Fra røykfylte rom til fjernsynsforestillinger

De amerikanske partikonventene er gått fra å være interne valgsamlinger til bli fjernsynssendte taleforestillinger. Men noe tyder på at tiden er løpt fra genren.

Val­gkam­p­en i USA er i full gang. De to store kon­ven­tene (landsmøtene) er fer­di­ge og val­gkam­p­en beg­yn­ner å gå inn i den intense – og meget dyre – slut­tfase, hvor kan­di­datene reis­er trøttes­løst rundt til sving-statene som kan gjøre en forskjell og hvor samme stater oversvømmes av poli­tisk fjern­syn­sreklame, automa­tiske tele­fonopp­kall (såkalte robo-calls) og dørbanking.

Nå etter kon­ven­tene er slutt, fristes man til å spørre hva som egentlig er poenget med disse enorme arrange­menter. Det spør man også seg selv om her i USA, hvor jeg skal oppholde meg under hele val­gkam­p­en. Selv om disse arrange­menter blir ful­gt tett både i avis­er og på fjern­syn men­er mange at vi betrak­ter en døende genre. Da par­tiene beg­y­nte med kon­ven­tene på 1800-tal­let hadde man opphetete debat­ter om hvem som skulle bli nomin­ert som pres­i­den­tkan­di­dat. Til repub­likan­ernes kon­vent i 1920 ble man først enige om å nominere War­ren Hard­ing i den tiende avstemn­ing. Etter sigende ble hans kan­di­datur organ­is­ert som et kom­pro­miss mel­lom par­tiled­erne i et sent kveldsmøte i en røyk­fylt hotell­suite. Uttrykket ”røyk­fylte rom” (smoke-filled room”) er den dag i dag en beteg­nelse for at en liten gruppe par­tiledere sit­ter bak stengte dør­er og i hem­me­lighet blir enige om en kan­di­dat, uten at par­timedlemmene har noen inn­fly­telse.  Til demokratenes kon­vent i 1860 var man til og med ikke blitt enige etter ti dagers intens diskusjon. Til sist måtte man avtale å møtes seks uker senere i en annen by for å prøve på nytt.

Slik er det ikke i dag. Nå er det ingen tvil om hvem som blir par­tienes nomin­erte. I det hele tatt er det ikke særlig mye over­rask­ende ved disse massemøtene. Det er ikke lengre noe på spill. Alle vet hva som kom­mer til å skje. Kon­ven­tene er par­tienes isce­ne­sat­te, nøye regis­serte og tett kon­trollerte forestill­ing. Tre dager lange reklameshow for kan­di­datene, som oppild­ner de allerede frel­ste, og kun inn i mel­lom forsøk­er man å hen­vende seg med mer mod­er­ate appeller til noen av de vel­gere fra den annen siden som kan­skje kunne finne på å stemme på mot­standerens parti.

Kon­ven­tene blir fremde­les omfat­tende dekket av medi­ene. Avisene fyller sidene med repor­tas­jer og nyheter. Den offentlige fjern­syn­skanalen C‑SPAN (Cable-Satel­lite Pub­lic Affairs Net­work) sender direk­te, non-stop, ure­di­gert og ukom­mentert. De andre fjern­syn­skana­lene vis­er bare hov­ed­ta­l­ene og bruk­er mest tid på kom­mentar­er og analyser av hvor­dan talerne klarte seg, og synser frimodig over om deres retorikk var strate­gisk smart og effek­tiv. Men opp­merk­somheten er fal­l­ende. Og var allerede beg­y­nt i 1992 hvor de tre store nasjonale fjern­syn­skanaler annon­serte at de ville redusere omfanget av deknin­gen på grunn av høye pro­duk­sjon­sut­gifter og fal­l­ende seer­an­tall. Ten­densen har fort­satt. Færre seere slår på, flere slår av under­veis, og dem som er tilbake er eldre enn før i tiden.

Omtrent 30 mil­lion­er seere så Mitt Rom­ney på repub­likan­ernes kon­vent på sisteda­gen, det er 9 mil­lion­er færre enn dem som ful­gte John McCain samme dag. Dagen før så 22 mil­lion­er vice pres­i­den­tkan­di­dat Paul Ryan; tilsvarende ful­gte 37 mil­lion­er med på Sarah Palin i 2008. Blant de 22 mil­lion­er som så Mitt Rom­neys kone Ann holde tale, var 15 mil­lion­er 55 år eller eldre, bare 1,5 mil­lion­er av seeren var mel­lom 18 og 34 år. Ung­dom­men ser min­dre på fjern­syn og opp­fat­ter tilsynela­tende kon­ven­tene som kjedelig og gam­meldags. De får i stedet deres under­hold­ning og infor­masjon fra net­tet: ”Twit­ter trumps television”.

Når man tenker nøyere over det, kan man undre seg over at kon­ven­tene i det hele tatt ble så stor en fjern­synssuk­sess. Stort sett er det fire dager med taler, ikke akku­rat fjern­synsvennlig skulle man tro. Ikke engang tilbake i 1952, da kon­ven­tene første gang ble sendt på fjern­syn eller på 1960-tal­let, hvor fjern­synet hadde fun­net form og utbre­delse, og tradis­jonell formell talekun­st ennå ikke ble opp­fat­tet som gam­meldags, kun­stig og kjedelig.

Fjern­synet er et intimmedi­um. Det vi ser mest er nær­bilder av men­nesker som snakker, ikke taler, og gjerne lavmælt eller fortrolig. På nyhetene, talk­show, tv-serier og real­i­ty-pro­gram­mer snakker deltak­erne stort sett på samme måte som hvis de satt i dagligstuen sam­men med oss. Slik intim fortro­lighet og per­son­lig retorikk blir for smått i kon­ventenes enorme saler, når en taler hen­ven­der seg til 50.000 men­nesker. Men det er ikke noen enkel retorisk opp­gave. Taleren må på samme tid vekke folk i salen med flam­mende retorikk og hen­vende seg per­son­lig og nært til seerne hjemme i stuene. Det er ikke lett å lykkes med begge del­er på samme tid. Når taleren foran massen i en enorm sal rop­er ut til den enorme men­neske­masse for å nå de bak­er­ste i salen og beveg­er armer og kropp ener­gisk båret frem av tilrop og ener­gi fra tusen­vis av men­nesker, ender det ofte med å se over­drevet, ukon­trollert, ja nærmest men­talt forstyrret ut på fjern­synsskjer­men. Den ener­gi som slår gnis­ter i salen, risik­er­er å gi kort­slut­ning i fjern­synet. Se for eksem­pel på Jen­nifer Granholms tale på Demokratenes kon­vent 6. sep­tem­ber. Granholm er tidligere guvernør for Michi­gan. Hun gav et flam­mende forsvar for Oba­mas økonomiske hjelp til bilin­dus­trien og et ild­spru­tende angrep på Mitt Rom­ney. Det så slik ut:

Tal­en vak­te stor opp­sikt. Den fikk mye omtale i media og mange meldinger på twit­ter. Mens de som var i salen ble revet med og fikk en fan­tastisk opplevelse, mente mange kom­men­ta­tor­er – særlig på Fox News naturligvis – at Granholm var teatral­sk, ”over-the-top” og over­dreven. Hun ble sam­men­liknet med sin par­ti-kol­le­ga Howard Dean som ble kjent for ”The Dean Scream” etter en over-ener­gisk frem­føring av en tale, som senere fikk tilnavnet ”The I have a scream speech”. Da Dean etter et ned­er­lag i primær­val­gene i Iowa, jan­u­ar 2004, forsøk­te å oppildne sine støt­ter og val­gkampmedar­bei­dere var han plaget av en avta­gende influ­en­sa, som hadde svekket stem­men hans. Han hevet stem­men for å bære utover tilhør­ernes entu­si­astiske og høy­lytte bifall­srop. Men seerne fikk bare halve his­to­rien. Mikro­fo­nen fanget ikke opp lyden fra tilhør­erne eller stemnin­gen i salen og hadde ikke mulighet for å få en fornem­melse av entu­si­as­men som bar Dean som en bølge. Det eneste de så og hørte var Dean som synes å gire seg selv opp helt umo­tivert og på egen hånd, inntil han når slut­ten av sin tale og press­er sin hese, anstrengte stemme så den knekker i sitt Dean Scream:

Not only are we going to New Hamp­shire, Tom Harkin, we’re going to South Car­oli­na and Okla­homa and Ari­zona and North Dako­ta and New Mex­i­co, and we’re going to Cal­i­for­nia and Texas and New York … And we’re going to South Dako­ta and Ore­gon and Wash­ing­ton and Michi­gan, and then we’re going to Wash­ing­ton, D.C., to take back the White House! Yeah!

Ordene i seg selv er ikke opp­sik­tsvekkende. Hvis man skal forstå hvor­for de ble en far­sott på inter­nett og et fast innslag på humor­pro­gram­mer og aften tv-show, må man se – og høre – det seerne opplevde:

Ikke alle talere blir like ani­merte som Granholm eller Dean, men mange – særlig de talere som er uer­farne og nervøse – man­gler den nød­vendi­ge ro. De taler høyt med anstrengt og over­drevent insis­terende ”utestemme”, nærmest skrik­ende, så man som seere føler hvor­dan stem­me­bån­dene er pres­set og spent i halsen på taleren. Hele situ­asjo­nen på de kolos­sale kon­ven­ter virk­er for stor og for fremmed for fjern­synets lille skjerm og dagligstuens pri­vate intims­fære. Få klar­er, som Ann Rom­ney gjorde det på repub­likan­ernes kon­vent, å skape per­son­lige, intime og pri­vate appeller til fjern­synsseeren, sam­tidig som de til­fredsstiller den ener­giske, bøl­gende men­neske­mengde de fysisk står overfor.

Verken kon­ventenes omfang, de store scener, de mange tusen tilhørere eller den endeløse strøm av taler er alt­så uten videre noen fordel i et visuelt intimmedi­um som fjern­synet. Det bidrar til å fork­lare hvor­for inter­essen er fal­l­ende, og hvor­for de fleste fjern­syn­skanaler som regel har lev­ende bilder fra kon­ven­tene i bak­grun­nen med lyden tonet ned, mens vi ser på og lyt­ter til kom­men­ta­torene som avs­lør­er for oss hva vi egentlig ser, og hvor­dan vi egentlig skal forstå det. Og det fork­lar­er også hvor­for demokratenes kon­vent i år var mer visuelt enn noensinne tidligere. Mer om det i neste blogginnlegg.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen