Folkejournalistikkens utfordringer

20. sep­tem­ber arran­ger­er forskn­ing­spros­jek­tet Par­tic­i­pa­tion and Play in Con­verg­ing Media sem­i­naret “Når dia­log endr­er medi­ene” i Oslo. Artikkelfor­fat­teren er en av innlederne.

Å la van­lige folk delta i medi­ene er en strate­gi mediebedrifter føl­ger aktivt. Medi­ene ønsker å sikre nye inntek­t­skilder, skape lojalitet og holde på et fly­k­tig publikum.

Slike strate­gi­er kan synes å passe som hånd i hanske med prin­sip­pene for folke­jour­nal­is­tikk, eller borg­er­jour­nal­is­tikk som det også blir kalt. Dette er en jour­nal­is­tisk ret­ning hvor de demokratiske ide­a­lene ved pub­likums­deltakelse blir fremhevet. Målet er å foran­dre jour­nal­is­ters måte å arbei­de på slik at van­lige men­neskers meninger kom­mer i fokus. Folke­jour­nal­is­tikken står for et skifte fra det elitepregede og kon­flik­t­fylte, mot et borg­er­per­spek­tiv og det løsningsorienterte.

Store redak­sjonelle utfordringer
Folke­jour­nal­is­tikken har i de senere år kom­met mer i fokus i Norge. NRK har for eksem­pel gjort folke­jour­nal­is­tikken til et sats­ing­som­råde hvor dis­trik­t­skon­torene har blitt utpekt til å spille en vik­tig rolle. I NRKs årsmeld­ing for 2006 står det at målet for folke­jour­nal­is­tikken er å “la pub­likum i større grad bli involvert i NRKs lokale tilbud gjen­nom å påvirke både innhold og kilde­valg i radio, tv og på nett.” Øns­ket om å bruke van­lige folks erfaringer er et nobelt pros­jekt. Men slike pros­jek­ter står også over­for store redak­sjonelle utfordringer.

I mitt forskn­ing­spros­jekt på NRK Hed­mark og Opp­lands Øst­nyttMa­gasinet kom­mer de redak­sjonelle utfor­drin­gene med folke­jour­nal­is­tikken tydelig fram. Øst­nyttMa­gasinet var et debattpro­gram på TV hvor van­lige folk utgjorde pan­elet, ledet av en pro­gram­led­er (se nett­side for det nå ned­lagte pro­gram­met. Sendin­gene er for tiden dessverre ikke tilgjen­gelige i NRKs nett-TV-arkiv). Målet for pro­gram­met var å la folket slippe til med sine meninger og engas­je­ment. En pos­i­tiv kon­sekvens var at redak­sjo­nen klarte å skape en større tem­a­tisk bred­de og øke antall kvin­ner og ung­dom som kilder. Men det hers­ket til tider store uenigheter i forhold til hvor­dan de folke­jour­nal­is­tiske prin­sip­pene skulle utføres i praksis.

Flere i redak­sjo­nen stilte spørsmål ved om van­lige folk på TV utgjorde godt TV. Noen mente pro­gram­met var kjedelig og at for­matet pas­set bedre på radio. Det kan være mange grun­ner til at et pro­gram som består av “hver­mansen” blir ansett som et lite spen­nende pro­gram. For det første er van­lige folk ikke vant til å opp­tre i medi­ene, og spe­sielt ikke på TV. Deres opp­tre­den kan der­for preges av dette, som en infor­mant uttrykker: “[…] kan­skje snakker de litt stakka­to, kan­skje stam­mer de litt, kan­skje bruk­er de fem min­ut­ter på å si to bra set­ninger.” For det andre var pro­gram­met lagt opp til løs­ning­sori­en­tert sam­tale. Denne vin­klin­gen bry­ter med den jour­nal­is­tiske kon­ven­sjo­nen om å skape kon­flikt mel­lom defin­erte mot­parter og kan ha ført til at pro­gram­met vir­ket for tamt. En tred­je fork­lar­ing, kan være at det er vanske­lig å bryte med for­vent­nin­gene vi har til hvem og hva vi skal se på TV. Kan­skje er vi så vant med å se medi­etrente eliter og ekspert­er uttrykke seg at en helt van­lig per­sons meninger fram­står som provoserende irrel­e­vante og unødvendige?

Hvem er “van­lige folk”?
I Øst­nyttMa­gasinet øns­ket man at van­lige folk selv skulle sette dag­sor­den. Men hvem er egentlig “hver­mansen”? Som en infor­mant uttalte: “Vi skal ha såkalte van­lige folk, men de van­lige fol­ka er ofte litt beskjedne og eng­stelige. Så det vi lik­er best er de spiss­for­mulerte, kvikke, som er veltal­ende. Og er det van­lige folk?” En annen utfor­dring var å få folk engas­jert. Folk strøm­met ikke til for å delta i debat­ten, tvert om viste det seg at det var svært vanske­lig å få folk til å stille opp. Folks skep­sis til å delta i for­matet kan skyldes flere ting. En fak­tor kan være TV-medi­ets høye grad av gjenkjen­nelse. I mot­set­ning til for eksem­pel en nettde­batt hadde ikke deltak­erne mulighet til å gjemme seg bak en anonym iden­titet. Dette førte også til at det var vanske­lig å få deltakere som turte å si poli­tisk uko­r­rek­te ting. En annen fak­tor kan være NRKs man­glende inter­nettsats­ing. Folk hadde ingen mulighet til å delta i diskusjons­fo­rum, noe som kunne ha skapt større engasjement.

Både temavalg og hvem som fikk være med ble til syvende og sist bestemt av redak­sjo­nen. Dette var gjort for å få folk til å være med, men også for å sikre et visst kvalitet­snivå. Som et redak­sjon­s­medlem uttryk­te det: “Vi vil gjerne ha det folke­lig, men det fun­ger­er veldig dårlig. Jo mer folke­lig, jo dårligere fun­ger­er det merke­lig nok. Det beste er når vi er bevisst på hvem vi vil ha med og da er det jo vi som styr­er.” Folke­jour­nal­is­tikken så her ut til å møte seg selv i døra, og flere uttryk­te usikker­het i forhold til om Øst­nyttMa­gasinet kunne kval­i­fis­eres til å være et ekte folke­jour­nal­is­tisk prosjekt.

En avvein­ing mel­lom ide­al­er og kvalitet?
Erfarin­gene fra Øst­nyttMa­gasinet vis­er at folke­jour­nal­is­tikken kan være kon­flik­t­fylt og omstridt, selv om inten­sjonene er gode. Spørsmålet er om de pos­i­tive sidene som et folke­jour­nal­is­tisk pros­jekt kan føre med seg, som økt kilde­til­fang, demokratisk deltakelse og syn­lighet i offent­ligheten, er vik­tigere enn svik­tende kvalitet og frus­tr­erte redak­sjon­er? I en medievirke­lighet hvor pub­likums­deltakelse har blitt mer sen­tralt trengs det kreativ tenkn­ing og en god dose mot for å skape nye og spen­nende for­mater som ikke går på bekost­ning av kvalitet. Hvis kvaliteten kom­pro­mit­teres kan mediebedrifter risikere å få prob­le­mer med å legit­imere folke­jour­nal­is­tikken som satsingsområde.

Artikkelfor­fat­teren er forsker ved Insti­tutt for medi­er og kom­mu­nikasjon, Uni­ver­sitetet i Oslo.