Norge – en sinke på Open Access

Universitetene må aktivt stimulere egne forskere til å ta de frie og åpne kanalene for vitenskapelig publisering i bruk, skriver Stein Høydalsvik.

Open Access eller åpen og fri til­gang for alle til viten­ska­pe­lig mate­ria­le, er en demo­kra­ti­se­ring av den viten­ska­pe­li­ge pub­li­se­rin­gen. Målet er at alle skal ha full til­gang til resul­ta­te­ne fra offent­lig finan­siert forsk­ning, og ikke som nå at dis­se er ned­låst bak sky­høye abon­ne­ments­pri­ser.

Well­come Trust er en vik­tig finan­sie­rings­kil­de for medi­sinsk forsk­ning i Eng­land. De stil­ler krav om at resul­ta­ter fra forsk­ning som de er med på å finan­siere, skal gjø­res åpent og fritt til­gjen­ge­lig for alle. Det­te kra­vet kom da de opp­da­get at de selv ikke had­de til­gang til man­ge av resul­ta­te­ne fra ”deres egne” pro­sjek­ter, ikke engang via sen­tra­le uni­ver­si­tets­bi­blio­te­ker, for­di biblio­te­ke­ne ikke had­de råd til å abon­ne­re på tids­skrif­te­ne hvor forsk­nin­gen var pub­li­sert.

Med en insti­tu­sjons­po­li­tikk i ryg­gen vil fors­ke­ren stå ster­ke­re

Med en årlig pris­vekst for sto­re deler av de viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­te­ne på langt mer enn det dob­belte av van­lig pris­stig­ning, har det­te over man­ge år byg­get seg opp til det biblio­te­ke­ne kjen­ner som ”tids­skrifts­kri­sa”. Kon­se­kven­sen er at til tross for at det ald­ri tid­li­ge­re har blitt pub­li­sert så man­ge forsk­nings­ar­tik­ler som nå, så har hel­ler ald­ri så man­ge fors­ke­re vært ute­stengt fra til­gang til nyere forsk­ning som nå for­di deres egne insti­tu­sjo­ner ikke har øko­no­mi til å kjø­pe til­gang.

Situa­sjo­nen i dag er at bare rundt 10 pro­sent av tids­skrif­te­ne er såkal­te Open Access (OA)-tidsskrifter. Det sto­re fler­tal­let av utgi­ve­re gir imid­ler­tid for­fat­ter­ne lov til å leg­ge en kopi av sin artik­kel, i en eller annen form, i eget insti­tu­sjo­nelt arkiv (se fakta­boks). En skul­le der­for tro at pro­ble­met slik det er beskre­vet over er i ferd med å løse seg. Og utvik­lin­gen går utvil­somt i rett ret­ning, sett fra OA-stå­ste­det, men mulig­he­ten og hind­rin­gen lig­ger i orde­ne ”i en eller annen form” når det gjel­der utgi­vers til­la­tel­se til for­fat­ters egen­ar­ki­ve­ring.

Lisens­av­ta­le­ne som sier hva for­fat­ter­ne har lov til er for­skjel­li­ge fra tids­skrift til tids­skrift og er kre­ven­de å lese for en for­fat­ter som egent­lig øns­ker å få pub­li­sert sin artik­kel.

Med en insti­tu­sjons­po­li­tikk i ryg­gen vil fors­ke­ren stå ster­ke­re

i en lisens­av­kla­ring med utgi­ver. Sam­ti­dig vil insti­tu­sjo­nen da støt­te prin­sip­pet om at alle forsk­nings­re­sul­ta­ter som er finan­siert av offent­li­ge mid­ler, skal være åpent og fritt til­gjen­ge­lig for alle.

Insti­tu­sjons­po­li­tikk på OA?
I en opp­føl­ging av den såkal­te Ber­lin-dekla­ra­sjo­nen i 2005 ble det laget en anbe­fa­ling til insti­tu­sjo­ne­ne om å inn­føre en poli­tikk som frem­mer OA. Her heter det at en insti­tu­sjon skal:

  • stil­le krav til egne fors­ke­re om å egen­ar­ki­ve­re en kopi av alle deres pub­li­ser­te artik­ler i et åpent og fritt til­gjen­ge­lig arkiv
  • sti­mu­le­re egne fors­ke­re til å pub­li­se­re deres forsk­nings­ar­tik­ler i open access-tids­skrif­ter så sant det fin­nes rele­van­te sli­ke, og gi assi­stan­se til fors­ke­re som øns­ker det, for at det­te skal skje

Situa­sjo­nen to og et halvt år etter den­ne anbe­fa­lin­gen er at man­ge forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner, forsk­nings­råd og and­re finan­sie­rings­kil­der har gitt sin til­slut­ning til anbe­fa­lin­gen og er i ferd med å imple­men­te­re det­te som egen poli­tikk. Men for man­ge har det blitt med en til­slut­ning til prin­sip­pet uten kon­kret opp­føl­ging. Det­te er i hoved­sak også sta­tus i Nor­ge med hen­syn til fag­fel­le­vur­der­te artik­ler.

