Debatt 2.0: Forrykende, formell og forvirrende

Grensen mel­lom “virtuelt” og “virke­lig” viskes ut på stadig flere fel­ter, så også i den offentlige debat­ten. Vi har nådd et punkt hvor bruk­erne kan dig­i­talis­ere det mest analoge diskusjons­fo­rum, gjøre seg hørt og kreve å bli tatt på alvor.

Som så ofte ellers på det dig­i­tale fel­tet skyldes det et sam­men­fall av fak­tor­er. De vik­tig­ste er det generelle vel­stands- og utdan­nelses­nivået, vek­sten i net­tbruken og en eksplo­siv utbre­delse av fast og mobilt bredbånd.

Blant de min­dre kjente fak­torene er en markant endring i de etablerte medi­enes hold­ninger til nettde­batt. I pressen han­dler det nå mest om hvilke løs­ninger som er best, ikke om ver­di­en av nettde­bat­ter per se. Fra å ha vært en skarp kri­tik­er til nettde­bat­ter, går debat­tredak­tør Knut Olav Åmås fak­tisk lengre enn mange net­tfan­taster (inklu­sive under­teg­nede) når han i Aften­posten i jan­u­ar 2008 skriv­er: “For det store fler­tal­let blant dem [nettde­bat­tene] er både inter­es­sante og rel­e­vante. De utvider det offentlige rom på en unik måte.”

Sam­tidig par­al­lell-pub­lis­er­er stadig flere mediehus innhold­et sitt. Det innebær­er at en kro­nikk tiltenkt papi­ravisen eller ytringer som fall­er i et radio- eller TV-pro­gram, langt oftere blir utgangspunkt for en heftig debatt på nettet.

Uten­for avisene har det også skjedd bety­delige endringer. Den norske blog­gos­færen er blitt dypere og bredere, og har utviklet vitale fag­blog­gos­fær­er for bib­liotekar­er, lærere og jour­nal­is­ter. Mange etablerte blog­gere har mod­net som skriben­ter, og sam­funnstop­per som Thor Bjarne Bore, Bård Veg­ar Sol­h­jell og Finn-Erik Vin­je har kastet seg ut på dypt vann.

Ny teknolo­gi er også en pådriv­er. Twing­ly, som sørg­er for at blog­ger som omtaler avis­ar­tik­ler blir pekt til under artikke­len, skaper tette bånd mel­lom blog­gere og jour­nal­is­ter. Mikrobloggesys­temet Twit­ter er opphav til stadig flere debat­ter, og nettst­edet Cover­itlive lar grup­per ref­erere fra en hvilken som helst begivenhet.

Betyd­nin­gen av det siste fikk pro­fes­sor Bernt Hagtvet sanne forleden, da han del­tok på et møte om nettde­batt på Lit­ter­aturhuset som ble dekket i Cover­itlive. I løpet av diskusjo­nen sam­men­lignet Hagtvet nettde­bat­ter med en kloakk. Min­ut­ter etter at det ble skrevet i Cover­itlive, dukket de første reak­sjonene opp på Twitter.

Der­fra gikk det ut i blog­gos­færen, og skrivende stund gir uttalelsen dus­in­vis av google-tre­ff. Hagtvets uttalelse, som falt i et analogt forum og som nok var tenkt å leve like lenge som pub­likum hus­ket den, er blitt dig­i­talis­ert og har fått tilnærmet ube­grenset levetid.

Forrykende: Nettavisenes superdemokratiske sinnaposer

For hun­dretusen­er av nord­menn er det å delta i nettde­bat­ter blitt like dagligdags som å lese avisen. At net­tet senker terske­len for pub­lis­er­ing, skjønte norske avishus tidlig. Det er grun­nen til at net­tavisene er blitt dominerende debattare­naer for folk flest — i mot­set­ning til hva til­fel­let er i f.eks. USA. Ikke noe annet sted har du sjansen til å diskutere med så mange men­nesker, i seg selv en vik­tig motivasjonsfaktor.

Alle som har klikket på oppfriskn­ingsknap­pen i net­tle­seren i påvente av et svar, vet hvor vik­tig omløp­shastigheten er for net­tavis­de­bat­ten. Den papir­baserte debat­ten strekker seg over dager og uker, mens en nettde­batt som regel løper ut i sanden noen timer etter at den startet. Tem­po­et skaper noe av den muntlige debat­tens dynamikk, med korte og fyn­di­ge inn­legg, og et sterkere fokus på retorikk enn saklighet.

