Mer enn form, uttrykk og overflate

Kunsthøgskolen i Bergen tøyer grensene for hva kunst og design er - og bør være

Hva er design? Hva skal design gjø­re? Hva skal vi utdan­ne kunst- og design­stu­den­ter til? Sli­ke spørs­mål kan man fun­de­re litt over – og kan­skje til og med nær­me seg noen svar på, hvis man besø­ker utstil­lin­gen Sub­stans 2011, som er avgangs­ut­stil­lin­gen til mas­ter­stu­den­te­ne ved Kunst­høg­sko­len i Bergen.

Den­ne høg­sko­len er en insti­tu­sjon både Ber­gen og design­in­ter­es­ser­te over alt i lan­det bør være stol­te over. For her fin­nes en vil­je til å gjø­re kunst og design til mer enn form, uttrykk og over­fla­te. Sko­len utdan­ner kan­di­da­ter som ikke bare har øje for godt design, men også for and­re. De har sosi­alt enga­sje­ment. De strek­ker seg ut mot sam­funns­pro­ble­mer og men­nes­ker som møter utford­rin­ger i hver­da­gen. De involve­rer seg.

For 2500 år siden kla­get Sokra­tes over ung­dom­men. De ”fore­trek­ker luk­sus”, sa han, ”de har dår­li­ge mane­rer, for­nek­ter auto­ri­tet, har ingen respekt for eld­re men­nes­ker og pra­ter når de egent­lig bur­de arbei­de.” Siden er det visst bare gått ned­over med ung­dom­men. Slik er det ikke for kunst­høg­sko­lens avgang­stu­den­ter. De arbei­der hardt. De involve­rer bru­ker­ne og brin­ger dem i sen­trum. De er nys­gjer­ri­ge på and­re. De avvi­ser bruk-og-kast men­ta­li­tet, ten­ker på mil­jø­et og fun­de­rer over måte­ne vi lever på. Og så lager de tanke­vek­ken­de og lek­kert kunst og design.

En ver­den med Substans

Da jeg besøk­te utstil­lin­gen kun­ne jeg ikke unn­gå å ten­ke på hvor­dan ver­den – eller bare Ber­gen – vil­le bli hvis stu­den­te­nes arbei­der ble til vir­ke­lig­het? Det vil­le i sann­het bli en ver­den med Sub­stans? Så la meg prø­ve, som en slags omvis­ning i utstil­lin­gen, å gi et inn­trykk av hvil­ken slags ver­den det­te vil­le være, hvor­dan det det for eksem­pel vil­le påvir­ke mitt liv?

Hei, mitt navn er Jens. Jeg bor i en gene­ra­sjons­bo­lig hvor pen­sjo­nis­ter, fami­li­er og stu­den­ter lever side om side. Her har vi alt: kan­ti­ne, tre­nings­rom, squash­bane, verk­sted og fel­les­ter­as­se. Men det bes­te er egent­lig det ima­te­ri­el­le: når pen­sjo­nis­ten ved siden av for­tel­ler min dat­ter om da hun var ung; når for­tid og frem­tid møtes (Eli The­re­se Peter­sen). Det er ikke bare her hos oss at det fysis­ke bomil­jø øker livs­kva­li­te­ten i byen. Ved siden av lig­ger et pleie­hjem spe­si­elt utvik­let for per­soner med demens. Med  sol­ter­as­se, peise­stue, film­rom, trim­rom, driv­hus og hage, er hele områ­det er utvik­let for å bidra til en mer aktiv og sti­mu­le­ren­de hver­dag for eld­re (Erlend Bleken).

Det sam­me gjel­der bar­nas omgi­vel­ser. Min yngs­te dat­ter går i en barne­hage som er spe­si­elt til­pas­set barns behov og utvik­ling. Sanse­land kal­ler vi det, for her gir de fysis­ke omgi­vel­se­ne læring om for­mer, teks­tu­rer og far­ger (Inga Gar­ni­er.). Min elds­te dat­ter går på en ung­doms­sko­le, som ele­ve­ne selv har vært med på å utsmyk­ke. Det har gitt enga­sje­ment både for sko­len og for kva­li­te­ten av vår fysis­ke omgi­vel­ser (Sunni­va Hel­land). Men ingen sam­funn er jo per­fek­te. Hel­ler ikke vårt. Folk kom­mer i feng­sel, men her kan de inn­sat­te bidra til å desig­ne og utvik­le møb­ler. Det gir dem mulig­het for å utvik­le ver­dig­het, mest­ring og stolt­het (Mor­ten Knarrum).

Vel, det er tid­lig og jeg må på jobb. I entre­en min tar jeg min caps på og kas­ter et has­tig blikk i spei­let. Jeg går mot døren uten å vite at spei­let tok et bil­de av det­te hver­dags­øye­blik­ket, og at jeg om tre år vil se bil­det igjen, smi­le over mitt rare uttrykk og hus­ke cap­sen som jeg ikke leng­re har (Albert Tang). Jeg går for­bi beste­mor i lei­lig­he­ten under for å si ha det. Selv­om hun er frisk i tan­ken, er hun gam­le i krop­pen. Men hun kom­mer seg enkelt opp av den ergo­no­mis­ke spise­stue­sto­len og gir meg en mor­gen­klem. Sto­len er prak­tisk for gam­le og sva­ke krop­per, men den ser ikke ut som de ergo­no­mis­ke monst­re man laget før i tiden. Den er smart, stil­ren og form­be­visst, slik som beste­mor all­tid har vært (Anders Berg).

Jeg syk­ler hen av den tra­fik­ker­te Sjø­ga­ten, svin­ger inn i gang- og syk­kel­tun­ne­len og omgis av av en plut­se­lig ro da jeg gli­der under skulp­tu­ren i taket som gjør fjel­let til en leven­de, pus­ten­de – men venn­lig – orga­nis­me (Tor­geir Sti­ge). Jeg ten­ker på i går, da jeg var på res­tau­rant med en venn av meg som er svak­synt. Det gjor­de vi ikke så mye tid­li­ge­re, for­di akus­tisk støy i sosia­le rom var en stor belast­ning for ham. Men den­ne res­tau­ran­ten har inn­red­ning og sto­ler med lyd­ab­sor­be­ren­de egen­ska­per som gjør besø­ket beha­ge­lig. (Jonas Nord­heim). Jeg for­la­ter tun­ne­len med et smil og ankom­mer min arbeids­plats. Hele byg­get er utvik­let for å beford­re krea­ti­vi­tet. Utfor­min­gen og inn­red­nin­gen ska­per triv­sel og sam­ar­beid. Det er nes­ten umu­lig ikke å bli krea­tiv (Mari Ekstrand).

Etter jobb tref­fes hele fami­li­en i Nygårds­par­ken. Pavil­jon­gen som nå er byg­get der, har gitt par­ken et helt nytt liv. Her er det pik­nik og bare føt­ter om som­mer­en og snø­ball­krig og snø­lyk­ter om vin­te­ren (Kris­ti­ne Hol­tås). Vi spi­ser kake som min elds­te dat­ter har bakt. Hun spil­ler litt for mye data­spill, men er hel­dig­vis blitt gre­pet av data­spil­let Pie­ce of Cake, som har fått hun vekk fra skjer­men og ut på kjøk­ke­net (Caro­li­ne Ganne­fors.). Etter­på fort­set­ter vår elds­te dat­ter ned til Bøl­gen på Nøste­tor­get. Det er en fabel­ak­tig bruks­skulp­tur, en bølgein­spi­rert pavil­jon, hvor ung­dom­men sam­les. De spil­ler bas­kett, ska­ter, hop­per i havet, snak­ker og kom­mer i en helt sær­lig stem­ning når lyset i bøl­gen bry­ter kvelds­mør­ket (Lil­li­an Sharma).

Vi and­re går hjem. Jeg set­ter meg med yngste­mann i de gode sto­le­ne vi har arvet fra far­mor og far­far. De stod på hyt­ten, men er så hold­ba­re og tids­løse at de pas­ser per­fekt her (Siv Jahn­sen).Vi tar frem Arne Gar­borgs bok om Haug­tus­sa som vi har lest så ofte. Vi blir ald­ri lei den­ne visu­el­le inspi­ra­sjons­bo­ken hvor ord og bil­de møtes på uli­ke måter (Torun Hun­n­es). Man kan und­res over hva les­ning egent­lig er. I dag har vi døgn­åpne og grense­løse infor­ma­sjons­ka­na­ler. Bil­der og ord flyr omkring oss. Kan­skje vi er blitt red­de for stil­he­ten (Hanne Fagerslett)?

Jeg leg­ger min dat­ter i seng, brer dyne­ne i de lek­re og miljø­venn­li­ge Spi­re-teksti­ler over hen­ne og kys­ser god­natt (Gry Johan­sen). Beste­mor kom­mer og pas­ser på, og vi voks­ne går til kon­sert med The Tivo­li Orchest­ra. Det er en opp­le­vel­se ikke bare for øret, men også for øyet. Musik­ken reflek­te­res, spei­les, for­and­res og gis nye dimen­sjo­ner gjen­nom beve­gel­ses- og lyd­sen­si­ti­ve illust­ra­sjo­ner (Astrid Aalgaard).

Imor­gen er det helg, da kjø­rer vi en tur på lan­det. Man sier ofte at Nor­ge har et skif­ten­de land­skap. Men det er jo ikke natu­ren som skif­ter. Det er vi som beve­ger oss gjen­nom det. Det vet jeg fra min asfalt­guide (Åge Peterson).

Rea­lis­tis­ke visjoner

Hvem vil ikke gjer­ne bo i Sub­stans? Jeg vet at jeg vil. Men kan­skje noen ten­ker at det kan bli litt vel mye idea­lis­me og nai­ve visjo­ner. Som en sen­sor visst skal ha sagt: ”Med små jus­te­rin­ger kun­ne det­te bli et rea­lis­tisk pro­sjekt”. Hva skal man si til en slik kom­men­tar? Stu­den­te­ne på kunst­høg­sko­len vil tids bli nok omklam­ret av øko­no­mi, bud­get­ter, og tanke­stop­pen­de rea­lis­me. Det er jo nett­opp i dis­se pro­sjek­te­ne man skal utfors­ke, spren­ge ram­mer, unn­gå begrens­nin­ger, ten­ke nytt – for­and­re ver­den. Og kan­di­da­te­ne er jo ikke nai­ve. Som Siv Lier Jan­sen, skri­ver i sin prosjektbeskrivelse:

Jeg tror ikke jeg kan red­de ver­den gjen­nom design, men jeg tror at jeg ved å […] ska­pe gode, vari­ge løs­nin­ger og møb­ler som folk øns­ker å behol­de len­ge, vil kun­ne bidra til et steg i rik­tig ret­ning mot et mer bære­kraf­tig samfunn.

Nei, dis­se stu­den­te­ne er ikke fan­tas­ter i fan­tasi­ver­de­ner. De har gått pro­fe­sjo­nelt til­verks. De har gjort grun­di­ge for­un­der­sø­kel­se og ana­ly­ser. De har inter­vjet og lagd spørre­un­der­sø­kel­ser med opp til 900 respon­den­ter. De har inn­dradd bru­ke­re i deres arbeid. De lyt­ter og tøy­er gren­se­ne for hva design er og bør være.

Det vi ikke kan sanse 

På Sub­stans 2011 er det mye flott. Men det bes­te ved utstil­lin­gen er kan­skje det vi ikke kan san­se, det vi ikke kan se eller røre. Det som er skjedd i hode­ne på avgangs­stu­den­te­ne, trans­for­ma­sjo­nen de har gjort under­veis: Tan­ke­ne og ide­ene de har skapt, utvik­let og for­kas­tet. De nye ide­ene, som de er vendt til­ba­ke med. Og ikke minst det som ven­ter. Det de kom­mer til å gjø­re i frem­ti­den. For dis­se kan­di­da­te­ne kom­mer til å gjø­re en forskjell.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. siv lier jahnsen says:

    Vil bare tak­ke for den flot­te talen du holdt på åpnin­gen av vår mas­ter­ut­stil­ling. Vi føl­te oss alle sett, og det var en vel­dig enga­sje­ren­de måte å inklu­de­re alles prosjekter.
    Mvh Siv Lier Jahnsen

  2. Slen­ger meg på det Siv skri­ver. Tusen hjer­te­lig takk for god åpnings­tale. Du had­de nok litt for­vent­nin­ger å inn­fri som pro­fes­sor i reto­rikk, men det klar­te du strålende. 

    Astrid.

  3. Charles Michalsen says:

    Mer enn form står det i over­skrif­ten, men hva er form ?

    Er form innen design å eksludere?
    Mer enn form , uttrykk og over­fla­te står det i over­skrif­ten, men hvem sier hva form er?
    Hvor­dan kan vi få utvik­let feno­me­net form og dis­ku­sjo­nen om form til å være knyt­tet også til pro­sess og ikke bare til materialet ?
    Hvil­ke bidrag er skre­vet og er knyt­tet til form som resurss som inklu­de­rer og opp­le­ves som løs­nin­ger knyt­tet til ett bed­re liv ( inklu­siv natur )?
    Det­te er utford­re­ne og bra er det.

    Char­les

til toppen