stan­de­re bru­ker til at beskri­ve hva de beund­rer, også kan anven­des på en slik måte at de inn­be­fat­ter og der­med legi­ti­me­rer ens egen til­syne­la­ten­de pro­ble­ma­tis­ke atferd». 1616 Det var det­te som skjed­de da Brundt­land begyn­te å snak­ke om kon­kur­ran­se og valg­fri­het på nye måter. Hun for­søk­te avvæp­ne kri­tik­ken fra Høy­re ved å pri­se poli­tik­ken til Arbei­der­par­ti­et med begre­per som van­lig­vis ble brukt til å pri­se poli­tik­ken til Høy­re.

Vi kan si at hun prøv­de å end­re på par­ti­ets morals­ke iden­ti­tet uten at det ble opp­fat­tet slik blant par­ti­ets kjerne­vel­ge­re. Sam­ti­dig måt­te end­rin­ge­ne være så pass tyde­li­ge at kri­ti­ke­re vans­ke­lig vil­le kun­ne angri­pe dem med sine van­li­ge argu­men­ter. På man­ge punk­ter kom Brundt­land til å bry­te med det som til nå had­de vært Arbei­der­par­ti­ets kjerne­po­li­tikk: stat­lig sty­ring frem­for pri­va­te løs­nin­ger; regu­ler­te mar­ke­der frem­for frie, mer eller mind­re selv­re­gu­le­ren­de mar­ke­der; sam­vir­ke frem­for kon­kur­ran­se; fel­les­ska­pet frem­for enkelt­men­nes­ket; lik­het frem­for mang­fold; uni­ver­sa­le ord­nin­ger frem­for indi­vi­du­elt til­pas­se­de ord­nin­ger – osv. Men det­te gjor­de hun nett­opp ved å for­sø­ke å utvis­ke for­skjel­le­ne mel­lom par­ti­ets grunn­leg­gen­de og opp­rin­ne­li­ge poli­tis­ke ver­di­er og de all­ment aksep­ter­te ver­di­ene i 1980-åre­nes nors­ke sam­funn.

Selv om målet om et«sosialistisk sam­funn» var blitt byt­tet ut med målet om «et fri­ere sam­funn», og selv om fri­hets­be­gre­pet var et gans­ke annet enn det som var blitt lagt til grunn i par­ti­et fra star­ten av, kun­ne Brundt­land nå, frem­for hundre­års-jubi­le­et, frem­heve kon­ti­nui­te­ten mel­lom Arbei­der­par­ti­et anno 1887 og 1986. Da hun tal­te om «ny kurs for Nor­ge», prøv­de hun å vise at det går en sam­men­hen­gen­de rød tråd gjen­nom hele par­ti­ets his­to­rie. «Hvor­dan skal vi sik­re enkelt­men­nes­ket stør­re fri­het? Det spørs­må­let har vært det sen­tra­le for den fag­li­ge og poli­tis­ke arbei­der­be­ve­gel­sen gjen­nom snart 100 år.» 1717

Hvor­for var det så vik­tig å hev­de den­ne kon­ti­nui­te­ten – når hun alt­så gikk inn for «for­ny­el­se» og «moder­ni­se­ring», og ikke vil­le vike til­ba­ke for å «slak­te hel­li­ge kyr»?

Nietz­sche påpek­te at «men­nes­ke­ne akter og ærer kun det som har sin rot i for­ti­den, og som har tidens pati­na over seg». Den som vil ha gjen­nom­slag, må «ikke bare ska­pe seg en ska­re av til­hen­ge­re, men i enda stør­re grad sør­ge for sin for­tid». Det er der­for makt­men­nes­ker av alle slag «gjør vold på his­to­ri­en ved å frem­stil­le den som en for­be­re­del­se til sitt vir­ke.» 1818 Og det er nett­opp det­te Brundt­land for­søk­te å gjø­re. Ved å hev­de en ubrutt lin­je mel­lom da og nå frem­stil­te hun his­to­ri­en «som en for­be­re­del­se til sitt vir­ke». Ved å plas­se­re seg som ledd i en tra­di­sjons­sam­men­heng, sat­set hun på å frem­stå som rett­mes­sig arv­ta­ker etter stor­he­ter som Tran­mæl, Nygaards­vold og Ger­hard­sen. Slik kan en «inno­va­tiv ideo­log» bru­ke his­to­ri­en til å legi­ti­me­re aktu­ell poli­tikk: Ved å gi inn­trykk av å iva­re­ta og videre­føre beve­gel­sens stol­te tra­di­sjo­ner.

Litteratur


191 Gro Har­lem Brundt­land: «Ny kurs for Nor­ge». https://virksommeord.no

202 Bull, Edvard: Arbei­der­klas­sen i norsk his­to­rie. Oslo 1948, s. 128.

213 Trygg­het for fol­ket. Det nors­ke arbei­der­par­tis arbeids­pro­gram for peri­oden 1974–77, s. 2. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

224 Ny vekst for Nor­ge. Arbei­der­par­ti­ets arbeids­pro­gram 1986–89, s. 1. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

235 Sam­me sted, s. 6.

246 Sit. i: Nao­mi Klein: Sjokk­dok­tri­nen. Oslo 2007, s. 62.

257 Brundt­land: «Ny kurs for Nor­ge».

268 Sam­me sted.

279 Finn Olstad: Fri­he­tens århund­re. Oslo 2010, s. 10.

2810 Quen­tin Skin­ner: «Morals­ke prin­ci­per og soci­al for­and­ring», i: Poli­tik og his­to­rie. Køben­havn 2009, s. 234.

2911 Harald Eia: Sånn er Nor­ge, pro­gram 2: Fri­hets­ma­ski­nen. https://tv.nrk.no/serie/harald-eia-presenterer-saann-er-norge/sesong/1/episode/2/

3012 Trond Berg-Erik­sen et al.: Norsk idé­his­to­rie, bd. 6: Et lite land i ver­den. Oslo 2003, s. 336.

3113 Aksel Gau­pås Johan­sen: Fra «nye venst­re» til «høyre­bøl­gen». Mas­ter­opp­ga­ve i his­to­rie, UiB 2016. BORA.uib.no

3214 Odd­bjørn Knut­sen og Wil­liam M. Laf­fer­ty: «Høyre­bøl­gen i et gene­ra­sjons­per­spek­tiv», i: Tor Bjørk­lund og Bernt Hagt­vedt (red): Høyre­bøl­gen – epoke­skif­te i norsk poli­tikk? Oslo 1981.

3315 Skin­ner: «Morals­ke prin­ci­per og soci­al for­and­ring», s. 101.

3416 Sam­me sted, s. 104.

3517 Frie­drich Nietz­sche: Men­nes­ke­lig, alt­for men­nes­ke­lig, Oslo 2012, s. 419.

3618 Brundt­land: «Ny kurs for Nor­ge».

TEMA

A

rbeider
partiet

16 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Avatar
    Steinar Larssen says:

    Kåre Wil­lochs poli­tikk la grunn­la­get for inn­fø­rin­gen av mar­keds­li­be­ra­lis­men. Han lan­ser­te også en stor­tings­mel­ding om en mer effek­tiv stat. Da han gikk av, videre­før­te Gro Har­lem Brundt­lands Høy­res poli­tikk. Det er ingen grunn til å hyl­le Brundt­lands for hen­nes mar­keds­li­be­ra­lis­tis­ke poli­tikk som nå viser seg i corona­pen­de­mi­en. Og — det er ingen tvil om at hun er en de ver­ste stats­mi­nis­ter­ne vi har hatt.

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen