En ny Facebook-gruppe som kaller seg “En million stemmer mot FARC” har laget store overskrifter i Colombia de første ukene av 2008. Gruppen ble dannet av den colombianske ingeniøren Oscar Morales i harme over forholdene for gislene som holdes fanget av geriljabevegelsen FARC, en forkortelse for Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia (“Colombias væpnede revolusjonære styrker”). Facebook-gruppen har hatt en forbløffende vekst. Den samlet rundt 3.000 fans de første 24 timene og hadde i begynnelsen av februar over 260.000 virtuelle medlemmer.
Dette var mer enn nok til å oppmuntre Morales, og hans cyberprotest spredte seg til den fysiske verden 4. februar. Demonstrasjonene fant sted samtidig i 115 byer over hele verden (60 på det amerikanske kontinentet, 40 i Europa og 15 i Asia og Oseania).
Demonstrasjon mot FARC-geriljaen i Bogota 4. februar 2008 (foto: lozbot. Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens).
Den engelske versjonen av gruppens manifest ble lagt ut på organisatorenes webside og på Facebook og lyder som følger:
“NO MORE KIDNAPPING!
NO MORE LIES!
NO MORE MURDER!
NO MORE FARC!
La oss samles og bli millioner av stemmer slik at vi kan utgjøre en forskjell og la hele verden få vite at vi ikke trenger noen “People’s Army” her i Colombia. La verden få vite at FARC er en terrorgruppe, ledet av mordere og fiender av Colombia og verdens befolkning. Dette er ingen partipolitisk kampsak. Det er en humanitær kampsak, inspirert av en grunnleggende følelse av solidaritet, til beste for alle innbyggere.”
Gruppen har oppnådd støtte langt utover det virtuelle rom, slik virkelighetens demonstrasjoner 4. februar indikerer. Dens støttespillere inkluderer Colombias president Alvaro Uribe og El Tiempo, som er landets mest innflytelsesrike avis. På kommentarplass i avisen støttes gruppen og dette blir supplert med økende og positiv nyhetsdekning av aksjonen. Avisen hadde også et nedtellingsur på nettsiden sin for å minne leserne på de kommende demonstrasjonene.
Det virtuelle oppmøtet på gruppens nettsted er allerede overveldende, det er også den publisiteten den har fått i de colombianske mediene. Denne store responsen er det verd å se nærmere på, både for sin egen del og som en forløper til den kollektive sosiale mobiliseringen som fant sted i gatene (dette uavhengig av hvor mange som faktisk deltok i demonstrasjonene). Denne formen for nettgenerert (eller nettbasert) aktivisme reiser to spørsmål når det gjelder samspillet mellom teknologi og politikk.
For det første, er denne formen for protest et eksempel på det Paul Rogers (“The New Atlantic Century”, 24. januar 2008) kaller “new generation media outlets” og deres evne til å “utfordre” de etablerte sannheter? Eller ligger protesten nærmere en nesten uanstrengt “slapptivisme”, i kontrast til det dedikerte, tålmodige arbeidet som vellykket aktivisme trenger? For det andre, hvordan påvirkes protestens karakter av den politiske konteksten den oppstår i? I dette tilfellet et Colombia splittet av politisk vold.
En formløs politikk
Måten Facebook-gruppen oppnådde slik stor og nesten umiddelbar popularitet, viser at disse to spørsmålene henger sammen. Det vil si at gruppen helt klart dro fordeler av både muligheten Facebook-nettverket hadde til raskt å spre og mangfoldiggjøre informasjon (særlig gjennom enkle beskjeder) og øyeblikket av politisk spenning og frustrasjon som omga skjebnen til de sivile gislene som FARC holdt fanget (se Myles Frechettes artikkel “Colombia: interrupted lives”, 21. januar 2008).
Men nettets kombinasjon av øyeblikkelighet og “formløshet” kan være et tveegget sverd. Den gjør protester av denne typen sårbare for angrep fra de med en mer sofistikert og maktdreven politisk agenda, i dette tilfellet Alvaro Uribes regjering og viktige medieselskaper.
Demonstrasjon mot FARC-geriljaen i Barcelona 4. februar 2008 (foto: BastiSan. Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens).
I begynnelsen manglet Facebook-gruppen en definert politisk agenda, og dette gjorde den ny og spennende i medienes øyne. På samme tid viser gruppens manifest en stor politisk naivitet (eller verre) som legger den åpen for slik ekstern manipulasjon. For eksempel beskrives FARC som en “pest” som har ført en skitten krig mot colombianerne de siste 40 årene. Problemet med slike karakteristikker – disse er vanlige i internettbasert aktivisme — er at i forsøket på å vinne sympati og tilhengere, forenkles en ofte kompleks historie.
I setningen nevnt ovenfor overser organisatorene de viktigste historiske landemerker i FARCs historie, inkludert bevegelsens politiske begynnelse, nemlig utryddelsen av alle medlemmene av Union Patriotica (FARCs politiske parti etter fredsprosessen i 1985). De overser også hvordan gruppen er blitt forandret av å bli involvert i narkotikahandel. Resultatet av disse utelatelsene både tilslører den historiske bevissthet som er essensiell for fremgang i Colombia, og den forsterker den colombianske stats ønske om å fraskrive seg all skyld for dagens situasjon.
Den såkalte apolitiske protesten oppstår innenfor en delikat politisk kontekst. På den ene side har man Alvaro Uribe som ønsker en militær løsning på konflikten. Hans utrolige popularitet (80 prosent pluss i mange meningsmålinger) er basert på en militær utryddelse av FARC. På den andre siden har man Venezuelas president Hugo Chavez, som forlanger at FARC ikke lenger skal betegnes som en terrororganisasjon. Under slike forhold vil Facebook-gruppens forenklede budskap tas til inntekt for Bogotas politikk.
Flere har gitt uttrykk for tvil og uro når det gjelder 4. februar-demonstrasjonene. Disse inkluderer Polo Democratico (det venstreorienterte opposisjonspartiet), familiemedlemmer til FARC-gislene, journalister og menneskerettighetsaktivister og til og med en annen Facebook-gruppe som heter “Ingen protester, ingen hyklere”. Disse kritikerne argumenterer for at forenklingen av marsjens parole (“Ingen FARC, ingen terrorisme”) gir et galt bilde av Colombias væpnede konflikt. Journalisten Maria Jimena Dussan sier at demonstrasjonene ekskluderer ofrene fra høyresidens “paramilitære holocaust”. Disse venter fremdeles på “sannhet, rettferdighet og oppreisning”. Aktivisten Klaudia Giron setter spørsmålstegn ved demonstrasjonens selektive fokus og viser til at: “alle væpnede parter, lovlige eller ulovlige, bryter prinsippet om skillet mellom stridende og ikke-stridende og slik påvirker livet og verdigheten til den sivile befolkningen. Colombianere er vant til å godta den offisielle versjonen av historien og akseptere volden og overgrepene fra statens ‘legitime styrker‘”.
Det er tydelig ut fra denne kontroversen at Facebook-protesten og de hendelser den ledet til har blitt fanget i (heller enn å strekke seg ut over) den sterke polariseringen av den politiske opinionen i Colombia (hvor den ensidige historien om landets væpnede konflikt bare er et symptom). Demonstrantenes slagord på Facebook viser hvor dypt ideen om FARC som en pest som må utryddes, sitter. Kritikerne til demonstrasjonene fokuserer på sin side på ideer om humanitær hjelp og utveksling av gisler, fredsforhandlinger med opprørerne og etterforskning av bånd mellom paramilitære styrker og myndighetene.
Nettets to sider
Protesten i Colombia den 4. februar som ble igangsatt over Facebook, utgjør et interessant eksempel på de nye mediers makt og deres potensial til å samle store grupper av mennesker på kort tid. Den opprinnelige spontaniteten er et godt eksempel på hvordan teknologi kan avle frem transnasjonal politisk handling. Fenomenet er kjent fra det siste tiårets nettbaserte aktivisme, og viser samtidig potensialet slike sosiale nettverk har når det gjelder å gjøre slik organisering mer innovativ og sofistikert i fremtiden.
På samme tid ekskluderte denne formen for protest (og mobilisering) de som ikke tilhører den teknologiske og transnasjonale elite som disse protestformene favoriserer. Ved å unngå klassiske former for samarbeid i det sivile samfunn, slik som alliansebygging med ulike frivillige organisasjoner, politiske partier, menneskerettighetsgrupper og fagforeninger, overså demonstrasjonenes organisator de tradisjonelle former for demokratisk arbeid. De gikk inn for et fragmentert og individualistisk virkelighetsperspektiv framfor felles offentlig handling for sosial endring.
På denne måten er den Facebook-inspirerte demonstrasjonen 4. februar 2008 både teknologisk imponerende og politisk problematisk. Dette er en dualitet som gjenspeiler nettets tosidige potensial gjennom nye medier og sosiale nettverk.
Disse mediene feirer sitt eget vekstgrunnlag basert på fragmentering og oppsplitting, som gjør det mulig for dem å gå utenom tradisjonelle institusjoner og virksomheter. Resultatet er de åpne diskusjonene, samlingene og uenigheten som disse nettborgerne ser på som egenartige og privilegerte rømningsveier fra fastlåste og gammeldagse politiske handlemåter.
Facebook-gruppen som igangsatte Colombia-demonstrasjonene har en diskusjonsdel, en “vegg” hvor besøkende kan henge opp beskjeder, og den har en nyhetsseksjon hvor brukerne laster opp utklipp og podcasts. Men dette bare fremhever problemet. Gruppens suksess er basert på budskapets radikale enkelhet, for hvordan kan gruppens politiske plattform bli lest og forstått på samme måte når medlemmene kun deler og kommuniserer via en felles “vegg” med noe slikt som 26.000 beskjeder og 1.450 forsøk på diskusjoner?
Svaret er at det kan bli forstått likt, men ofte av maktsentra som forsøker å få gruppens manifest (i seg selv så lett oppbrukt og glemt) til å tjene sin egen agenda. Det colombianske eksperimentet kan i seg selv være originalt, men spørsmålet det stiller til all nettbasert aktivisme er universelt: hvordan kan slik nettbasert “protest” unngå å bli kun et nytt medium for det bestående, manipulasjon og makt?
Om artikkelen, forfatteren og Open Democracy
Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.
Catalina Holguín er journalist med utdanning i engelsk litteratur. Hun bidrar jevnlig med artikler til colombianske magasiner.