Dess­ver­re blir ikke de nasjo­na­le og inter­na­sjo­na­le mulig­he­te­ne benyt­tet

Der­imot har fle­re uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler (UH-insti­tu­sjo­ner) etab­lert til­sva­ren­de poli­tikk når det gjel­der dok­tor­grads­av­hand­lin­ger og mas­ter­grads­opp­ga­ver. Blant annet har NTNU gått inn for obli­ga­to­risk pub­li­se­ring av dok­tor­grads­av­hand­lin­ger og mas­ter­grads­opp­ga­ver (med mulig­het for reser­va­sjon) fra hen­holds­vis 1.1.2008 og 1.1.2009. Men hel­ler ikke der har en gått len­ger enn å si at for artik­ler så bør dis­se egen­ar­ki­ve­res i insti­tu­sjons­ar­ki­vet ved NTNU.

UH-insti­tu­sjo­ne­ne
Forsk­nin­gens grunn­leg­gen­de natur er å gjø­re ny kunn­skap til­gjen­ge­lig slik at and­re kan byg­ge vide­re på den. Det­te kal­les gjer­ne forsk­nin­gens inn­fly­tel­se (rese­arch impact). En fors­ker ved en UH-insti­tu­sjon er ansatt for å fors­ke og å gjø­re sine resul­ta­ter til­gjen­ge­lig for det glo­ba­le fors­ker­sam­fun­net nett­opp for å opp­nå mak­si­mal inn­fly­tel­se med sin forsk­ning.

En slik for­stå­el­se vil bli opp­fat­tet som selv­føl­ge­lig og lite kon­tro­ver­si­ell av fors­ker­ne og de sty­ren­de orga­ner ved en insti­tu­sjon (ser bort fra de få til­fel­ler hvor det kan være aktu­elt å søke om patent­ret­tig­he­ter og kom­mer­sia­li­se­ring). Men der­fra og til en aktiv sti­mu­le­ring av egne fors­ke­re til å benyt­te virke­mid­ler som nett­opp gir mak­si­mal spred­ning av og der­med også mak­si­mal til­gang for and­re til gjen­bruk og videre­ut­vik­ling av forsk­nings­re­sul­ta­te­ne, synes vei­en fort­satt lang.

Uni­ver­si­tets- og høg­skole­rå­det (UHR) har siden 2005 aktivt støt­tet OA og sier bl.a. i sin hand­lings­plan for forsk­ning:

”[Det er en utford­ring] å bed­re den enkel­te fors­kers mulig­het til å gjø­re seg nyt­te av and­res viten­ska­pe­li­ge arbei­der uav­hen­gig av øko­no­mi og geo­gra­fi. UHR vil der­for sti­mu­le­re til vide­re utvik­ling og bruk av åpne, insti­tu­sjo­nel­le arki­ver for viten­ska­pe­lig pub­li­se­ring og arbei­de for å øke bru­ken av åpne viten­ska­pe­li­ge tidskrift (Open Access jour­nals).”

Det er der­for ikke uvi­ten­het blant insti­tu­sjons­le­der­ne som gjør at de nøler med å iverk­set­te de nød­ven­di­ge virke­mid­ler som nett­opp kan gi mål­opp­nå­el­se på sli­ke hand­lings­punkt. Der­imot kan det vir­ke som om sto­re deler av fors­ker­sam­fun­net og ledel­sen ved insti­tu­sjo­ne­ne har satt saken på vent av frykt for at en poli­tikk som frem­mer OA kan begren­se mulig­he­ten til å få pub­li­se­re i pre­sti­sje­tun­ge tids­skrif­ter. Det vil i til­fel­le kun­ne redu­se­re sær­lig unge fors­ke­res kar­rie­re­mu­lig­he­ter og insti­tu­sjo­nens resul­tat­ba­ser­te finan­sie­ring (det såkal­te telle­kant­sys­te­met).

Det­te er i til­fel­le en ”worst case”-beskrivelse som er et resul­tat av mang­len­de kjenn­skap til OAs mulig­he­ter og som kan hånd­te­res med unn­tak i poli­tik­ken der det er nød­ven­dig. Vir­ke­lig­he­ten beskri­ves i dag bed­re av en under­sø­kel­se ved Uni­ver­si­te­tet i Not­ting­ham som vis­te at 93 pro­sent av de årlig pub­li­ser­te artik­le­ne fra insti­tu­sjo­nens fors­ke­re kun­ne vært egen­ar­ki­vert i insti­tu­sjons­ar­ki­vet i hen­hold til utgi­ver­nes lisens­av­ta­ler.

Øko­no­misk gul­rot

Dess­ver­re blir ikke de nasjo­na­le og inter­na­sjo­na­le mulig­he­te­ne benyt­tet

. Data­base for høg­re utdan­ning (DBH) viser at det i 2006 ble pro­du­sert 9868 fag­fel­le­vur­der­te tids­skrifts­ar­tik­ler. Av dis­se er kun 33 til­gjen­ge­lig via NORA, en nasjo­nal søke­tje­nes­te for insti­tu­sjo­nel­le arkiv. En for­sik­tig anta­kel­se om at 75 pro­sent av artik­le­ne kun­ne værtegen­ar­ki­vert av for­fat­ter­ne, betyr at 7400 av artik­le­ne kun­ne vært fritt til­gjen­ge­lig for alle hvis mulig­he­te­ne i for­fat­ter­nes lisens­av­ta­ler had­de vært utnyt­tet.

Det ster­kes­te virke­mid­del for end­ring er oftest øko­no­mi. Der­for anbe­fa­ler også arbeids­grup­pa som har utre­det insti­tu­sjons­ar­kiv ved NTNU (pdf) at ”pub­li­se­ring i OA-tids­skrif­ter eller egen­ar­ki­ve­ring av pub­li­sert mate­ria­le som gir uttel­ling i form av pub­li­se­rings­po­eng, skal tel­le i den inter­ne for­de­lin­ga av mid­ler fra pub­li­se­rings­po­eng”. De anbe­fa­ler vide­re at ”NTNU arbei­der for at pub­li­se­ring i OA-tids­skrif­ter eller egen­ar­ki­ve­ring skal være en fak­tor i for­de­lin­ga av mid­ler på nasjo­nalt plan”. En insti­tu­sjons­po­li­tikk vil kun­ne bere­de grun­nen for nett­opp å benyt­te insen­ti­ver til å frem­me OA gjen­nom egen­ar­ki­ve­ring.

Erfa­rin­ger fra man­ge land og insti­tu­sjo­ner viser at arkiv uten en insti­tu­sjons­for­ank­ret poli­tikk på egen­ar­ki­ve­ring er pre­get av lavt volum og lav vekst, mens suk­sess­his­to­rie­ne er knyt­tet til arkiv hvor egen­ar­ki­ve­ring er for­ank­ret i insti­tu­sjo­nens poli­tikk.

I end­ring
Det fin­nes man­ge utvik­lings­trekk, erfa­rin­ger og fak­to­rer som trek­ker i rik­tig ret­ning. Sta­dig fle­re fors­ke­re ser en egen­nyt­te i OA for hur­ti­ge­re spred­ning av ny forsk­ning. Det­te er sær­lig frem­tre­den­de i enkel­te real­fags­di­si­pli­ner, men også innen­for et fag­felt som ling­vis­tikk. Den­ne utvik­lin­gen kan også sees på som et resul­tat av end­rin­ger innen­for nett­pub­li­se­rings­tje­nes­ter som frem­mer bru­ker­med­virk­ning, dia­log og åpen dis­ku­sjon (Web 2.0).

Det er også et sta­dig tyde­li­ge­re krav fra sam­fun­net om til­gang til de nyes­te forsk­nings­re­sul­ta­te­ne. Både nåvæ­ren­de og for­ri­ge regje­ring har uttrykt poli­tisk vil­je til aktivt å frem­me åpen og fri til­gang for all­menn­he­ten til resul­ta­ter fra offent­lig finan­siert forsk­ning. Og nett­opp all­menn­he­tens behov for til­gang til nyere medi­sinsk forsk­ning er et av hoved­mo­ti­ve­ne bak lov­for­sla­get i USA om at all forsk­ning som finan­sie­res av Natio­nal Insti­tu­tes of Health skal være åpent og fritt til­gjen­ge­lig. En til­sva­ren­de utvik­ling kjen­ner vi igjen også i Nor­ge hvor pasi­en­ter og pårø­ren­de ikke len­ger slår seg til ro med at det er legen som kjen­ner alle mulig­he­ter og svar.

Nor­ges forsk­nings­råd har dess­ver­re ikke kom­met på banen ennå

Man­ge utgi­ve­re har vært pre­get av en hold­ning om at OA er som en ”reli­giøs beve­gel­se” — og går over. Men det sto­re fler­tall har nå en poli­tikk som gir fors­ker­ne mulig­het til egen­ar­ki­ve­ring, selv om man­ge har gjort det unød­ven­dig vans­ke­lig for en for­fat­ter å benyt­te seg av den­ne mulig­he­ten. Den egen­ar­ki­ver­te ver­sjo­nen i insti­tu­sjons­ar­ki­vet kan sees på som et sup­ple­ment til, og ikke en erstat­ning av utgi­vers offi­si­el­le ver­sjon, og siden egen­ar­ki­ve­ring øker site­rin­gen av en artik­kel, så slår det­te også posi­tivt ut for selve tids­skrif­tet som gjen­nom det øker sin fag­li­ge pre­sti­sje (impact factor).

Og sist, men ikke minst, skjer det en bety­de­lig utvik­ling inter­na­sjo­nalt blant forsk­nings­råd og and­re finan­sie­rings­kil­der for forsk­ning som stil­ler kla­re krav om at forsk­nings­re­sul­ta­ter som de har bidratt med finan­sie­ring til, skal gjø­res åpent og fritt til­gjen­ge­lig, enten gjen­nom egen­ar­ki­ve­ring eller ved pub­li­se­ring i OA-tids­skrif­ter. Det­te er tro­lig også den enkelt­fak­tor som vir­ke­lig har pres­set frem end­rin­ger hos utgi­ver­ne.

Seks av sju forsk­nings­råd i Eng­land har nå inn­ført krav om det­te. EU-kom­mi­sjo­nen har uttalt støt­te til byg­ging av infra­struk­tur for insti­tu­sjons­ar­kiv og anbe­fa­ler egen­ar­ki­ve­ring av resul­ta­ter fra stør­re pro­gram­mer som f.eks. 7. ram­me­pro­gram.

Nor­ges forsk­nings­råd (NFR) har dess­ver­re ikke kom­met på banen ennå for å føl­ge opp de poli­tis­ke sig­na­le­ne som er gitt fra depar­te­men­tet om åpen og fri til­gang til offent­lig finan­siert forsk­ning, og er på ingen måte leden­de i inter­na­sjo­nal sam­men­heng i å åpne den nasjo­na­le forsk­nin­gen. Men det er gitt sig­na­ler om at det er igang­satt et internt arbeid i NFR på områ­det, og det gir håp om end­ring også nasjo­nalt.

Vei­en vide­re
Som nevnt tid­li­ge­re viser all erfa­ring at arkiv uten en insti­tu­sjons­po­li­tikk på egen­ar­ki­ve­ring er pre­get av lite volum og lav vekst. Det er der­for helt avgjø­ren­de at UH-insti­tu­sjo­ne­ne skaf­fer seg en OA-poli­tikk som frem­mer egen­ar­ki­ve­ring, enten ved å for­mu­le­re krav om det­te eller ved aktiv bruk av insen­ti­ver (even­tu­elt en kom­bi­na­sjon). Det­te er ikke mer dra­ma­tisk enn at de ved­tar en poli­tikk som skal gi mak­si­mal syn­lig­het av og påvirk­nings­kraft til forsk­nin­gen ved egen insti­tu­sjon. Noe som bør være sen­tra­le mål i enhver insti­tu­sjons forsk­nings­po­li­tikk.

For å gjø­re egen­ar­ki­ve­rin­gen enk­le­re for fors­ker­ne, bør insti­tu­sjo­ne­ne gjø­re en slik til­la­tel­se til et krav i for­hand­lin­ge­ne med utgi­ver­ne om nye abon­ne­ments­av­ta­ler for insti­tu­sjons­bi­blio­te­ke­ne.

Insti­tu­sjo­ne­ne må også stil­le krav til NFR om en poli­tikk fra deres side på til­gjenge­lig­gjø­ring av forsk­nings­re­sul­ta­ter. Det må være en selv­føl­ge at NFR føl­ger opp de poli­tis­ke sig­na­le­ne om åpen og fri til­gang til offent­lig finan­siert forsk­ning ved å stil­le krav om egen­ar­ki­ve­ring i fors­ke­rens insti­tu­sjo­nel­le arkiv. Søk­na­der til NFR skal også kun­ne inklu­de­re kost­na­der til pub­li­se­ring i for­fat­ter­be­tal­te OA-tids­skrif­ter.

Fak­ta om begre­per brukt i artik­ke­len

  • Open Access — eller åpen til­gang inne­bæ­rer at viten­skap­li­ge pub­li­ka­sjo­ner gjø­res fritt til­gjen­ge­lig, uten restrik­sjo­ner, på inter­nett.
  • Insti­tu­sjo­nelt arkiv — åpent, nett­ba­sert arkiv med viten­skap­lig mate­ria­le pro­du­sert av fors­ke­re og stu­den­ter ved en insti­tu­sjon.
  • Egen­ar­ki­ve­ring — for­fat­ter leg­ger en kopi av sitt arbeid i insti­tu­sjo­nelt arkiv.

Artik­kel­for­fat­te­ren er IT-leder ved Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­ket i Tromsø. Artik­ke­len ble først pub­li­sert i tids­skrif­tet Bok og Biblio­tek. nr. 6, 2007.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen