Stipendiat ved Institutt for sammenliknende politikk, UiB.
Hvorfor stemmer velgere som de gjør?
En av de tingene som forundrer og fascinerer statsvitere er hvorfor velgere stemmer som de gjør. Ingen har klart å komme helt til bunns i dette spørsmålet, men det finnes ulike teorier som kan hjelpe oss på veien. Dersom du ønsker å lese en oppdatert bok om dette, eller dersom du de siste ukene har fått mersmak på britisk politikk, anbefales boken ”Performance Politics and the British Voter” fra 2009 av Harold Clarke m. fl.
Boken er beregnet på studenter, men kan godt leses også av andre som er generelt interessert i politikk. Den tar for seg studier av de britiske velgerne, og videreutvikler teorien om økonomisk stemmegivning. Forfatternes hovedpoeng er at velgerne ikke stemmer på det partiet som ligger nærmest ens egen preferanser, men stemmer på det partiet de tror faktisk klarer å gjennomføre endringer de ønsker.
Del blogginnlegget:
Syntax E-rror: Elektronisk stemmegiving virker å skape flere problemer enn de løser.
E-valg skal prøves ut ved utvalgte kommuner ved valget i 2011, og målsetningen er at alle skal kunne stemme elektronisk innen 2017. Elektronisk betyr i denne sammenhengen fra egen PC.
I en hektisk hverdag kan det være vanskelig å få unna alle gjøremålene. Dette mener Kommunal- og regionaldepartementet at de har forstått når de nå går inn for å prøve ut elektronisk stemmegivning i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2011 (pdf). Fyndord som effektivitet, tilgjengelighet og kostnadskutt er dandert ut i passende porsjoner i departementets prosjektdirektiv. Det kan ved første tanke virke besnærende å kunne stemme hjemmefra i sofakroken. Man slipper å sette av tid til å gå til stemmelokalet, og kan heller benytte denne tiden til noe mer nyttig. Som å se fotball eller Skal vi danse. Men er det for mye å forvente av oss at vi bruker et par timer annethvert år for å utøve vår rett og plikt til å stemme? Er ikke dette et rituale vi bør bevare som symbol på bindeleddet mellom velgere og de folkevalgte?
Del blogginnlegget:
Det viste seg at prediksjonsmarkedene generelt sett var mer treffsikre enn meningsmålinger for stortingsvalget 2009.
Dette er konklusjonen etter å ha analysert forsøket med prediksjonsmarkeder jeg gjennomførte i forbindelse med valget i fjor høst. Sammenliknet med meningsmålinger var de gjennomgående i hele valgkampen nærmere det faktiske valgresultatet enn det meningsmålinger var.
I figurene representerer søylene meningsmålingene. Hver søyle viser til én eller flere meningsmålinger som er publisert den dagen (dersom det er flere målinger en dag har gjennomsnittet blitt regnet ut). De grønne linjene viser til de daglige prediksjonene fra de gruppene som bestod av aktive partimedlemmer (intern gruppe), mens de røde linjene er prediksjonene til de gruppene som ikke bestod av aktive partimedlemmer.
Del blogginnlegget:
Spørsmål:
Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?
Svaralternativ:
a) Ja
b) Nei
c) Venstre
Studentsenteret i Bergen kvelden den 14. september lignet en politisk maurtue. Hele 1200 politisk engasjerte personer vrimlet rundt i bygget, på jakt etter et lerret, en stol, en øl og en pizza, og gjerne alt på en gang hvis forholdene tillot det. Studentersamfunnets valgvake for Stortingsvalget 2009 var så godt besøkt at folk måtte stå i kø for alle typer tjenester, men stemningen var like fullt upåklagelig. Det var nesten så man skulle tro det var det amerikanske presidentvalget det skulle vakes over. Denne assosiasjonen til landet over der skulle komme tilbake seinere på kvelden.
Begrepet ”amerikanisering” er i Norge noe negativt ladet. Vi tenker gjerne på utviklingen fra den tid da kinosnopet besto av en Fox og en Nox, eller på en helgedag kunne strekke seg til en pose med Dundersalt, til en samtid hvor jumbomenyene av popcorn og cola som koster mer enn selve kinobilletten har blitt standard hyllevare. Vi tenker på vektøkning, high five og coca cola. Etter at valget viste fortsatt rød-grønn regjering bør vi også tenke på topartisystem, og etter interessen for valgvaken å dømme trenger ikke det nødvendigvis være en negativ utvikling. Det gir i alle fall velgerne klare alternativer å stemme på.
Del blogginnlegget:
Å gjøre en innsats for demokratiet har fått en ny mening med bookmakernes inntreden i valgkampen. Men kan bookmakernes odds på valget brukes til noe annet enn underholdning?
Kommer Arbeiderpartiet over 32% i stortingsvalget? Hvem får flest stemmer av Frp og Venstre+Høyre+KrF til sammen? Blir valgdeltakelsen over eller under 76,5%? Dette er eksempler på utfall man i skrivende stund kan tippe på hos bookmakere som Nordicbet, BetonBet, Unibet og andre i forkant av stortingsvalget 2009. Når valgdagen nærmer seg vil sannsynligvis enda flere nettsider komme med odds på valget. Er slik tipping nyttig til mer enn bare rein underholdning? Etter min mening er det dessverre ikke det i særlig stor grad.
Ulike formål
Hvis vi tar utgangspunkt i forskjellene mellom et prediksjonsmarked (som jeg har skrevet om tidligere) og en bookmaker, så er ikke de veldig store teknisk sett. Begge tilbyr sine deltakere/kunder å tippe på utfallet av en hendelse, som for eksempel et politisk valg. De som deltar satser penger på et utfall, og risikerer egne penger i håp om å kunne vinne mer. En vesensforskjell mellom prediksjonsmarkeder og bookmakere er imidlertid at førstnevnte lar personer tippe på en hendelse for at man skal kunne bruke den informasjonen som produseres til noe nyttig. En bookmaker, derimot, tilbyr odds for å tjene penger på spillernes innsats. Dette gir noen utslag som medfører at det er vanskelig å bruke en bookmakers odds som en reell prediksjon.
Del blogginnlegget:
Prediksjon per fredag 14.8.: Ap 33.5%, Regjering 47.4%, Venstre 5.0%, opposisjon 49.6%.
Slik er altså prediksjonen én måned før valgdagen. De som ønsker kan følge prediksjonene som oppdateres daglig på linkene som nevnes under.
Totalt er det fire grupper med i forsøket. To av gruppene skal forutsi Arbeiderpartiet og regjeringspartienes oppslutning på valgdagen. Den ene av disse er en intern gruppe bestående av aktive Arbeiderpartimedlemmer. For at de skal kunne gi en så nøytral vurdering som mulig vil deres prediksjoner ikke bli offentliggjort før valget er over. Den andre gruppen, derimot, består ikke av aktive partimedlemmer. Deres daglige prediksjoner er tilgjengelig for andre, og kan sees på forsiden uten at man er deltaker.
På liknende vis er det to grupper som skal forutsi Venstre og opposisjonspartienes oppslutning på valgdagen. Fra gruppen uten aktive partimedlemmer kan du se prediksjonene for Venstre og opposisjonen.
Dersom du synes denne metoden hørtes spennende ut kan du delta i info-versjonen vår. Denne versjonen er ikke del av eksperimentet, men er kun til forlystelse og informasjon om metoden. I dette prediksjonsmarkedet skal du være med å beregne sannsynligheten for at den rødgrønne regjeringen får flere stemmer enn de fire opposisjonspartiene på Stortinget, og omvendt, sannsynligheten for at opposisjonspartiene på Stortinget får flere stemmer enn regjeringspartiene.
Opplegget er altså noe annerledes enn i de andre gruppene. Du skal ikke tippe oppslutning i prosentpoeng for de to blokkene, men hvem av de som får flest stemmer.
Dette er uskyldig moro, det er ingen premier involvert. Siden det er en info-versjon kan du heller ikke forvente særlig med ”kundeservice”.
Du registrerer deg på past2009.uib.no/info.
Du trenger et nøkkelord, og det er: Info
Del blogginnlegget:
TV2.no gir full oversikt over alle partimålinger i valgkampen.
For de av oss som liker å følge utviklingen av partimålinger nå i valgkampen har TV 2 det beste tilbudet som jeg har registrert. På deres nettsider har de et partibarometer som har samlet alle nasjonale partimålinger fra 2005 og fram til i dag. Tidligere har jeg hatt problemer med å finne en side hvor alle norske målinger har vært samlet, så jeg vil berømme innsatsen fra TV 2 på dette området.
Kjetil Løset i TV 2 sier at de la ut partibarometeret i mars i år, og at de oppdaterer det daglig med nye målinger. Endelig er alle målinger samlet på ett sted!
Del blogginnlegget:
Har partienes oppslutning hos velgerne en sammenheng med nettomtale av partier eller politiske saker?
Økonomer foreslår å bruke telling av google-søk som et frampek på kommende salgstall av, for eksempel, biler. Kan vi gjøre noe liknende med politiske partier?
Vanligvis er det slik at salgstall kommer med en måneds etterslep. Man vet derfor ikke hvor mye man har solgt av en vare i august før det nærmer seg oktober. Hal Varian – økonomiprofessor ved Berkeley-universitetet og samtidig sjefsøkonom i Google – viser i samarbeid med sin Google-kollega Hyunyoung Choi at søk på nøkkelord kan gi økonomene en pekepinn på salgstallene allerede i samme måned.
De viser at ved å inkludere en nettelling av ordet ”Ford” vil man kunne beregne salgstallene bedre enn ved å kun se på tidligere salgstall. Deres analyser (pdf-dokument) viser en positiv sammenheng mellom antall søk på Ford og dette bilmerkets salgstall. Det betyr grovt sett at salgstallene går opp når ordtellingen går opp, og ned når ordtellingen går ned.
En tellemaskin som denne virker spennende også for en statsviter. Det er mulig å ikke bare telle google-søk, men også nyhetsomtaler . Man kan stille seg mange hypoteser som man kanskje kan komme nærmere å finne svar på. For eksempel: finnes det en sammenheng mellom et partis oppslutning og omtale av partiet på nettet? Eller kanskje av partilederen? Eventuelt, er det en sammenheng mellom omtale av valgkampsaker og oppslutning av partier? I årets stortingsvalgkamp kan man tenke seg å se på ordsøk som for eksempel ”finanskrise” eller ”hijab”, og koble disse til partimålinger. Her er det nye spennende stoff for valgforskere.
Det finnes imidlertid en del spørsmål en må stille seg før en setter i gang med en slik analyse. For det første, hva er det som blir registrert i Google sin søkemotor? Hvordan er utvalget av nettsider, er det et utvalg som representerer virkeligheten? En annen artikkel i Vox Publica av Dag Elgesem og Lars Nyre har sett med kritisk lys på Googles dominerende rolle som søkemotor, og lister opp potensielle negative konsekvenser av dette. Blant annet nevner de frykten for at Google skal fungere som en slags portvokter som filtrerer hvilken informasjon vi som brukere arbeider med. Kanskje bør man supplere med andre informasjonskilder enn Google. I alle fall bør man vite hva søketreffet inneholder.
For det andre, så vidt jeg kunne registrere var det ikke mulig å dele opp søketreffene i positive og negative kategorier. I politikken er dette avgjørende. Det trengs ikke et skarpt politisk hode for å forestille seg at både en skandale og en gladsak slår ulikt ut på et partis oppslutning, selv om begge genererer nettomtale.
Like fullt, dette temaet er etter min mening noe man bør arbeide videre med.
Takk til Ole Jakob Bergfjord som tipset om artikkelen i The Economist.
Del blogginnlegget:
Har du lyst til å delta i et prediksjonsforsøk i forbindelse med stortingsvalget 2009?
Institutt for sammenliknende politikk skal gjennomføre et eksperiment med prediksjon av valgresultatet for stortingsvalget høsten 2009, og trenger i den forbindelse en gruppe med deltakere som kan være med på dette. Det vil pågå i ukene før stortingsvalget i september, og vil foregå over nett. Forsøket involverer premiering.
Les blogginnlegget om prediksjonsmarked.
Omtale om forsøket i På Høyden.
Dersom du er interessert i å delta sender du en e-post til sveinung.arnesen alfakrøll isp.uib.no med navn og telefonnummer.
Frivillige søkes til å delta i forsøk i forbindelse med stortingsvalget i høst
Som deltaker vil du få utdelt 10 000 lekepenger som du kan bruke til å investere i partier eller partikonstellasjoner. Prediksjonsmarkedet vil være åpent hele døgnet og fram til valgdagen, så deltakerne velger selv når de vil gå inn på sidene.
Dersom du mener den gjeldende prediksjonen for et parti ligger for lavt i forhold til hva du tror oppslutningen deres vil bli på valgdagen, bør du kjøpe aksjer i dette partiet/partikonstellasjonen. Mener du at prediksjonen ligger for høyt, bør du selge. Når du gjør det bidrar du til å presse den gjeldende prediksjonen oppover eller nedover i den retningen du mener er riktig.
Det vil bli opprettet flere prediksjonsmarkeder for flere grupper, så hvilke parti/partikonstellasjoners valgresultat deltakerne får anledning til å forutsi vil variere.
Nærmere beskrivelse av forsøket presenteres for deltakerne ved oppstart.
Del blogginnlegget:
En av de nyeste metodene for å forutsi valg likner måten man tipper på fotballkamper eller handler aksjer.
Et prediksjonsmarked er et marked som er opprettet med formål om å forutsi bestemte framtidige hendelser. Markedet ligner i design på et aksjemarked, og personer inviteres til å delta i kjøp og salg av kontrakter (”aksjer”), som i politisk sammenheng er de partiene eller kandidatene som stiller til valg.
Deltakerne i et prediksjonsmarked velger selv å delta, og representerer derfor ikke et tverrsnitt av velgermassen. I motsetning til intervjuobjektene i en partimåling skal deltakerne imidlertid ikke svare på hvilket parti de selv stemmer på, men i stedet forsøke å forutsi hva alle kommer til å stemme på valgdagen.
Del blogginnlegget:
Er framtidens valgresultat en forlengelse av fortidens?
En gren innenfor statsvitenskapen befatter seg med modeller som skal forutsi valgresultat i god tid før det faktisk foreligger. Slike modeller kalles structural vote models, den norske oversettelsen er strukturelle stemmegivingsmodeller.
Prinsippet slike modeller bygger på er at framtiden er en forlengelse av fortiden. De forutsetter at det finnes faktorer som påvirker alle valg: Dersom man finner de riktige faktorene (og vektingen av disse) som bestemte valgutfallene ved foregående valg, kan man også forutsi det kommende valget med de samme faktorene.
Modellene kombinerer partimålinger med politiske og økonomiske indikatorer som konsumprisindeks, rentenivå, hvorvidt partiet sitter i posisjon eller opposisjon, og andre faktorer som antas å påvirke et bestemt partis oppslutning ved valget. De baserer seg på empiriske data fra foregående valg og meningsmålinger. Faktorer som formodentlig kan forklare tidligere valgresultat antas å ha samme effekt også på det kommende valget. Regresjonsanalyse er den vanligste metoden som benyttes for å lage modellene.
Fordelen med denne metoden er at man kan gå analytisk til verks og forsøke å peke på generelle faktorer som påvirker politiske valg i et land. Dersom man klarer å finne disse faktorene vil man også finne ut en hel del om hva velgerne bryr seg om når de går til valgurnene.
I modellene som lages for amerikanske presidentvalg er det særlig to tema som går igjen. Det ene er den økonomiske situasjonen i landet, og det andre er hvor lenge partiet/presidenten har sittet ved makten (”incumbency”). Generelt antas det at en god økonomi hjelper partiet som sitter ved makten. Noen hevder at sittende administrasjoner i landet spekulerer i dette, og booster økonomien i valgåret. Når det gjelder incumbency så fungerer den stort sett slik at jo lenger et parti har hatt makten, desto mer maktslitasje opplever det blant velgerne. Presidenten, derimot, har en stor fordel dersom han har sittet i fire år og står til valg for fire nye. (Det har hendt tre ganger etter andre verdenskrig at den sittende presidenten går til valg og taper: Gerald Ford, Jimmy Carter og George Bush Sr.)
Det finnes noen utfordringer å overkomme når man konstruerer slike modeller. En av dem er å finne de riktige variablene, og den riktige vektingen. Hva vil det si at den økonomiske situasjonen er god? Er det stabil, relativt lav inflasjon? Lav arbeidsledighet, eller kanskje bare lavere ledighet enn i fjoråret? Er det forbrukernes forventninger til egen framtidig økonomi?
For at en modell skal være meningsfull må man søke etter variabler som er teoretisk begrunnet. Dersom man leter vil man nemlig finne mange hendelser som korrelerer bra med utfall i presidentvalg, men hvor sammenhengene egentlig er tilfeldige. Dette gjelder også økonomiske variabler: Om man leter lenge nok vil man til slutt finne noe som passer, men betyr det at det er en ekte sammenheng? Som man roper i skogen får man svar.
Slik jeg ser det er den største utfordringen med stemmegivingsmodeller at de antar at akkurat de samme faktorene som har vært viktige ved tidligere valg blir like viktig i det kommende valget. De overser med andre ord konteksten valget foregår i. Modellene glemmer da et viktig trekk ved velgerne: De er mennesker, ikke roboter. Av dette følger blant annet:
1. De har følelser, og kan la seg rive med av stemninger i opinionen.
2. De har ikke lagret en fil med nøyaktig begrunnelse for deres partipreferanser ved tidligere valg.
3. De kan reagere på forskere som hevder de vet hvordan de kommer til å stemme.
Modellenes svakhet er at de ikke kan fange opp stemningen, eller tidsånden om du vil, som det aktuelle valget blir gjennomført i. Det er nok mye lærdom som kan hentes fra historien, men hvert valg lever også sitt eget liv, med spesielle hendelser, personligheter og saker. Noe slikt som en Obama-effekt er for eksempel spesifikk for 2008-valget, og kunne ikke ha blitt forutsagt på bakgrunn av tidligere presidentvalg.
Siden den spede begynnelse i USA på 70-tallet har modellene hatt moderat suksess med sine valgprediksjoner. De har jevnt over vært noe mer nøyaktig enn samtidige meningsmålinger. Det har imidlertid ikke vært én som har prestert bra over lang tid, men i stedet ulike modeller som har truffet på forskjellige tidspunkt. Når det er sagt må det likevel understrekes at å lage slike modeller kan bidra til å øke vår forståelse for velgernes handlinger, fordi selv om de ikke klarer å forklare all endring i partioppslutning får man testet ut forskjellige hypoteser om velgeratferd over tid.
Ludvigsen baserer sine norske prediksjoner på tidligere målinger de siste årene. Men i stedet for å stå bom fast på disse prediksjonene bruker han dem heller som et utgangspunkt for å tolke nye meningsmålinger. Han kan da se eventuelle endringer i målingene i lys av forventede trender, og om målingene avviker fra forventningene eller ikke. Dette syns jeg er en sunn og dynamisk måte å kombinere meningsmålinger og modeller på.
Del blogginnlegget:
Under valgkamper i Norge har partimålinger monopol på å vurdere partienes sjanser til å kapre velgere på valgdagen. Slik bør det ikke være.
En partimåling er en stemningsrapport som er gjort med et utvalg av potensielle velgere i befolkningen. Vanligvis bruker byråene 2-3 dager på intervjurunden, og resultatene blir gjerne presentert i media et par dager deretter. De intervjuede representerer et tverrsnitt av befolkningen, og de har blitt intervjuet for å gi svar på det ”alle” lurer på i ukene før valget: Hvem vinner valget?
Politikere blir året rundt jaget av journalister som vil ha dem til å kommentere partiets oppslutning på den siste målingen. I ukene før et valg topper det seg. Opptil flere ganger i uken må politikerne stille opp og forklare det ferskeste partibarometeret. – Hvorfor tror du dere vinner oppslutning blant velgerne? – Hva er det som gjør at dere faller så mye i forhold til forrige uke? – Hvorfor stiger dere på den ene målingen og synker på den andre? De erfarne og medievante politikerne er kloke av skade og har lært seg å svare. – Nå er jo dette bare én enkelt måling… De vet nemlig at ting kan endre seg fort i politikken.
Partimålinger under valgkamper har en funksjon, og den er å gi politikere, media og velgere en pekepinn velgerstrømningene her og nå. Folk har gjennom partimålinger en mulighet for å gi uttrykk for tilfredshet eller misnøye med regjeringspartienes nåværende politikk eller opposisjonens utspill. Problemer oppstår derimot når man slutter å se på målingene som en samtidig stemningsrapport, og begynner å bruke målingene utenfor deres kompetanseområde, nemlig til prediksjon.
Flere amerikanske aviser fikk seg et skudd for baugen da de i 1948, før valget faktisk hadde funnet sted, proklamerte Dewey som vinner av det amerikanske presidentvalget mellom ham og Truman.
Sakset fra Kennesaw University kan vi lese at:
New York Times declared “Thomas E. Dewey’s Election as President is a Foregone Conclusion.” Top pollsters predicted a Dewey win, as did leading national political writers. Headline after headline screamed Dewey as President.
Da Truman hadde gått seirende ut av det presidentvalget ble han avbildet glisende fra øre til øre med et eksemplar av Chicago Tribune (se bilde), hvor toppsaken var ”Dewey defeats Truman”.
Truman overrasket meningsmålerne (foto: Harry S. Truman Library and Museum)
Om det var pinlig for media var det desto mer kritisk for meningsmålingsinstituttene, og spesielt for George Gallup, som 12 år tidligere hadde fått sitt gjennombrudd med sin nye og forbedrede målingsmetode basert på tilfeldig utvalg. Ifølge hans beregninger skulle Dewey vinne med mellom 5 og 15 prosentpoeng. Det er godt mulig at det stemte – på det tidspunktet målingene ble foretatt. Siste måling ble gjennomført tre uker før valget.
La oss se på spørsmålet respondenter vanligvis må svare på i en undersøkelse: Hvilket parti ville du ha stemt på dersom det var valg i morgen?
Legg merke til den hypotetiske formuleringen. Det er ikke ofte det er valg i morgen, og dette vet også velgerne. Noen bruker anledningen til å gi et spark til ”sitt” parti, som de er skuffet over på en del områder, men som de når valgdagen kommer likevel ender opp med å stemme på. Andre mener oppriktig at de har endret partipreferanser, men kan hende har de den oppfatningen på grunn av en hendelse som akkurat da er sterkt belyst i media. På valgdagen kan det være andre ting som opptar dem. Andre igjen svarer det samme partiet som de alltid har stemt på, og som de kommer til å stemme på også ved neste valg. Men denne gruppen blir stadig mindre, og dessuten er det ”swing voter”-gruppen som tipper valgene i avgjørende retning og derfor er mest interessant ut fra et prediksjonsperspektiv.
I noen land er oppslutningen om partier fremdeles temmelig stabil. Som oftest gjelder dette i land hvor det eksisterer sterke konfliktlinjer av religiøs og/eller etnisk karakter. Trenden i Norge og mange andre demokratier, derimot, er at færre velgere binder seg til ett parti livet gjennom. Partimålinger kan dokumentere disse endringene når de har skjedd, men er ikke i stand til å forutsi hva som kommer til å skje framover i tid.
Finnes det noen metoder som klarer å forutsi valg med rimelig bra presisjon? Det vil vi komme nærmere inn på i seinere innlegg på Valgbloggen.
Del blogginnlegget:
