Open Access eller åpen og fri tilgang for alle til vitenskapelig materiale, er en demokratisering av den vitenskapelige publiseringen. Målet er at alle skal ha full tilgang til resultatene fra offentlig finansiert forskning, og ikke som nå at disse er nedlåst bak skyhøye abonnementspriser.
Wellcome Trust er en viktig finansieringskilde for medisinsk forskning i England. De stiller krav om at resultater fra forskning som de er med på å finansiere, skal gjøres åpent og fritt tilgjengelig for alle. Dette kravet kom da de oppdaget at de selv ikke hadde tilgang til mange av resultatene fra ”deres egne” prosjekter, ikke engang via sentrale universitetsbiblioteker, fordi bibliotekene ikke hadde råd til å abonnere på tidsskriftene hvor forskningen var publisert.
Med en institusjonspolitikk i ryggen vil forskeren stå sterkere
Med en årlig prisvekst for store deler av de vitenskapelige tidsskriftene på langt mer enn det dobbelte av vanlig prisstigning, har dette over mange år bygget seg opp til det bibliotekene kjenner som ”tidsskriftskrisa”. Konsekvensen er at til tross for at det aldri tidligere har blitt publisert så mange forskningsartikler som nå, så har heller aldri så mange forskere vært utestengt fra tilgang til nyere forskning som nå fordi deres egne institusjoner ikke har økonomi til å kjøpe tilgang.
Situasjonen i dag er at bare rundt 10 prosent av tidsskriftene er såkalte Open Access (OA)-tidsskrifter. Det store flertallet av utgivere gir imidlertid forfatterne lov til å legge en kopi av sin artikkel, i en eller annen form, i eget institusjonelt arkiv (se faktaboks). En skulle derfor tro at problemet slik det er beskrevet over er i ferd med å løse seg. Og utviklingen går utvilsomt i rett retning, sett fra OA-ståstedet, men muligheten og hindringen ligger i ordene ”i en eller annen form” når det gjelder utgivers tillatelse til forfatters egenarkivering.
Lisensavtalene som sier hva forfatterne har lov til er forskjellige fra tidsskrift til tidsskrift og er krevende å lese for en forfatter som egentlig ønsker å få publisert sin artikkel.
Med en institusjonspolitikk i ryggen vil forskeren stå sterkere
i en lisensavklaring med utgiver. Samtidig vil institusjonen da støtte prinsippet om at alle forskningsresultater som er finansiert av offentlige midler, skal være åpent og fritt tilgjengelig for alle.Institusjonspolitikk på OA?
I en oppfølging av den såkalte Berlin-deklarasjonen i 2005 ble det laget en anbefaling til institusjonene om å innføre en politikk som fremmer OA. Her heter det at en institusjon skal:
- stille krav til egne forskere om å egenarkivere en kopi av alle deres publiserte artikler i et åpent og fritt tilgjengelig arkiv
- stimulere egne forskere til å publisere deres forskningsartikler i open access-tidsskrifter så sant det finnes relevante slike, og gi assistanse til forskere som ønsker det, for at dette skal skje
Situasjonen to og et halvt år etter denne anbefalingen er at mange forskningsinstitusjoner, forskningsråd og andre finansieringskilder har gitt sin tilslutning til anbefalingen og er i ferd med å implementere dette som egen politikk. Men for mange har det blitt med en tilslutning til prinsippet uten konkret oppfølging. Dette er i hovedsak også status i Norge med hensyn til fagfellevurderte artikler.
Dessverre blir ikke de nasjonale og internasjonale mulighetene benyttet
Derimot har flere universiteter og høyskoler (UH-institusjoner) etablert tilsvarende politikk når det gjelder doktorgradsavhandlinger og mastergradsoppgaver. Blant annet har NTNU gått inn for obligatorisk publisering av doktorgradsavhandlinger og mastergradsoppgaver (med mulighet for reservasjon) fra henholdsvis 1.1.2008 og 1.1.2009. Men heller ikke der har en gått lenger enn å si at for artikler så bør disse egenarkiveres i institusjonsarkivet ved NTNU.
UH-institusjonene
Forskningens grunnleggende natur er å gjøre ny kunnskap tilgjengelig slik at andre kan bygge videre på den. Dette kalles gjerne forskningens innflytelse (research impact). En forsker ved en UH-institusjon er ansatt for å forske og å gjøre sine resultater tilgjengelig for det globale forskersamfunnet nettopp for å oppnå maksimal innflytelse med sin forskning.
En slik forståelse vil bli oppfattet som selvfølgelig og lite kontroversiell av forskerne og de styrende organer ved en institusjon (ser bort fra de få tilfeller hvor det kan være aktuelt å søke om patentrettigheter og kommersialisering). Men derfra og til en aktiv stimulering av egne forskere til å benytte virkemidler som nettopp gir maksimal spredning av og dermed også maksimal tilgang for andre til gjenbruk og videreutvikling av forskningsresultatene, synes veien fortsatt lang.
Universitets- og høgskolerådet (UHR) har siden 2005 aktivt støttet OA og sier bl.a. i sin handlingsplan for forskning:
”[Det er en utfordring] å bedre den enkelte forskers mulighet til å gjøre seg nytte av andres vitenskapelige arbeider uavhengig av økonomi og geografi. UHR vil derfor stimulere til videre utvikling og bruk av åpne, institusjonelle arkiver for vitenskapelig publisering og arbeide for å øke bruken av åpne vitenskapelige tidskrift (Open Access journals).”
Det er derfor ikke uvitenhet blant institusjonslederne som gjør at de nøler med å iverksette de nødvendige virkemidler som nettopp kan gi måloppnåelse på slike handlingspunkt. Derimot kan det virke som om store deler av forskersamfunnet og ledelsen ved institusjonene har satt saken på vent av frykt for at en politikk som fremmer OA kan begrense muligheten til å få publisere i prestisjetunge tidsskrifter. Det vil i tilfelle kunne redusere særlig unge forskeres karrieremuligheter og institusjonens resultatbaserte finansiering (det såkalte tellekantsystemet).
Dette er i tilfelle en ”worst case”-beskrivelse som er et resultat av manglende kjennskap til OAs muligheter og som kan håndteres med unntak i politikken der det er nødvendig. Virkeligheten beskrives i dag bedre av en undersøkelse ved Universitetet i Nottingham som viste at 93 prosent av de årlig publiserte artiklene fra institusjonens forskere kunne vært egenarkivert i institusjonsarkivet i henhold til utgivernes lisensavtaler.
Økonomisk gulrot
Dessverre blir ikke de nasjonale og internasjonale mulighetene benyttet. Database for høgre utdanning (DBH) viser at det i 2006 ble produsert 9868 fagfellevurderte tidsskriftsartikler. Av disse er kun 33 tilgjengelig via NORA, en nasjonal søketjeneste for institusjonelle arkiv. En forsiktig antakelse om at 75 prosent av artiklene kunne værtegenarkivert av forfatterne, betyr at 7400 av artiklene kunne vært fritt tilgjengelig for alle hvis mulighetene i forfatternes lisensavtaler hadde vært utnyttet.
Det sterkeste virkemiddel for endring er oftest økonomi. Derfor anbefaler også arbeidsgruppa som har utredet institusjonsarkiv ved NTNU (pdf) at ”publisering i OA-tidsskrifter eller egenarkivering av publisert materiale som gir uttelling i form av publiseringspoeng, skal telle i den interne fordelinga av midler fra publiseringspoeng”. De anbefaler videre at ”NTNU arbeider for at publisering i OA-tidsskrifter eller egenarkivering skal være en faktor i fordelinga av midler på nasjonalt plan”. En institusjonspolitikk vil kunne berede grunnen for nettopp å benytte insentiver til å fremme OA gjennom egenarkivering.
Erfaringer fra mange land og institusjoner viser at arkiv uten en institusjonsforankret politikk på egenarkivering er preget av lavt volum og lav vekst, mens suksesshistoriene er knyttet til arkiv hvor egenarkivering er forankret i institusjonens politikk.
I endring
Det finnes mange utviklingstrekk, erfaringer og faktorer som trekker i riktig retning. Stadig flere forskere ser en egennytte i OA for hurtigere spredning av ny forskning. Dette er særlig fremtredende i enkelte realfagsdisipliner, men også innenfor et fagfelt som lingvistikk. Denne utviklingen kan også sees på som et resultat av endringer innenfor nettpubliseringstjenester som fremmer brukermedvirkning, dialog og åpen diskusjon (Web 2.0).
Det er også et stadig tydeligere krav fra samfunnet om tilgang til de nyeste forskningsresultatene. Både nåværende og forrige regjering har uttrykt politisk vilje til aktivt å fremme åpen og fri tilgang for allmennheten til resultater fra offentlig finansiert forskning. Og nettopp allmennhetens behov for tilgang til nyere medisinsk forskning er et av hovedmotivene bak lovforslaget i USA om at all forskning som finansieres av National Institutes of Health skal være åpent og fritt tilgjengelig. En tilsvarende utvikling kjenner vi igjen også i Norge hvor pasienter og pårørende ikke lenger slår seg til ro med at det er legen som kjenner alle muligheter og svar.
Norges forskningsråd har dessverre ikke kommet på banen ennå
Mange utgivere har vært preget av en holdning om at OA er som en ”religiøs bevegelse” — og går over. Men det store flertall har nå en politikk som gir forskerne mulighet til egenarkivering, selv om mange har gjort det unødvendig vanskelig for en forfatter å benytte seg av denne muligheten. Den egenarkiverte versjonen i institusjonsarkivet kan sees på som et supplement til, og ikke en erstatning av utgivers offisielle versjon, og siden egenarkivering øker siteringen av en artikkel, så slår dette også positivt ut for selve tidsskriftet som gjennom det øker sin faglige prestisje (impact factor).
Og sist, men ikke minst, skjer det en betydelig utvikling internasjonalt blant forskningsråd og andre finansieringskilder for forskning som stiller klare krav om at forskningsresultater som de har bidratt med finansiering til, skal gjøres åpent og fritt tilgjengelig, enten gjennom egenarkivering eller ved publisering i OA-tidsskrifter. Dette er trolig også den enkeltfaktor som virkelig har presset frem endringer hos utgiverne.
Seks av sju forskningsråd i England har nå innført krav om dette. EU-kommisjonen har uttalt støtte til bygging av infrastruktur for institusjonsarkiv og anbefaler egenarkivering av resultater fra større programmer som f.eks. 7. rammeprogram.
Norges forskningsråd (NFR) har dessverre ikke kommet på banen ennå for å følge opp de politiske signalene som er gitt fra departementet om åpen og fri tilgang til offentlig finansiert forskning, og er på ingen måte ledende i internasjonal sammenheng i å åpne den nasjonale forskningen. Men det er gitt signaler om at det er igangsatt et internt arbeid i NFR på området, og det gir håp om endring også nasjonalt.
Veien videre
Som nevnt tidligere viser all erfaring at arkiv uten en institusjonspolitikk på egenarkivering er preget av lite volum og lav vekst. Det er derfor helt avgjørende at UH-institusjonene skaffer seg en OA-politikk som fremmer egenarkivering, enten ved å formulere krav om dette eller ved aktiv bruk av insentiver (eventuelt en kombinasjon). Dette er ikke mer dramatisk enn at de vedtar en politikk som skal gi maksimal synlighet av og påvirkningskraft til forskningen ved egen institusjon. Noe som bør være sentrale mål i enhver institusjons forskningspolitikk.
For å gjøre egenarkiveringen enklere for forskerne, bør institusjonene gjøre en slik tillatelse til et krav i forhandlingene med utgiverne om nye abonnementsavtaler for institusjonsbibliotekene.
Institusjonene må også stille krav til NFR om en politikk fra deres side på tilgjengeliggjøring av forskningsresultater. Det må være en selvfølge at NFR følger opp de politiske signalene om åpen og fri tilgang til offentlig finansiert forskning ved å stille krav om egenarkivering i forskerens institusjonelle arkiv. Søknader til NFR skal også kunne inkludere kostnader til publisering i forfatterbetalte OA-tidsskrifter.
Fakta om begreper brukt i artikkelen
- Open Access — eller åpen tilgang innebærer at vitenskaplige publikasjoner gjøres fritt tilgjengelig, uten restriksjoner, på internett.
- Institusjonelt arkiv — åpent, nettbasert arkiv med vitenskaplig materiale produsert av forskere og studenter ved en institusjon.
- Egenarkivering — forfatter legger en kopi av sitt arbeid i institusjonelt arkiv.
Artikkelforfatteren er IT-leder ved Universitetsbiblioteket i Tromsø. Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Bok og Bibliotek. nr. 6, 2007.