For seks år siden flyktet Hataw til et krisesenter for kvinner i de kurdiskkontrollerte områdene i Irak. Hun flyktet for å unnslippe brorens vrede etter at hun nektet å gifte seg med mannen han valgte til henne. Bare noen uker etter flukten angrep broren henne og moren med et automatvåpen utenfor krisesenteret. Hataw, som ikke er hennes virkelige navn, ble skutt syv ganger, moren to.
De overlevde mirakuløst, men de psykiske skadene de fikk vil aldri leges helt. Hataw som nå er 26 år mistet en nyre, moren ødela en arm. Broren til Hataw unnslapp all rettsforfølgelse.
Hataw bor fremdeles på krisesenteret og tør ikke snakke med journalisten fra Institute for War & Peace Reporting, men ga sin tillatelse til at lederen på senteret kunne snakke på hennes vegne. “Hun sover ikke om natten,” sier lederen. “Hun våkner opp og skriker av angst over den minste lyd. Hun er redd for at broren skal bryte seg inn og ta livet av henne”.
Drepes av egen familie
Hataw er en av et økende antall kvinner i de kurdiske områdene i Irak — irakisk Kurdistan — som er offer for vold fra egen familie. Særlig “æresdrap”* er kommet i fokus blant ulike menneskerettighetsgrupper. Den nylige økningen i antall slike saker har forferdet menneskerettsforkjempere. De legger skylden på kurdiske myndigheter som de mener ikke gjør nok for å beskytte kvinner.
Regionens departement for menneskerettigheter sier at “æresdrap” i irakisk Kurdistan økte fra 106 i 2005 til 266 året etter. Tall fra 2007 er ikke klare ennå, men offentlige kilder sier at i byen Sulaimaniyah alene ble 30 kvinner drept i første halvdel av fjoråret.
Lederen for et kvinnesenter for medier og kultur i Sulaimaniyah Roonak Faraj sier: “Flere og flere kvinner blir drept i Kurdistan uten at myndighetene gjør noe som helst”.
Filmet drap med mobilen
I april 2007 steinet en sint gruppe menn en 17 år gammel jente til døde. Du’a Khalil Aswad tilhørte religionen yezidismen og den bestialske handlingen fant sted i Bashiqa, en liten by øst for Mosul. Forbipasserende applauderte og tilskuere filmet drapet med sine mobiltelefoner.
Du’as “synd” var at hun hadde forelsket seg i en muslimsk gutt. Bildene ble sett av tusener på nettet og førte til massive fordømmelser verden rundt. Roonak Faraj forklarer drapene og hvorfor kvinner er i faresonen med en mannsdominert kultur i denne regionen. “Det er et patriarkalsk samfunn hvor menn kontrollerer alt. De bestemmer også hvem en jente skal gifte seg med,” sier hun.
Det er også et dårlig lovverk som ikke beskytter kvinner, man blir ikke straffet for vold mot kvinner. Artikkel 111 i den irakiske strafferetten av 1969 er fremdeles gyldig i store deler av landet. Denne tolererer “æresdrap” hvis utøveren har “ærefulle motiver”.
Maksimumsstraffen for slike drap er to år i fengsel. I de fleste saker lavere, hvis drapsmannen ikke har kriminelt rulleblad.
I 2002 omgjorde det kurdiske parlamentet loven fra 1969 slik at “æresdrap” skulle sidestilles med et hvilket som helst drap. Kritikere sier at forandringene var så vage at ingenting har skjedd.
Etterforsker trusler
Etter drapet på Du’a opprettet de kurdiske myndigheter to kontorer som skulle håndtere vold mot kvinner. Det ene ble lagt til Sulaimaniyah, det andre til Erbil. Zhilamo Abdul-Qadir fra Sulaimaniyah-kontoret sier at siden 2007 har de etterforsket 110 saker med alvorlige trusler rettet mot kvinner. De har med suksess grepet inn i 70 saker.
“Vi har reddet mange kvinner fra døden de siste månedene,” sier Twana Ali, en talsperson for Sulaimaniyah-kontoret. “Vi har arrestert flere mistenkte også”.
Nylig kom mer enn 20 kvinnegrupper sammen for å presse myndighetene til å slå hardere ned på vold mot kvinner. De har også kommet med forslag til parlamentet om hvordan dette best lar seg gjøre.
De har ytret ønske om nye lover mot diskriminering av kvinner, slik som å forby flergifte og tvangsekteskap. De ønsker også å likestille kvinner med menn når det gjelder arvelovgivningen.
Tam kampanje
Pakhshan Zangana er leder for en gruppe av kvinnelige representanter i det kurdistanske parlamentet i Erbil. “Loven er utdatert og trenger endringer som er i samsvar med dagens situasjon,” sier hun.
Myndighetene har lovet reformer, men for Faraj taler handling mer enn ord. “Da fugleinfluensaen brøt ut satte myndighetene i gang en stor kampanje for å få folk til å forstå hvor alvorlig situasjonen var. Man må undre seg over at de ikke har satt i gang en like stor kampanje for å få slutt på alle kvinnedrapene”.
Om forfatteren og Institute for War & Peace Reporting
Azeez Mahmood arbeider som journalist for Institute for War & Peace Reporting (IWPR) i Sulaymaniah, Irak. Artikkelen ble opprinnelig publisert som del av IWPRs Irak-dekning. Artikkelen er publisert her med godkjennelse fra IWPR. Oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.
IWPR er en frivillig organisasjon med hovedkontor i London. Blant IWPRs prosjekter er opplæring av journalister og redaksjonell virksomhet med base i land og regioner som Irak, Afghanistan, Zimbabwe, Sentral-Asia og Balkan. Organisasjonen finansieres av stipender og donasjoner.
*Redaksjonens note: Begrepet “æresdrap” er uhyre problematisk, siden det indikerer at drap på egne familiemedlemmer skulle være en ærefull (og altså på et vis akseptabel) handling. Derfor bruker vi konsekvent anførselstegn rundt ordet i artikkelen.