Ok, sier hun lavt til seg selv. OK, sier hun høyere. Åshild låser lenken rundt livet og går ut. Er du klar? spør sjåføren. Ja, svarer hun bestemt.
— Det er skummelt, ja, sier Åshild og puster dypt. — Det er jo liksom det å skulle bryte loven. Det har jeg jo aldri gjort før. Men valget var enkelt, siden jeg er helt overbevist om at det hadde vært verre ikke å gjøre noe, og bare se på at denne forurensende veien blir bygd, forklarer hun.
Åshild Lappegård Lahn er 19 år gammel. Hun sitter i sentralstyret i Natur og Ungdom og jobber deltid i en klesbutikk. Åshild har jobbet mot firefelts motorvei i hjemkommunen Stange siden hun var 16 år. Hun har delt ut boller til togpendlerne, hengt opp banner om natta og skrevet høringsuttalelser. Om et par dager reiser hun hjem fra Oslo for å aksjonere.
BILDET: Åshild L. Lahn og Natur og Ungdom aksjonerer mot veiutbygging (foto: Kristine Kleppo)
— Det at de skal bygge ut veien er jo det skumleste. Det skremmer meg at det politikerne gjør og sier ikke samsvarer. De sier mye bra på miljøfronten, men så bare turer de frem som før, sier Åshild.
Veiprosjektet begynte som et dobbeltprosjekt. Det skulle bygges ut firefelts vei og et nytt jernbanespor parallelt. Nå har politikerne satt i gang veiutbyggingen, men de har bestemt seg for å vente i 30 år til med togsporet.
— Etter alt det fokuset som har vært på klima i det siste, skjønner jeg ikke at den rødgrønne regjeringa ikke ser sammenhengen. Transportsektoren er Norges nest største klimaforurenser. Å bygge ut en slik vei har ingen angrefrist, sier Åshild.
Det lukter sjokolademuffins i det lille samfunnshuset på Tangen i Hedmark. I konsertsalen har tjue aksjonister på mellom 16 og 26 år rullet ut soveposene og lagt frem klær til neste dag. De sitter de i stua og spiller kort og leker spørreleker. Ansiktene er engstelige, men stemningen er lun og glad. Åshild smører niste, to skiver med Sjokade og en skive med kaviar som hun bretter sammen. Hun sover lite den natten.
Klokken kvart på fem om morgenen sitter Åshild ved frokostbordet. Matmor Marie serverer nystekt brød med egg og oppskåret frukt. Aksjonistene kan komme til å sitte lenket fast hele dagen. Derfor drikker de så lite som mulig.
— Dette er siste slurken vann erklærer Åshild.
— Sånn, sier hun og svelger.
Klokken kvart på seks klatrer Åshild og Ingrid opp på en stor anleggsmaskin innerst inne på anleggsområdet. De får hjelp til å låse seg fast. Ingrid Rønning Strand er 17 år gammel og fra Oslo. Også hun aksjonerer for første gang.
— Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs i bilen, men da jeg satte meg ble det borte. Heldigvis var det ingen arbeidere her da vi kom. Jeg vet hvorfor jeg sitter her og at det er riktig, sier Åshild.
Med Frederic Hauge som frontfigur har sivil ulydighet blitt et uttrykk for miljøbevegelsens machokultur. De fleste aksjonistene i Natur og Ungdom er de smarte og ressurssterke jentene. Det er de samme jentene som gjorde hele gruppearbeidet alene da klassekameratene sviktet. Paradoksalt nok er det nå den samme ansvarsfullheten som sender dem ut med lenker til anleggsmaskinene. Det er sjokket over det de opplever som politikernes ansvarsløshet som får dem til å føle at sivil ulydighet er det eneste riktige.
BILDET: Politiet fjerner Åshild L. Lahn og de andre Natur og Ungdom-aksjonistene. (foto: Kristine Kleppo).
Arbeideren har latt kaffekoppen stå og nøklene sitter fortsatt i tenninga på anleggsmaskinen. Åshild og Ingrid rører ingenting. De sitter stille og prater med hverandre. Det er mellom sju og ti kuldegrader. Åshild har på seg langermet ulltrøye, ullgenser, duffeljakke, anorakk, ullstillongs, bukse, overtrekksbukse, lue, to ullskjerf, to par tynne og to par tykke ullsokker.
— Jeg har ikke lyst på brødskive, den er så kald! sier Åshild. Hun fryser på tærne og i nakken.
Åshild tar frem mobilen og ringer lokalavisa.
— Hei, dette er Åshild Lahn. Nå sitter jeg lenket til en anleggsmaskin og demonstrerer mot E6-utbygginga.
Vaktsjefen er morragretten.
Klokken kvart på åtte får Åshild en telefon om at politiet har kommet til et annet aksjonssted, og at de har bedt aksjonistene om å flytte seg. En gutt kommer med en plate Firkløver. Han sier at de andre aksjonistene holder på å bli arrestert.
— Du tror ikke at politiet lar oss sitte igjen, spør Åshild, som begynner å bli veldig kald.
— Nei, dette er en av de viktigste maskinene, forsikrer han.
Klokken halv ti svinger en politibil inn på plassen foran anleggsmaskinene. Skulle ikke disse vært på ungdomsskolen, spør betjenten. Det er ingen ungdomsskoleelever som aksjonerer. De fleste er studenter eller går på videregående. Politiet klatrer opp til Åshild og Ingrid.
— Ja, denne jenta kjenner vi, utbryter den ene politimannen når han ser Åshild.
— Hvor lenge skal dere sitte her‘a, spør han.
— Vi skal sitte her til de slutter å bygge veien, svarer Åshild.
— Ja vel, ja. Det var vel kanskje litt optimistisk, humrer politimannen.
— Er det ikke kaldt med det jernet rundt livet, spør han.
— Å nei da!, forsikrer Åshild.
— Dere får sitte her ei stønn te, så kommer vi og henter dere i tur og orden, sier politimennene og går.
— Vi har en Lahn festet til en anleggsmaskin, bemerker han til politiradioen.
— På den ene siden så vil man jo sperre så lenge som mulig, men det hadde vært litt deilig å komme inn i en varm bil nå, innrømmer Åshild når politiet har gått.
Ti minutter senere svinger politibilen igjen inn på anleggsplassen. Åshild og Ingrid drikker varm saft og spiser sjokolademuffins mens politiet kommer gående opp mot dem. Nå kan de trygt drikke uten å uroe seg for hvor lenge de vil bli sittende.
— Jeg tror ikke jeg får spist opp muffinsen min, vil du ha resten? Spør Åshild en av journalistene.
Igjen klatrer en politimann opp og leser en ordre som gir dem fem minutter på å flytte seg.
— Da tenkte jeg at hvis jeg flytter meg nå så vil det være det samme som å si at dette gjorde jeg bare for å tøffe meg, sier Åshild senere.
Politimannen gir uttrykk for at han mener at aksjonistene har bevist det de kom for å bevise, og at det beste vil være at de flytter seg.
— Det var jeg veldig uenig i. Det er jo ikke bare for å vise oss frem at vi gjør dette. Vi hadde jo virkelig ikke oppnådd det vi ville. Veien blir jo bygd, mens jernbanen ikke blir bygd, så det gadd jeg ikke å svare på, sier Åshild.
Tiden er ute og en politidame klatrer opp og spør om aksjonistenes navn og foreldrenes telefonnummer. Hun går ned og politimennene begynner å lete i lommene til aksjonistene etter nøkler til å låse opp hengelåsen på lenkene. De finner ikke nøkkelen til Åshild. En av politimennene leter på ryggen hennes.
— Du finner ingen lomme der, sier hun triumferende.
— Det var litt ubehagelig fordi den ene politimannen begynte å kreve at han hadde rett til å vite hvor nøklene var. De måtte lete fire ganger i riktig lomme før jeg endelig sa at nøkkelen lå der, sier hun senere.
BILDET: Glattcella venter. Åshild L. Lahn bæres vekk av politiet. (foto: Kristine Kleppo).
Politiet låser opp lenkene og griper tak i Åshild. Hun gjør seg slapp i armene deres. Åshild er en lett liten jente, men når hun avspenner musklene blir hun tung og det er vanskelig for politiet å få et ordentlig tak. — Vær forsiktig med henne! utbryter politikvinnen engstelig når de bærer henne ned fra anleggsmaskinen. Nede på plassen venter flere aksjonister. Åshild blir satt ned på bakken. Der blir hun sittende en stund før hun reiser seg og retter på jakka. En stor politibil rygger opp mot henne og Åshild går frivillig inn i bilen. Bakdøren smeller igjen etter henne og de kjøres til Hamar politistasjon.
Fremme ved stasjonen blir aksjonistene kalt inn en etter en. Åshild må gi fra seg sekk, klokke og verdisaker før hun blir vist inn i en glattcelle. Det er murvegger, en do, en vask og en madrass. De fleste aksjonistene blir satt fire og fire på cella, men Åshild sitter alene. Det er vanskelig å ha noe begrep om tid. Hun blir kalt inn til avhør og får en bot på 5.000 kroner. Åshild velger å ta betenkningstid på om hun vil vedta boten. Hun vil heller ikke avgi forklaring. De aksjonistene som ikke vedtar boten sin får vite dato og et tidspunkt for rettssak. Resten av tiden sover Åshild på cella. Det er kaldt. Etter i alt to timer på politistasjonen slipper hun ut.
Tilbake på samfunnshuset får aksjonistene varm kakao. De er en skjelven og alvorlig gjeng som møtes. Til tross for sjokolademuffins og vennlige politimenn. Til tross for at aksjonen gikk som planlagt og alle kom tilbake i god behold, er sivil ulydighet en alvorlig affære.
— Å bryte loven skal være tøft og vanskelig, sier en av aksjonistene.
— Det er lett å føle at det du gjør er veldig lite. I et stort perspektiv håper jeg i fremtiden at man kan si at sivil ulydighet ble brukt i kvinnefrigjøringen, av Gandhi og i miljøbevegelsen, og de har alle fått gjennomslag, sier Åshild.
To dager senere er hun igjen ute på anleggsmaskinene. Hun har til sammen 10.000 kroner i bøter som hun ikke har vedtatt. Åshild venter nå på rettssak.
— Jeg har ikke gjort noe galt, sier hun.
Fakta om sivil ulydighet
Dette er reglene Natur og Ungdoms medlemmer skal bruke ved sivil ulydighets-aksjoner.
- Lovbrudd: Aksjonen innebærer at du bryter en lov. I de fleste tilfeller er det den loven som sier at du skal flytte deg på politiets oppfordring.
- Ikke-voldelig: Aksjonen er ikke-voldelig. Du skal ikke sette seg selv eller andre i fare. Du skal ikke ødelegge ting. Heller ikke psykisk vold er lov. Natur og Ungdoms aksjonister skal heller ikke løpe eller rope da dette kan skape usikkerhet på aksjonsstedet.
- Åpenhet: Du skal stå for det du gjør. Alle aksjonister skal ha med legitimasjon, de har heller ikke lov til å dekke til ansiktene sine.
- Overbevisning: Du skal ha en moralsk overbevisning om at det du gjør er riktig.
Sivil ulydighet er juridisk sett ikke en forbrytelse, men en forseelse. Aksjonistene får en prikk på rullebladet, som blir fjernet etter tre år. Konsekvensene for en sivil ulydig aksjonist er omtrent de samme som for en person som blir tatt for brudd på fartsgrensa.
Kilde: Natur og Ungdom.
Artikkelforfatteren er redaksjonssekretær i Putsj, et blad om aktivisme, miljøvern og kultur som gis ut av Natur og Ungdom. Artikkelen er publisert i siste utgave av Putsj som kommer ut denne uken.