Kulturminister Trond Giske presenterte i mai en stortingsmelding om allmennkringkastingens fremtid. Meldingens utgangspunkt er at teknologisk utvikling forandrer medielandskapet. Dermed må allmennkringkastingens plass defineres på nytt. Til det kreves nye regler, og avklaring av gamle. (Samtidig ble forslag til allmennkringkastingsplakat for NRK lagt fram, en tekst som ligger til grunn for Vox Publicas åpne netthøring om NRKs framtid.)
Nytenkning om regler for allmennkringkasting er særlig viktig når det gjelder NRKs såkalte nye medietjenester. Som departementet innrømmer, er dagens situasjon i stor grad et produkt av hva NRK selv har funnet på. Resultatet er et mangslungent tilbud, men også noen ordninger som er ganske enestående i europeisk sammenheng. Det mest spesielle er kanskje at ellers reklamefrie NRK har utviklet reklamesalg via sine nettsider og tekst-tv.
Hvorfor skille mellom to plattformer for allmenn-
kringkasting?
Verken våre nordiske naboer eller større stater som Storbritannia og Tyskland tillater reklame på lisensfinansierte nettsider. BBC har en omfattende kommersiell virksomhet, men retter den først og fremst mot utlandet. For britiske lisensbetalere skal BBCs tilbud fremstå som ikke-kommersielt. Her i landet har NRK argumentert for at alt det foretar seg på nett — på samme måte som tekst-tv — må inkluderes i allmennkringkastingsoppdraget. Eierne i departementet har mer eller mindre stilltiende gitt sin aksept, og Stortinget har latt den grunnleggende debatten ligge.
Protester mot NRKs reklamesalg
Andre har likevel protestert. Både TVNorge og TV 2 har klaget på at et tekst-tv- og nettilbud bygd på lisenskroner brukes som utsalgssted for (etter deres mening underprisede) annonser. Klagene gikk til organet for overvåking av EØS-avtalens konkurranselovgivning, ESA. Resultatet var en lengre, uavsluttet prosess med vurdering av hele NRKs virksomhet.
ESA har i tråd med Europakommisjonens holdning hevdet at NRKs internettilbud ikke automatisk kan kalles allmennkringkasting, og dermed fortjene lisensfinansiering. Hver enkelt tjeneste må vurderes som et supplement til tradisjonelle radio- og tv-program, ut fra dens samfunnsmessige nytte, og med tanke på om kommersielle aktører allerede tilbyr noe lignende. En slik linje — forankret i konkurransepolitikk — er ikke bare en hemsko for NRKs fremtidsplaner. Den skaper også problem for dagens aktiviteter. Hva har et dataspill som gjør narr av Eli Hagens kjøreferdigheter å gjøre med radio- og tv-program? Og hvorfor skal NRK sørge for generelle diskusjonsfora når så mange andre gjør det allerede?
Temaet drøftes i meldingen, og departementet slår fast at NRKs lisensfinansierte oppdrag omfatter nye medieplattformer og -tjenester. Og at det er ikke mulig å gi en uttømmende definisjon av hva disse tjenestene skal være. Det må gis åpning for å inkludere fremtidige former og innhold på de plattformer som er best egnet til å oppfylle institusjonens funksjoner, sies det.
Famlende og lite prinsipielt
Dette er viktige, prinsipielle avklaringer som legger til rette for at NRK forblir det meldingen stadig understreker som poenget med institusjonen — et hovedsakelig ikke-kommersielt alternativ. Men reguleringen av utgangspunktet for konkurrentens klager — reklameinntektene — forblir derimot merkelig famlende: Det er ok med reklame på internett, men ikke på tekst-tv.
Departementets vurdering er slik: Tekst-tv er en del av allmennkringkastingsoppdraget. NRK tjente 5 millioner kroner på tekst-tv-reklame i fjor. Denne reklamen dominerer og roter til tekst-tv-tilbudet. I tråd med den teknologioptimistiske holdningen spås en utvikling av såkalt supertekst-tv; en digital hybrid av tekst, lyd og levende bilder, som en avansert nettside med tv-bilde, distribuert til tv’en i stua. Dersom NRK utvikler noe slikt vil det være uheldig med for mye og dårlig merket reklame. Og siden det hittil har vært snakk om så små summer, ender departementet opp med å anbefale reklameforbud på tekst-tv.
Det er ikke selvsagt for alle at vi skal holde oss med en lisensfinansiert institusjon
Hva så med internettet? Det er altså også definert som allmennkringkasting. NRK tjente drøye 8 millioner på reklamesalg via nrk.no i 2006. Troen på reklamevekst er like stor som forventningene til mediets utvikling. Siden en skikkelig satsing på nettet er dyr, bør NRK få lov til å fortsette med å putte reklame på sine nettsider, mener departementet. (Spørsmålet er for øvrig tema for en egen bolk i Vox Publicas debattopplegg).
Dette vitner om en lite prinsipiell holdning. Hvorfor skille mellom to plattformer for allmennkringkasting? Brukernes opplevelse av tekst-tv som en del av NRKs tv-tilbud brukes som argument mot reklame der. Men det er nå en vanlig oppfatning, som også departementet deler, at de to plattformene internett og tv vil nærme seg hverandre mer og mer. Hvorfor ikke slå fast at NRKs allmennkringkasting skal være et reklamefritt alternativ — overalt?
NRK vil tjene på enhetlig linje
Selvsagt er dette et økonomisk spørsmål. Men med en enhetlig politikk kan de mange delene av NRKs oppdrag lettere kobles sammen. På radio og tv fungerer NRK på sitt beste som troverdig nyhetskilde, som god formidler av alle typer kulturelt stoff, og som arnested for kreativ underholdning. Institusjonen bør forsøke på det samme med nye medietjenester. Men det er ikke nok. Et poeng med å ha én stor aktør som mottar hele lisenspotten må være at dens mangfoldige deltilbud utgjør et hele. Potensialet for sammenkoblinger mellom kringkastede tv-program, ekstra, fordypende informasjon på tekst-tv, og direkte, aktiv deltagelse via internett må utnyttes. Da er det en klar fordel at det hele skjermes fra kommersielle hensyn.
Det er ikke selvsagt for alle at vi skal holde oss med en lisensfinansiert institusjon i et digitalt mediesystem. Hvis NRK får framstå klart og tydelig som et konsekvent ikke-kommersielt alternativ, blir det kanskje lettere for både brukere, konkurrenter og politikere å se hvorfor det er en god idé.
Artikkelen er i en tidligere versjon publisert som innlegg i Dagens Næringsliv 23. mai.