Et særtrekk ved net­tavis­de­bat­tene er at det overveldende fler­tal­let av deltakere opp­tr­er under kallenavn (også kjent som “nicks”). Et van­lig jour­nal­ist-argu­ment for anonymiteten er at man kan få fram infor­masjon som folk kvi­er seg for å opp­gi under fullt navn, men ingen leg­ger skjul på at dette også senker terske­len for uøns­ket atferd kraftig (et fenomen som er velk­jent fra sosi­ol­o­gisk forskn­ing, forøvrig).

Når net­tavis­de­bat­ten drukn­er i skjell­sord og rasis­tiske ytringer, får den et preg som sannsyn­ligvis virk­er frastø­tende på en stor andel av net­tavisenes lesere. Som IT-grün­deren Even West­vang sier til fag­bladet Jour­nal­is­ten:

Feilen mange net­tavis­er gjør, er at man lager kom­men­tar­felt som er gøyale for dem som skriv­er, men ikke for dem som leser. Kom­men­tar­fel­tene blir sånne sin­na­pos­er under artiklene.

Avisene er klar over prob­lemet, og motvirk­er det ved å kreve reg­istrering via mobil­tele­fon, fjerne uønskede inn­legg, eller til­by fordel­er til brukere som står fram under fullt navn. Dag­bladet er i disse dager i ferd med å lansere en tjen­este kalt “Folk”. Der vil den som bruk­er eget navn få bedre syn­lighet i avis­de­bat­tene, ved at man plasseres nærmere beg­yn­nelsen av debatten.

Formell: Bloggosfærens skjulte debattkoder

Min inter­esse for net­tavis­de­bat­ter blir imi­dler­tid stadig mer akademisk. Jeg kon­stater­er at jeg etter hvert nesten utelukkende opp­tr­er som debat­tant i blog­ger og net­tidsskrifter. Bloggen del­er langt flere fellestrekk med boka enn med avisa: den er per­son­lig, har et smalt inter­esse­felt og er som regel lavmælt i formen.

Som gjen­nom­snitts­bo­ka har gjen­nom­snitts­bloggen få lesere, noe jeg ser på som en fordel i dette til­fel­let. Sjansen for finne gode inn­legg og få et menings­fylt svar på en kom­men­tar, er langt høyere i en god fag­blogg enn under en nettavisartikkel.

Jeg vet dette også som blog­gskribent og debat­tled­er i eget kom­men­tar­felt. Seks års blog­ging har resul­tert i mer enn 6000 kom­mentar­er fra hun­drevis av men­nesker jeg aldri har møtt. I dette tid­srom­met har jeg sett meg nødt til å fjerne 20 kom­mentar­er — tre promille — på grunn av ube­høvlet eller rasis­tisk språkbruk.

Jeg er ikke alene om å ha gjort denne erfarin­gen, og det sier noe vik­tig om nettde­bat­ten som fenomen. Som at debat­tantenes atferd er like kon­tek­stavhengig som all annen men­neske­lig atferd. Lik­som man oppfør­er seg annerledes i et kun­st­gal­leri enn på en fot­ball­tri­bune, vil man opp­tre ulikt på dagbladet.no og newth.net. Siden de første nettde­bat­tene startet for mer enn 30 år siden, har det utviklet seg et sett med sosiale koder og kon­ven­sjon­er som de fleste føl­ger, bevisst eller ubevisst.

Noe kan virke fremmed, som prak­sisen med bruke hake­par­enteser som sitat­merke eller forko­r­telser som LOL og WTF. Men mye av det man ser er som hen­tet rett ut av “Skikk og bruk”: Man skal f.eks. være for­sik­tig med hva man skriv­er om navn­gitte tred­jeper­son­er. Som blog­geren Hei­di Nord­by Lunde sier det: ikke skriv noe om en per­son som man ikke er vil­lig til å si til ved­k­om­mende, ansikt til ansikt.

Et annet eksem­pel: Pressens begrep om tilsvarsrett blir som oftest etter­levd i blog­gos­færen. Min erfar­ing som astro­fysik­er og skribent er forøvrig at fagkunnskap blir anerk­jent, under forut­set­ning av at man respek­ter­er med­de­bat­tan­tene og are­naens uskrevne regler. Og her ser vi ikke sjelden at det svik­ter — fra fag­folkenes side.

Forvirrende: Når papirdebattanter møter “netthoder”

Et eksem­pel på dette ble omtalt av Tord Høivik i for­rige num­mer av “Bok og Bib­liotek”. Her tar Høivik for seg bib­liotekar Aud Gjer­s­dals angrep på net­tet i en artikkel i Bergens Tidende. Høivik tok for seg Gjer­s­dals reson­nement, jeg ble mer inter­essert i for­løpet av debat­ten som ful­gte etter publiseringen.

