De siste ti årene har jeg deltatt aktivt i alle valgkamper, både lokalvalgkamper og stortingsvalgkamper. Det betyr også at jeg ikke har telling på hvor mange skoler jeg har besøkt i forbindelse med skolevalg. Min erfaring er at mange politikere undervurderer ungdommer, og at potensialet i skolevalgene blir begrenset av politikerne.

I forkant av valg er det tradisjon for at de politiske partiene sender representanter til valgdebatter på videregående skoler. Selve debatten går for seg i en gymsal, kantine eller aula, ledes enten av lærere eller elever, og varer i mellom halvannen time og to timer. I etterkant arrangerer skolen et prøvevalg med resultater som blir publisert og gitt en del oppmerksomhet i mediene. I 2011 ble ordningen med debatter satt på vent til fordel for valgtorg med stands på skolene, som et forsøk på å skape en roligere valgkamp etter grusomhetene 22. juli. Julie Ane Ødegaard skrev i Vox Publica at ”Valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant”. Det er ikke til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte.

Hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter, og mange politikere har uttrykt skepsis mot ordningen:

• Kjell Ingolf Ropstad, som i 2007 var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, uttalte følgende: — Skoledebatten handler stort sett om skittkasting, buing, løgner, og alt med et mål om å latterliggjøre motstanderne. Det er på tide å avvikle dagens skoledebatt.
• Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, var fornøyd med at skoledebatter ble erstattet av valgtorg i 2011: — Jeg begynte på skoledebattkjøret i 2003, og det er, for å si det med rene ord, et rent helvete, med klovnerier, mobbing og show, sa hun.
• AUF-leder Eskil Pedersen har sagt at debattene kanskje gjør politikken lite tilgjengelig for noen, de blir ofte veldig tabloide og preget av personangrep.

Det er trist at debattene har blitt oppfattet slik når skolevalgene for mange ungdommer er det første skikkelige møtet med politikere. Da er det forvirrende når partienes representanter bruker vel så mye tid på å forvrenge andre partiers budskap enn å legge frem egen politikk. Jeg mener også at det er respektløst overfor ungdommene som overværer debattene. Slik deler jeg innvendingene Ropstad, Trettebergstuen og Pedersen har mot debattenes form, men det gjør meg ikke til en motstander av debattene som sådan.
Les hele innlegget »

Kommunal- og regionaldepartementet har nettopp gjennomført et forsøk som kanskje representerer det mest banebrytende aspektet ved valget i år. Fredagen før valgdagen avsluttet de forsøket med å kunne stemme over internett, et forsøk som 10 kommuner rundt om i landet har deltatt i. Fra å ha blitt unnfanget som en sped idé blant enkelte politikere, har departementets folk leiet ideen gjennom utredninger og vekslende regjeringer, ut i ukjent farvann og forbi skumle skjær. Det er ikke til å stikke under en stol at skeptikerne har vært mange, og underveis har nok kanskje troen på gjennomførbarheten av internettvalg også vært tøff å holde fast ved. Når de så den 11. september, dagen før valget, holdt en konferanse i Oslo hvor de kunne vise til et internettvalg som forløp uten store komplikasjoner, er det mange som fortjener ros for innsatsen. Det er et omfattende arbeid som ligger bak dette forsøket, og den tekniske gjennomføringen har vært vellykket. Noen titalls velgere i Sandnes hadde fått feil bekreftelseskode på deres avgitte stemmer og noen stemmer i Ålesund måtte telles manuelt, men forøvrig bar rapportene bud om tøvær. De som har uttalt seg på kommunenes vegne i avisene framstår også tilfredse med forsøket. Fremdeles gjenstår mye analysearbeid av e-valget, men noen data ble presentert den 11.9.:

• 16,6% av velgerne i forsøkskommunene hadde stemt over internett.
• Dette utgjør 73,2% av forhåndsstemmene
• Avgitte stemmer var noenlunde like for alle aldersgrupper under 70 år, mens den sank betydelig etter det. (Èn velger over hundre år stemte elektronisk.)
• Den siste dagen velgerne kunne stemme var den enkeltdagen flest velgere stemte.

Den tekniske gjennomføringen må så langt jeg vet altså kunne betegnes som en suksess. Men kritikerne har fremdeles ikke stilnet. Om undertegnede kanskje ikke er en av dem, er jeg i alle fall avventende skeptiker. De viktigste ankepunktene mot internettvalg er 1) sikkerhet, 2) fravær av anonymitet og 3) formål.
Les hele innlegget »

Med unntak av at Frp sleit med å finne tonen med velgerne i det politiske klimaet etter 22/7, virket terrorhendelsene å ha liten virkning på lokalvalget i år. Blokkpolitikken i Stortinget, derimot, forklarer mesteparten av endringene fra forrige lokalvalg.

Hovedtrekket i de norske kommunestyre- og fylkestingsvalgene er på nasjonalt nivå at Høyre går mye fram og Fremskrittspartiet tilsvarende tilbake. Det kan virke som at det også er disse to partiene som har vekslet velgerne seg i mellom. Tilbakegangen til Frp kan skyldes to momenter. For det første var partiet i svært lang tid ført av en karismatisk leder, men det er de ikke lenger. Lederskifter i slike typer organisasjoner er ofte kritiske, og dagens leder Siv Jensen har nok ikke klart å videreføre engasjementet rundt partiet i like stor grad. Det ville sannsynligvis ikke noen andre etterkommere av Hagen heller ha gjort, for det er fraværet av Hagen som partileder og ikke tilstedeværelsen av Jensen som er problemet. Partiet har de siste årene vært den nye vinen i norsk politikk, men engasjementet rundt dem har stilnet, og velgere som har håpet at partiet kan tilføre norsk politikk noe nytt har i det store og det hele blitt skuffet. Noen var skuffet fordi de ikke klarte å samle et slagkraftig alternativ til den rødgrønne regjeringen i 2009. Andre var skuffet fordi Frp har opphørt å være det protestpartiet som gjorde dem til favoritter blant anti-establissement-orienterte velgere.
Les hele innlegget »

På AUFs valgvake på Scandic hotell i Bergen var det god stemning tirsdag kveld. Rundt 70 ungdommer hadde funnet veien i regnet for å samles til valgvake. Hvilket parti ville gå av med seieren i årets skolevalg?

Flere stoler og bord måtte stadig settes frem for å få plass nok til alle. Mange nye — og gamle — medlemmer var samlet til å følge med på hvordan skolevalget hadde gått. Foruten offentliggjøring av skolevalgresultatene vanket det klapp på skulderen til alle etter vel blåst innsats på rundt 50 videregående skolers valgtorg. Det var kake, roser, sjokolade og brus, og latteren satt løst i den store salen.

— Det er mange nye AUF-ere her, sier Natalie Milde (19) entusiastisk.

Hun forteller at kvelden skal bestå av bli kjent-leker, quiz og mye moro for å bli bedre kjent med alle de nye AUF-medlemmene.

Da klokken nærmet seg åtte, steg spenningen i salen. Det hadde gått rykter en stund om at resultatene fra noen enkeltskoler var klare, men de endelige tallene var ikke offentliggjort ennå. Etter en engasjerende appell fra Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Bergen Marte Mjøs Persen, kom øyeblikket alle hadde ventet på. Fungerende leder i AUF Hordaland Linn Kristin Engø leste stolt opp de videregående skolene i Hordaland ungdomspolitikerne hadde vunnet. Blant dem var Langhaugen, Katten, Bjørgvin, Danielsen intensivgymnas, Fyllingsdalen, Fusa, Hjeltnes, Knarvik, Lønborg, Odda, Olsvikåsen, Osterøy, Rogne, Stord, Tanks, U-pihl, Voss, Øystese, Årstad og Åsane. For hver skole var det stor jubel i salen (se fylkesresultat).
Les hele innlegget »

Det er mulig det er en overdrivelse å påstå at det ikke finnes mennesker som angrer på at de meldte seg inn i et politisk ungdomsparti. Men jeg er rimelig sikker på at de tilhører unntakene. Det er en rekke gode (og noen dårlige) grunner til å bli aktiv politisk, min egen beslutning om å melde meg inn i Unge Høyre er definitivt et av de valgene jeg er mest fornøyd med. Utbyttet sosialt, politisk og jobbmessig har vært over all forventning.

Unge Høyre var ikke et opplagt valg for min del. Jeg var ikke enig i alle standpunktene, men lot meg overbevise av det stoltenbergske etos om at man må finne det partiet man er minst uenig med. En av de tingene som overrasket positivt var den korte veien fra innmelding til innflytelse — gjennom deltakelse i formelle besluttende fora, samt deltakelse i råd og utvalg hvor politiske spørsmål ble drøftet. Men enda viktigere; bidrag fra ungdommen ble så vel oppmuntret til som tatt til etterretning. Som ungdomspolitisk aktiv er veien til å påvirke politikken kort — kortere enn mange tror. Enten gjennom å være folkevalgt eller rådgiver for utøvende politikk; det er ikke tilfeldig at rådgiverne i byrådet i Bergen befinner seg i 20-årene. Valgkampmedarbeiderne til Bergen Høyre er enda yngre.

Ungdomspolitisk innflytelse fungerer heldigvis på lignende vis i andre partier, eksempelvis AUF. Ønske om å påvirke, delta i sosiale fellesskap, samt få med seg nyttige erfaringer, tror jeg er en fellesnevner på tvers av partipolitiske skiller. Jeg tror også opplevelsen av å bli tatt på alvor og få reell innflytelse er en felles erfaring i det politiske miljøet. Hvis du spør Erna Solberg eller Jens Stoltenberg, er jeg sikker på at de vil fremheve (og virkelig mene det) betydningen av ungdomsorganisasjonenes arbeid i den politiske hverdagen generelt og valgkampen spesielt.

Fare for klasseskille

Å rekruttere nye medlemmer er åpenbart noe av (om ikke DET) viktigste et ungdomspolitisk parti driver med. Rekrutteringen etter 22. juli har skutt i været. Det er for så vidt ikke overraskende, all den tid de grufulle hendelsene har gjort klisjeer om demokrati og deltakelse til spørsmål om liv og død. Faktum er at de unge AUF-erne ble henrettet utelukkende fordi de var politisk aktive — at så mange ungdommer velger å svare på angrepet med å bli nettopp aktive i et politisk ungdomsparti, er svært oppløftende. Kan hende man når ungdom som ikke har vært spesielt politisk interessert og som etter 22. juli ser betydningen av å engasjere seg, men jeg mistenker at en vesentlig andel av de nyinnmeldte er over gjennomsnittet politisk interessert. For dem er Utøya blitt beveggrunn for å melde seg inn. Intet galt i det, snarere tvert imot, men det kan naturligvis være en fare for økt klasseskille mellom aktiv og inaktiv ungdom, som fort kan bli samfunnsmessig uheldig.

Her har naturligvis ungdomspartiene en stor utfordring i form av å vekke politisk interesse og påfølgende kunne levere et interessant tilbud. Bruken av nettet og sosiale medier kan nok i noen grad fungere som et godt verktøy for å legge forholdene til rette for rekruttering og deltakelse, men vil neppe løse de underliggende utfordringer med hensyn til å vekke politisk interesse. Det har sannsynligvis mer med politikkens form og budskap å gjøre.

Broilerkritikken treffer ikke

Hvorvidt skoledebattene fungerer som en katalysator for politisk interesse er høyst diskutabelt. Beskyldningene om at formatet minner mer om sirkus enn god debatt, er valgårvisse gjengangere. Som debattant ved flere anledninger er jeg lite imponert over kritikken. Polemikk nær det useriøse er sannsynligvis mer mobiliserende enn rolig samtale, hvor det knapt er mulig å finne forskjeller. Min entydige erfaring fra skolevalgkampene er at elevene er smartere enn hva mange av kritikerne tror, og har man lite å fare med av substans, blir man lett avslørt. I tillegg er det skolene og elevene som setter premissene for debatten, kritikken av formatet burde i så måte rettes til disse og ikke ungdomspolitikerne. I år er skoledebattene av åpenbare grunner erstattet med såkalte valgtorg. Hvordan dette vil slå ut vites ikke, men til stortingsvalget i 2013 bør skoledebattene tilbake på plakaten.

En ting som har irritert meg mer enn kritikk av skoledebatter er den såkalte broilerkritikken, som går ut på å mistro unge menneskers motivasjon for å ta på seg verv og ansvar. Jo visst har du eksempler på personer som er mer opptatt av egen karriere, men i de fleste tilfeller er motivasjonen genuint engasjement, hvor et ønske om å påvirke politikken er det mest sentrale. Jeg tror slik kritikk kommer til å bli nedtonet etter terrorangrepet, faktisk tror jeg respekten for politikere, særlig de frivillige, kommer til å øke som følge av angrepet 22. juli. Forhåpentligvis vil det også kunne lede til økt deltakelse blant et bredere spekter av norsk ungdom.

Det er selvfølgelig flere måter å være aktiv på enn gjennom ungdomspolitiske partier, men utbytte sosialt og politisk gjør at de færreste av oss som har vært aktive angrer på beslutningen. Man får venner og kontakter på tvers av partigrensene, man får et solid fundament som er uvurderlig i en kunnskapsbasert økonomi. Sist, men ikke minst — man får muligheten til å realisere engasjement i et sosialt fellesskap, hvilket er noe av det mest menneskelige jeg kan tenke meg. Det er mange fordeler og få ulemper knyttet til det å være politisk aktiv. Mitt inntrykk — og min erfaring — er at partiene legger forholdene til rette. Så er det opp til den enkelte å benytte muligheten!

Vi har tidligere berømmet TV2 for sine nettsider med oversikt over nasjonale partimålinger. Denne gangen ønsker vi å rette oppmerksomheten mot det frivillige initiativet Poll of Polls. Nettsiden samler lokale meningsmålinger fra hele landet, og aggregerer dem til nasjonalt nivå. Om man ønsker kan man finne målinger fra enkeltvise kommuner også. Der finnes også en del historiske data, slik som valgresultat, tidligere oppslutning og lignende. Nå under valgkampen gir de daglige oppdateringer med nye målinger, så denne siden er det vel verdt å følge med på i dagene framover.

Etter terrorangrepene den 22. juli i år er det betimelig å spørre seg hvordan ungdomspolitikkens kår er her i Norge. Vox Publica retter i høst søkelyset på dette temaet, og vil blant annet invitere unge politikere til å komme med sine tanker omkring ungdom og politisk engasjement. Vi ønsker å høre hva som engasjerer ungdommen, og hvordan dette engasjementet blir uttrykt. Vi lurer på hvordan de etablerte partiene arbeider for å tiltrekke seg nye generasjoner, og i hvilken grad de er organisert slik at de er attraktive for unge mennesker. Og ikke minst; politiske partier opplever i kjølvannet av angrepene en økt tilstrømming av medlemmer. Men hvordan vil de langsiktige virkningene fortone seg? Hvordan er neste generasjons politikere påvirket av å ha blitt offer for målrettet terrorvirksomhet?

Vi starter med å stille noen spørsmål til Frode Berglund. Han er forsker ved Statistisk sentralbyrå, og har tidligere vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning og Norsk institutt for by- og regionforskning. Hans akademiske arbeid finner du her.

VP: Er ungdom like engasjert i politikken i dag som for eksempel for en generasjon siden? Og på hvilken måte er ungdom annerledes interessert i politikk enn voksne?

FB: Det er vanskelig å svare på, men hvis du ser på valgdeltakelse, så har ungdom siden 70-tallet i mindre grad enn voksne brukt stemmeretten sin. Dette henger sammen med utdanningseksplosjonen: Ungdom bruker lengre tid på å utdanne seg, og det tar lengre tid før de etablerer seg. Sosialiseringshypotesen hevder at integrering i samfunnet øker valgdeltakelsen, det vil si at å ha en jobb og være gift teller øker sannsynligheten for at man bruker stemmeretten sin. Når tiden man ikke er etablert strekker ut, kan dette påvirke valgdeltakelsen for de unge.

Politikken var mer kategorisk før, knyttet til yrker eller sosiale grupper. Var man arbeider, så var det forventet at man stemte på Arbeiderpartiet. Var man aktiv i bedehuset, så var det forventet at man stemte på Kristelig Folkeparti. Mange fulgte da også disse føringene. I dag er ikke politiske preferanser knyttet til sosiale grupperinger i like stor grad, og derfor blir det lettere å engasjere seg i enkeltsaker. Man er lengre på leiting etter ”sitt” parti enn man var før.

Men generelt politisk engasjert er de fremdeles, også i dag. Ungdom er gjerne mer opptatt av ideologi og prinsipielle spørsmål enn andre aldersgrupper. De ønsker å diskutere de store spørsmålene, og engasjerer seg i debatter á la kapitalisme vs. sosialisme, miljø og klima, og andre overordnete spørsmål. Vi så i 1989 at valgdeltakelsen var ganske sterk blant unge, for da var miljø høyt oppe på agendaen. Detaljpolitikk som budsjettforhandlinger og liknende er ikke like interessant.

Ungdom er også i høyere grad engasjert i demonstrasjoner og andre aksjonspregede ytringsformer. Denne typen aktiviteter dabber av etter man har fylt 30.

VP: Hvordan skal partiene sikre rekruttering av fremtidens politikere?

FB: Det finnes et segment blant unge som er svært interessert i politikk, og som tidlig gjør seg bemerket i partiorganisasjonene. Dette segmentet er ganske stort, og det finnes mye talent der. Utfordringen kan være å få med seg de andre ungdommene, slik at det ikke blir for stort skille mellom de som er og ikke er interessert i politikk.

Lokalpolitikken er fremdeles den viktigste rekrutteringsarenaen, og det er også der ungdom kommer inn. Andelen ungdom i kommunestyrene er egentlig akseptabel. De kommer dit enten ved å markere seg i partiet, eller de blir lagt merke til i nærmiljøet og rekruttert av et politisk parti. De voksne kan av og til ha en nedlatende holdning til de unge, fordi de kan oppfattes som broilere uten livserfaring utenfor politikken. Det kan virke som at noen er mer interessert i å vise dem frem enn å høre på hva de sier. Men hvor mye livserfaring kan man forvente at ungdom skal ha?

VP: Tror du terrorhendelsene i Norge i år påvirker ungdommens politiske engasjement på lang sikt? I så fall, hvordan?

FB:Det er vanskelig å si noe om den langsiktige effekten, men grunnen til at mange melder seg inn nå er at demokratiet oppleves som truet. Dette er en ideologisk konflikt som ungdom kan engasjere seg i, og som er verdt å kjempe for. Det har nok foregått en vekkelse blant ungdom, og hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man potensielt skape et vedvarende engasjement.

VP: Bør 16-åringer ha stemmerett?

FB: Tja. Ett argument for å ha 16 år som nedre grense er at førstegangsvelgerne da har en fellesarena hvor man kan diskutere og lære om politikk og politisk engasjement, nemlig skolen. Man kommer tidligere i gang med politiseringen. Når man er 18 år har man ikke samme arenaen, og en del stemmer faller kanskje fra på grunn av det.

Et annet argument for stemmerett til 16-åringer er at valgdeltakelsen øker for hvert valg man har hatt mulighet til å stemme. Det er altså ikke nødvendigvis alderen i seg selv som påvirker valgdeltakelsen, men hvor lenge man har hatt rett til å delta i politiske prosesser. Gir man dette ansvaret tidligere, så modnes også borgerne tidligere.

Den republikanske kandidaten som får i oppgave å tukte Obama i 2012 skal få slite i motvind. De strukturelle kreftene taler for gjenvalg av Obama, spesielt med tanke på at amerikanerne har en sterk tendens til å gjenvelge den sittende presidenten. Likvideringen av Osama bin Laden kom også på et gunstig tidspunkt: seint nok til at velgerne husker det ved valget i 2012, og tidlig nok til at velgerne ikke mistenker ham for å ha planlagt aksjonen med tanke på gjenvalg. Det finnes per i dag heller ikke en åpenbar kandidat som merker seg ut hos republikanerne. Men det er fremdeles langt fram til valget, så ting kan endre seg. Det er bare å minne om at det var få som trodde Barack Obama skulle ende opp i sjefsstolensamme tidspunkt ved forrige valg.

Vi har noen tips til linker for de som allerede nå ønsker å tune inn på politikkens Superbowl: FiveThirtyEight  fikk sitt gjennombrudd ved forrige valg, da nettsidens opphavsmann Nate Silver leverte treffende analyser og prediksjoner av valget. Nå er han innlemmet i New York Times, og bedriver tiden med å knuse tall og servere dem i passende porsjoner til politisk interesserte.

RealClearPolitics har full oversikt over alle meningsmålinger som publiseres, og fungerer også utmerket som samleside for artikler som publiseres i ulike nasjonale og regionale medier.

Iowa Electronic Markets (IEM) har ennå ikke åpnet markedet for valget i 2012, men når de gjør det kan vi følge med på hvor stor sjanse deltakerne der mener kandidatene har til å vinne valget, og hvor stor oppslutning de får på valgdagen. IEM har truffet godt siden de startet i 1988, så denne siden er vel verdt å klikke innom på jevnlig basis. Intrade har allerede åpnet sitt marked, og gir Obama i skrivende stund 61% sjanse for gjenvalg.

Naturligvis finnes det en rekke andre gode nettsider om amerikansk politikk, og flere vil sikkert komme til etter hvert. Dersom du som leser har noen å dele med andre, oppfordrer vi deg å poste tipsene i kommentarfeltet under.

Vi har tatt for oss Gallup sine målinger for venstresiden siden Einar Gerhardsens dager og fram til nå, siden partiene til venstre for tiden sitter ved makten. Den viser at deres oppslutning blant velgerne i stor grad er avhengig av hvorvidt de er i regjering eller ei. Grafen under har samlet oppslutningen om venstresiden i norsk politikk (se tabell under for hvilke parti som er inkludert i denne definisjonen). Verdiene på den vertikale aksen viser hvor mye høyere eller lavere oppslutningen deres er i forhold til det sist avholdte valget. Med andre ord, hvis for eksempel verdien i november 1994 ligger på 1%, så betyr det at partiene hadde ett prosentpoengs høyere oppslutning da enn ved valget i 1993. Når linjen er rødfarget har venstresiden sittet i regjering, og når den er blå har den ikke sittet i regjering.

Les hele innlegget »

Forsøket med prediksjonsmarked før Stortingsvalget 2009 skal legges fram på Universitetet i Bergen sin samfunnsvitenskapelige eksperimentgruppe sitt seminar, torsdag 11. november kl 1415. Alle som ønsker å få det med seg er velkommen. Se eksperimentgruppen sin hjemmeside for flere detaljer.

Som tidligere antydet i et blogginnlegg like etter valget i fjor, vurderer KrF nå å søke seg mot et formelt samarbeid på den borgerlige siden. Strategisk er dette det mest riktige for partiet dersom de vil øke sine regjeringssjanser, og de oppnår samtidig en likevekt mellom borgerlig side og venstresiden i norsk politikk.

Etter andre verdenskrig har venstresiden og høyresiden hatt om lag like mange perioder hvor de har hatt flertall i Stortinget, henholdsvis ni og åtte ganger (Kilde: NSDs kommunedatabase, Bernt Aardals hjemmeside). Likevel har venstresiden sittet i regjering i to tredjedeler av tiden (Kilde: Statsministerens kontor). Dette henger sammen med at de borgerlige har vært preget av større ideologiske sprik partiene i mellom enn de har vært på venstresiden. Venstresiden har vært mer samlet, ikke minst takket være et stort Arbeiderparti som aleine satt med makten i de to første tiårene etter krigen. Når de så at oppslutningen var nedadgående, tok de grep og lokket Senterpartiet over på sin side. For de borgerlige har Frp vært et uromoment som alle de tre andre partiene har hatt problemer med å akseptere, og det historisk dominerende partiet på høyresiden — Høyre — har i en årrekke måttet kontrollerere sjalusien overfor KrF og Venstre mens de to har flørtet med venstresiden under valgkampene.

Nå, etter to strake nederlag, virker det som KrF innser at de må velge sin brudgom. Det er ikke verdt å vente på neste valgresultat før beslutningen tas, og selv om det fremdeles er krefter innad i partiet som vil holde på tradisjonene, er den nye generasjonen — representert av Inger Lise Hansen — i ferd med å få partiet til å akseptere et borgerlig ekteskap med Høyre og Frp.

De borgerlige “tapte” flertallet i 2009, takket være et globalt finanssjokk og en splittet opposisjon. (Se grafen fra blogginnlegget om sammenhengen mellom kommunevalg og Stortingsvalg. Der kan vi se at 2009-valget ikke fulgte resultatet fra kommunevalget, slik det historisk har pleid å gjøre.) Det første momentet hadde partiene lite styring med. Det andre kunne de takke seg selv for — dog aller mest Lars Sponheim. Til og med George Bush forstod at man ikke kan la seg lure to ganger, og når KrF nå ser ut til å velge side er det et smart trekk på egne vegne.

Venstres Trine Skei Grande prøver å holde KrF i sentrum, uvisst av hvilken grunn. For det sosialliberale partiet er det en gave fra oven at KrF går til høyre side, for da slipper de selv å velge side. Og det er noe vi vet Venstre er flinke til. Om de spiller sine kort riktig kan de bli det eneste partiet som vipper mellom høyre og venstre, og som kan selge seg dyrt hver gang vi ender opp med et hengeparlament etter valget. Det kan fort skje neste gang.

Politiske journalister har lenge sagt at det er en sterk sammenheng mellom kommunevalget og det påfølgende stortingsvalget. De har rett, og om du leser videre får du se hvorfor.

Denne gangen ser vi på partiene på venstresiden. Vi slår sammen alle stemmene til partiene på venstresiden som på ett eller annet tidspunkt har hatt én eller flere representanter på Stortinget. Det betyr at vi ser på de samlede stemmene til Norges kommunistiske parti, Rødt (inkl. RV), Sosialistisk Venstreparti (inkl SF), Arbeiderpartiet, og ja, Senterpartiet siden 2005.

Ta en titt på grafen under, som viser den samlede oppslutningen om disse partiene i stortingsvalgene fra 1945-2009, sammenlignet med kommunevalgene to år før. (Valgresultatene er hentet fra Bernt Aardal´s hjemmeside, og grafen er laget av meg.)

Les hele innlegget »

En av de tingene som forundrer og fascinerer statsvitere er hvorfor velgere stemmer som de gjør. Ingen har klart å komme helt til bunns i dette spørsmålet, men det finnes ulike teorier som kan hjelpe oss på veien. Dersom du ønsker å lese en oppdatert bok om dette, eller dersom du de siste ukene har fått mersmak på britisk politikk, anbefales boken ”Performance Politics and the British Voter” fra 2009 av Harold Clarke m. fl.

Boken er beregnet på studenter, men kan godt leses også av andre som er generelt interessert i politikk. Den tar for seg studier av de britiske velgerne, og videreutvikler teorien om økonomisk stemmegivning. Forfatternes hovedpoeng er at velgerne ikke stemmer på det partiet som ligger nærmest ens egen preferanser, men stemmer på det partiet de tror faktisk klarer å gjennomføre endringer de ønsker.

Les hele innlegget »