I sin artikkel nevn­er Gjer­s­dal to blog­ger ved navn: “Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på”, og “Frøken Makeløs”. Bloggene omtales i en neg­a­tiv kon­tekst, noe som får blog­geren bak “Hjorthen…”, Arne Hjorth Johansen, til å imøtegå Gjer­s­dals uttalelser i kom­men­tar­fel­tet under artikkelen:

Og da blir jeg nesten litt sint merk­er jeg, når Gjer­s­dal reduser­er det hele til to løs­revne set­ninger, og karak­teris­er­er det hele som bidrag ’til at sak­sori­en­tert infor­masjon nærmer seg fik­sjo­nen, ved sine fan­tasi­fulle kon­struk­sjon­er av virkeligheten’.

Senere skriv­er Hjorth Johansen et grundig tilsvar i bloggen sin, det samme gjør “Frøken Makeløs”. Å respon­dere på et angrep på eget verk er nor­mal debattprak­sis, likeså å for­vente at angriperen føl­ger opp med et begrun­net svar. Prob­lemet er at det ikke skjer i dette til­fel­let. Etter at debat­ten har rast i dagevis i blog­gos­færen, leg­ger Gjer­s­dal kun inn en kort kom­men­tar under BT-artikke­len hvor kon­klusjo­nen er at hun “håper at debat­ten går videre i mange andre fora”.

Hun gjør intet for å utdype eller begrunne sitt angrep på de to blog­gerne, og resul­tatet er at de frem­står som moralske (og tallmes­sige, målt i antall google-tre­ff) vin­nere. Det inter­es­sante med sak­en er at Gjer­s­dal er i så godt sel­skap. De senere årene har kjente debat­tan­ter som Sylfest Lomheim, Dag Sol­stad og Lars Fr. Svend­sen dun­dret løs mot net­tet, for deretter å skygge unna den etter­føl­gende nettdebatten.

Bare så det er sagt: jeg har stor forståelse for at vir­varet av net­tbaserte debattare­naer og teknolo­gi­er kan virke overveldende. Kon­fron­tert med et par dusin inn­legg på bt.no, og et ukjent antall i blog­gos­færen, kan man skjønne at også Gjer­s­dal trekker seg. Men videre kon­struk­tivt er det ikke, og bak det tilsynela­tende kaoset skjuler det seg alt­så struk­tur­er og regler som gjør nettde­bat­tens land­skap navigerbart.

Selv om net­tavis­de­bat­ter ofte utarter til skit­tkast­ing, er nivået på Gjer­s­dal-diskusjo­nen i BT mer enn godt nok til at man kan ta debat­ten der. En kjapp titt på “Hjorthen…” og “Frøken Makeløs” vis­er at disse bloggene også ville egnet seg utmer­ket som are­na for svarinn­legg og påføl­gende diskusjon. Nor­mal infor­masjon­skom­petanse er alt som skal til for å ta en avgjørelse i dette tilfellet.

For dem som er vant til å debat­tere i analoge medi­er med tusen­vis eller hun­dretusen­vis av brukere, kan det føles meningsløst å skrive et inn­legg i en blogg med et ukjent (men sannsyn­ligvis lite) antall lesere. Men det man taper i umid­del­bar leserkrets, kan vinnes igjen over tid. Google har gitt debat­tene en “lang hale” som gjør at et inn­legg blir lest i åre­vis, og når som helst kan komme i spill igjen.

Knut Olav Åmås men­er at nettde­bat­tene har poten­sial til å bli langt vik­tigere i den generelle sam­funns­de­bat­ten enn de er i dag. Stadig mer tyder på at han har rett. Face­book-fenomenet vis­er at ten­densen går i ret­ning av bruk av fullt navn på net­tet, noe som åpen­bart vil gagne debat­tk­li­maet. Bedre tekniske løs­ninger og en generell mod­ning­spros­ess blant nettde­bat­tan­ter flest, vil også trekke i samme retning.

Til sjuende og sist har ikke net­tet opphevet tyn­gde­loven — men­nesker er men­nesker, uansett kon­tekst. En av de vik­tig­ste men­neske­lige moti­vasjons­fak­torene er anerk­jen­nelse. Det er noe fag­folk av alle slag bør merke seg, der­som de ønsker å være en del av nettdebatt-revolusjonen.

Artikke­len ble først pub­lis­ert i Bok og Bib­liotek nr. 2, 2009.